rasende 5 åring

[laban]

Barnet skal møte et samfunn som straffer. Hvis barnet ikke møter mild straff hjemme, vil det jo bli et sjokk for barnet å oppdage hvilke konsekvenser tøylesløs oppførsel kan få.

Det virker som du ikke klarer å nyansere en millimeter. Å straffe et barn som har slått mor i ansiktet er ikke det samme som å ha straff som grunnleggende virkemiddel i barneoppdragelsen. Å fysisk ta et barn med seg bort fra situasjonen er milevidt fra å slå eller skamslå barnet. Du ser ikke ut til å nyansere mellom dette i større grad i mange av dine innlegg.

Straff er den logiske konsekvens når et barn vet hva som er riktig, har mulighet til å handle nogen lunde deretter og likevel _velger_ å gjøre det som er galt.

Noen ganger velger barn det som er galt _fordi_ det er galt. En femåring slår mor i ansiktet (i affekt eller på pur f.) fordi han vet det gjør vondt og er langt over streken, ikke av uvitenhet. Avhengig av situasjonen er handlingen mer eller mindre fårståelig, men _aldri_ akseptabel.

Det er naivt å tro at barn alltid vil velge det rette bare man sier de riktige ordene med den riktige stemmen. Barn kan velge å gjøre det de vet er galt. Barn kan ønske å gjøre noe galt fordi det er galt.

Det nærmer seg omsorgssvikt og ikke bli sint om et barn slår en i ansiktet. Barnet vil få en fullstendig illusorisk forestilling om konsekvensene av en slik handling. Folk blir sinte når du slår. Slår du feil person kan du bli slått så hardt tilbake at du havner på sykehus.

Om foreldrene gir barna en reaksjon slik adferd som ikke impliserer noen som helst form for ubehag, tap eller ydmykelse for barnet, men ren bekvemmelig jatting vil jo barnet ikke skjønne hvor alvorlig det er. Eller enda verre, om foreldrene forsøker å forstå seg ihjel på barna så de tror de hadde rett til å slå.

God kommunikasjon er ikke bare fagre ord og romatisk harmonisk stemning. Iblant er god kommunikasjon å vise både sinne og kvass reaksjon. Rett og slett fordi det er det mest logiske og adekvate i situasjonen.

Hvordan skal et barn vite at det er i sin fulle rett til å bli sint, såret og innenfor visse grenser ta affære når det blir slått, om mor ikke kan vise sinne og ta affære når hun blir slått?

Sinne er ikke en ulovelig følelse i når man omgås med barn. Å gjøre noe mens man er sint, betyr ikke at man har mistet kontrollen.

Sinne er en del av det barnet vil erfare både hos seg selv og hos andre. Om foreldrene ikke kan vise at det går an å være sint og samtidig handle fornuftig, hvor skal barna da lære det? Om det ikke skal være greit at foreldrene viser sinne, hvordan skal barnet da unngå å bli konfliktsky og full av undertrykte følelser.

Og bare så det er sagt. Sinne er ikke fundamentet man bygger oppdragelsen på. Men i visse situasjoner er det den eneste riktige og forståelige reaksjonen overfor både barn og voksne.

mvh

Akkurat.

[flisa]

Et viktig signal og viktig å opprettholde. Men ungdommen drikker for det. Den gjlr det bare et anna sted. Er du med?

Ja, men de drikker med dårlig samvittighet -og det er noe annet - noen lar også vær.

[flisa]

Kan det gjelde voksne også? En i periferien oppfører seg merkelig urimelig når han er sulten.

Åja!

[keinstein]

Åja!

Med brå, urimelig og uventet raseri over å måtte vente 10 minutter på mat, som alle de andre 12 i samme sitasjon, alder og kjønn tar helt med ro? Og det samme skjer flere ganger med samme mann?

[Gjest Samfunnskritiker]

Man høster det man sår, også om man er fem år.

Skal man ha en hyggelig kveld stilles det visse krav selv til en femåring. Et minimumskrav er at man får la være å slå mamma midt i ansiktet. Og det må være grenser for hvor langt man skal kunne tøye strikken og så jattes til nye sjanser.

Ville du kunne hygget deg videre med noen som har lappet til deg i fjeset. Når man slår til noen i ansiktet har man selv avsluttet den hyggelige kvelden der og da. Det er på tide og gå hjem.

Et barns rett til ikke å bli ydmyket foran andre står i et visst forhold til at barnet selv ikke ydmyker de h*n har rundt seg. Konsekvensen av det du sier blir jo at barn skal kunne lage hvor mye f..skap som helst uten at noen skal ha lov til å krumme et hår på hodet til de stakkars små.

Jeg tror faktisk denne gutten lærte om det logiske forholdet mellom handling og konsekvens som vil hjelpe ham å konstruktivt legge bånd på seg i en annen situasjon, med eller uten mamma til stedet.

mvh

Et av mine hovedpoeng er vell å stoppe utviklingen på et tidlig stadie. Slik vil vi også unngå slik destruktiv atferd. Men det kreves jo årvåkne og oppegående voksne da.

[Gjest Samfunnskritiker]

Når et barn gjør noe så totalt over alle grenser og støvleskaft som å slå mor, er min første prioritet å for barnets del forvisse meg om at handlingen på ingen som helst måte frister til gjentakelse.

En spolert St.Hansfeiring ser jeg som et lite offer i den sammenhengen. Barnet vil få mange hyggelige kvelder ved senere anledninger. Men å ikke lære denne absolutte grensen, kan for barnet bli fatalt.

mvh

Jeg fatter ikke at noen har barn som slår andre voksne, forsåvid ikke barn heller. Her hadde det vært helt uakseptabelt. Helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg kommer til å møte denne utfordringen.

Derfor mener jeg at det er mye som har gått galt, når et barn som jeg mener har masse samvittighet når de er fem år, slår andre i ansiktet.

Vis man skyter barnet, da er visst gjentakelsesfaren liten, eller? Amputere hender, får ikke lappa til noen da heller.

Jeg tror ikke barnet får en spesiellt hyggelig opplevelse av st.hansfeiring i årene fremover.Jeg tror barn vil huske slike episoder for resten av livet.

Igjen et av mine poeng, det er at denne abosolutte grensen, den læres ikke denne ene kvelden i året- det skjer på denne dagen i tilegg til alle andre dager i året.Kanskje bør en vurdere å være hjemme, om en ikke har barn som greier å oppføre seg.

[Gjest Samfunnskritiker]

Med brå, urimelig og uventet raseri over å måtte vente 10 minutter på mat, som alle de andre 12 i samme sitasjon, alder og kjønn tar helt med ro? Og det samme skjer flere ganger med samme mann?

Tålmodighet er en fin ting!

[Gjest Samfunnskritiker]

Man høster det man sår, også om man er fem år.

Skal man ha en hyggelig kveld stilles det visse krav selv til en femåring. Et minimumskrav er at man får la være å slå mamma midt i ansiktet. Og det må være grenser for hvor langt man skal kunne tøye strikken og så jattes til nye sjanser.

Ville du kunne hygget deg videre med noen som har lappet til deg i fjeset. Når man slår til noen i ansiktet har man selv avsluttet den hyggelige kvelden der og da. Det er på tide og gå hjem.

Et barns rett til ikke å bli ydmyket foran andre står i et visst forhold til at barnet selv ikke ydmyker de h*n har rundt seg. Konsekvensen av det du sier blir jo at barn skal kunne lage hvor mye f..skap som helst uten at noen skal ha lov til å krumme et hår på hodet til de stakkars små.

Jeg tror faktisk denne gutten lærte om det logiske forholdet mellom handling og konsekvens som vil hjelpe ham å konstruktivt legge bånd på seg i en annen situasjon, med eller uten mamma til stedet.

mvh

Ja det er viktig og riktig å stille krav til barn som er fem år. Å slå mamma er en selvfølgelig ting. Men hvilken femåring er det som slår mamma?

Jeg snakker ikke om snikk snakk, og nye sjangser. Jeg snakker om handlekraftige voksne som greier å skape barn som lar være å slå.

Jeg jobber med barn i institusjon, og har mange ganger kost meg sammen med ungdommen til tross for slag og spark. I disse tilfellene ser vi en helt klar årsak, og det frigjør ikke behovet for konsekvenser. Men av ogtil er ingen konsekvenser for noen barn en helt riktig vei å gå. (For noen barn).

Jeg mener ikke at barn står fritt til å skape et sant helvete. Jeg mener de voksne, må innta en rolle som forebygger og stopper det. Det kreves innsikt og kompetanse om barnet og barnets reaksjonsmønstre. Dersom mor vet at barnet slår, når det er sjalu, hva kunne mor gjort annerledes?

På en annenmåte sagt, mener jeg at dersom en femåring slår voksne i trynet, da er barnet blitt skånet for mye læring, kanskje fravær av læring, ikke vet jeg.

Femåringer skal ikke kunne styre som de vil. Jeg mener foreldrene langt på vei, må kunne stå for det barnet gjør eller ikke gjør i en slik ung alder.Det er tross alt vi som har sirklet ut hva vi syns er viktig å lære barnet!

Personlig er jeg litt usikker på hva denne gutten lærer av denne situasjonen. Jeg tro han har skjønt at det er å drite på draget. Men jeg tror redselen og angsten for den samme konsekvensen, i en annen eller lignende situasjon er større.

Det skal ikke mye til for å tru et barn til stillhet eller til å avstå eller gjøre handlinger, jeg er bare mer usikker om det er læring. Jeg tror egentlig ikke det.

[kaffepiken]

Barnet skal møte et samfunn som straffer. Hvis barnet ikke møter mild straff hjemme, vil det jo bli et sjokk for barnet å oppdage hvilke konsekvenser tøylesløs oppførsel kan få.

Det virker som du ikke klarer å nyansere en millimeter. Å straffe et barn som har slått mor i ansiktet er ikke det samme som å ha straff som grunnleggende virkemiddel i barneoppdragelsen. Å fysisk ta et barn med seg bort fra situasjonen er milevidt fra å slå eller skamslå barnet. Du ser ikke ut til å nyansere mellom dette i større grad i mange av dine innlegg.

Straff er den logiske konsekvens når et barn vet hva som er riktig, har mulighet til å handle nogen lunde deretter og likevel _velger_ å gjøre det som er galt.

Noen ganger velger barn det som er galt _fordi_ det er galt. En femåring slår mor i ansiktet (i affekt eller på pur f.) fordi han vet det gjør vondt og er langt over streken, ikke av uvitenhet. Avhengig av situasjonen er handlingen mer eller mindre fårståelig, men _aldri_ akseptabel.

Det er naivt å tro at barn alltid vil velge det rette bare man sier de riktige ordene med den riktige stemmen. Barn kan velge å gjøre det de vet er galt. Barn kan ønske å gjøre noe galt fordi det er galt.

Det nærmer seg omsorgssvikt og ikke bli sint om et barn slår en i ansiktet. Barnet vil få en fullstendig illusorisk forestilling om konsekvensene av en slik handling. Folk blir sinte når du slår. Slår du feil person kan du bli slått så hardt tilbake at du havner på sykehus.

Om foreldrene gir barna en reaksjon slik adferd som ikke impliserer noen som helst form for ubehag, tap eller ydmykelse for barnet, men ren bekvemmelig jatting vil jo barnet ikke skjønne hvor alvorlig det er. Eller enda verre, om foreldrene forsøker å forstå seg ihjel på barna så de tror de hadde rett til å slå.

God kommunikasjon er ikke bare fagre ord og romatisk harmonisk stemning. Iblant er god kommunikasjon å vise både sinne og kvass reaksjon. Rett og slett fordi det er det mest logiske og adekvate i situasjonen.

Hvordan skal et barn vite at det er i sin fulle rett til å bli sint, såret og innenfor visse grenser ta affære når det blir slått, om mor ikke kan vise sinne og ta affære når hun blir slått?

Sinne er ikke en ulovelig følelse i når man omgås med barn. Å gjøre noe mens man er sint, betyr ikke at man har mistet kontrollen.

Sinne er en del av det barnet vil erfare både hos seg selv og hos andre. Om foreldrene ikke kan vise at det går an å være sint og samtidig handle fornuftig, hvor skal barna da lære det? Om det ikke skal være greit at foreldrene viser sinne, hvordan skal barnet da unngå å bli konfliktsky og full av undertrykte følelser.

Og bare så det er sagt. Sinne er ikke fundamentet man bygger oppdragelsen på. Men i visse situasjoner er det den eneste riktige og forståelige reaksjonen overfor både barn og voksne.

mvh

Veldig enig i det du sier her! )

[PieLill]

Ja det er viktig og riktig å stille krav til barn som er fem år. Å slå mamma er en selvfølgelig ting. Men hvilken femåring er det som slår mamma?

Jeg snakker ikke om snikk snakk, og nye sjangser. Jeg snakker om handlekraftige voksne som greier å skape barn som lar være å slå.

Jeg jobber med barn i institusjon, og har mange ganger kost meg sammen med ungdommen til tross for slag og spark. I disse tilfellene ser vi en helt klar årsak, og det frigjør ikke behovet for konsekvenser. Men av ogtil er ingen konsekvenser for noen barn en helt riktig vei å gå. (For noen barn).

Jeg mener ikke at barn står fritt til å skape et sant helvete. Jeg mener de voksne, må innta en rolle som forebygger og stopper det. Det kreves innsikt og kompetanse om barnet og barnets reaksjonsmønstre. Dersom mor vet at barnet slår, når det er sjalu, hva kunne mor gjort annerledes?

På en annenmåte sagt, mener jeg at dersom en femåring slår voksne i trynet, da er barnet blitt skånet for mye læring, kanskje fravær av læring, ikke vet jeg.

Femåringer skal ikke kunne styre som de vil. Jeg mener foreldrene langt på vei, må kunne stå for det barnet gjør eller ikke gjør i en slik ung alder.Det er tross alt vi som har sirklet ut hva vi syns er viktig å lære barnet!

Personlig er jeg litt usikker på hva denne gutten lærer av denne situasjonen. Jeg tro han har skjønt at det er å drite på draget. Men jeg tror redselen og angsten for den samme konsekvensen, i en annen eller lignende situasjon er større.

Det skal ikke mye til for å tru et barn til stillhet eller til å avstå eller gjøre handlinger, jeg er bare mer usikker om det er læring. Jeg tror egentlig ikke det.

Og visst et barn er sjalu. Skal jeg la denne sjalusien styre mine handlinger for å unngå at barnet skal slå? Noen barn har alt for lav terskel for sjalusi, og trenger å øve seg på å tåle mer. Skal man gjøre det må man også regne med friksjon og iblant bruduljer.

Er det i det hele tatt noe mål og aldri ha opphetede konflikter med et barn. Det er også en erfaring barn må få med seg.

(Hva som var tilfellet i denne situasjonen vet jeg selvfølgelig ikke noe om.)

Hvilke femåring slår sin mor? Vanligvis veltilpassede, hyggelige, normalt modne, veloppdragne, godt tatt vare på barn med foreldre som utøver sunn grensesetting og viser god omsorg. Det er normalt at femåringer iblant går av skaftet, noen mer enn andre. Det hører til alderen.

Om jeg så en femåring slå sin mor ville jeg lagt mye mer vekt på morens reaksjon enn at barnet kunne finne på noe slikt. Har moren kloksap og kraft til å skape det nødvendig jordskjelvet en slik handling skal utløse, ville jeg ikke tenkt mer over det. Om hun unnlot å reagere ville jeg blitt i stuss.

Jeg ville også blitt i stuss over et barn som hadde _for_ _vane_ å slå sine omsorgspersoner.

Joda, det meste av det barn gjør kan det finnes en forklaring på. Men iblant er det faktisk viktigere å få barnet til å forstå at slikt adferd ikke er akseptabel under noen omstendigheter enn å analysere situasjonen i fillebiter.

Smarte barn vil ellers fort lære seg bortforklaringens kunst.

mvh

[PieLill]

Jeg fatter ikke at noen har barn som slår andre voksne, forsåvid ikke barn heller. Her hadde det vært helt uakseptabelt. Helt ærlig, så vet jeg ikke om jeg kommer til å møte denne utfordringen.

Derfor mener jeg at det er mye som har gått galt, når et barn som jeg mener har masse samvittighet når de er fem år, slår andre i ansiktet.

Vis man skyter barnet, da er visst gjentakelsesfaren liten, eller? Amputere hender, får ikke lappa til noen da heller.

Jeg tror ikke barnet får en spesiellt hyggelig opplevelse av st.hansfeiring i årene fremover.Jeg tror barn vil huske slike episoder for resten av livet.

Igjen et av mine poeng, det er at denne abosolutte grensen, den læres ikke denne ene kvelden i året- det skjer på denne dagen i tilegg til alle andre dager i året.Kanskje bør en vurdere å være hjemme, om en ikke har barn som greier å oppføre seg.

"Jeg fatter ikke at noen har barn som slår andre voksne, forsåvid ikke barn heller."

Hvis du ikke forstår det har du vel ikke så mye kompetanse til å uttale deg om saken i det hele tatt.

Det at noe er fullstendig uakseptabelt, betyr ikke at ikke noen barn vil prøve seg. Hvilke barn som vil prøve seg er i stor grad avhengig av barnas personlighet. I hjem med normalt grei omsorg har det minimalt med foreldrene å gjøre.

Om barna på sikt ikke lærer å tøyle sitt temperament har i langt større grad med omgivelsenes respons å gjøre.

mvh

[PieLill]

Med brå, urimelig og uventet raseri over å måtte vente 10 minutter på mat, som alle de andre 12 i samme sitasjon, alder og kjønn tar helt med ro? Og det samme skjer flere ganger med samme mann?

For noen oppleves det helt klart verre å måtte vente de 10 minuttene enn for andre.

Men med alderen kan man jo med hell lære seg å lide i stillhet.

;-)

mvh

[PieLill]

Et av mine hovedpoeng er vell å stoppe utviklingen på et tidlig stadie. Slik vil vi også unngå slik destruktiv atferd. Men det kreves jo årvåkne og oppegående voksne da.

Og selv om du hadde verdens mest overvåkne, kloke og oppegående voksne vil noen barn, enten du tror det eller ikke, gå like forbasket av hengslene iblant.

Noen barn trenger ca 5000 ganger mer av det du etterspør enn andre.

mvh

[Gjest karleif]

Min 5-åring hadde blitt ordentlig rista opp, der og da!

PS: Har 6 gutter, til orientering.

[keinstein]

Tålmodighet er en fin ting!

Og litt impulskontroll?

[Sofline]

Ja det er viktig og riktig å stille krav til barn som er fem år. Å slå mamma er en selvfølgelig ting. Men hvilken femåring er det som slår mamma?

Jeg snakker ikke om snikk snakk, og nye sjangser. Jeg snakker om handlekraftige voksne som greier å skape barn som lar være å slå.

Jeg jobber med barn i institusjon, og har mange ganger kost meg sammen med ungdommen til tross for slag og spark. I disse tilfellene ser vi en helt klar årsak, og det frigjør ikke behovet for konsekvenser. Men av ogtil er ingen konsekvenser for noen barn en helt riktig vei å gå. (For noen barn).

Jeg mener ikke at barn står fritt til å skape et sant helvete. Jeg mener de voksne, må innta en rolle som forebygger og stopper det. Det kreves innsikt og kompetanse om barnet og barnets reaksjonsmønstre. Dersom mor vet at barnet slår, når det er sjalu, hva kunne mor gjort annerledes?

På en annenmåte sagt, mener jeg at dersom en femåring slår voksne i trynet, da er barnet blitt skånet for mye læring, kanskje fravær av læring, ikke vet jeg.

Femåringer skal ikke kunne styre som de vil. Jeg mener foreldrene langt på vei, må kunne stå for det barnet gjør eller ikke gjør i en slik ung alder.Det er tross alt vi som har sirklet ut hva vi syns er viktig å lære barnet!

Personlig er jeg litt usikker på hva denne gutten lærer av denne situasjonen. Jeg tro han har skjønt at det er å drite på draget. Men jeg tror redselen og angsten for den samme konsekvensen, i en annen eller lignende situasjon er større.

Det skal ikke mye til for å tru et barn til stillhet eller til å avstå eller gjøre handlinger, jeg er bare mer usikker om det er læring. Jeg tror egentlig ikke det.

Jeg har også jobbet med vanskeligstilte ungdom, og man kan da ikke sammenligne dem med en 5-åring som etter all sannsynglighet kommer fra et "normalt" hjem.

[keinstein]

For noen oppleves det helt klart verre å måtte vente de 10 minuttene enn for andre.

Men med alderen kan man jo med hell lære seg å lide i stillhet.

;-)

mvh

De er jo ganske tydelig at næring/blodsukker påvirker psyken til de små, men hva med voksne?

Jeg har vært sammen med voksne som ikke har spist på 72 timer, det var ingen hyggelige timer. Noen oppførte seg temmelig uvanlig. F eks sloss om en tørr kneippbrødskive med ost er ikke akkurat dagligdags på Ullern.

[Gjest Samfunnskritiker]

Og visst et barn er sjalu. Skal jeg la denne sjalusien styre mine handlinger for å unngå at barnet skal slå? Noen barn har alt for lav terskel for sjalusi, og trenger å øve seg på å tåle mer. Skal man gjøre det må man også regne med friksjon og iblant bruduljer.

Er det i det hele tatt noe mål og aldri ha opphetede konflikter med et barn. Det er også en erfaring barn må få med seg.

(Hva som var tilfellet i denne situasjonen vet jeg selvfølgelig ikke noe om.)

Hvilke femåring slår sin mor? Vanligvis veltilpassede, hyggelige, normalt modne, veloppdragne, godt tatt vare på barn med foreldre som utøver sunn grensesetting og viser god omsorg. Det er normalt at femåringer iblant går av skaftet, noen mer enn andre. Det hører til alderen.

Om jeg så en femåring slå sin mor ville jeg lagt mye mer vekt på morens reaksjon enn at barnet kunne finne på noe slikt. Har moren kloksap og kraft til å skape det nødvendig jordskjelvet en slik handling skal utløse, ville jeg ikke tenkt mer over det. Om hun unnlot å reagere ville jeg blitt i stuss.

Jeg ville også blitt i stuss over et barn som hadde _for_ _vane_ å slå sine omsorgspersoner.

Joda, det meste av det barn gjør kan det finnes en forklaring på. Men iblant er det faktisk viktigere å få barnet til å forstå at slikt adferd ikke er akseptabel under noen omstendigheter enn å analysere situasjonen i fillebiter.

Smarte barn vil ellers fort lære seg bortforklaringens kunst.

mvh

Så fint for deg, da kan du fortsatt velge det som er riktig for deg og andre det som er riktig for seg.

Jeg har en tilnærming tuftet på lite straff og krenkelse av barnet som individ, og har sålang lykkes med det.

Men for all del, lykke til alle sammen!

[Gjest Samfunnskritiker]

Og selv om du hadde verdens mest overvåkne, kloke og oppegående voksne vil noen barn, enten du tror det eller ikke, gå like forbasket av hengslene iblant.

Noen barn trenger ca 5000 ganger mer av det du etterspør enn andre.

mvh

Hadde de?

Klart alle foreldre gjør noen feilskjær her og der, og det er vell det som er å være forelder.

[Gjest Samfunnskritiker]

"Jeg fatter ikke at noen har barn som slår andre voksne, forsåvid ikke barn heller."

Hvis du ikke forstår det har du vel ikke så mye kompetanse til å uttale deg om saken i det hele tatt.

Det at noe er fullstendig uakseptabelt, betyr ikke at ikke noen barn vil prøve seg. Hvilke barn som vil prøve seg er i stor grad avhengig av barnas personlighet. I hjem med normalt grei omsorg har det minimalt med foreldrene å gjøre.

Om barna på sikt ikke lærer å tøyle sitt temperament har i langt større grad med omgivelsenes respons å gjøre.

mvh

En fin måte å ro seg unna foreldreansvaret på. Uansett hva jeg gjør som mor eller far, så spiller det ingen rolle. For det er jo omgivelsenes reaksjoner som betyr noe....

Klart barn plukker opp etter foreldrene sine, ebvisst og ubesvisst. Like sant som vitneskap og ikke vitenskap.