rasende 5 åring

[martmam]

Hei!

Vårt barn hadde også endel raserianfall. Det hører nok med til alderen.

Jeg var alltid konsekvent, dvs. at når jeg hadde bestemt hans konsekvens av hans handling, ble det slik.

Jeg husker vi skulle på et arrangement i byen, noe som han hadde gledet seg til.

Nå husker jeg ikke hva som utløste hans raserianfall, men jeg har aldri vært med på maken. .

Det ble ingen bytur og etter 2-3 timer roet det seg. Da var han helt utslitt, og hadde nok lært en lekse. Det hadde forsåvidt mor også. :0)

Hun hadde lært at å være konsekvent og utholdende i slike situasjoner er det beste.

Jeg tror denne episoden var den siste av raserianfall gutten vår hadde. Han er nå 7 år.

Så lenge du er sikker på at det ikke var et uhell at han slo, men at han slo med overlegg og for å gjøre deg vondt, synes jeg du gjorde alt riktig jeg.

Jeg ville også ha avsluttet kvelden, kjørt hjem og lagt poden.

Vedr, hva gutten din har sagt, tror jeg disse små sier det veste de kan under slike "anfall" Husk at de helt mister kontrollen, og jeg tror ikke du skal legge vekt på alt de sier under sinnet sitt.

Ønsker deg lykke til, og hvordan går det nå? Har han roet seg?

Nå sover gutten. Vi ble venner, men den satt langt inne både for mor og sønn;-)

Han fikk forklart meg at han i utgangspunktet ble sjalu (vi hadde med oss et annet barn).

Godt å lese alle fornuftige svar her inne:-)

[PieLill]

Når de ikke får viljen sin og går i vranglås så sier de det verste de kan tenke seg og det som de vet/tror sårer aller mest. Ikke ta det så tungt, han mente det jo ikke.

Min 7,5 åring hadde et vanvittig raserianfall på vei hjem fra skolen i dag. Har aldri sett ham sånn! Men jeg skjønte det kom av for lite mat så selv om han ikke ville ha mat (påsto han hadde spist på skolen nettopp) så tvang jeg ham til å spise litt. Det var som å trykke på en knapp! På nullkommasvisj ble han den trivelige, blide og gode gutten han er 95% av tiden. )

Det med mat høres kjent ut...

;-)

mvh

[Gjest GA]

Jada, har opplevd mange, mange sånne raserianfall. Sønnen min var helt ekstrem i en periode. Vi har hatt flere sånne sinte barn i vår familie :-) Jeg kan tilogmed huske at jeg hadde det sånn selv!

Det blir ofte ekstra ille hvis man er litt oppspilt på forhånd, går og venter på mat, har spist masse "tomme kalorier" e.l.

Jeg synes du gjorde helt rett i å ta ham med hjem og forklare ham at det ikke er ham, men oppførselen hans du reagerte på.

[PieLill]

Du handlet veldig klokt synes jeg. Å slå mamma er fullstendig tabu, ikke minst om man slår i ansiktet. Det skal utløse en 3.gradsreaksjon.

I slike situasjoner kan barna lire ut av seg omtrent hva som helst de har plukket opp som de regner med sårer og låter dramatisk. Å drepe var jo ganske drøyt, men jeg tror ikke det stikker særlig dypt.

Det beste man kan gjøre er å ikke la seg affisere mer med anklagene og truslene enn om de har sølt litt is på joggebuksa som i alle fall skulle til vask.

Mange ganger lar jeg rett å slett være å si noe eller reagere på noen som helst måte når jeg får høre at jeg ikke er glad i dem, er grusom mot dem og ikke en gang deres virkelige mor. Eller så sier jeg bare at dette blir for dumt til å diskutere. Det er vikig og ikke la seg avise eller føle seg forkastet av slikt. Man må heller ikke la seg lokke utpå til å forsøke å forsvare eller "bevise" sin kjærlighet til barnet i en slik situasjon. Det ligger en hel del bevisst eller ubevistt manipulasjon i de anklagene.

Man får gjennomføre den planlagte og velfortjente sanksjonen, la barnet rase fra seg og bli venner igjen, uten at man på noen som helst måte ber om unnskyldning for at man gav en skarp reaksjon.

Om man står løpet ut og ikke gir seg og heller ikke ber om unnskyldning for det ubehaget og den frustrasjonen barnet selv har pådratt seg med sin oppførsel finner de smått om senn ut at det ikke er verdt det.

Samme hvor rasende ungen har vært og hva h*n har lirt ut av seg. Samme hvor utrivelig det hele ble og hvor mange gode og hyggelige planer som gikk i knas: Står vi distansen ut, er konsekvente og ikke gir etter, kan vi utslitt klappe oss selv på skulderen og si at nå gjorde vi en pokker så god og viktig jobb som forelder.

Foreldrenes standhaftighet i slike rabiate situasjoner er å anse som en kostelig gave til barna.

mvh

[martmam]

Du handlet veldig klokt synes jeg. Å slå mamma er fullstendig tabu, ikke minst om man slår i ansiktet. Det skal utløse en 3.gradsreaksjon.

I slike situasjoner kan barna lire ut av seg omtrent hva som helst de har plukket opp som de regner med sårer og låter dramatisk. Å drepe var jo ganske drøyt, men jeg tror ikke det stikker særlig dypt.

Det beste man kan gjøre er å ikke la seg affisere mer med anklagene og truslene enn om de har sølt litt is på joggebuksa som i alle fall skulle til vask.

Mange ganger lar jeg rett å slett være å si noe eller reagere på noen som helst måte når jeg får høre at jeg ikke er glad i dem, er grusom mot dem og ikke en gang deres virkelige mor. Eller så sier jeg bare at dette blir for dumt til å diskutere. Det er vikig og ikke la seg avise eller føle seg forkastet av slikt. Man må heller ikke la seg lokke utpå til å forsøke å forsvare eller "bevise" sin kjærlighet til barnet i en slik situasjon. Det ligger en hel del bevisst eller ubevistt manipulasjon i de anklagene.

Man får gjennomføre den planlagte og velfortjente sanksjonen, la barnet rase fra seg og bli venner igjen, uten at man på noen som helst måte ber om unnskyldning for at man gav en skarp reaksjon.

Om man står løpet ut og ikke gir seg og heller ikke ber om unnskyldning for det ubehaget og den frustrasjonen barnet selv har pådratt seg med sin oppførsel finner de smått om senn ut at det ikke er verdt det.

Samme hvor rasende ungen har vært og hva h*n har lirt ut av seg. Samme hvor utrivelig det hele ble og hvor mange gode og hyggelige planer som gikk i knas: Står vi distansen ut, er konsekvente og ikke gir etter, kan vi utslitt klappe oss selv på skulderen og si at nå gjorde vi en pokker så god og viktig jobb som forelder.

Foreldrenes standhaftighet i slike rabiate situasjoner er å anse som en kostelig gave til barna.

mvh

kloke ord!:-)

[Glimtipper]

Var ikke spydig ment, har hatt en hyperaktiv en selv og kjenner igjen oppførselen.

Du har hatt en selv, men er usikker på hva det heter? Høres ikke så veldig sannsynlig ut.

[puppola]

Mistenker du at han har ADHD eller hva det kalles?

Hvis "anfall" av denne typen skal kalles ADHD vet ikke jeg hvilken erfaring som vedkommende har med barn. Tror de fleste barn får raserianfall av og til uten at dette hverken er unormalt, feil, slemt o.l- det er naturlig- vi voksne blir og sinte men har lært å "kontrollere" oss, noe barn enda ikke kan- jeg vil si det er bra gutten i første innlegg viser følelser for dermed kan han få vite at det er greit å være sint eller sjalu men det er IKKE GREIT Å SLÅ!!!!!!

[Gjest Samfunnskritiker]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg skjønner godt at barn, som blir behandlet på denne måte, lærer seg å sette mindre pris på voksne og voksen kontakt og etterhvert... venner som kan mobbe barnet for en "sinna" mor.

Hvordan tolket du/leste du situasjonen og barnet ditt?, var det forutsigbart nok, klare beskjeder, etc etc hva hadde du gjort for å forebygge denne episoden?

Mye av den voksen planleggingen, har tydligvis misslyktes. Men det er mitt syn.

[PieLill]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Har ungen nerver til å slå more midt i ansiktet offentlig, må barnet også tåle å bli tatt med hjem og at reaksjonen ikke kan være utelukkende privat. Jeg er sikker på at moren ikke reiste seg å annonserte for alle og en hver hva som hadde skjedd og hva som ble konsekvensen.

Det er synd i unger som ikke møter absolutte grenser på et så kritisk område. I visse situasjoner trenger barna "jordskjelvopplevelser" for å lære livsviktige ting om selvkontroll. Et kortsiktig ubehag er langt bedre for barnet enn at barnet gjentatte ganger trår over kritiske grenser.

mvh

[Gjest sikkert norrmalt]

Å bruke ordet drepe, om seg selv eller andre, er vel normalt. Min eldste bruker det når han er SKIKKELIG SKIKKELIG sint. Vi slår hardt ned på det, men det gjør det vel bare til et enda større "kraftuttrykk"

[PieLill]

Jeg skjønner godt at barn, som blir behandlet på denne måte, lærer seg å sette mindre pris på voksne og voksen kontakt og etterhvert... venner som kan mobbe barnet for en "sinna" mor.

Hvordan tolket du/leste du situasjonen og barnet ditt?, var det forutsigbart nok, klare beskjeder, etc etc hva hadde du gjort for å forebygge denne episoden?

Mye av den voksen planleggingen, har tydligvis misslyktes. Men det er mitt syn.

Kjære vide, vene.

Moren tok ungen bort fra situasjonen i stedet for å ta det nødvendige oppgjøret der og da. Det var den absolutt mest skånsomme hun kunne gjort om hun samtidig skulle gi barnet den livsviktige lærdommen av at slikt gjør man bare ikke.

Barn skal ut i et samfunn der det å slå noen i ansiktet kan koste dem dyrt. Hvor mye bedre er det ikke at de som små får denne lærdommen i miniatyr fra en mor som elsker barnet, enn fra politi, retts- og fengselsvesen når de er unge/voksne.

Dessuten får barn stor respekt og tiltro til voksne som kan sette seg i respekt. Voksne som f.eks. tålerere og bli slått i ansiktet blir i barnas øyne små dotter som ikke er mye verdt. Er det ikke i stor grad slik vi voksne reagerer også?

mvh

[Gjest sikkert norrmalt]

Har ungen nerver til å slå more midt i ansiktet offentlig, må barnet også tåle å bli tatt med hjem og at reaksjonen ikke kan være utelukkende privat. Jeg er sikker på at moren ikke reiste seg å annonserte for alle og en hver hva som hadde skjedd og hva som ble konsekvensen.

Det er synd i unger som ikke møter absolutte grenser på et så kritisk område. I visse situasjoner trenger barna "jordskjelvopplevelser" for å lære livsviktige ting om selvkontroll. Et kortsiktig ubehag er langt bedre for barnet enn at barnet gjentatte ganger trår over kritiske grenser.

mvh

Enig med deg ja!!

[Gjest sikkeret norrmalt]

Jeg skjønner godt at barn, som blir behandlet på denne måte, lærer seg å sette mindre pris på voksne og voksen kontakt og etterhvert... venner som kan mobbe barnet for en "sinna" mor.

Hvordan tolket du/leste du situasjonen og barnet ditt?, var det forutsigbart nok, klare beskjeder, etc etc hva hadde du gjort for å forebygge denne episoden?

Mye av den voksen planleggingen, har tydligvis misslyktes. Men det er mitt syn.

Totalt uenig med deg.

[Gjest sikkert norrmalt]

Jeg har sett to 6-7 åringer gå fullstendig berserk uten at det er noe galt. Da "anfallet" var over, så sovna de! Midt på dagen. Mulig det har noe med blodsukker å gjøre? Lite mat?

Helt klart! Våre barn kan ikke gå for lenge uten mat. Da tåler de absolutt ingen verdens ting og tilter fullstendig.

[PieLill]

Å bruke ordet drepe, om seg selv eller andre, er vel normalt. Min eldste bruker det når han er SKIKKELIG SKIKKELIG sint. Vi slår hardt ned på det, men det gjør det vel bare til et enda større "kraftuttrykk"

"Vi slår hardt ned på det, men det gjør det vel bare til et enda større "kraftuttrykk"."

Ignorere - reagere. Det er spørsmålet.

Og jeg er jamme usikker på svaret mange ganger...

[Gjest sikkert norrmalt]

"Vi slår hardt ned på det, men det gjør det vel bare til et enda større "kraftuttrykk"."

Ignorere - reagere. Det er spørsmålet.

Og jeg er jamme usikker på svaret mange ganger...

Ja det er vanskelig. Men jeg blir oppgitt og hissig selv i slike situasjoner og mister vel litt gangsynet.

Men de må jo på ett eller annet tidspunkt få vite at det ikke aksepteres å si at man skal drepe?

Det lyder alldeles ille i mine ører iallefall.

[Gjest sikkert norrmalt]

Skjønner ikke hvorfor ADHD må nevnes så snart noen har vært slem, ikke oppført seg fint, ikke hører etter eller er litt mer aktiv enn normalt...

Helt enig med deg. Men for noen kan det være godt å ha noe å skylde på...?

[PieLill]

Ja det er vanskelig. Men jeg blir oppgitt og hissig selv i slike situasjoner og mister vel litt gangsynet.

Men de må jo på ett eller annet tidspunkt få vite at det ikke aksepteres å si at man skal drepe?

Det lyder alldeles ille i mine ører iallefall.

Det er så absolutt ting man bare ikke sier her i huset, selv om ytringsfirheten strekkes langt.

Å drepe ville nok ikke passert her i gården heller. Vi krever et minimum kontroll av både snakketøyet og resten av kroppen, samme hvor sinte de er.

Men iblant er jeg usikker hva som bringer oss nærmere og hva som skyver oss lengre bort fra målet.

Si ifra om du skulle snuble over fasiten!

;-)

[Gjest Samfunnskritiker]

Kjære vide, vene.

Moren tok ungen bort fra situasjonen i stedet for å ta det nødvendige oppgjøret der og da. Det var den absolutt mest skånsomme hun kunne gjort om hun samtidig skulle gi barnet den livsviktige lærdommen av at slikt gjør man bare ikke.

Barn skal ut i et samfunn der det å slå noen i ansiktet kan koste dem dyrt. Hvor mye bedre er det ikke at de som små får denne lærdommen i miniatyr fra en mor som elsker barnet, enn fra politi, retts- og fengselsvesen når de er unge/voksne.

Dessuten får barn stor respekt og tiltro til voksne som kan sette seg i respekt. Voksne som f.eks. tålerere og bli slått i ansiktet blir i barnas øyne små dotter som ikke er mye verdt. Er det ikke i stor grad slik vi voksne reagerer også?

mvh

Det flere ting jeg reagerer på. Det gjør jeg også når jeg leste ditt innlegg.Du skriver; "Dessuten får barn stor respekt og tiltro til voksne som kan sette seg i respekt", hva mener du med respekt egentlig?

Jeg har ikke et personlig behov for å sette meg i respekt.Det betyr at jeg omgås barna mine, slik jeg ønsker å omgås alle andre. Å nedverdige noen på en slik måte, som denne mammaen har gjort, viser vel at en er tom for ideer på andre måter å løse konflikter på.

Videre sier du; "Barn får tiltro til voksne som kan sette seg i respekt". Tror du et barn får tiltro til en voksen som sleper barnet med seg? krenker det? Eller er dette utelukkende POSITIV læring?

Jeg tror barn lærer å bli hjelpesløse og passive i lignende situasjoner som voksne. Jeg tror dette barnet lærer å løse konflikter ved å hevde seg over/bruke makt- for det er jo det mor gjør.

Er dette en god ide for hvordan lære barna å håndere konflikter?

Det at mor, sitter med en smule dårlig samvittighet, refererer vell litt til usikkerheten om noe kunne vært gjort annerledes tenker jeg.

Det er sjelden ting kommer som lyn fra klar himmel, og det er i dette rommet vi som voksne må spille- tenker jeg.

.