Må man ha fast jobb?

[Gjest Ikke no' nick akkurat nå...]

En tanke som bekymrer meg litt er at jeg i en alder av snart 40 år ikke har fast jobb. Har barn, ektemann, hus og gjeld, og vi klarer oss greit økonomisk, selv om vi ikke akkurat har bøttevis med penter. Mannen min tjener greit han, jeg jobber på timebasis, tilsvarende ca. 40 % (varierer), sånn at jeg har en reell inntekt jeg også, selv om jeg ikke tjener så veldig mye i den jobben jeg har nå. Hadde dere kastet dere rundt for å lete etter noe sikrere for meg, altså fast jobb? Hvordan har dere andre det, lever dere "usikkert" som jeg?

[Mrs. Wallace]

Jeg lever "usikkert", ja. Jobber for meg selv og har veldig varierende jobbmengde. Noen ganger er det veldig mye, andre ganger lite.

Mannen har fast jobb og god lønn, så vi klarer oss fint økonomisk.

Jeg tenker at det er en tid for alt, og akkurat nå fungerer dette fint for oss. Men om et par års tid, kommer jeg nok til å se meg om etter en fast jobb igjen.

[jonia]

Om du må ha fast jobb er det bare du som vet. Hvis du og din familie er fornøyd med den økonomiske, orgasinatoriske og praktiske rundt dette, er alt såre vel.

Det du beskriver betyr jo en stor grad av frihet. For mange er en slik frihet positivt.

Jeg vet ikke hvor du bor, og hva slag tilgang det er til arbeid for deg der. At du er over 40 og ikke i fast jobb, betyr at du ikke er "satt", men åpen for nye utfordringer, spør du meg.

Hvis du føler deg tvunget inn i denne type arbeid, er friheten så som så. Er det et valg ut fra din og familiens situasjon, er det flott.

Jeg har ofte hatt vikariater, og syntes det har vært en veldig fin måte å få variert arbeidserfaring på.

Man lærer seg også å ta i mot ny informasjon hele tiden.

Noen trives med slik uforutsigbarhet, andre tåler det ikke. Det varierer med mennesketype, økonomiske forutsetninger og hvor man er i livet.

[Rhea Silvia]

Jeg er over 40 og har enda ikke fast jobb.

Jeg kunne ha hatt, men jeg har skiftet beite....

[kaffepiken]

Du må jo spørre deg selv hvordan du trives med dette.

Fordelene er jo at du har stor grad av frihet til å velge når du vil jobbe.

Ulempene er kanskje ikke så åpenbare så lenge man er frisk og rask, og har en partner som tjener godt. Men det kan fort bli problemer hvis man f.eks blir syk. Og så er det viktig å være klar over at man også velger bort pensjonspoeng. Dessuten vil man gjerne ikke opparbeide seg den samme annsinitet og lønnsveksten som dem som jobber fast.

Dette er ting man må ta med når man skal veie fordeler mot ulemper. For meg har ordet vikariat en veldig negativ klang og jeg foretrekker helt klart å være fast ansatt.

[Gjest Ikkejegheller]

Jeg er i samme situasjon, er 40 og har faktisk aldri hatt fast jobb. Har det nokså fritt med frilansjobbing, det blir ikke de store summene, men vi er heller ikke avhengig av min inntekt. Det er vel det det henger på - om familien kan klare seg med en inntekt som er usikker og varierende, og det kan vi.

[PieLill]

Akkurat nå _må_ du ikke ha fast jobb. Det fungerer jo som det er.

Spørsmålet er vel for det første om du trives med det som det er?

For det andre må man tenke over den økonomiske sårbarheten man setter seg i.

Hva vil skje med økonomien om mannen din ble langvarig syk eller ufør? Hva vil skje om det tilsvarende skjedde med deg?

Hva ville skje om det ble dårlig med jobber i din bransje?

Hva ville skje om mannen din mistet jobben?

Hvordan vil dette fungere på sikt? Når evtuelle barn flyr ut av redet og du ønsker deg mer å gjøre?

Hvordan vil du trives i en større stilling med det du jobber med nå?

Man skal ikke alltid tenke det verste, men det kan likevel være lurt og teke litt gjennom ting før man eventult får det i hodet.

mvh

[Gjest Elextra]

Det spørs helt på hva slags type man er og hvor viktig man synes det er med sikkerhet og forutsigbarhet.

Med barn og forholdsvis høye utgifter er jeg glad jeg har en fast jobb med god inntekt. I en annen livssituasjon ville jeg sikkert likt å være mer fleksibel.

[mariamamma]

Det er viktig å jobbe med noe man trives med!Jeg jobbet i mange år som selvstendig n.d, også de første årene etter jenta mi ble født. Det passet oss perfekt og hun kunne være med på jobb. Mannen min drev også for seg selv. Vi hadde det ikke fett, men hadde god tid til barnet.

Men mht trygghet kan jeg jo fortelle min erfaring fra flere sider av arbeidslivet.

Etter 10 år som selvstendig n.d måtte jeg legge ned mitt lille firma. Fikk jeg meg et slag i fleisen den dagen firmaet ikke gikk rundt lenger. Da var det ingen hjelp å få og Aetat sendte meg bare rett ut igjen. Jeg hadde ikke betalt "den" skatten, selv om jeg hadde tjent godt over beløp for å motta dagpenger. Det var ingen hjelp å få noen steder og vi måtte selge unna ting for å ha penger til mat osv. Mannen min var da sykemeldt med liten inntekt og det var en rimelig tøff periode.

Jeg fikk jobb som vikar og litt rundt om kring, for å etter 2 år få 100% fast stilling i barnehage. Hjelp tenkte jeg. Hadde jo hatt det så fritt og styrt min egen tid så lenge og det var jo det jeg drev som selvstendig og freelance som var det jeg elsket å drive med. Mannen min var da over på attføring med enda mindre utbetalt og jeg var så lykkelig over å få den jobben. Hadde jobbet som vikar og trivdes så godt, selv om det var en stor omveltning for meg også rent karrieremessig.

Det er nesten utrolig, men etter 1 /2 års tid i min nye jobb ødelegger jeg ryggen og er sykemeldt på 9.mnd. Jeg får sykepenger hver mnd og går evnt over i rehabilitering eller hva de finner ut av. Uansett er jeg trygg og har både rettigheter og god veiledning. Og det etter 1/2 år som fast ansatt. Etter 10 år som selvstendig var det ingen hjelp å få noen steder...

Nå skal det sies at jeg trives veldig godt i denne jobben, men jeg er ganske sjokkert over hvor stor forskjell det er mht rettigheter. Hadde jeg endt opp som nå den gang jeg var selvstendig n.d eller jobbet som vikar..... nei det tør jeg ikke tenke på engang.

Dette er ikke for å skremme, men bare for å skissere et lite bilde på hvordan det faktisk kan fungere.

Men jeg har aldri følt meg så levende som da jeg jobbet som jeg gjorde før, selv om det var langt mere jobb enn jeg har i min faste stilling.

man skal jo ha det godt og jobben opptar mye av tiden vår, så det er viktig å trives med det man gjør. Hadde jeg hatt gode rettigheter som selvstendig hadde jeg ikke vært i tvil om hva jeg ville valgt. Men nå har ikke jeg en mann med trygg økonomi heller. På sikt er ønske å kunne kombinere jobb med selvstendig virksomhet, men det ser ut til at min helsesituasjon vil ta laaaang tid foreløpig.

lykke til uansett hva du velger!

[Liliaceae]

jeg kan bare svare for meg selv.

fast jobb med grei inntekt gir for meg en økonomisk trygghet.

vi har jo hus, bil og tre barn som koster en del penger.

vi ønsker en forutsigbarhet i inntekt, slik at vi kan planlegge ferier og ikke behøve å måtte snu på hver eneste krone.

du må vite hva som er viktig for deg og dine. hvis du har det bra nå, og det ser ut til at din arb.situasjon kan fortsette slik den er, MÅ du ikke ha fast jobb. Det viktigste er at du trives i jobben og at dere klarer dere økonomisk. Greit også å ha litt ekstra penger hvis vaskemaskinen skulle ryke el. For slike ting skjer gjerne når det passer veldig dårlig!

[Gjest Karami]

Mannen min hadde aldri godtatt at jeg jobbet 40 %, det blir lite penger du bidrar med. Du er heldig som kan jobbe så lite også bli delvis forsørget.

[Gjest sammarbeid er viktig]

Mannen min hadde aldri godtatt at jeg jobbet 40 %, det blir lite penger du bidrar med. Du er heldig som kan jobbe så lite også bli delvis forsørget.

"Mannen min hadde aldri godtatt at jeg jobbet 40 %, det blir lite penger du bidrar med. "

Må si jeg reagerer veldig på det du skriver. JEg er sikker på at hun som har innlegget bidrar med andre ting - og alt kan IKKE måles i penger. Den enkelte familie må selv finne sine prioriteringer og deretter innrette seg rent praktisk.

OG jeg håper at dere sammarbeider - ikke bare "krever" hva den andre skal gjøre.

Lykke til!!

[nitni]

Mannen min hadde aldri godtatt at jeg jobbet 40 %, det blir lite penger du bidrar med. Du er heldig som kan jobbe så lite også bli delvis forsørget.

Her i huset bidrar mannen mest med penger, mens jeg bidrar mest i forhold til ungene og heimen/husarbeid. Jeg er hjemmeværende og dette er noe vi er blitt enige om sammen -både fordi vi har lyst og fordi vi vil prioritere tid med barna nå mens de er små.

Litt inntekt har jeg, +kont.støtte men mannen bidrar mest likevel.

Merkelig holdning at mannen skulle reagere på at de ikke bidro med full inntekt begge to...

[Mirabell]

Her i huset bidrar mannen mest med penger, mens jeg bidrar mest i forhold til ungene og heimen/husarbeid. Jeg er hjemmeværende og dette er noe vi er blitt enige om sammen -både fordi vi har lyst og fordi vi vil prioritere tid med barna nå mens de er små.

Litt inntekt har jeg, +kont.støtte men mannen bidrar mest likevel.

Merkelig holdning at mannen skulle reagere på at de ikke bidro med full inntekt begge to...

Vel, man må vel være enige om noe sånt? Hvis mannen min hadde foreslått at han skulle jobbe 40% og jeg skulle være hovedforsørger, tror jeg kanskje jeg heller ville foreslått 70% jobb på begge to, f.eks. Men det høres ut som trådstarter og mannen er enige om dette, det er noe litt annet hun spør om.

[Lillemus]

For meg er det svært viktig å ha en fast jobb, jeg ville ikke triveds med å vite at jeg var avhengig av en mann til å forsørge meg. Selv om det hadde vært faren til mine barn og vi hadde bodd sammen.

[nitni]

Vel, man må vel være enige om noe sånt? Hvis mannen min hadde foreslått at han skulle jobbe 40% og jeg skulle være hovedforsørger, tror jeg kanskje jeg heller ville foreslått 70% jobb på begge to, f.eks. Men det høres ut som trådstarter og mannen er enige om dette, det er noe litt annet hun spør om.

"Men det høres ut som trådstarter og mannen er enige om dette, det er noe litt annet hun spør om."

Nå var som du ser ikke svaret mitt til trådstarter da men til Karami...

[matildes mor]

Mannen min hadde aldri godtatt at jeg jobbet 40 %, det blir lite penger du bidrar med. Du er heldig som kan jobbe så lite også bli delvis forsørget.

Dette fikk du til å låte nesten nedlatende spør du meg.

At hun bidrar med lite penger og at hun blir forsørget?

Hun bidrar nok med sitt i det daglige vil jeg tro.Og ære være dem som har råd til at den ene parten jobber mindre en den andre-og som dermed gjerne får tilbringt mere tid med barna.

Høres nesten ut som om du er litt misunnlig?

[matildes mor]

Du trenger ikke ha fast jobb selv om du nærmer deg 40. Det viktigste er at dere klarer dere og får hjula til å gå rundt selv med mindre inntekt enn om du skulle hatt fast jobb.

Vi har det på sammen måte.Vi har vært enige om at så lenge barna er små ,da jobber jeg lite eller ikke i det hele tatt.

Akkurat nå jobber jeg en del-men vi har valgt å se på lønningene mine som "bonus" siden vi klarer oss også uten den lønna.

Vi har ikke god råd og konsekvensen av å være i delvis eller uten jobb er jo selvfølgelig at vi må kutte ned på masse.Men det er snakk om prioriteringer-og slik har vi valgt det.

Så gjør det du føler for.