rasende 5 åring

[nitni]

Helt enig med deg. Men for noen kan det være godt å ha noe å skylde på...?

JA det kan godt hende )

Har selv en stesønn med ADHD, og har hele tiden vært nøye med å ikke unnskylde han eller meg selv pga hans diagnose stadig vekk.

[Gjest Samfunnskritiker]

En lærer fortalte meg om sin klasses reaksjon etter at rektor hadde blitt tilkalt og gitt dem en meget kraftig overhøvling. De satt og tegnet tegninger til rektor og syntes h*n var bare helt topp.

Selv opplevde jeg da jeg jobbet i barnehage en situasjon med et barn som gjorde meg svært sint og jeg tok barnet særdeles hardt innenfor de rammer som er lovlig og forsvarlig. Så var jeg sammen med barnet til det roet seg og vi var venner igjen.

Noen dager senere skadet dette barnet seg, og av alle de voksne som var rundt, var det bare meg barnet ville ha til foreldrene kom. Jeg var selv svært overrasket over dette.

Så barn får respekt for og _tiltro_ til voksne som ikke lar seg pille på nesa, selv om den umiddelbare konsekvensen for barnet er ubehagelig.

mvh

Ok, du kaller respekt, det jeg vil kalle tydelige og forutsigbare grenser? Det er ingen hemmlighet at barn liker tydelige voksen, da dette gjør barna trygg.

Men jeg er overbevisst over at barn som sanksjoneres aversivt, viser atferden det sanksjoneres mot på andre arenaer. Med det mener jeg, at visst barnet ser at mor reagerer med å slå/ta med seg barnet hjem når barnet slår, kan barnet lære å unnlate å slå i påsyn av mor, men slå der barnet vet at han ikke blir tatt. Alene sammen med andre barn .feks.

Det samme fenomenet har du også hos ungdom som ikke får drikke alkohol hjemme. Vet ungdommet at ukelønna forsvinner og husarest for en uke, lar ungdommen å være å vise at han drikker. Men velger heller å drikke et annet sted , der sansynlgheten for å bli oppdaget er mindre.

Jeg tenker straff bare undertrykker atferden, men fjerner den ikke. Hva gjør du, dersom du ønsker å fjerne en atferd helt, spør jeg da?

[....AV]

Men et slik syn på barnet, tror jeg nok at vi er med å oppretthold en del av den negative utviklingen.

Hadde jeg dratt med meg barnet ut av butikken eller fra et STORT arrangemet, jeg tror nok mine barn ville stusset litt da.

Hvilket syn på barnet er det som er problemet?

[PieLill]

Så du tror denne episoden kom som lyn fra klar himmel?

Ingen foranledninger, ingen atferd som burde vært stoppet på et tidligere tidpunkt?

I såfall, er barnet et meget spessielt barn og tilfelle.

Jeg har sett barn slå som lyn fra klar himmel, helt uten noen som helst form for forvarsel.

Hva moren burde og ikke burde gjort i forkant av det som skjedde er ganske irrelevant. Når det alt har skjedd er det for sent å være etterpåklok. Da er det langt viktigere å være klok i den situasjonen som har oppstått. Det var denne moren.

Det virker som du mener at voksne til en hver tid er 100% ansvarlige for barns oppførsel, som om barn ikke har egen vilje og egne muligheter til valg. De er bare viljeløse offer for voksen adferd.

Jeg tror barn selvsagt er på godt og vondt er svært påvirkelige for voksnes holdninger og adferd. Men jeg har så stor tiltro til barna at jeg tilkjenner dem en mulighet til å også selv påvirke sine handlinger. Derfor holder jeg dem ansvarlige i forhold til hvor stor jeg tror denne muligheten er i en gitt situasjon.

Når jeg viser barna en forventning om et minimum av selvkontroll, viser jeg dem samtidig at jeg har tro på dem.

mvh

[Gjest Samfunnskritiker]

"Å koorigere atferd i påsyn av andre er i seg selv en dum ting å gjøre."

"Hilsen meg som ALDRI hadde dratt med meg mitt barn i påsyn av hundrevis av andre"

Neivel, du mener altså at hun ikke skal "korrigere" barnet der og da, og heller ikke ta det med seg bort fra de andre. Hvilke muligheter står igjen da - late som ingenting?

Og når du blir spurt hva du ville gjort i stedet, svarer du sånn ca. at du aldri vil havne i den situasjonen, fordi du har gjort alt så riktig fra dag 1 at barna dine ikke vil gjøre noe sånt, og at slike sinnereaksjoner aldri kommer plutselig, men bygger seg opp gradvis slik at de voksne har god tid på seg til å gjøre alle de korrekte tingene.

Dette oser av nedlatenhet og bedreviter-teori. Det er mulig det bare er noe i måten du ordlegger deg på som treffer meg på feil sted, for det er ikke første gangen jeg har den følelsen etter å ha lest svarene dine.

Mine egne barn har i svært liten grad hatt trass- og raserianfall. Endeløs argumentasjon var mer deres stil. Men det har aldri falt meg inn å ta "æren" for dette selv, og / eller fordømme de foreldrene som må takle andre typer temperament.

Barns personlighet og væremåte formes ikke _bare_ av foreldrene, noen egenskaper har de også med seg i utgangspunktet. Utfordringen er bl.a. å lære barna å opptre på en måte som kan godtas i felleskapet, uten å undertrykke dem. Med noen barn er dette relativt enkelt, med andre er det atskillig vanskeligere. Å bare bebreide foreldrene for dette, er urettferdig

synes

Det å være foreldre betyr jo at vi blir utfordret hele veien. Ikke alltid kan vi være forbredt eller alltid handle korekt. Jeg merer likevell at mye kan forebygges, blant annet gjennom å ha et bevisst forhold til barneoppdragelse og straff av barn. Et barn som straffes, tror jeg lærer seg å bli straffende. Snur vi denne flisen, kan vi si at tillitsfulle voksne, med positiv relasjon og samhandlingskompetanse lærer barna de samme startegiene. Jeg tenker straff er noe man gjør, når man ikke kan eller vet bedre, eller når en er tom for ideer for å løse en konflikt.

Et alernativt reaksjonsmønster, kan vær å ta barnet til sides og si i klartekst hva som forventes av han, og at alternativet er å dra hjem. Da har du i alle fall ikke ahndlet i sinne, og du har gitt barnet en mulighet til å vise en adekvat atferd- og en positv avslutning på dagen.

[Gjest Samfunnskritiker]

Ble det for vanskelig å være saklig?

Forklar meg likhetstrekkenen mellom å løfte med seg et barn og ta det med hjem, og å slå det helseløst.

mvh

Det finnes mange måter å løse konflikter på, mange måter å dra hjem på også.

[....AV]

Ok, du kaller respekt, det jeg vil kalle tydelige og forutsigbare grenser? Det er ingen hemmlighet at barn liker tydelige voksen, da dette gjør barna trygg.

Men jeg er overbevisst over at barn som sanksjoneres aversivt, viser atferden det sanksjoneres mot på andre arenaer. Med det mener jeg, at visst barnet ser at mor reagerer med å slå/ta med seg barnet hjem når barnet slår, kan barnet lære å unnlate å slå i påsyn av mor, men slå der barnet vet at han ikke blir tatt. Alene sammen med andre barn .feks.

Det samme fenomenet har du også hos ungdom som ikke får drikke alkohol hjemme. Vet ungdommet at ukelønna forsvinner og husarest for en uke, lar ungdommen å være å vise at han drikker. Men velger heller å drikke et annet sted , der sansynlgheten for å bli oppdaget er mindre.

Jeg tenker straff bare undertrykker atferden, men fjerner den ikke. Hva gjør du, dersom du ønsker å fjerne en atferd helt, spør jeg da?

En ting som å slå andre barn eller voksne vil alltid få konsekvenser ved at man enten blir slått tilbake eller at man blir forlatt av de man slår. Dermed var dette en høyst relevant reaksjon på å slå.

Vi vet jo ikke hva denne moren hadde prøvd på før det kom så langt som til at ungen slo. Hun kan jo ogås ha sagt fra at neste reaksjon er å dra hjem. Unger kan skru seg opp veldig raskt og da er det ikke nødvendigvis lett å roe ned underveis.

Jeg har selv et slikt temperament og vet hvor vanskelig det er å kontrollere sinnet når det blomstrer opp. Men jeg er voksen og vet at det lønner seg å kontrollere seg og klarer som regel det. Det regner jeg med at mitt barn vil klare med tiden også, men i mellomtiden må jeg hjelpe han ved å prøve å lære han teknikker for å roe seg ned, og når det ikke hjelper, fjerne han fra situasjoner før det går for langt.

[Gjest Samfunnskritiker]

I en fullkommen verden ville alt vært forbygd og det ville ikke vært noen konflikter.

Jeg har selv sett femåringer slå voksne i ansiktet, med infamske blikk og helt uten forvarsel.

Jeg synes det er langt mer interessant å takle det som faktisk skjer fornuftig, enn å sitte i etterkant og være etterpåklok fem ganger rundt ekvator.

Dessuten har jeg problemer med å se hva som er så fryktilig farlig, alvorlig og graverende med å ta et rebelsk barn med seg. Det er barmhjertig å fjerne et barn som ikke klarer å roe seg fra det offentlige rom. Da slipper barnet i så langt det er mulig å tape ansikt overfor andre.

Det finnes situasjoner der barn og foreldre i felleskap eksalerer en konflikt. Men det finnes også situasjoner der barn går av hengslene samme hva man gjør. Da er det beste for alle parter, ikke minst barnet å fjerne barnet fra situasjonen. Å gi det anledning til å rase fra seg og roe seg ned uten tilskuere.

mvh

Ingen folk slår HELT uten forvarsel. Når slår folk tror du? Eller når angriper dyr generellt?

Helt enig med deg, kjempelurt å handle adekvat når man må.Men når må man? Når barna begynner å vise destruktiv atferd?

Det er flere ting jeg syns ikke høres bra ut. Det ene er at barnet sikkert er forespeilet at kvelden med bål o.l skulle være noe fint og morrsomt. Denne opplevelsen uteblir gjerne dersom dagen avsluttes med skrik og spetakkel. Det hadde kanskje vært en ide og reist ned igjen etter at ting hadde roet seg? Slik situasjonen er nå, har barnet en læringshistorie på hva denne kvelden er- som vi ikke ønsker han skal ta med seg neste år. men kan barnet noe bedre? Kanskje, kanskje ikke?

Jeg tror det er et nederlag for et barn å bli tatt med makt av foreldrene sine og kjørt hjem. Jeg tror ikke et barn syns det er spessielt morrsom å måtte avslutte kvelden på denne måten. Spesiellt dersom det er elever i klassen med en dominerende status til stede.

Jeg tror ikke at noen barn, ønsker at en kveld skal bli slik. Hadde barnet syns allt var greit, ville han i allefall sittet stille i bilen. Gjorde han det?

Generellt sett, liker jeg å tenke at barn ikke skal krenkes,og at en aktivitet og spessielt konflikter bør avsluttes med sukse for barnet!

[Gjest Samfunnskritiker]

Hvilket syn på barnet er det som er problemet?

Et syn om at barn er inkompetente, for det er jo det som kommer til uttrykk.

Jeg liker å se alle handlinger barnet gjør, som kompetent. Moren her forteller jo at barnet, sa i ettertid at han var sjalu.

Dersom barnet hadde prøvd allt for å bli kvitt dette andre barnet, er det vell kompetent å slå? (visst det virker mener jeg) (hehe).

Han slapp da å forholde seg til dette barnet og fikk mor for seg selv, eller slapp å dele eller i det hele hva greien var.

Mulig at barnet bare lærte at det var effektivt å slå, for da slapp han å dele oppmerksomheten?

Hvem vet hva?

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg har sett barn slå som lyn fra klar himmel, helt uten noen som helst form for forvarsel.

Hva moren burde og ikke burde gjort i forkant av det som skjedde er ganske irrelevant. Når det alt har skjedd er det for sent å være etterpåklok. Da er det langt viktigere å være klok i den situasjonen som har oppstått. Det var denne moren.

Det virker som du mener at voksne til en hver tid er 100% ansvarlige for barns oppførsel, som om barn ikke har egen vilje og egne muligheter til valg. De er bare viljeløse offer for voksen adferd.

Jeg tror barn selvsagt er på godt og vondt er svært påvirkelige for voksnes holdninger og adferd. Men jeg har så stor tiltro til barna at jeg tilkjenner dem en mulighet til å også selv påvirke sine handlinger. Derfor holder jeg dem ansvarlige i forhold til hvor stor jeg tror denne muligheten er i en gitt situasjon.

Når jeg viser barna en forventning om et minimum av selvkontroll, viser jeg dem samtidig at jeg har tro på dem.

mvh

Om moren var klok i denne situasjone, vet egentlig ingeting om. Vi vet ikke hva som har vært prøvd eller uprøvd, vi vet ikke hva barnet ønsket å oppnå med å slå eller unngå med å slå?

På et så lite grunnlag, kan vi ikke si om det var klokt. Men jeg ville gjort MYE før jeg hadde dratt med meg mitt barn hjem, og aldri i sinne!"

[flisa]

Ok, du kaller respekt, det jeg vil kalle tydelige og forutsigbare grenser? Det er ingen hemmlighet at barn liker tydelige voksen, da dette gjør barna trygg.

Men jeg er overbevisst over at barn som sanksjoneres aversivt, viser atferden det sanksjoneres mot på andre arenaer. Med det mener jeg, at visst barnet ser at mor reagerer med å slå/ta med seg barnet hjem når barnet slår, kan barnet lære å unnlate å slå i påsyn av mor, men slå der barnet vet at han ikke blir tatt. Alene sammen med andre barn .feks.

Det samme fenomenet har du også hos ungdom som ikke får drikke alkohol hjemme. Vet ungdommet at ukelønna forsvinner og husarest for en uke, lar ungdommen å være å vise at han drikker. Men velger heller å drikke et annet sted , der sansynlgheten for å bli oppdaget er mindre.

Jeg tenker straff bare undertrykker atferden, men fjerner den ikke. Hva gjør du, dersom du ønsker å fjerne en atferd helt, spør jeg da?

Men kjære vene -deg går det jo ikke an å være enig med. Det at man viser sin ungdom at man ikke bryter grenser for alkohol i heimen -ved å gi dem lov til å drikke er et viktig signal!

[flisa]

Det finnes mange måter å løse konflikter på, mange måter å dra hjem på også.

sykkel, bil, gå?

[PieLill]

Det å være foreldre betyr jo at vi blir utfordret hele veien. Ikke alltid kan vi være forbredt eller alltid handle korekt. Jeg merer likevell at mye kan forebygges, blant annet gjennom å ha et bevisst forhold til barneoppdragelse og straff av barn. Et barn som straffes, tror jeg lærer seg å bli straffende. Snur vi denne flisen, kan vi si at tillitsfulle voksne, med positiv relasjon og samhandlingskompetanse lærer barna de samme startegiene. Jeg tenker straff er noe man gjør, når man ikke kan eller vet bedre, eller når en er tom for ideer for å løse en konflikt.

Et alernativt reaksjonsmønster, kan vær å ta barnet til sides og si i klartekst hva som forventes av han, og at alternativet er å dra hjem. Da har du i alle fall ikke ahndlet i sinne, og du har gitt barnet en mulighet til å vise en adekvat atferd- og en positv avslutning på dagen.

Barnet skal møte et samfunn som straffer. Hvis barnet ikke møter mild straff hjemme, vil det jo bli et sjokk for barnet å oppdage hvilke konsekvenser tøylesløs oppførsel kan få.

Det virker som du ikke klarer å nyansere en millimeter. Å straffe et barn som har slått mor i ansiktet er ikke det samme som å ha straff som grunnleggende virkemiddel i barneoppdragelsen. Å fysisk ta et barn med seg bort fra situasjonen er milevidt fra å slå eller skamslå barnet. Du ser ikke ut til å nyansere mellom dette i større grad i mange av dine innlegg.

Straff er den logiske konsekvens når et barn vet hva som er riktig, har mulighet til å handle nogen lunde deretter og likevel _velger_ å gjøre det som er galt.

Noen ganger velger barn det som er galt _fordi_ det er galt. En femåring slår mor i ansiktet (i affekt eller på pur f.) fordi han vet det gjør vondt og er langt over streken, ikke av uvitenhet. Avhengig av situasjonen er handlingen mer eller mindre fårståelig, men _aldri_ akseptabel.

Det er naivt å tro at barn alltid vil velge det rette bare man sier de riktige ordene med den riktige stemmen. Barn kan velge å gjøre det de vet er galt. Barn kan ønske å gjøre noe galt fordi det er galt.

Det nærmer seg omsorgssvikt og ikke bli sint om et barn slår en i ansiktet. Barnet vil få en fullstendig illusorisk forestilling om konsekvensene av en slik handling. Folk blir sinte når du slår. Slår du feil person kan du bli slått så hardt tilbake at du havner på sykehus.

Om foreldrene gir barna en reaksjon slik adferd som ikke impliserer noen som helst form for ubehag, tap eller ydmykelse for barnet, men ren bekvemmelig jatting vil jo barnet ikke skjønne hvor alvorlig det er. Eller enda verre, om foreldrene forsøker å forstå seg ihjel på barna så de tror de hadde rett til å slå.

God kommunikasjon er ikke bare fagre ord og romatisk harmonisk stemning. Iblant er god kommunikasjon å vise både sinne og kvass reaksjon. Rett og slett fordi det er det mest logiske og adekvate i situasjonen.

Hvordan skal et barn vite at det er i sin fulle rett til å bli sint, såret og innenfor visse grenser ta affære når det blir slått, om mor ikke kan vise sinne og ta affære når hun blir slått?

Sinne er ikke en ulovelig følelse i når man omgås med barn. Å gjøre noe mens man er sint, betyr ikke at man har mistet kontrollen.

Sinne er en del av det barnet vil erfare både hos seg selv og hos andre. Om foreldrene ikke kan vise at det går an å være sint og samtidig handle fornuftig, hvor skal barna da lære det? Om det ikke skal være greit at foreldrene viser sinne, hvordan skal barnet da unngå å bli konfliktsky og full av undertrykte følelser.

Og bare så det er sagt. Sinne er ikke fundamentet man bygger oppdragelsen på. Men i visse situasjoner er det den eneste riktige og forståelige reaksjonen overfor både barn og voksne.

mvh

[PieLill]

sykkel, bil, gå?

Rollerblades, surfbrett, seilbåt, snekke og hvis du er rik nok: ditt private fly.

;-)

mvh

[Gjest Samfunnskritiker]

Men kjære vene -deg går det jo ikke an å være enig med. Det at man viser sin ungdom at man ikke bryter grenser for alkohol i heimen -ved å gi dem lov til å drikke er et viktig signal!

Et viktig signal og viktig å opprettholde. Men ungdommen drikker for det. Den gjlr det bare et anna sted. Er du med?

[keinstein]

Helt klart! Våre barn kan ikke gå for lenge uten mat. Da tåler de absolutt ingen verdens ting og tilter fullstendig.

Kan det gjelde voksne også? En i periferien oppfører seg merkelig urimelig når han er sulten.

[PieLill]

Ingen folk slår HELT uten forvarsel. Når slår folk tror du? Eller når angriper dyr generellt?

Helt enig med deg, kjempelurt å handle adekvat når man må.Men når må man? Når barna begynner å vise destruktiv atferd?

Det er flere ting jeg syns ikke høres bra ut. Det ene er at barnet sikkert er forespeilet at kvelden med bål o.l skulle være noe fint og morrsomt. Denne opplevelsen uteblir gjerne dersom dagen avsluttes med skrik og spetakkel. Det hadde kanskje vært en ide og reist ned igjen etter at ting hadde roet seg? Slik situasjonen er nå, har barnet en læringshistorie på hva denne kvelden er- som vi ikke ønsker han skal ta med seg neste år. men kan barnet noe bedre? Kanskje, kanskje ikke?

Jeg tror det er et nederlag for et barn å bli tatt med makt av foreldrene sine og kjørt hjem. Jeg tror ikke et barn syns det er spessielt morrsom å måtte avslutte kvelden på denne måten. Spesiellt dersom det er elever i klassen med en dominerende status til stede.

Jeg tror ikke at noen barn, ønsker at en kveld skal bli slik. Hadde barnet syns allt var greit, ville han i allefall sittet stille i bilen. Gjorde han det?

Generellt sett, liker jeg å tenke at barn ikke skal krenkes,og at en aktivitet og spessielt konflikter bør avsluttes med sukse for barnet!

Man høster det man sår, også om man er fem år.

Skal man ha en hyggelig kveld stilles det visse krav selv til en femåring. Et minimumskrav er at man får la være å slå mamma midt i ansiktet. Og det må være grenser for hvor langt man skal kunne tøye strikken og så jattes til nye sjanser.

Ville du kunne hygget deg videre med noen som har lappet til deg i fjeset. Når man slår til noen i ansiktet har man selv avsluttet den hyggelige kvelden der og da. Det er på tide og gå hjem.

Et barns rett til ikke å bli ydmyket foran andre står i et visst forhold til at barnet selv ikke ydmyker de h*n har rundt seg. Konsekvensen av det du sier blir jo at barn skal kunne lage hvor mye f..skap som helst uten at noen skal ha lov til å krumme et hår på hodet til de stakkars små.

Jeg tror faktisk denne gutten lærte om det logiske forholdet mellom handling og konsekvens som vil hjelpe ham å konstruktivt legge bånd på seg i en annen situasjon, med eller uten mamma til stedet.

mvh

[PieLill]

Et syn om at barn er inkompetente, for det er jo det som kommer til uttrykk.

Jeg liker å se alle handlinger barnet gjør, som kompetent. Moren her forteller jo at barnet, sa i ettertid at han var sjalu.

Dersom barnet hadde prøvd allt for å bli kvitt dette andre barnet, er det vell kompetent å slå? (visst det virker mener jeg) (hehe).

Han slapp da å forholde seg til dette barnet og fikk mor for seg selv, eller slapp å dele eller i det hele hva greien var.

Mulig at barnet bare lærte at det var effektivt å slå, for da slapp han å dele oppmerksomheten?

Hvem vet hva?

Vel, jeg tror mine barn er kompetente til å forholde seg til at visse ting gjør man bare ikke, samme pokker hvor sjalu jeg er.

Og når han blir større og noen er sammen med jenta han er forelska i. Skal han slå dem også?

mvh

[....AV]

Et syn om at barn er inkompetente, for det er jo det som kommer til uttrykk.

Jeg liker å se alle handlinger barnet gjør, som kompetent. Moren her forteller jo at barnet, sa i ettertid at han var sjalu.

Dersom barnet hadde prøvd allt for å bli kvitt dette andre barnet, er det vell kompetent å slå? (visst det virker mener jeg) (hehe).

Han slapp da å forholde seg til dette barnet og fikk mor for seg selv, eller slapp å dele eller i det hele hva greien var.

Mulig at barnet bare lærte at det var effektivt å slå, for da slapp han å dele oppmerksomheten?

Hvem vet hva?

Barn er inkompetente i en del situasjoner fordi de mangler erfaring og trening. Akkurat som jeg er inkompetent i en rekke sammenhenger.

Dessuten vet jeg av egen erfaring at når sinnet først har tatt en, er man veldig inkompetent i enhver sammenheng....

Du høres ut som Jesper Juul som er ekspert på å peke på hva man ikke bør gjøre og dermed gi foreldre dårlig samvittighet, men aldri komme med konstruktive og konkrete råd. Det er for lettvint.

[PieLill]

Om moren var klok i denne situasjone, vet egentlig ingeting om. Vi vet ikke hva som har vært prøvd eller uprøvd, vi vet ikke hva barnet ønsket å oppnå med å slå eller unngå med å slå?

På et så lite grunnlag, kan vi ikke si om det var klokt. Men jeg ville gjort MYE før jeg hadde dratt med meg mitt barn hjem, og aldri i sinne!"

Når et barn gjør noe så totalt over alle grenser og støvleskaft som å slå mor, er min første prioritet å for barnets del forvisse meg om at handlingen på ingen som helst måte frister til gjentakelse.

En spolert St.Hansfeiring ser jeg som et lite offer i den sammenhengen. Barnet vil få mange hyggelige kvelder ved senere anledninger. Men å ikke lære denne absolutte grensen, kan for barnet bli fatalt.

mvh