Skal jeg foreta meg noe?

[Gjest efoll]

Datteren min på 7 er god venn med ei eldre jente på 14, som er ganske sterk psykisk utvikloingshemmet. 7 åringen leker helst med denne jenta. Hun foretrekker henne fremfor andre barn i nabolaget.

Dette har resultert i at de andre barna ikke vil leke med min datter (da henger 14 åringen etter, og de andre barna er ikke like begeistret for henne, for å si det mildt).

Jeg vil veldig gjerne at jenta mi skal være sammen med de andre barna OGSÅ.

Samtidig så vil jeg at jenta mi skal få velge selv. Og hun virker faktisk fornøyd med bare å leke med den store jenta.

Hun har andre venner på skolen, og er ellers sosial og blid.

Jeg har skrevet om dette her før også, for det plager meg, noen som har gode råd?

Bør jeg gjøre noe, eller la det være som det er?

[sarah bernard]

Umiddelbart tenker jeg at du har ei sterk datter, som fortsetter å leke med 14-åringen, til tross for at vennene i gata unngår henne.

Jeg tenker også at hun er hakket mer tolerant enn dem, og kommer til å fortsette å være tolerant - forutsatt at hun ikke hjemmefra mottar signaler om at det ikke er ok å leke med psyk. utvikl.h.

Du skriver at hun er sosial og har venner på skolen, så hun har sannsynligvis selv de sosiale antennene i orden og trives i begge sfærer (skole og i gata).

[Gjest Samfunnskritiker]

Jeg ville vurdert det litt i forhold til hvor mye tid hun bruker sammen med denne jenta i forhold til andre venner. Dersom all fritiden går til denne ene jenta, ville jeg vurdert og lagt noen føringer...

[Gjest søster til en]

Når min søster gjorde dette var det et tegn på at hun ikke hadde andre å leke med. Men det er ikke sikkert det er slikt for din datter da.

[Gjest efoll]

Umiddelbart tenker jeg at du har ei sterk datter, som fortsetter å leke med 14-åringen, til tross for at vennene i gata unngår henne.

Jeg tenker også at hun er hakket mer tolerant enn dem, og kommer til å fortsette å være tolerant - forutsatt at hun ikke hjemmefra mottar signaler om at det ikke er ok å leke med psyk. utvikl.h.

Du skriver at hun er sosial og har venner på skolen, så hun har sannsynligvis selv de sosiale antennene i orden og trives i begge sfærer (skole og i gata).

Takk for svaret. Det er nok noe slikt jeg tenker også. Allikevel synes jeg det er litt vemodig å se de andre barna leke sammen i gata her, uten at de noensinne spør om jenta mi vil være med.

Jeg tok dette opp med læreren, men hun sa at datteren min alltid har noen å leke med, men hun veldger ikke de som bor hos oss...

[Gjest efoll]

Jeg ville vurdert det litt i forhold til hvor mye tid hun bruker sammen med denne jenta i forhold til andre venner. Dersom all fritiden går til denne ene jenta, ville jeg vurdert og lagt noen føringer...

Men hvilke føringer? Det er jo vanskelig både å skulle "tvinge" datteren min til å leke med de andre og motsatt....

[Gjest efoll]

Når min søster gjorde dette var det et tegn på at hun ikke hadde andre å leke med. Men det er ikke sikkert det er slikt for din datter da.

jo, på en måte så er det sånn. De andre barna kommer nesten aldri på døra og spør etter henne mer (de gjorde det før). Men på skolen har hun flere venner, men de bor lenger unna, det er vanskelig å bare "stikke innom" disse, og desuten kjenner ikke jeg foreldrene...

[Gjest Pås]

Jeg tenker faktisk litt at det plutselig en dag er nok for jenten din, og da vil hun kanskje overhodet ikke leke mer med den andre jenten!

På gutten min sitt fotballag er det en som det "feiler noe", vet ikke hva! Gutten min er utpreget omsorgsfull, og det setter selvsagt den andre gutten pris på. Men nå er det blitt sånn at hver gang trenerne sier at de skal gå sammen to og to, kommer denne gutten løpende til min sønn, og ikke klarer HAN å si at han av og til vil være med noen andre! Når de er på cup, treningsleire osv. vil den andre gutten bare være med min...

Nå vil han slutte på fotballen, og at "ansvaret" for den andre gutten har hvilt tyngre på hans skuldre enn jeg visste, er en av grunnene!

mvh

[en mamma til to]

Takk for svaret. Det er nok noe slikt jeg tenker også. Allikevel synes jeg det er litt vemodig å se de andre barna leke sammen i gata her, uten at de noensinne spør om jenta mi vil være med.

Jeg tok dette opp med læreren, men hun sa at datteren min alltid har noen å leke med, men hun veldger ikke de som bor hos oss...

Det kan føles vemodig for deg, helt klart. Men dersom datteren di er fornøyd med situasjonen er kanskje det det viktigste. Det kan godt være at denne jenta på 14 er mye mer spennende for henne enn de andre som er jevnaldrende, dem får hun jo og lekt med på skolen, det blir kanskje rett og slett nok for henne.

Jeg har mange ganger tenkt at vi kanskje er litt for opptatte av at barna skal leke med de som er like gamle, det er faktisk ingen som spør meg lenger hvor gamle venindene mine er )

[Gjest efoll]

Det kan føles vemodig for deg, helt klart. Men dersom datteren di er fornøyd med situasjonen er kanskje det det viktigste. Det kan godt være at denne jenta på 14 er mye mer spennende for henne enn de andre som er jevnaldrende, dem får hun jo og lekt med på skolen, det blir kanskje rett og slett nok for henne.

Jeg har mange ganger tenkt at vi kanskje er litt for opptatte av at barna skal leke med de som er like gamle, det er faktisk ingen som spør meg lenger hvor gamle venindene mine er )

Jeg likte avslutningen din...

Takk for oppmuntringen, da tror jeg at jeg skal slappe av en stund til.

Det med toleranse er jeg ganske sikker på at du har rett i. Jenta mi leker også en del med noen somaliske jenter (jevnaldrende) i nabolaget, og det gjør IKKE de andre barna. Og DET er nesten værre enn at de ikke leker med den psykisk utviklingshemmede....

[Gjest søsteren til en]

jo, på en måte så er det sånn. De andre barna kommer nesten aldri på døra og spør etter henne mer (de gjorde det før). Men på skolen har hun flere venner, men de bor lenger unna, det er vanskelig å bare "stikke innom" disse, og desuten kjenner ikke jeg foreldrene...

Da synes jeg kanskje du bør prøve å gjøre noe med det. Det er mye man kan gjøre, være med barna på fritidsaktiviteter. Invitere foreldre med barn til å ta kontakt hvis de ønsker å leke. Eller ringe noen venninner og spørre om det passer om hun kommer på besøk.

Det sosiale er viktig, stå på.

[Gjest Samfunnskritiker]

Men hvilke føringer? Det er jo vanskelig både å skulle "tvinge" datteren min til å leke med de andre og motsatt....

Hva med å invitere nabobarna til hobbykvelder, pannekake spise dag, turneringer i ballspill, data, film, barnetv, arrangere IDOL, eller hva som helst.

En annen måte å legge føringer på, kan være å dra i svømmehallen, der vil barnet ditt kanskje treffe andre barn eller melde henne på håndball, karate eller andre organiserte fritidsaktiviteter.

Jeg syns det er viktig med en balansegang på hvor og hvordan aktivitetene fordeles gjennom uka. Noe skjer hjemme, andre ting skjer borte, noe hos naboene andre ting hos oss.

Hva motiverer til hva, må da bli en voksen oppgave å finne ut av, eller?

Lykke til!

[frosken]

Sannsynligvis vokser jenta di fra den andre i løpet av relativt kort tid. Dersom hun har venner på skolen, så hadde jeg ikke gjort noe med dette foreløpig.

En helt annen ting, er at jeg ville lagt til rette for at hun hadde noe kontakt med de hun foretrekker å leke med på skolen også i fritiden. Selv om det innebærer mere organisering, så hadde jeg forsøkt å få gjort noen avtaler om besøk hos hverandre. Nå i ferietiden er det kanskje ikke så enkelt, men når skolen starter er det vel gjennomførbart.

Mange med psykisk utviklingshemning leker bra med barn som er mye yngre enn dem selv. Såfremt ikke jenta di utsettes for noe du mener er negativt, så hadde jeg stolt på hennes evne til å velge venner hun har glede av å være sammen med.

[Gemini]

jo, på en måte så er det sånn. De andre barna kommer nesten aldri på døra og spør etter henne mer (de gjorde det før). Men på skolen har hun flere venner, men de bor lenger unna, det er vanskelig å bare "stikke innom" disse, og desuten kjenner ikke jeg foreldrene...

Datteren din kan vel få ha med noen av de andre barna fra skolen hjem, på lekebesøk en dag av og til?

Det er vel mulig å komme i kontakt med foreldrene til disse barna, gjennom foreldremøter eller på annen måte.

Som andre her foreslår, så kunne jo hobbykveld, felles tur i bassenget el.lign. være en ide også. Eller organiserte fritidsaktiviteter som turn, sangkor, barneteater osv., særlig hvis de andre barna deltar på noe slikt.

Det er jo kjempeflott at datteren din vil leke med en psykisk utviklingshemmet, det er nok til gjensidig stor glede. Men det vil nok også være godt å pleie flere vennskap på fritiden. Man er fryktelig sårbar dersom man står igjen alene hvis fx den ene vennen flytter. Hva hvis den utviklingshemmede jenta en dag ikke bor i nærmiljøet lenger, eller at de vokser fra hverandre, og datteren din da ikke har noen å leke med på fritiden...

Selv opplevde jeg i barneskolealder at alle mine 3 venninner flyttet i løpet av en og samme sommer! Det kan trygt sies at det ble vanskelig etterpå.

Så hjelp jenta di å få mer kontakt på fritiden med skole-vennene sine