rasende 5 åring

[tonie]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Hva hadde du gjort i en slik situasjon, da? Bare nysgjerrig på hva du mener er riktig reaksjonsmåte.

[Gjest prust]

Det er så absolutt ting man bare ikke sier her i huset, selv om ytringsfirheten strekkes langt.

Å drepe ville nok ikke passert her i gården heller. Vi krever et minimum kontroll av både snakketøyet og resten av kroppen, samme hvor sinte de er.

Men iblant er jeg usikker hva som bringer oss nærmere og hva som skyver oss lengre bort fra målet.

Si ifra om du skulle snuble over fasiten!

;-)

Snart-femåringen min ropte ut i sinne her om dagen: "Jeg vil ikke at vi skal ha lillesøster lenger!!! Kan vi ikke skyte ho???!!!"

Da ble jeg sint, men jeg var merkelig nok ganske rolig og sa at vi ikke måtte si at vi skulle skyte noen, og hun har ikke gjentatt det.

[muriel]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Nå er jeg veldig forventningsfull her, i påvente av at du skal kunne gi oss Svaret på hvordan mora skulle håndtert dette.

[Gjest prust]

Etterhvert kjenner man lusa på gangen ja. ) Han er nøyaktig lik sin tante, hun MÅ også spise med jevne mellomrom ellers dropper blodsukkeret sinnsykt.

Sånn er jeg også :-)

[Sofline]

Det flere ting jeg reagerer på. Det gjør jeg også når jeg leste ditt innlegg.Du skriver; "Dessuten får barn stor respekt og tiltro til voksne som kan sette seg i respekt", hva mener du med respekt egentlig?

Jeg har ikke et personlig behov for å sette meg i respekt.Det betyr at jeg omgås barna mine, slik jeg ønsker å omgås alle andre. Å nedverdige noen på en slik måte, som denne mammaen har gjort, viser vel at en er tom for ideer på andre måter å løse konflikter på.

Videre sier du; "Barn får tiltro til voksne som kan sette seg i respekt". Tror du et barn får tiltro til en voksen som sleper barnet med seg? krenker det? Eller er dette utelukkende POSITIV læring?

Jeg tror barn lærer å bli hjelpesløse og passive i lignende situasjoner som voksne. Jeg tror dette barnet lærer å løse konflikter ved å hevde seg over/bruke makt- for det er jo det mor gjør.

Er dette en god ide for hvordan lære barna å håndere konflikter?

Det at mor, sitter med en smule dårlig samvittighet, refererer vell litt til usikkerheten om noe kunne vært gjort annerledes tenker jeg.

Det er sjelden ting kommer som lyn fra klar himmel, og det er i dette rommet vi som voksne må spille- tenker jeg.

.

Hva skulle moren gjort i denne situasjonen synes du? Skal barn kunne gjøre hva som helst uten at det blir reaksjoner av det?

[Gjest sikkert norrmalt]

Det er så absolutt ting man bare ikke sier her i huset, selv om ytringsfirheten strekkes langt.

Å drepe ville nok ikke passert her i gården heller. Vi krever et minimum kontroll av både snakketøyet og resten av kroppen, samme hvor sinte de er.

Men iblant er jeg usikker hva som bringer oss nærmere og hva som skyver oss lengre bort fra målet.

Si ifra om du skulle snuble over fasiten!

;-)

Akk ja, gid det fantes en fasit...

[Gjest sikkert norrmalt]

Det flere ting jeg reagerer på. Det gjør jeg også når jeg leste ditt innlegg.Du skriver; "Dessuten får barn stor respekt og tiltro til voksne som kan sette seg i respekt", hva mener du med respekt egentlig?

Jeg har ikke et personlig behov for å sette meg i respekt.Det betyr at jeg omgås barna mine, slik jeg ønsker å omgås alle andre. Å nedverdige noen på en slik måte, som denne mammaen har gjort, viser vel at en er tom for ideer på andre måter å løse konflikter på.

Videre sier du; "Barn får tiltro til voksne som kan sette seg i respekt". Tror du et barn får tiltro til en voksen som sleper barnet med seg? krenker det? Eller er dette utelukkende POSITIV læring?

Jeg tror barn lærer å bli hjelpesløse og passive i lignende situasjoner som voksne. Jeg tror dette barnet lærer å løse konflikter ved å hevde seg over/bruke makt- for det er jo det mor gjør.

Er dette en god ide for hvordan lære barna å håndere konflikter?

Det at mor, sitter med en smule dårlig samvittighet, refererer vell litt til usikkerheten om noe kunne vært gjort annerledes tenker jeg.

Det er sjelden ting kommer som lyn fra klar himmel, og det er i dette rommet vi som voksne må spille- tenker jeg.

.

Som sofiline lurer også jeg på hva du ville gjort i lingnende situasjon.

venter i spenning

[mariaflyfly]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Tull på deg. En 5-åring VEIT at h*n ikke skal slå mora hard i ansiktet. Og bør tåle å få en reaksjon på det.

[skygge]

Er enig med PieLill, som så ofte før

[Gjest Kontrollert sinne]

Det flere ting jeg reagerer på. Det gjør jeg også når jeg leste ditt innlegg.Du skriver; "Dessuten får barn stor respekt og tiltro til voksne som kan sette seg i respekt", hva mener du med respekt egentlig?

Jeg har ikke et personlig behov for å sette meg i respekt.Det betyr at jeg omgås barna mine, slik jeg ønsker å omgås alle andre. Å nedverdige noen på en slik måte, som denne mammaen har gjort, viser vel at en er tom for ideer på andre måter å løse konflikter på.

Videre sier du; "Barn får tiltro til voksne som kan sette seg i respekt". Tror du et barn får tiltro til en voksen som sleper barnet med seg? krenker det? Eller er dette utelukkende POSITIV læring?

Jeg tror barn lærer å bli hjelpesløse og passive i lignende situasjoner som voksne. Jeg tror dette barnet lærer å løse konflikter ved å hevde seg over/bruke makt- for det er jo det mor gjør.

Er dette en god ide for hvordan lære barna å håndere konflikter?

Det at mor, sitter med en smule dårlig samvittighet, refererer vell litt til usikkerheten om noe kunne vært gjort annerledes tenker jeg.

Det er sjelden ting kommer som lyn fra klar himmel, og det er i dette rommet vi som voksne må spille- tenker jeg.

.

Jeg er veldig interessert i hvordan du ville handlet i en slik "gitt situasjon".

Det er jo ikke lett het, og sette seg inn i situasjonen, da vi verken kjenner forløpet for situasjoen, eller hvilken type barn du har med å gjøre.

Jeg reagerer veldig når jeg ser barn slå voksne og barn. Jeg ser ofte at foreldre ignorerer dette, og ikke irettesetter barnet.

Barn vet at det er galt å slå. Dette lærer de tidlig, og vet veldig godt at dette skal man ikke gjøre når de er 5 år.

Spørsmålet er om hva barnet ønsket å oppnå når det gjorde dette. Er dette noe det har gjort tidligere, og fått gjennomført målet sitt? Er det en måte å bli sett på?

En kan stille seg mange spørsmål. Men til syvende og sist utvikler barn egenskaper, som de får rom for å utvikle.

Hadde mitt barn slått meg, ville jeg synes det var naturlig at handlingen fikk en konsekvens.

Hadde dette vært et gjentagende problem, ville jeg sett på hvor, når og hva som evt. utløste en slik handling.

Det er ikke alltid tilfeldig at barnet slår seg vrang i en viss setting. Ofte kan det være veldig beregnende.

Har du derimot å gjøre med et barn som har ukontrollert sinne, og som selv i den mest givende situasjon, ikke klarer å styre sinne - ville jeg gått inn å sett på hvilke endringer som kunne gjøres for å hjelpe barnet til å få ut sinnet sitt på en mer "riktig" måte, som trampe i gulvet, skrike i pute, slå på en boksering med mer

[Gjest Samfunnskritiker]

Hva hadde du gjort i en slik situasjon, da? Bare nysgjerrig på hva du mener er riktig reaksjonsmåte.

Jeg tror at barn opererer i det spillerommet de har tilgjengelig. Med det mener jeg at barn er flink til å utnytte foreldrenes svakheter- og trekker strikken så langt det går. Her er det vårt ansvar å se til at strikken ikke kan strekkes så veldig langt. Jeg tror f. eks ikke at noen av mine barn er i stand til å slå meg eller kalle meg opp jmf. skulle ønske du var død.

Jeg har aldri slått barnet mitt, aldri kjeftet på det i nærvær av andre barn, og når jeg korigerer atferd gjør jeg det på en slik måte at jeg ikke krenker de.

Jeg syns jeg ser fort når barna mine blir flau, redd (under tilsnakk), brydd,lei seg etc Her er det en hårfin balanse mellom å bygge barns selvtillitt opp eller ned, mener jeg.

For meg betyr det mye å ha en gjensidig dialog med barna mine. Slik lærer jeg å kjenne grensene, mulighetene og begrensingene til barna, men de også mine. Respekt for meg er ikke ord og handlinger som får stoppet barna mine, men handlinger som gjør at barna tar rasjonelle valg og dermed rasjonelle handlinger.

Dere spør hva jeg ville gjort, aller først bestemt meg for hva er mine grenser og hvorfor har jeg disse grensene, og er dette grenser som kan gjelde hele tiden, ikke bare når det passer meg.

videre ville jeg, ja...

det er vel ikke så mye å si,

hadde jeg dratt med meg barnet hjem fordi det slo meg, da hadde jeg tenkt at jeg måtte ha litt profesjonell hjelp.

Den dagen jeg tyr til makt over barnet mitt for å få de til å la være å slå eller gjøre andre ting jeg ikke liker, ja... er de salgbare de barna? Da hadde jeg tenkt jeg ikke hadde så veldig mye mer å bidra med. ...

Men jeg tror at den læringen som sitter, den læringen barna velger å ta med seg, er den læringen som skjer på barnets premisser. Som mor hadde jeg følt jeg hadde mislyktes på mange plan på mange stadier, dersom jeg hadde formet barnet mitt til å kunne gi meg en på tryne.

[Sofline]

Jeg tror at barn opererer i det spillerommet de har tilgjengelig. Med det mener jeg at barn er flink til å utnytte foreldrenes svakheter- og trekker strikken så langt det går. Her er det vårt ansvar å se til at strikken ikke kan strekkes så veldig langt. Jeg tror f. eks ikke at noen av mine barn er i stand til å slå meg eller kalle meg opp jmf. skulle ønske du var død.

Jeg har aldri slått barnet mitt, aldri kjeftet på det i nærvær av andre barn, og når jeg korigerer atferd gjør jeg det på en slik måte at jeg ikke krenker de.

Jeg syns jeg ser fort når barna mine blir flau, redd (under tilsnakk), brydd,lei seg etc Her er det en hårfin balanse mellom å bygge barns selvtillitt opp eller ned, mener jeg.

For meg betyr det mye å ha en gjensidig dialog med barna mine. Slik lærer jeg å kjenne grensene, mulighetene og begrensingene til barna, men de også mine. Respekt for meg er ikke ord og handlinger som får stoppet barna mine, men handlinger som gjør at barna tar rasjonelle valg og dermed rasjonelle handlinger.

Dere spør hva jeg ville gjort, aller først bestemt meg for hva er mine grenser og hvorfor har jeg disse grensene, og er dette grenser som kan gjelde hele tiden, ikke bare når det passer meg.

videre ville jeg, ja...

det er vel ikke så mye å si,

hadde jeg dratt med meg barnet hjem fordi det slo meg, da hadde jeg tenkt at jeg måtte ha litt profesjonell hjelp.

Den dagen jeg tyr til makt over barnet mitt for å få de til å la være å slå eller gjøre andre ting jeg ikke liker, ja... er de salgbare de barna? Da hadde jeg tenkt jeg ikke hadde så veldig mye mer å bidra med. ...

Men jeg tror at den læringen som sitter, den læringen barna velger å ta med seg, er den læringen som skjer på barnets premisser. Som mor hadde jeg følt jeg hadde mislyktes på mange plan på mange stadier, dersom jeg hadde formet barnet mitt til å kunne gi meg en på tryne.

Så heldig du er som har barn uten temperament da....

Du svarer ikke på hva du ville gjort i denne situasjonen!

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg er veldig interessert i hvordan du ville handlet i en slik "gitt situasjon".

Det er jo ikke lett het, og sette seg inn i situasjonen, da vi verken kjenner forløpet for situasjoen, eller hvilken type barn du har med å gjøre.

Jeg reagerer veldig når jeg ser barn slå voksne og barn. Jeg ser ofte at foreldre ignorerer dette, og ikke irettesetter barnet.

Barn vet at det er galt å slå. Dette lærer de tidlig, og vet veldig godt at dette skal man ikke gjøre når de er 5 år.

Spørsmålet er om hva barnet ønsket å oppnå når det gjorde dette. Er dette noe det har gjort tidligere, og fått gjennomført målet sitt? Er det en måte å bli sett på?

En kan stille seg mange spørsmål. Men til syvende og sist utvikler barn egenskaper, som de får rom for å utvikle.

Hadde mitt barn slått meg, ville jeg synes det var naturlig at handlingen fikk en konsekvens.

Hadde dette vært et gjentagende problem, ville jeg sett på hvor, når og hva som evt. utløste en slik handling.

Det er ikke alltid tilfeldig at barnet slår seg vrang i en viss setting. Ofte kan det være veldig beregnende.

Har du derimot å gjøre med et barn som har ukontrollert sinne, og som selv i den mest givende situasjon, ikke klarer å styre sinne - ville jeg gått inn å sett på hvilke endringer som kunne gjøres for å hjelpe barnet til å få ut sinnet sitt på en mer "riktig" måte, som trampe i gulvet, skrike i pute, slå på en boksering med mer

Helt enig med deg og det du skriver i innlegget ditt.

Du sier du ville gitt konsekvenser, dersom barnet ditt slo. Det tror jeg de aller fleste foreldrene ville gjort og gjør.

Jeg tror de fleste foreldre ville stoppet mye atferd som viser seg, før slag blir en alternativ måte å handle på.Når barna er babyer/små, og de uskyldig lugger i håret, klyper på puppen, roter med maten sin, mister mat på gulvet osv gir vi hele tiden tilbakemeldinger. "au det gjør vondt når du klyper, f.eks).

Jeg tror at jo tydeligere vi er, og til tidligere vi får sagt i fra om hva som er akseptabelt/ikke akseptabelt, jo bedre blir det for barna å forholde seg til de grensene vi setter.

[Gjest Samfunnskritiker]

Så heldig du er som har barn uten temperament da....

Du svarer ikke på hva du ville gjort i denne situasjonen!

Jeg har noen innlegg, litt lenger ned. men ingen fasit da.

[Gjest Samfunnskritiker]

Så heldig du er som har barn uten temperament da....

Du svarer ikke på hva du ville gjort i denne situasjonen!

Finnes det barn uten sinne og agresjon? Jeg trodde ikke det. Men det er noe om hvordan man lærer barna sine å kontrollere den!

I dette eksemplet, ser du en mor som i sinne tar barnet sitt med!

Hva med å lære han, at det går an å være agressiv og sint, men finne strategier som gjør at barnet forstatt kan være der?

Er det mange voksne som blir så sinte, at de bare må gå når de blir sint? I såfall er det voksne som ikke mestrer konflikthåndering på en rasjonell måte.

De fleste tar vell en slik utfordring, og lever vell med den. Eller?

[Sofline]

Finnes det barn uten sinne og agresjon? Jeg trodde ikke det. Men det er noe om hvordan man lærer barna sine å kontrollere den!

I dette eksemplet, ser du en mor som i sinne tar barnet sitt med!

Hva med å lære han, at det går an å være agressiv og sint, men finne strategier som gjør at barnet forstatt kan være der?

Er det mange voksne som blir så sinte, at de bare må gå når de blir sint? I såfall er det voksne som ikke mestrer konflikthåndering på en rasjonell måte.

De fleste tar vell en slik utfordring, og lever vell med den. Eller?

"Hva med å lære han, at det går an å være agressiv og sint, men finne strategier som gjør at barnet forstatt kan være der?"

Hva hvis han aldri har vært ordentlig sint før?

Er det mange voksne som blir så sinte, at de bare må gå når de blir sint?

Nei, men små barn har ikke lært å kontrollere slikt ennå. Det kommer etter hvert.

[Gjest Kontrollert sinne]

Helt enig med deg og det du skriver i innlegget ditt.

Du sier du ville gitt konsekvenser, dersom barnet ditt slo. Det tror jeg de aller fleste foreldrene ville gjort og gjør.

Jeg tror de fleste foreldre ville stoppet mye atferd som viser seg, før slag blir en alternativ måte å handle på.Når barna er babyer/små, og de uskyldig lugger i håret, klyper på puppen, roter med maten sin, mister mat på gulvet osv gir vi hele tiden tilbakemeldinger. "au det gjør vondt når du klyper, f.eks).

Jeg tror at jo tydeligere vi er, og til tidligere vi får sagt i fra om hva som er akseptabelt/ikke akseptabelt, jo bedre blir det for barna å forholde seg til de grensene vi setter.

Er helt enig der!

Jeg ser allikevel at"tidsklemma" vi lever i, gjør at flere foreldre sliter med å sette grenser grunnet dårlig samvittighet.

Når et barn sier "mamma - se" og mor er stresset og sier " vent litt." Kan barnet begynne og skrike. Hvis da mor kommer løpemde. ser barnet at dette var effektivt, og skriker selvsagt neste gang det ønsker å få oppmerksomhet.

Slik kan det fortsette...

Jeg har nettopp lest en bok om barn i fighterrelasjon til voksne. Kjempe interessant.

Foreldre/lærere/barnehagepersonell som sliter med at barn ikke følger grenser burde lese denne. I tillegg finnes det grensesettingskurs i de fleste kommuner - som mange kunne hatt nytte av.

[Gjest Samfunnskritiker]

"Hva med å lære han, at det går an å være agressiv og sint, men finne strategier som gjør at barnet forstatt kan være der?"

Hva hvis han aldri har vært ordentlig sint før?

Er det mange voksne som blir så sinte, at de bare må gå når de blir sint?

Nei, men små barn har ikke lært å kontrollere slikt ennå. Det kommer etter hvert.

Du må ikke røyke jenta mi, det er farlig, du vet det?

Ja da ja da ja , ja

Hva vil denne jenta gjøre, dersom mor sitter på kjøkkenet og røyker døgnet rundt?

Trenger barn gode modeller og i hvilken grad var denne mammaen som tok gutten med seg hjem en god modell?

Foreldrene som forbilde er undervurdert og er en farlig fallgruve. Pass deg for den.

Hvem lærer barna av?

[Sofline]

Du må ikke røyke jenta mi, det er farlig, du vet det?

Ja da ja da ja , ja

Hva vil denne jenta gjøre, dersom mor sitter på kjøkkenet og røyker døgnet rundt?

Trenger barn gode modeller og i hvilken grad var denne mammaen som tok gutten med seg hjem en god modell?

Foreldrene som forbilde er undervurdert og er en farlig fallgruve. Pass deg for den.

Hvem lærer barna av?

Jada, barna trenger gode rollemodeller. Men hadde denne moren vært en god rollemodell hvis hun ikke hadde reagert på slag?

[....AV]

Stakkars barn!

Hvordan tror du barnets selvfølelse er etter at mamma har slept han hjem på selveste santanaftan? Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre.

Jeg syns du viser liten forstand, spesiellt til å skille mellom dine følelser og handlinger som voksen og konsekvensene av konsekvensene du gir ditt barn.

Tror du barnet ditt blir mer rasjonell i sin handlemåte eller har du barne lært han en effektiv måte å kontrollere omgivelsene og de voksne på?

Å synliggjøre svake punkt, er ikke alltid en fordel i henhold til barn. Jeg tror en må jobbe mer inndirekte hele tiden, hele veien, ikke bare når barnet slår mamma hard- men også når barnet gjør noe som er bra!

Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre, og som anser denne konflikthånderingen som irasjonell.

Et barn i en slik tilstand er ikke i standt til å se at det er flaut eller ydmykende å bli dratt vekk av foreldren. De er helt frikoblet fra fornuft og det er ofte umulig å trenge gjennom.

Jeg har to barn, ett som aldri blir slik som beskrevet her, og ett som blir det. Jeg tror ikke det er min skyld, vi har jobbet masse med det og gitt han mye positiv oppmerksomhet når han oppfører seg fint. Han er veldig klar over problemet selv, men har et voldsomt temperament som han innimellom ikke klarer å styre. Jeg regner med at han vil lære det med tiden, men når han går løs på omgivelsene sine, mener jeg at det er en riktig reaksjon å fjerne han fra situasjonen.