Flytte sammen med kjæresten...?

[Gjest Helt rådvill.....]

Min datter på som er ferdig med 1.år på videregående, har bestemt seg for å flytte sammen med kjæresten på 20 år.

Dette er jeg sterkt i mot, da jeg syns hun er alt for ung og at det vil gå utover skolegangen, samt at jeg ikke liker måten han behandler henne på. Han lyver om alt, bryter avtaler i siste liten slik at han har sikret seg at hun ikke kan gjøre andre ting den dagen. Han baksnakker henne til kamerater og andre, og forteller hvor vanskelig hun er, at hun lyver osv.

Jeg mener at hun ikke kan bestemme om hun skal flytte før hun er 18 år, men det er jo ingen løsning å presse henne til å bo hjemme om det ikke er det hun vil. Tror vi blir mer uvenner da, enn om jeg lar henne flytte.

JEg har bedt henne sette opp positive og negative sider ved begge valgene, men håper at noen kan gi meg forslag til gode argument jeg kan komme med, for å få henne til å tenke seg skikkelig godt om, uten at jeg svartmaler kjæresten og deres forhold.

[Gjest min mening her]

Jeg mener at det er altfor tidlig!

[PieLill]

Du for et dilemma. Min første reaksjon er ikke tale om at hun skal få lov til noe slikt.

Men som du sier vil det kunne vekke mye trass hos henne. Å be henne sette opp en liste med fordeler og ulemper høres klokt ut.

Om kjæresten er den drittsekken du beskriver ham som, trenger du å forberede en enkel retrett for henne når hun kommer krypende hjem med halen mellom beina. Det blir jo ikke så lett om det blir en maktkamp mellom dere.

Finnes det overkommelige ting som vil gjøre det mer attraktivt for henne å bo hjemme?

Om du kommer fram til at du uansett ikke kan gi henne lov, la argumentasjonen gå på at hun er for ung til å bli samboer uansett. Du har ansvaret for hennes ve og vel i et par år til. Hold kjærestens negative egenskaper utenfor.

Håper du får henne til fornuft uten at det skaper for mye trass.

mvh

[Gjest Mom33]

Auda, skjønner godt at du ikke vil at hun skal flytte sammen med denne fyren...

Jeg synes definitivt hun er for ung, men det store spørsmålet er: Hvordan vil hun forsørge seg selv? Vil hun ha økonomi til å greie det?

Er hun voksen nok til å ha struktur på livet sitt, slik at ikke skolen blir skadelidende? Jeg flyttet på hybel da jeg var 16, det blir ikke det samme som å flytte sammen med noen, altså, men jeg synes det var veldig vanskelig å fikse akkurat det med å legge seg i rett tid, lese nok lekser osv. Blir neppe noe enklere om man bor sammen med en kjæreste.

Som sagt, jeg synes det er altfor tidlig å dele livet med noen i så ung alder, men hvordan du skal få henne fra det vet jeg virkelig ikke.

[Gjest fridalida]

Har hun penger til å flytte, da? Hvem skal betale husleie, mat, klær osv? Er kjæresten villig til å forsørge henne?

Du kan neppe tvinge henne til å bli bodene, men du kan la være å støtte valget hennes. Blant annet ved å ikke hjelpe henne økonomisk.

Også ville jeg, som noen skriver, gjøre det veldig klart at døren alltid står åpen hjemme, om hun vil flytte tilbake.

[Sofline]

Du kan jo begynne med å spørre hvor hun vil få penger fra.

[Gjest Mor Åse]

hmmm, ikke lett dette her.

ikke støtt henne økonomisk om hun flytter sammen med kjæresten. ikke vask klær eller hjelp de med husarbeide, hun må ta konsekvensene ved å bo borte selv.

ellers kan du jo lokke med noen goder hvis hun kan bo hjemme en stund til. eks. sette over barnetrygden på egen konto som hun skal få om hun bor hjemme til hun er 18? ..eller var det helt på jordet..?

har ikke tenåringsbarn, men det var noe som falt meg inn..

[Gjest traveller]

Fra et voksent synspunkt er jeg fullstendig enig med deg, men til mer du protesterer - til mer attraktivt vil det bli å flytte med kjæresten. Jeg flyttet hjemmenifra som 17åring, noe som ikke var særlig populært hjemme. Men mamma sa aldri noe til meg, så det bare veldig godt på den manglende gleden, ansiktsuttrykk osv. Og det viste seg jo rimelig fort hvem som hadde rett, da. Hehe...stipend strakk ikke til, vaske klær og hus, lage mat osv var ikke så kult. Men da kom mamma, viste meg hvordan ting fungerte. Bakte brød til meg og hjalp meg. Ikke en enste gang har jeg fått en hånlig "hva var det vi sa" tilbake. Løsningen ble at jeg vasket hus og slikt hjemme til mamma for å få økonomisk støtte (ikke det at de ikke hadde hatt mulighet til det hele tiden, men var prinsippsak). Og nå, 7år senere er alt jeg har og si; man lærer så lenge man lever

Jeg mener det ikke er mye du kan gjøre enn å la henne flytte. Ja, kjæresten hennes er en tosk, men før eller senere kommer nok datteren din til å rote seg bort en eller annen tosk. Er det ikke best at hun får erfare det selv enn at mamma skal fortelle det? Vet det høres veldig usymppatisk ut, men det er ikke meningen. Poenget er vel bare at du som voksen dame vet jo selv at enkelte erfaringer må man bare gjøre selv. alle driter seg litt ut. Alle roter seg bort i drittsekker, aller gjør feil. Og datteren din er trolig på vei til å gjøre en feil her, men hun går 1 på videregående. HUn har tid på å evt rette de karakterene opp igjen. Men gi nå datteren din litt credit, da. Ikke døm henne slik. Er ikke datteren din oppegående? For alt du vet klarer hun både type og karakterer. Men det å straffe henne slik på forhånd, ta fra henne goder og slikt hjelper ikke forholdet dere imellom særlig. Datteren din kommer garantert til å få flere typer oppgjennom årene. Har du ikke lyst til at hun kan komme til deg for støtte når ting skjærer seg? Det å være bedreviter uten å ville hjelpe går ikke til din fordel, da. Støtt henne og la henne få sine egne erfaringer. Gi det et par mnd så kommer nok datteren din hjem igjen (istedet for å føle at hun må bli der for å bevise ovenfor deg at HUN hadde rett og ikke du), og du kan fortelle henne at alt kommer til å gå bra (og humre got for deg selv).

[PieLill]

Fra et voksent synspunkt er jeg fullstendig enig med deg, men til mer du protesterer - til mer attraktivt vil det bli å flytte med kjæresten. Jeg flyttet hjemmenifra som 17åring, noe som ikke var særlig populært hjemme. Men mamma sa aldri noe til meg, så det bare veldig godt på den manglende gleden, ansiktsuttrykk osv. Og det viste seg jo rimelig fort hvem som hadde rett, da. Hehe...stipend strakk ikke til, vaske klær og hus, lage mat osv var ikke så kult. Men da kom mamma, viste meg hvordan ting fungerte. Bakte brød til meg og hjalp meg. Ikke en enste gang har jeg fått en hånlig "hva var det vi sa" tilbake. Løsningen ble at jeg vasket hus og slikt hjemme til mamma for å få økonomisk støtte (ikke det at de ikke hadde hatt mulighet til det hele tiden, men var prinsippsak). Og nå, 7år senere er alt jeg har og si; man lærer så lenge man lever

Jeg mener det ikke er mye du kan gjøre enn å la henne flytte. Ja, kjæresten hennes er en tosk, men før eller senere kommer nok datteren din til å rote seg bort en eller annen tosk. Er det ikke best at hun får erfare det selv enn at mamma skal fortelle det? Vet det høres veldig usymppatisk ut, men det er ikke meningen. Poenget er vel bare at du som voksen dame vet jo selv at enkelte erfaringer må man bare gjøre selv. alle driter seg litt ut. Alle roter seg bort i drittsekker, aller gjør feil. Og datteren din er trolig på vei til å gjøre en feil her, men hun går 1 på videregående. HUn har tid på å evt rette de karakterene opp igjen. Men gi nå datteren din litt credit, da. Ikke døm henne slik. Er ikke datteren din oppegående? For alt du vet klarer hun både type og karakterer. Men det å straffe henne slik på forhånd, ta fra henne goder og slikt hjelper ikke forholdet dere imellom særlig. Datteren din kommer garantert til å få flere typer oppgjennom årene. Har du ikke lyst til at hun kan komme til deg for støtte når ting skjærer seg? Det å være bedreviter uten å ville hjelpe går ikke til din fordel, da. Støtt henne og la henne få sine egne erfaringer. Gi det et par mnd så kommer nok datteren din hjem igjen (istedet for å føle at hun må bli der for å bevise ovenfor deg at HUN hadde rett og ikke du), og du kan fortelle henne at alt kommer til å gå bra (og humre got for deg selv).

Det er riktig at barn og ungdom må få lov å gjøre sine egne tabber og erfaringer. Det er også riktig at foreldrene ikke da hele tiden må stå å kritisere og dermed gjøre retretten vanskelig.

Men foreldrene må sette visse grenser for hvor store tabber de unge håpefulle får gjøre.

Å la en 16-17årig jente få flytte sammen med en 20-årig drittsekk, kan være langt over denne forsvarlige grensen. I verste fall kan det sette negative spor i livet hennes for all framtid. Lukke dører som hun aldri klarer å åpne igjen. Det er stor forskjell på å lære seg hva en drittsekk er ved å være sammen med en og ved å være under tommelen hans fordi du bor i hans bolig og spiser hans mat. Det siste kan ødelegge ei ung jente.

Det er også feil å automatisk gå ut fra at hun kommer til å ha en lang rekke kjærester. Det finnes faktisk mange ungdommer som ikke har det.

Dette er en av grensene som foreldre fortsatt bør ha lov å sette i 2006. Jeg er ikke enig i at å si blankt nei ikke er et alternativ.

Om det er det beste alternativet i denne saken tror jeg man må ha RL-kjennskap til saken for å kunne si noe om.

mvh

[Gjest Samfunnskritiker]

Godt tips å sette opp en slik liste. Nå skal jenta ut å prøve den"harde verden", kanskje det nå er viktigst å presisere at det er ingen skam å snu- og at døren hjem alltid er åpen.

Da blir det enklere å feile,lære av feilen- og fortsatt ha et ok liv.

[flisa]

jeg skulle ønske mine foreldre hadde nektet meg i å bli husmor som 17-åring....sett nå i ettertid.