Kroppen min.

[Gjest mbo]

Hei.

Synes det er rart å tenke på hvordan kropp og sinn henger sammen.

Etter et par dager når jeg føler meg bedre er det som ting skjer i hjernen,

som de positive tankene er begynt å skubbe bort de negative.

Skal igrunnen lite til før jeg blir glad og takknemlig,litt bedre,litt sterkere så blir jeg kjempeglad.

Å som jeg ønsker dere alle noen sånne gode dager.

klem.

[Gjest Ferri]

Kort vei opp, kort vei ned!

synes det kunne vært litt mere stabilt, ett eneste gammelt minnne som slår meg kan knuuuuuse meg helt.. snufs

Men det er helt fantastisk når man kan bli "lykkelig" for et kort øyeblikk av små ting også

Tenkt litt i det siste at dette er et teng på at jeg faktisk ikke BARE har angst og sosiale fobier, men vi får se.. har jo ikke kommet meg til lege enda engang

Håper du holder deg opp leeeenge nå da MBO!!

[Gjest mbo]

Kort vei opp, kort vei ned!

synes det kunne vært litt mere stabilt, ett eneste gammelt minnne som slår meg kan knuuuuuse meg helt.. snufs

Men det er helt fantastisk når man kan bli "lykkelig" for et kort øyeblikk av små ting også

Tenkt litt i det siste at dette er et teng på at jeg faktisk ikke BARE har angst og sosiale fobier, men vi får se.. har jo ikke kommet meg til lege enda engang

Håper du holder deg opp leeeenge nå da MBO!!

hei.

Svinger det mye hos deg også?her kan det svinge fra time til time men er faktisk mye bedre og har tro på at vitaminer i bunnen gjør prosessen litt lettere for meg.

Det er viktig og ta vare på de stundene man har det godt og nyte dem.

Klem.

[Gjest Ferri]

hei.

Svinger det mye hos deg også?her kan det svinge fra time til time men er faktisk mye bedre og har tro på at vitaminer i bunnen gjør prosessen litt lettere for meg.

Det er viktig og ta vare på de stundene man har det godt og nyte dem.

Klem.

som en jojo.. !

[Gjest mbo]

som en jojo.. !

Hei.

Det er fryktelig slitsomt og ha det sånn,får du noe hjelp og har du støtte hjemme?

En ting jeg har funnet ut at legger jeg meg til å sove på dagtid våkner jeg alltid dårlig så det har jeg sluttet med.

Vet ikke om du har lest innlegget mitt om vitaminer men jeg føler at vitaminene jeg har begynt å ta etterhvert gjør meg litt sterkere.

Kommer du deg ikke ut trenger du noen som kan hjelpe deg med det,lettere om man har noen med.

Håper du blir bedre etterhvert.

Stor klem.

[Gjest Ferri]

Hei.

Det er fryktelig slitsomt og ha det sånn,får du noe hjelp og har du støtte hjemme?

En ting jeg har funnet ut at legger jeg meg til å sove på dagtid våkner jeg alltid dårlig så det har jeg sluttet med.

Vet ikke om du har lest innlegget mitt om vitaminer men jeg føler at vitaminene jeg har begynt å ta etterhvert gjør meg litt sterkere.

Kommer du deg ikke ut trenger du noen som kan hjelpe deg med det,lettere om man har noen med.

Håper du blir bedre etterhvert.

Stor klem.

Takker

Nja, det er mye opp til meg her. Familien har sitt og stri med, jeg bare bor her på en måte. Vi er ikke så CLOSE akuratt. Skulle ønske de hadde kastet meg ut. Men moren min er handikappa og faren min jobber mye så de trenger meg her litt til ting og tang.. Og søstra mi er opptatt med sitt liv.

Vitaminer kansje ja, bare et slit og følge opp rutiner.. Vi er så distansert her at det er vannskelig for meg og spørre dem om ting, og snakke om personlige saker. Ville følt meg litt rar og spørre om de kunne kjøpe vitaminer.. (rart?

Stoppet opp nå i sommer, kommer meg ikke ut i det heletatt. Vært ute av huset 4-5 ganger siden mai, så det hadde vært litt vannskelig og skaffe det selv.

Har kontakt med en psykiatrisk psykepleier ja, men er så rotete her hjemme så foreldrene mine vil ikke at noen skal komme hitt.. (flaut for meg også da...)

Så det er litt vannskelig for henne og komme hit, selv om jeg skulle ønske hun gjorde det!!

Og hun er ganske så opptatt med andre som har problemer også..

Håper jeg klarer og komme meg ned til henne igjen etter sommern, men så lenge så ser det ut som jeg bare får holde ut her enda en sommer..!

Søstra mi har spurt noen ganger om jeg vil bli med ut, men det er ikke så lett..

Anyways...! Det er bare iblandt jeg mister håpet, har for det meste en indre tro på at alt kommer til og gå bra, bare jeg klarer ta de første skrittene..!

[Gjest mbo]

Takker

Nja, det er mye opp til meg her. Familien har sitt og stri med, jeg bare bor her på en måte. Vi er ikke så CLOSE akuratt. Skulle ønske de hadde kastet meg ut. Men moren min er handikappa og faren min jobber mye så de trenger meg her litt til ting og tang.. Og søstra mi er opptatt med sitt liv.

Vitaminer kansje ja, bare et slit og følge opp rutiner.. Vi er så distansert her at det er vannskelig for meg og spørre dem om ting, og snakke om personlige saker. Ville følt meg litt rar og spørre om de kunne kjøpe vitaminer.. (rart?

Stoppet opp nå i sommer, kommer meg ikke ut i det heletatt. Vært ute av huset 4-5 ganger siden mai, så det hadde vært litt vannskelig og skaffe det selv.

Har kontakt med en psykiatrisk psykepleier ja, men er så rotete her hjemme så foreldrene mine vil ikke at noen skal komme hitt.. (flaut for meg også da...)

Så det er litt vannskelig for henne og komme hit, selv om jeg skulle ønske hun gjorde det!!

Og hun er ganske så opptatt med andre som har problemer også..

Håper jeg klarer og komme meg ned til henne igjen etter sommern, men så lenge så ser det ut som jeg bare får holde ut her enda en sommer..!

Søstra mi har spurt noen ganger om jeg vil bli med ut, men det er ikke så lett..

Anyways...! Det er bare iblandt jeg mister håpet, har for det meste en indre tro på at alt kommer til og gå bra, bare jeg klarer ta de første skrittene..!

Hei.

Forstår at det er vanskelig men er jo ikke så personlig og spørre noen om å kjøpe vitaminer,søstera di kunne jo gjøre det.

Virker som dere snakker veldig lite med hverandre i familien og det er synd,

tenk om du kunne prøve å åpne med å si litt om hvordan du har det,forstår det virker skummelt men kanskje den eneste måten å komme ut av det på.

Det skal jo ikke være sånn at du går der og sliter å vantrives ,ikke riktig overfor deg det .

Forstår det der med rot,her i huset er det meg mora som stort sett har vært dårlig siden før jul og lite blir gjort,

jeg har ingen energi og da blir det vanskelig.

Den psykiatriske sykepleieren er der for å hjelpe og det spiller ingen rolle hvor mange som trenger hjelp,du trenger også hjelp og hun gjør en jobb hun har betalt for å gjøre.

Synes du skal prøve og gå ut litt neste gang søstera di spør,hun ser kanskje at du har det vanskelig og vil hjelpe deg vet du.

Du er inne i en vond sirkel og på en eller annen måte må den brytes ellers kommer du ingen vei,

Tenker på deg-klem.

[Gjest my sunshine]

Kort vei opp, kort vei ned!

synes det kunne vært litt mere stabilt, ett eneste gammelt minnne som slår meg kan knuuuuuse meg helt.. snufs

Men det er helt fantastisk når man kan bli "lykkelig" for et kort øyeblikk av små ting også

Tenkt litt i det siste at dette er et teng på at jeg faktisk ikke BARE har angst og sosiale fobier, men vi får se.. har jo ikke kommet meg til lege enda engang

Håper du holder deg opp leeeenge nå da MBO!!

hei!kan du ikke vurdere å ha legebesøk hjemme,ettersom du har vanskeligheter med å komme deg ut.klem

[Gjest Ferri]

hei!kan du ikke vurdere å ha legebesøk hjemme,ettersom du har vanskeligheter med å komme deg ut.klem

ja, det kunne ha fungert, men det er så mye som gjør at det blir vannskelig og få til. Vannskelig og forklare, men da måtte på en måte alle her acceptere at vi har det rotete og la noen komme inn...vet ikke helt åssen jeg skulle få det til..og jeg klarer ikke prate med foreldrene mine for det meste.

[Gjest Ferri]

Hei.

Forstår at det er vanskelig men er jo ikke så personlig og spørre noen om å kjøpe vitaminer,søstera di kunne jo gjøre det.

Virker som dere snakker veldig lite med hverandre i familien og det er synd,

tenk om du kunne prøve å åpne med å si litt om hvordan du har det,forstår det virker skummelt men kanskje den eneste måten å komme ut av det på.

Det skal jo ikke være sånn at du går der og sliter å vantrives ,ikke riktig overfor deg det .

Forstår det der med rot,her i huset er det meg mora som stort sett har vært dårlig siden før jul og lite blir gjort,

jeg har ingen energi og da blir det vanskelig.

Den psykiatriske sykepleieren er der for å hjelpe og det spiller ingen rolle hvor mange som trenger hjelp,du trenger også hjelp og hun gjør en jobb hun har betalt for å gjøre.

Synes du skal prøve og gå ut litt neste gang søstera di spør,hun ser kanskje at du har det vanskelig og vil hjelpe deg vet du.

Du er inne i en vond sirkel og på en eller annen måte må den brytes ellers kommer du ingen vei,

Tenker på deg-klem.

Jeg prater liksom ikke om ting til familien, det er ikke meg. Hverfall ikke den jeg har blitt dessverre.

Føles helt rart ut og blir for det meste til at ordene hoooper seg opp i munnen og jeg bare trekker meg unna. Og jeg vet på en måte allerede hva de vil si.

Høres nok rart ut men liker ikke den reaksjonen jeg skulle komme til og få av familien hvis jeg gjør noe livs-stil forrandring.. Orker ikke pratet fra dem, eller og bli oppmuntret av dem...Selv om de kansje mener godt så blir jeg helt utillpass av enellerannen grunn...

Jeg vil ikke trenge dem, vil klare meg selv, men det gjør jeg ikke..

Men likevel så vil jeg ikke at de skal hjelpe meg, selvom jeg sammtidig vil at de skal skaffe meg hjelp, men klarer ikke snakke med dem om det..!

Så trivielle ting som f.esk kjøpe vitaminer, at jeg skulle si til dem hva jeg ønsker føles rart ut... (Som og fortelle noen om hva du virkelig ønsker inners inne? det er flaut.)

Klarer nok ikke forklare dette no bra.. Har bare lyst til og komme meg vekk fra dem på en måte..

Er veldig glad for og ha kommet i kontakt med hun sykepleieren, men ballen er på en måte på min bane føles det ut som.

Hun er jo ganske opptatt, og jeg vil ikke presse om at jeg skal få hjelp når det er så store sjanser for at jeg ikke kommer til og klare og møte opp til avtalte møter vi skulle komme til og gjøre.. Da er det jo bedre at hun bruker tiden sinn på andre.

Vet at vi skal prøve og få til en time til meg hoss lege snart, ser ikke helt åssen jeg skal klare det, men får se hva som skjer. Har ikke no lyst til og skuffe henne.

Det er rart og måtte få hjelp som dette dog.

Skulle ønske jeg kunne gått ut med søstra mi, men jeg blir engstelig bare av og tenke på det.

Men arrr.. må vi prate så mye om meg ? din tråddd!

Åssen blir det ryddet hoss dere? Her pleier det bli vasket av meg når jeg flipper helt ut av skitet.. Ser jeg ei flue, eller annet kryp, klikker det litt

Men har vært så langt nede i sommer og orker ikke mye her heller..

[Gjest my sunshine]

ja, det kunne ha fungert, men det er så mye som gjør at det blir vannskelig og få til. Vannskelig og forklare, men da måtte på en måte alle her acceptere at vi har det rotete og la noen komme inn...vet ikke helt åssen jeg skulle få det til..og jeg klarer ikke prate med foreldrene mine for det meste.

hei!mener du at de hjemme ikke aksepterer at det er rotete og at en lege kommer inn og ser rotet?du kan ikke la det hindre deg i å motta legehjelp,og det vil nok de også forstå.hvis du får nevnt til din søster(eller skriv en beskjed,hvis det er vanskelig å ta opp) at du må bestille lege hjem for å få nødvendig hjelp,så vil hun kanskje stille opp og hjelpe til å få ryddet det værste?(eller noen andre i familien,evt. venner)når du sier fra på forhånd,før du bestiller lege,er det jo opp til dem å få ryddet.hvis ikke,får rot være rot,synes jeg.de må akseptere at du trenger legehjelp.(og en lege vil nok ha forståelse for at det er rotete,og jeg synes ikke det med rot er noe å skjemmes over overfor en lege.)det viktigste her er at du får hjelp.håper det ordner seg.klem fra meg:)

[Gjest mbo]

Jeg prater liksom ikke om ting til familien, det er ikke meg. Hverfall ikke den jeg har blitt dessverre.

Føles helt rart ut og blir for det meste til at ordene hoooper seg opp i munnen og jeg bare trekker meg unna. Og jeg vet på en måte allerede hva de vil si.

Høres nok rart ut men liker ikke den reaksjonen jeg skulle komme til og få av familien hvis jeg gjør noe livs-stil forrandring.. Orker ikke pratet fra dem, eller og bli oppmuntret av dem...Selv om de kansje mener godt så blir jeg helt utillpass av enellerannen grunn...

Jeg vil ikke trenge dem, vil klare meg selv, men det gjør jeg ikke..

Men likevel så vil jeg ikke at de skal hjelpe meg, selvom jeg sammtidig vil at de skal skaffe meg hjelp, men klarer ikke snakke med dem om det..!

Så trivielle ting som f.esk kjøpe vitaminer, at jeg skulle si til dem hva jeg ønsker føles rart ut... (Som og fortelle noen om hva du virkelig ønsker inners inne? det er flaut.)

Klarer nok ikke forklare dette no bra.. Har bare lyst til og komme meg vekk fra dem på en måte..

Er veldig glad for og ha kommet i kontakt med hun sykepleieren, men ballen er på en måte på min bane føles det ut som.

Hun er jo ganske opptatt, og jeg vil ikke presse om at jeg skal få hjelp når det er så store sjanser for at jeg ikke kommer til og klare og møte opp til avtalte møter vi skulle komme til og gjøre.. Da er det jo bedre at hun bruker tiden sinn på andre.

Vet at vi skal prøve og få til en time til meg hoss lege snart, ser ikke helt åssen jeg skal klare det, men får se hva som skjer. Har ikke no lyst til og skuffe henne.

Det er rart og måtte få hjelp som dette dog.

Skulle ønske jeg kunne gått ut med søstra mi, men jeg blir engstelig bare av og tenke på det.

Men arrr.. må vi prate så mye om meg ? din tråddd!

Åssen blir det ryddet hoss dere? Her pleier det bli vasket av meg når jeg flipper helt ut av skitet.. Ser jeg ei flue, eller annet kryp, klikker det litt

Men har vært så langt nede i sommer og orker ikke mye her heller..

Hei.

Skal ikke presse deg mer nå.

håper du får det bedre etterhvert.

Begynner å klare å rydde litt nå men huset trenger nedvask,får se etter hvert.

Ungene mine hjelper til men jeg forventer ikke at de skal gjøre allverden heller,vil at de skal ha litt ferie de også.

Tenker i allefall på deg og ønsker deg det beste,klem