Hjelp - er jeg for streng? Trenger råd...

[amtyst]

Min 6-åring (jente) er ganske utspekulert og har en heller lettvint omgang med sannheten. Dette frustrerer meg, for jeg setter ærlighet høyest av alt. Det virker imidlertid som alle forsøk på å lære henne viktigheten av ærlighet preller av. Jeg forventer ikke at hun aldri skal lyve og aldri finne på ugang, hun er bare 6, men jeg merker ikke snev av fremgang.

Hun er tidlig ute for alderen på mye, spesielt når det kommer til "skolelærdom", som skriving, lesing, regning og hun har et svært godt og rikt språk (ifølge barnehagepersonale og andre). Så kanskje hun til gjengjeld er mere umoden på andre områder. Det ville jo være naturlig. Men hva er vanlig for alderen?

Denne uken har hun hatt isforbud fra torsdag til søndag, fordi hun tegnet på veggen, noe hun utmerket godt vet er strengt forbudt! Idag fikk lillebrorer en is, som hun skulle få lov å åpne for han (fordi hun ba om det). Isen var en erstatning for en pose sjokoladekjeks, som bare søsteren fikk, for jeg var redd han skulle sette den i halsen. Jeg sa hun kunne gi han isen hvis hun ikke tok noe av den selv, og på det svarte hun "jeg skal ikke gjøre det, det lover jeg". Jeg svarte "fint".

Etter noen minutter hører jeg lillebror si "min" et par ganger, så jeg gikk ut for å se, og der sitter hun å putter isen i sin og hans munn annenhver gang! Slike situasjoner opprører meg veldig! Jeg sa at jeg var veldig skuffet, at siden hun snek seg til is for tidlig, måtte vi utvide isforbudet med 1 dag til og hun får ikke lørsdagsgodteri (unntatt posen med sjokoladekjeks som hun allerede har fått).

Hun utnytter at broren er liten og ikke skjønner stort og forøvrig er utrolig tålmodig og positiv, så hun kan uten problem ta halve isen hans, så lenge han får neste "slikk" når han er klar. Mange sier at alle disse strekene hennes er tegn på inteligens og det kan så være, men det er da virkelig å kanalisere inteligense helt feil!

Er dette normaloppførsel for en 6-åring? Og er jeg for streng?

Hva ville dere gjort? Prat har ikke virket!

Jeg ønsker å få henne inn på et spor som ikke gjør at hun føler seg som syndebukken i familien til stadighet. Det faktum at minstemann alltid er blid og positiv og verdens mest tålmodige unge forsterker denne følelsen, vil jeg tro, og dette bare forsterker sjalusien hennes...

[jubalong70]

Jeg har bare lyst til å kommentere isforbudet litt. Personlig tror jeg ikke det er en velegnet måte å straffe på.

Hun tegnet på veggen og det vet hun ikke er lov. Straff er på sin plass. Men å nekte henne is i flere dager etterpå synes jeg blir feil. Da forlenges straffen unødig lenge.

Jeg hadde funnet det bedre straffe henne der og da på en eller annen måte og evt. nekte is resten av dagen.

Har man gjort noe galt er det ikke morsomt å bli minnet på det gjentatte ganger. Man må få lov til å bli ferdig med det.

At hun lyver er selvsagt ikke bra. Har dere spurt hvorfor hun lyver? Hva oppnår hun ved å lyve? Hva kan dere gjøre for at det blir mer attraktivt å ikke lyve?

[Ulrikke]

Jeg synes det høres ut som du "ser" barna dine veldig godt! Jeg har jobbet med barn i "alle" år, og har tre stebarn og ei lita ei selv - og min erfaring er at JA, det er nok ikke uvanlig det du forteller. De har blitt så store og så smarte at de prøver seg støtt og stadig, selvom de vet at de ikke skal...

Vi terper på akkurat det samme her i huset (to yngste stebarn fyller 6 og 7 i høst). Vi tåler både ugagn og rampestreker, så lenge man kan stå for det man har gjort etterpå, og ikke lyver oss rett opp i ansiktet. Vi har hatt MANGE bruduljer rundt det der - og i ettertid ser de jo klart at det hadde vært mye bedre å innrømme det "lille" de hadde gjort, enn å få kjempetrøbbel... Vi håper at det når gjennom en gang...

Dere får passe på å rose jenta, gi henne masse positiv oppmerksomhet når hun er grei, og la henne få noen fordeler osv... Og fortsette å formidle at løgn er uakseptabelt.

Det betyr nok ikke at hun aldri kommer til å lyve etter hvert, men jeg vil ihvertfall at ungene skal sitte igjen med en følelse av at de VET at det er galt, og oftere velge å fortelle sannheten selvom den er ubehagelig!

[Ulrikke]

Jeg har bare lyst til å kommentere isforbudet litt. Personlig tror jeg ikke det er en velegnet måte å straffe på.

Hun tegnet på veggen og det vet hun ikke er lov. Straff er på sin plass. Men å nekte henne is i flere dager etterpå synes jeg blir feil. Da forlenges straffen unødig lenge.

Jeg hadde funnet det bedre straffe henne der og da på en eller annen måte og evt. nekte is resten av dagen.

Har man gjort noe galt er det ikke morsomt å bli minnet på det gjentatte ganger. Man må få lov til å bli ferdig med det.

At hun lyver er selvsagt ikke bra. Har dere spurt hvorfor hun lyver? Hva oppnår hun ved å lyve? Hva kan dere gjøre for at det blir mer attraktivt å ikke lyve?

Akkurat dette er jeg enig i... Straffen bør nok stå mer i forhold til hva hun har gjort... Men samtidig skjønner jeg jo at det er en straff som merkes...

Ikke alltid lett det der...

[amtyst]

Akkurat dette er jeg enig i... Straffen bør nok stå mer i forhold til hva hun har gjort... Men samtidig skjønner jeg jo at det er en straff som merkes...

Ikke alltid lett det der...

Enig, i utgangspunktet. For å forklare logikken min i dette tilfelle. Vi gir ikke is daglig, selv om det er sommer, så det var ikke snakk om et utall is-nekt. Det bekreftes av hennes utsagn etter å ha fått beskjeden om at det ikke ble is før mandag: "Det hadde jeg sikkert ikke fått likevel".

Hun er en type som er veldig god på å spille likegyldig (stolt!!!) og jeg lar meg dessverre provosere litt for ofte av det (av frykt for at hun faktisk er likegyldig, kanskje). En venninne ble nektet lørdagsgodteri etter en liknende episode for noen måneder siden, og da jeg minnet henne på den situasjonen, svarte hun med lett og svært likegyldig stemme; "ja, da blir det ikke lørdagsgodteri, da". Jeg bestemte meg for (og sa) at jeg måtte finne noe som hun "merket" bedre, slik at hun husket det.

Hennes stærste problem og vår største utfordring er hennes totale aversjon mot å innrømme noe som helst - når hun har gjort noe galt, når hun tar feil, frykt, når hun er lei seg, når hun har løyet osv,

Det er frustrerende å oppleve at "alt" preller av, men virkeligheten er antakeligvis at det ikke gjør det, men at det bare virker sånn. Så sannsynligvis må jeg prøve å ikke la meg provosere til å ta i mer enn nødvendig.

Så i bunn og grunn er jeg enig, det ble antakelig for mange dager. Uten at det unskylder at hun frarøvet lillebror halvparten av den lille isen han fikk.

[Gjest efoll]

Tips til straff når hun tegner på veggen: ta fra henne alle tegnesakene resten av dagen. Men det er litt seint å si nå, da.

Ellers har jeg en veldig intelligent 7 åring, og jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine ang lyving/luring. Jeg vet ikke hva som kan få bukt med det, men jeg synes ikke du er for streng i grunn. du er også veldig bevisst ditt forhold til barna (at den ene er tolmodig og "snill", og den andre mer "krevende") og det vil hjelpe deg til å gi jenta di mer positiv oppmerksomhet. Det hadde vært mye værre hvis du ikke hadde vært oppmerksom på "farene", og evnt gjort forskjell på barna. Knotete skrevet, men kanskje du skjønner...

[amtyst]

Tips til straff når hun tegner på veggen: ta fra henne alle tegnesakene resten av dagen. Men det er litt seint å si nå, da.

Ellers har jeg en veldig intelligent 7 åring, og jeg kjenner meg igjen i beskrivelsene dine ang lyving/luring. Jeg vet ikke hva som kan få bukt med det, men jeg synes ikke du er for streng i grunn. du er også veldig bevisst ditt forhold til barna (at den ene er tolmodig og "snill", og den andre mer "krevende") og det vil hjelpe deg til å gi jenta di mer positiv oppmerksomhet. Det hadde vært mye værre hvis du ikke hadde vært oppmerksom på "farene", og evnt gjort forskjell på barna. Knotete skrevet, men kanskje du skjønner...

Skjønner hva du mener ) Jenta mi leker veldig sjelden med noe av det hun har, også tegnesaker (gjør fra seg i barnehagen, tror jeg), så det ville ikke rammet henne i det hele tatt å ta fra tegnesakene for kun en dag. Hun var ferdig med å tegne da jeg oppdaget veggen sist...

Generelt har materielle ting liten verdi for henne (likevel ødelegger hun sjelden og mister heller nesten aldri noe), så all straff som omfatter dette er lite fruktbart (en god egenskap, egentlig, men gjør det hele mer utfordrende for oss ;o)).

Godt å høre fra flere her at denslags oppførsel (lyving etc) er normalt for alderen, så kan man jo håpe at lærdommen synker inn etterhvert ;o)

[jubalong70]

Akkurat dette er jeg enig i... Straffen bør nok stå mer i forhold til hva hun har gjort... Men samtidig skjønner jeg jo at det er en straff som merkes...

Ikke alltid lett det der...

Huff, nei. Det er ikke lett. Man går tom for ideer etterhvert også...

[Ulrikke]

Enig, i utgangspunktet. For å forklare logikken min i dette tilfelle. Vi gir ikke is daglig, selv om det er sommer, så det var ikke snakk om et utall is-nekt. Det bekreftes av hennes utsagn etter å ha fått beskjeden om at det ikke ble is før mandag: "Det hadde jeg sikkert ikke fått likevel".

Hun er en type som er veldig god på å spille likegyldig (stolt!!!) og jeg lar meg dessverre provosere litt for ofte av det (av frykt for at hun faktisk er likegyldig, kanskje). En venninne ble nektet lørdagsgodteri etter en liknende episode for noen måneder siden, og da jeg minnet henne på den situasjonen, svarte hun med lett og svært likegyldig stemme; "ja, da blir det ikke lørdagsgodteri, da". Jeg bestemte meg for (og sa) at jeg måtte finne noe som hun "merket" bedre, slik at hun husket det.

Hennes stærste problem og vår største utfordring er hennes totale aversjon mot å innrømme noe som helst - når hun har gjort noe galt, når hun tar feil, frykt, når hun er lei seg, når hun har løyet osv,

Det er frustrerende å oppleve at "alt" preller av, men virkeligheten er antakeligvis at det ikke gjør det, men at det bare virker sånn. Så sannsynligvis må jeg prøve å ikke la meg provosere til å ta i mer enn nødvendig.

Så i bunn og grunn er jeg enig, det ble antakelig for mange dager. Uten at det unskylder at hun frarøvet lillebror halvparten av den lille isen han fikk.

DET er litt annerledes, ja - når det virker som om det ikke "svir" litt (misforstå meg rett).

5-åringen her (jente) funker sånt VELDIG godt på - hvis hun mistenker at noen får noe hun ikke får, så er 101 ute... Så der er det en effektiv konsekvens...

6-åringen derimot (gutt) preller det mer av på. Men han har ikke DE tendensene heller, så "problemet" er ikke så stort der...

Har dessverre ingen mirakelkur

[PieLill]

Oppførselen er normal for alderen. Det er da de oppdager at det faktisk går an å sno seg. Det gjør det ikke mindre viktig å ta tak i den.

Tror du det kan være bedre med langt skarpere og tøffere reaksjoner, men mer kontante og kortvarige. Straff som går over mange dager tror jeg det kan være best å unngå. Særlig om du allerede merker et "syndebukksyndrom".

Å tegne på veggen i den alderen er jo fullstendig uakseptabelt. Måtte hun skure den ren selv? (Hvis det er mulig.) Om det påfører dere utgifter, går det ut over hennes sparepenger? Hva med å gå så hardt til verks at hun må stå rett opp og ned holde hendene på den veggen hun har tegnet på, sånn ca i hodehøyde. Lenge nok til at det blir _veldig_ slitsomt. Det er ganske brutalt der og da, men så er hun ferdig med det.

Barns evne til å innrømme feil har selvsagt veldig mye med personlighet å gjøre. Det har også med i hvilken grad barnet føler det har en utvei og selvfølgelig kjemien mellom barnet og den voksne.

Man kan komme inn i en ond sirkel av maktkamp mellom barnet og den voksne.

Kan hun med sin likegyldighet nesten ha fått et "maktmiddel" mot deg? Du blir sint, forståelig nok, men hun ser at hun har vippet mamma av pinnen. Vil du komme lengre med skarpe og kontatne konsekvenser, der du beholder roen, og stiller deg mer likegyldig til hennes reaksjon. Hvor vidt hun innrømmer feil eller bøyer av på noe vis. Det bør også være konsekvenser som det er nesten umulig å sno seg unna.

Tøffe kontante konsekvenser kan virke brutalt, og for noen barn vil det kunne bli helt feil. For andre kan derimot en kontant knallhard reaksjon være mer barmhjertig. De tåler det langt bedre enn en stadig oppripping i deres forselser.

Selvsagt er det viktig å bruke ros og fremelske alt det positive. Men det er du sikkert meget bevisst på allerede.

Når barn er inne i negative spor tror jeg det er svært viktig å ikke rippe opp i ting. Ord som alltid, igjen, kan du aldri... alle utsagn som på en måte stempler barnet og gir det en følelse av at den voksne ser han/henne i et dårlig lys og ikke glemmer tidligere feiltrinn må unngås. Også ting som, "Du husker hvordan det gikk sist gang du..." Da sier man jo til barnet at man hverken har tilgitt eller glemt.

Det man derimot kan si er at, "Det vet du jo ikke er lov..." Da refererer man til barnets generelle viten, men ikke til tidligere feiltrinn.

Det er kan være langt bedre å ha en tøffere konsekvens der og da, enn å spille på skyld og den voksnes missbildigelse.

mvh

[amtyst]

Oppførselen er normal for alderen. Det er da de oppdager at det faktisk går an å sno seg. Det gjør det ikke mindre viktig å ta tak i den.

Tror du det kan være bedre med langt skarpere og tøffere reaksjoner, men mer kontante og kortvarige. Straff som går over mange dager tror jeg det kan være best å unngå. Særlig om du allerede merker et "syndebukksyndrom".

Å tegne på veggen i den alderen er jo fullstendig uakseptabelt. Måtte hun skure den ren selv? (Hvis det er mulig.) Om det påfører dere utgifter, går det ut over hennes sparepenger? Hva med å gå så hardt til verks at hun må stå rett opp og ned holde hendene på den veggen hun har tegnet på, sånn ca i hodehøyde. Lenge nok til at det blir _veldig_ slitsomt. Det er ganske brutalt der og da, men så er hun ferdig med det.

Barns evne til å innrømme feil har selvsagt veldig mye med personlighet å gjøre. Det har også med i hvilken grad barnet føler det har en utvei og selvfølgelig kjemien mellom barnet og den voksne.

Man kan komme inn i en ond sirkel av maktkamp mellom barnet og den voksne.

Kan hun med sin likegyldighet nesten ha fått et "maktmiddel" mot deg? Du blir sint, forståelig nok, men hun ser at hun har vippet mamma av pinnen. Vil du komme lengre med skarpe og kontatne konsekvenser, der du beholder roen, og stiller deg mer likegyldig til hennes reaksjon. Hvor vidt hun innrømmer feil eller bøyer av på noe vis. Det bør også være konsekvenser som det er nesten umulig å sno seg unna.

Tøffe kontante konsekvenser kan virke brutalt, og for noen barn vil det kunne bli helt feil. For andre kan derimot en kontant knallhard reaksjon være mer barmhjertig. De tåler det langt bedre enn en stadig oppripping i deres forselser.

Selvsagt er det viktig å bruke ros og fremelske alt det positive. Men det er du sikkert meget bevisst på allerede.

Når barn er inne i negative spor tror jeg det er svært viktig å ikke rippe opp i ting. Ord som alltid, igjen, kan du aldri... alle utsagn som på en måte stempler barnet og gir det en følelse av at den voksne ser han/henne i et dårlig lys og ikke glemmer tidligere feiltrinn må unngås. Også ting som, "Du husker hvordan det gikk sist gang du..." Da sier man jo til barnet at man hverken har tilgitt eller glemt.

Det man derimot kan si er at, "Det vet du jo ikke er lov..." Da refererer man til barnets generelle viten, men ikke til tidligere feiltrinn.

Det er kan være langt bedre å ha en tøffere konsekvens der og da, enn å spille på skyld og den voksnes missbildigelse.

mvh

DU HAR SÅ RETT! Tusen takk, der gav du meg virkelig noe å tenke på!

Jeg trengte en ny vinkling på problemstillingen og den kom du med ) Jeg tror du har rett både når du sier at likegyldigheten er blitt et maktmiddel og at det er uheldig å rippe opp i ting for en med nettopp hennes personlighet (veldig stolt, noe som har satt igang likegyldigheten i første omgang).

Tusen takk, igjen! Det er ikke lett med barneoppdragelse og det er fælt å føle at man gjør noe helt feil, men ikke tydelig se hvordan man kan gjøre det annerledes...