Orker ikke å bli avbrutt i alt jeg gjør

[Gjest slitt ut]

Er det flere som har det som meg? Som føler at de aldri får jobbet ferdig med noe som helst eller gjort noe som helst, ikke spist engang, uten å bli avbrutt?

Jeg har to barn, mann, full jobb og kan ikke huske sist jeg hadde tid for meg selv eller fikk gjøre noe - lese bok, se et tv-program, stelt i hagen, laget middag, pratet med en venninne - uten å bli avbrutt. Og merker nå at jeg blir helt slitt ut av disse avbrytelsene. Jeg klarer rett og slett ikke å finne tråden igjen når det skjer, og merker at jeg bare liksom blir stående og virre etter at jeg ble avbrutt. Føler trang til bare å legge meg i sofakroken med et pledd over meg og sove meg bort fra alt sammen...

Jeg føler meg invadert, ikke respektert, verdiløs og mister oversikten over tilværelsen fordi jeg aldri får tenkt en hel tankerekke eller laget en middag, sett et tv-program uten at noen av de andre tre i familien synes det er ok at deres behov kommer før mitt.

Barna er 12 og 13, gubben blir snart 40.

Hvordan får dere andre satt grenser for resten av familien slik at de respekterer deres behov for - ja, rett og slett å kunne få - et tv-program varer vel max 45 minutter - lage middagen likeså - altså minimum 45 minutter for dere selv?

Blir det nødvendig å reise bort for å få være litt for seg selv? Eller har dere andre metoder som gjør at resten av familien faktisk skjønner at mors/kones tid også er viktig, at hun ikke bare er en som skal være der for alle andre?

Dette går som sagt på selvtilliten løs - jeg føler meg verdiløs, og enda verre - jeg holder på å miste ovesikten, går bare i ring, klarer bare det aller mest nødvendige - mister kreativitet og initiativ - vet snart ikke min arme råd. Men så har jeg jo stått til tjeneste i over 14 år, også... Har jeg skjemt dem bort? Vil de i det hele tatt ha meg hvis jeg begynner å ta mer plass, er det fordi jeg stiller opp for dem, at jeg er ønsket her i heimen i det hele tatt? I hvert fall får jeg den følelsen de gangene jeg forsøker å ta dette opp med enten mann eller barn eller alle sammen.

Må jeg reise fra dem for å få markert at jeg også vil ha plass og tid i familien - eller få meg eget rom med lås (vi har ikke rom nok) - eller finnes det andre metoder for å skape rom omkring meg så jeg ikke føler at jeg selv blir borte blant alle de andres krav og ønsker?

[jubalong70]

Jeg har ingen råd som er prøvd ut, men går det ikke an å først ta en prat med dem (igjen). Si at hver dag skal du ha en liten time helt for deg selv. Du sier i fra når den timen starter og så låser du deg enten inne på soverommet, badet eller du går deg en tur. Ingen mobiltelefon, ingen banking på døra med mindre huset brenner eller noen holder på å dø.

I begynnelsen vil de kanskje ikke tro at du virkelig mener det, men om de skulle banke på døra, så åpner du ikke. Du kan jo til og med lage et dørskilt der det står at nå er det mamma-tid.

Ungene er så store at de uten problemer klarer seg en time helt uten noen voksne tilstede. Og mannen din bør vel strengt tatt også være så stor

Ellers kjenner jeg meg veldig godt igjen. Men mine barn er heldigvis så små enda at de legger seg ganske tidlig på kvelden, så jeg får noen kveldsstunder for meg selv.

[puppola]

Kjære deg du er visst helt utslitt!

Det er viktig at DU setter grensene, så lenge du lar de andre ikke gi deg alenetid , du tillater det jo, blir det aldri bedre- du kan ikke forlange at barna dine skal forstå dine behov- DE MÅ DU SELV GI UTTRYKK FOR!

Alt for mange damer klarer ikke å sette grenser- og gir andre skylden men hvordan iall verden skal vi rundt forstå hvordan sånne som deg vil ha det når dere ikke sier fra?????????

Sett ned foten, si hvordaN DU ønsker å ha det i familien. Gi barna og mannen(hvis han ikke skjønner det selv!)OPPGAVER SLIK AT ALT IKKE BLIR DITT ANSVAR.

Hvis barna protesterer går det jo an å inndra lommepenger, la de vaske tøyet selv, ikke "premiere" med hyggelige aktiviteter m.m

Barna er en ting, synes faktisk det er verre med mannen hvis han oppfører seg som en 14 åring.- sett foten ned- ikke finn deg i å bli behandlet som en hushjelp! Ha dine egne frikvelder hvor du gjør det du vil mens de andre får ordne i heimen!

Det er ditt ansvar å få det bedre!!!!!!!!!!

[Hawkwind]

Synes problemstillingen i utgangspunktet høres spesiell ut.

Er vant til både fra hjem og jobb at man blir avbrutt konstant - og at man må planlegge nøye om man skal ha perioder hvor man ikke blir forstyrret.

Tror kanskje det er måten du håndterer avbrytelsene på som i så fall blir problemet.

Det bør tross alt ikke være noe problem å be dem som avbryter om å vente; for så å fortsette med hva man holdt på med...?

[Gjest collett]

Kjenner meg igjen i behovet for egen tid, men har det ikke fullt så ille som deg da..

Regner med du har snakket med dem, i alle fall din mann, om dette? Du må begynne å sette grenser. Si at når du lager mat skal du ha kjøkkenet for deg selv. Hvis du sitter og ser på et TV-program kan du si at "nei, nå får dere ikke lov å forstyrre meg!". Hvis det er annet arbeid du skal gjøre i huset avtaler du med din mann at nå skal du gjøre et stykke arbeid og ikke vil forstyrres. Det er jo som oftest slik mannfolka ordner seg hvis de skal vaske bilen eller male huset? Da er det liksom selvsagt at de får gjøre sitt arbeid i fred. Innfør samme regler når du skal stryke klær, rydde eller gjøre andre ting. Det kan da ikke være umulig med så store barn som du har? De klarer vel seg selv uten at dere må hjelpe dem så mye med ting?

Sørg også for å ta deg turer ut alene. Gå på shopping eller trening noen ettermiddager i uka. Gå ut på kafe og treff venninner så ofte som du føler for det. Sørg for at resten av familien klarer seg uten deg.

Men viktigst av alt: sett ord på behovene dine og forvent å få dem oppfylt. Du ber ikke om for mye!

[Gjest Personifica]

Uff, høres slitsomt ut.

Sett deg ned og prat med dem alle og si akkurat det du har skrevet her.

Tipper du da blir møtt med forståelse. Spør også om barna har noen forslag til hvordan dette kan bli bedre. Hvis de selv kan få foreslå løsninger er motivasjonen helt anderledes enn hvis de får et regelverk tredd over hodet.

[Åsemor]

Send mannen og barna ut en ettermiddag i uka og noen timer lørdag eller søndag formiddag.

(Hver uke!!)

[Liliaceae]

lukk døren til kjøkkenet og gjør det klart at nå skal du lage middag i fred.

gi beskjed om at de må si det de skal si NÅ eller vente til middagen er ferdig, slik at du får ro den tiden det tar å lage mat.

Gjør det samme når du skal se et tv program; gi beskjed om at du vil se programmet ferdig før du er "tilgjengelig" igjen.

Alternativt kan du sende mann & barn ut, for å få ro til å lese litt eller pusle for deg selv.

Send barna ut for å dra til venner, de trenger ikke alltid være hjemme sammen med vennene. Godt å komme seg ut også. Iblant er det sikkert stas å få litt penger å kjøpe is for? Barna og pappa kan jo gå på kino i blant?

Du må ta din plass i familien og slutte at de rundt deg tar deg for gitt!

Pappa kan jo også ta med barna iblant og besøke egen familie uten at du er med?

[Basf]

Å fytterakker'n- jeg som trodde det skulle bli bedre når de blir store!

Som du skjønner har jeg ingen gode råd- bare lykke ønskninger på "veien" til deg selv.

*begynner å sette grenser NÅ*

[Gjest Elextra]

Har ikke særlig med råd, vil bare si jeg føler med deg!

Føler det selv slik i mellom, men jeg har "bare" små barn som legger seg tidlig, og dessuten en mann som stiller opp.

Du må i det minste kreve mer av din mann! Både at han bidrar mer i huset og at han tar seg mer av barna.

[Gjest AveM]

Uffda.. Varer det så lenge.. Jo, jeg kan kjenne meg igjen i dette, og mannen er ikke noe bedre enn ungene. Jeg pleier å oppmuntre meg selv ved å tenke at jeg er viktig for familien min, det er derfor alt de tenker å gjør skal informeres til meg.

Mannen min pleier å ta med seg ungene ut noen timer en og annen gang, bare sånn at jeg skal få nyte stillheten litt. Kanskje din mann kan gå med på noe sånt. Det hjelper på synes jeg, jeg blir alltid så glad når de kommer tilbake, føler jeg har fått ladet opp batteriene igjen.

[asterix]

Her er det virkelig på tide at du setter foten ned.

Da jeg leste innlegget ditt trodde jeg omtrent ikke mine egne øyne da jeg kom til alderen på barna dine. Hadde de vært 10 år yngre kunne jeg skjønt at det blir mange avbrudd, men av så store barn hadde jeg aldri akseptert slikt.

Barna dine (og mannen) er stor er gamle nok for en evighet siden til å ikke trenge "oppvartning".

La dem ungene få ansvaret for å lage middag hver sin dag i uka f.eks så får du fri den stunden og om du og mannen din deler på resten av middagene så får du enda noen dager uten det i hvertfall.

Om du leser, ser tv eller gjør andre ting trenger du jo ikke avbryte det om noen kommer, men bare svare kort eller gi beskjed om at du ikke vil bli forstyrret. Siden du har vært en "tjener" i årevis vil det sikkert ta en stund for de å skjønne tegninga, men de er virkelig på tide at de skjønner at du ikke er hushjelpa!

[Gjest Postmann]

Bor dere på landet uten kontakt med andre mennesker på fritiden?

[Gjest efoll]

Ja, du har skjemt dem bort....

Jeg synes du bør reise bort noen dager. Da vil de merke hvor mye du egentlig gjør for dem, og du får slappet av og til og med tid til å savne dem litt. Selv har jeg nettopp vært på en konferanse i en annen by, helt fantastisk med hotell og god mat og svømmebasseng....Husk å bestille frokost opp på rommet, krøll deg sammen i senga og se på frokost-tv eller les en bok eller noe.

Når du kommer hjem, tar du deg en prat med familien og begynner å sette grenser for deg.

Lykke til!

[Gjest ikke sign]

Mine barn er yngre enn dine, og jeg håpet det ville bli mer alenetid etterhvert..... Jeg ønsker også å kunne dusje i fred, spise opp maten uten å reise meg noen ganger, lese i fred og ro osv. Kjenner meg så godt igjen!

[kaffepiken]

Du må begynne å sette grenser og du må være overtydelig sånn at de skjønner tegninga. Mine unger på 6 og 8 kan være masete de også. Noen ganger sier jeg rett ut (med glimt i øyet) at jeg ikke er ansatt som tjener her i huset.. De tar poenget ;o)

Kan du ikke si rett ut at de skal ligge unna for en stund fordi du er sliten og vil ha litt tid for deg selv? Og se hvordan det funker..?

[Gjest GA]

Jeg kjenner meg litt igjen, ja. jeg prøver å være bevisst på å skaffe meg små "friminutt" hver uke. Spise lunsj med kolleger gjør jeg jo flere ganger i uka. Vi prøver å treffes en kveld i måneden også. I tillegg setter jeg meg gjerne litt for meg selv mens ungene f.eks ser barne-tv. Leser litt på senga hver kveld for å få litt "input" anna enn fra tv.

Du er nesten nødt til å ta det opp med familien din, innkall til et familieråd og forklar hvordan du har det og be om 1/2 times tid for deg selv pr dag, minst!

[Terka]

Hva mener du egentlig med at du blir avbrutt?

Er det at de andre snakker til deg, eller du blir bedt om å utføre en tjeneste(kjøre til fotballtrening, lete etter den nye, røde genseren, holde planken mens far spikrer......)

For det at man blir snakket til må man bare akseptere i en familie. Det er hvordan du parerer henvendelsene som er det vesentlige, synes jeg. Hvis jeg ser et tv-program som jeg VIL se, gir jeg klar beskjed. Ikke forstyrr meg mens jeg ser på akkurat dette programmet. Det hender jo likevel at jeg blir forsyrret, men da gjentas bare beskjeden.

Samme er tilfelle med ting ungene mine vil jeg skal gjøre NÅ. Da får de beskjed om å vente til jeg er ferdig med det jeg holder på med. Vil de at jeg skal kjøre dem et sted, hjelpe dem med noe, får de si fra litt tid på forhånd. de kan ikke forvente at jeg kaster alt jeg har i hendene for å oppfylle deres ønsker.

Så dette fungerer noenlunde greit. det som fortsatt er et problem er at ungene mine til stadighet avbryter i samtaler,- spesielt samtaler mellom mannen min og meg. Vi kan liksom aldri få snakket sammen når ungene er tilstede (de er mellom 8 og 14 år)..

I denne situasjonen får de også beskjed: Nå snakker VI, vent litt, er du snill.

Men dette fortsetter de med likevel. Men, men, det siger vel inn etter hvert.

Jeg synes du sørge for å være helt for deg selv en stund hver dag, men i tillegg synes jeg du skal avvise kravene om at du må avbryte det du holder på med. Forklar hvorfor.

Et spørsmål til slutt: Er du en person som "alltid" holder på med noe? Slik at familien din nødvendigvis må avbryte deg når de tar kontakt??

Lykke til

[Gjest Morentilfire]

Det høres ut som om du har vært en god mamma. Litt for god, kanskje. Har du snakket med mannen din om hvordan du har det? Tror du at du kan få ham på din side? Hvis du trekker deg tilbake (for eks på soverommet med tv, bøker e.l.)

og mannen din forteller ungene at nå skal vi la mamma være litt i fred? Vil det funke hjemme hos dere?

Hvis du virkelig vil, kommer du nok på en løsning.

[Gjest abrahamsen]

Syns det høres veldig merkelig ut at du ikke får tid for deg selv når barna er 12 og 13 år gamle. Rart at du blir avbrutt i alt du gjør også.Jeg trodde du hadde unger mellom 0 og 5 jeg...