trenger noe hjelp her!

[jeg vil leve]

det jeg trenger hjelp til er følgende.

jeg har en datter på snart 11 år som bor annen vær uke hos pappaen og meg. hun har i lengre tid ikke villet bo mere hos pappaen sin.

pga at hun begynner nå og bli stor og sier selv at jeg forstår henne bedre, hun begynner og gråte når hun skal til han og ber meg om å gjøre noe.jeg har sagt at vi skal ta dette etter sommeren ( jeg vil gjerne vite at hun føler det så sterkt over en enda lengre periode så hun vet hva hun vil helt sikkert)

hun tør ikke si dette til han for er redd for han sin reaksjon. han vil ikke snakke med meg heller om noe.

hun tør faktisk ikke.

jeg vil jo ta barnet mitt og pakke henne inn i bomull slik at hun føler seg trygg.men det er jo ikke slik i praksis.

det e rikke en krangel som har utløst dette, dette har kommet mere og mer over tid.

jejg har to andre barn som også bor slik, men de vil at det skal være slik det er

hva kan jeg gjøre som mor jeg mener hun kan jo ikke bestemme dette selv enda, og pappaen kommer helt sikker til å si ett rungende NEI

takker for svar

[Gjest Take it all]

Etter at mine foreldre skilte seg da jeg var 7, bodde jeg og mine søsken hos pappa i helgene. Rundt 12års alderen begynte det med at jeg ikke vil til pappa. Han og mamma hadde e del stygge krangler, og ifølge pappa var det jo hennes feil at jeg ikke ville det. Dette var jo ikke sant i det hele tatt, da dette var noe som utviklet seg i meg. Om det var pupertet, mine behov for å strekke grenser, få viljen min el...aner ikke...jeg ville bare ikke til pappa. Etterhvert som pappa skjønte at mamma ikke hadde noe med dett å gjøre (jeg torde heller ikke si noe til han, var livredd for at han skulle bli sint, men han så det vel på hele kroppspråket mitt når han henten meg og når jeg var der). ble han jo bare mer og mer lei seg. Ikke særlig hyggelig at din egen unge ikke vil være hos deg. Så jeg skrev et brev til pappa. Husker ikke helt hva det sto, men alt for å slippe å prate! Var livredd for at pappa skulle bli sint eller ta det ut på mamma, men tross alt, han var en voksen mann. Sinnet var nok heller en såret stolthet. Etter han leste brevet kom han til meg og vi pratet. Han var jo såklart kjempelei seg, men "jeg fikk viljen min" og var til pappa bare en helg i mnd. Etter et års tid ville jeg gradvis tilbake. Og var der hver helg etterhvert som jeg ble eldre.

Om datteren din ikke tørr prate-hva med å skrive et brev. Uansett, det er viktig at hennes far får vite det fra henne. Snakk med henne og prøv å overtal henne. Om hennes far blir sint så er det jo bare for han blir lei seg. Men skal de få et godt forhold etterhvert som hun blir eldre er det bare å lære seg å prate sammen. Og blir han sint, så kommer han nok rimelig fort til å be henne om unnskyld. Er jo ikke hennes feil. Men få henne til å fortelle/skrive brev til han. F

Lykke til!