Press på å flytte hjemmefra..

[Soul_89]

Jeg er en jente på 18 år som føler et enormt press på å flytte hjemmefra.. (Personlig kommer jeg ikke fra en spesielt rik familie, og det må også nevnes at moren min er alenemor..)

Det har seg nemlig sånn at nesten alle vennene mine skal flytte hjemmefra, og alle er 18 og 19 år gamle. To av vennene mine skal flytte sammen og de har kjøpt (kjøpt!) leilighet allerede. Det var først senere jeg fikk vite at det var mammaen og pappaen deres som faktisk tok opp lån og betalte for leiligheten. Jeg fikk helt sjokk når jeg hørte det, fordi begge to har jobber.. Tre andre venner skal også flytte, de skal leie, og utrolig nok, her er det også mamma og pappa som betaler husleien! Og her også har alle tre egne jobber!

Jeg skjønner virkelig ingenting. Og idag fikk jeg sjokk; to andre venner skal flytte sammen og de skal også kjøpe leilighet, men her må de betale selv da..

Har aldri sett på vennene mine som spesielt bortskjemte, og begynner å lure på om dette er normalt i andre kretser også? Moren min kunne ALDRI, og da mener jeg ALDRI, ha betalt for leie eller kjøpt av leilighet for meg. Jeg har blitt oppdratt til å "klare meg selv" som det heter, og fatter ikke at det er så "normalt" at mamma og pappa betaler for slike ting..

Lurer på om det er mange her som kjøpte (les: KJØPTE) egen leilighet når de var 18-19 år gamle?

Lurer også på om det er mange her som kjenner eller selv har foreldre som gladelig punger ut med millioner av kroner for å kjøpe leilighet for barna sine?

Jeg kjenner jeg blir helt stressa, selv har jeg ikke råd til å verken leie og hvertfall ikke kjøpe leilighet, men føler et slags press siden "alle" andre gjør det. Jeg har en jobb, men å leie koster jo flesk her i byen.. Og nå som alle andre har funnet noen å bo med, blir jo jeg sittende alene.. Det er veldig deprimerende, og jeg går rundt å tenker på det hele tiden..

Er det bare jeg som tydeligvis har veldig bortskjemte venner, eller er det faktisk sånn det fungerer der ute i verden?

[Dorthe]

Ungene mine flytta hjemmenifra etter videregående og lever på studielån og jobb. Jeg hadde aldri hatt råd til å kjøpe eller leie til dem, de må nok klare seg sjøl. Så du er ikke alene om å ikke være bortskjemt.

Dog må det sies at eldstemann er sur fordi jeg ikke har leid eller kjøpt leilighet til ham for det har alle foreldrene til kameratene hans. Vennene til dattera mi har ordna seg steder å bo alene så hun synes nok ikke det var min plikt å ordne opp for henne.

Hvis du har veldig lyst til å flytte hjemmenifra så klarer du vel å finne noen å leie sammen med men hvis du synes det er greit å bo hjemme så er vel det også i orden. Hvis mora di er enig da )

[frosken]

Tror ikke jeg kjenner noen som kjøpte leilighet så tidlig.

En del av oss flyttet hjemmefra rett etter VGS fordi det var det eneste praktiske mht videre studier. vi bodde på hybler, i kollektiv, studentboliger osv. osv. - og var tidvis svært blakke, og innimellom oppholdt vi oss i nærheten av foreldre og så bedende og fattige ut, uten at vi nedverdiget oss til å tigge...*s* (Moren min tok hintet som regel, mens faren min mente at "ungdom som var voksne nok til å flytte hjemmefra også var voksne nok til å klare seg selv...")

Så du er neppe i noen særstilling:-)

[Gjest Trainis]

Veldig få 18-19åringer har råd til å kjøpe leil ALENE. Det betyr at de må ha en rimelig solid inntekt (og hvem har det i så ung alder?) eller egenkapital (og har man spart så mye i så ung alder er som regel mor/far med i bildet).

Det at så mange av vennene dint flytter viser vel bare at det er flere enn deg som føler "presset", og at noen tydeligvis ikke klart å stå imot.

Da jeg begynte å studere var det også en periode veldig "in" å flytte hjemmeifra. Frihet, festing etc gjorde det å bo alene til et ettertraktet alternativ. Jeg hadde ikke noe valg da jeg flyttet til hovedstaden fra en annen by i landet, men mange av vennene mine herfra fikk plutselig trang til å flytte ut. Og det å bo alene er kult det. Får gjøre akkurat som du vil. Men vil nå si at det å bo hjemme så lenge som mulig er lurest. Når man sitter med studielån oppover ørene etter endt studier, skulle man ønske man heller hadde bodd hjemme å kunne spart litt. Og flytter man hjemeifra må de fleste jobbe utenfor skolen for å få det til å gå rundt = mindre fritid.

Nyt det å bo hjemme, sier jeg. Var misunnelig på noen av mine venner som bodde hjemme mens jeg studerte. Det å sitte alene med en leil som må vaskes, ryddes, handles mat til, vakse klær i er ikke alltid like gøy. Så gøy å lage mat er det heller ikke. Du kommer nok til å flytte hjemmefra om ikke mange år, men hvorfor stresse. Du får nok mange år som det er utenfor hjemme, så bare nyt det mens du kan. Gjør det DU vil, og ikke la deg presse.

[Gjest en helgesignatur]

Det har ingen hast, så bli der du er! Du kan evt. få en helgejobb slik at du kan bidra litt økonomisk hjemme (gå med avis, jobbe på bensinstasjon, jobbe i butikk, på posten lørdagsformiddag, helgestilling på sykehjem e.l.).

[Ugga Bugga]

Jeg har alltid greid meg selv, og har ikke fått noenting av foreldrene mine etter at jeg ble 18.

Men i en alder av 28 år har jeg fortsatt ikke økonomi til å kjøpe meg en leilighet i Oslo. Men jeg klarer meg fint, jeg skal ikke klage.

Nei, jeg tror ikke det er spesielt vanlig å kjøpe egen leilighet når man er 18-19 år gammel.

Men jeg kjenner et par stykker som fikk leilighet av foreldrene da de var i den alderen, men jeg tror nok at disse er i mindretall.

[Gjest Samfunnskritiker]

I studietiden var det mange som tok opp lån til hybel/leilighet, som de så solgte etter end studie. Tror dette begynner å bli ganske vanlig. De aller fleste betaler selv og selger eller kjøper noe større når studietiden er forbi.

[jubalong70]

Det var i alle fall ikke slik da jeg var på din alder! Det fantes noen rikmannsunger som fikk hjelp til å kjøpe leilighet. Det var de som gikk sammen 2-3 stykker og kjøpte også.

Jeg var ekstremt heldig. Jeg flyttet til Oslo som 18,5 år gammel og inn hos min gamle bestefar.

Han døde dessverre høsten etter, og siden leiligheten var nedbetalt var det bare andelsgjelden som skulle betales. Det hadde jeg så vidt råd til.

Det virker som om det er fler og fler som får veldig mye hjelp av foreldrene sine. Hvorvidt det er lurt eller ikke er jo en annen diskusjon.

Prøv å se det positive i dette. Du kan spare penger nå (gjerne i BSU - hvis det finnes) slik at du kan kjøpe deg egen bolig senere.

Du kan besøke vennene dine og sikkert også overnatte innimellom.

[Sofline]

Det er ikke normalt at foreldre kjøper leilighet til barna sine når de flytter ut, med mindre de er nokså rike. Heller ikke at 18-19-åringer selv kjøper leilighet er normalt. (Jeg ville uansett aldri kjøpt leilighet sammen med venner, tenk om man blir uvenner, eller den ene finner kjæreste h*n vil bo sammen med.)

Det vanligste er å leie i den alderen, og ikke noe fancy sted...

[Piraye]

Er ikke vanlig at foreldre kjøper leilighet til ungene sine, da er de mest snørre bortskjemt.

Er ikke vanlig heller at 18-19 åringer kjøper, majoriteten starter gjerne rundt 25.

Du er absolutt ikke alene om å må klare seg selv. Så stå på, du vil ha mer "overlevelsesvett" og skjønne verdien av penger enn de som får leiligheter stappet opp rumpa.

[Shadow 650]

Nå er ungene mine ikke blitt tenåring enda, men eg har mine tanker om det.

Hvis de fortsetter å være linke flittige på skolen de neste årene, og begynner å studere i en storby, kommer eg til å kjøpe en leilighet. Dette fordi markedet er dyrt og dårlig, samt eg vet de er i bedre hender. Selvsagt må de betale leie på leiligheten. No doubt.

[Gjest Weifa]

Jeg leide små, dårlige hybler og bodde i diverse bokollektiv fra jeg var 19 til jeg var 28. Betalte det selv med studielån og ekstrajobber. Husker da jeg ba foreldrene mine tynt om hjelp, og det kom sporenstreks en femhundrelapp i posten. Det var godt ment, men fikk meg også til å forstå at jeg trengte en ekstra jobb, siden beløpet jeg trengte var det tidobbelte. Det var svært nyttig. Ingen av mine venner fikk leiligheter av sine foreldre eller kjøpte selv før de hadde vanlig jobb, alle bodde i studentboliger ol.

[Gjest Weifa]

Jeg leide små, dårlige hybler og bodde i diverse bokollektiv fra jeg var 19 til jeg var 28. Betalte det selv med studielån og ekstrajobber. Husker da jeg ba foreldrene mine tynt om hjelp, og det kom sporenstreks en femhundrelapp i posten. Det var godt ment, men fikk meg også til å forstå at jeg trengte en ekstra jobb, siden beløpet jeg trengte var det tidobbelte. Det var svært nyttig. Ingen av mine venner fikk leiligheter av sine foreldre eller kjøpte selv før de hadde vanlig jobb, alle bodde i studentboliger ol.

Obs, så nå at denne tråden var veldig gammel..