Graving i munnhulen - en form for selvskading.

[Marihone]

Jeg kan huske å ha holdt på med graving i munnhulen, så lenge jeg kan tenke meg. Siden jeg var liten. Nå er jeg 18, og jeg gjør det ennå, som en form for selvskading, som også er tvangsrelatert. Jeg hadde det ikke bra under oppveksten, men jeg tror ikke jeg gjorde det bevisst. Ofte har jeg gjort det fordi det gjør vondt, sykt vondt også, gjerne i flere dager etterpå, og jeg kunne ofte ha problemer med å spise ting som knekkebrød, o.l. Andre ganger gjorde jeg det fordi jeg ikke klarte å slutte, jeg bare MÅTTE, det var som en uvane jeg ikke klarte legge fra meg. Bite meg selv i kinnene, rive av skinnflenger. Til det begynte å blø, gjerne fossblø. Plukket og rev med fingrene, skrapte med neglene..

Jeg hadde det helt fint fram til jeg fylte 15-16, og gikk på DEN smellen. Det begynte i det små. Klore, bite og slå meg selv, dunking av hodet i veggen. Det var da jeg mistet de to bestevenninnene mine, i en stor krangel. Alle tre gikk hver til sitt, og alle ble alene. Jeg tror det gikk innpå meg mest, jeg var, og er fortsatt, dårligere til å takle problemer enn de er, overfølsom. Overgrepet. Barndommen.. Jeg kunne gå på do flere ganger i timen, angsten ble for stor, hvis jeg ble spurt om noe, måtte lese høyt osv. Satte meg på toalettlokket, kjørte passeren i låret. Tente på gjenstander med lighter, og slokket dem mot huden. Ble det for ille, fant jeg alltids en hudflenge jeg kunne rive av. Neglebåndene mine så helt jævlige ut, jeg hadde ingen neglebånd lengre. Og huden på fingrene ble hardere og hardere, ettersom des mer jeg rev av. I perioder kunne jeg blir helt manisk på det å rive ut hår. Men det klarte jeg heldigvis å slutte med før det gikk for langt.

Dette er litt av bakgrunnen min, måter jeg har skadet meg på. Det jeg egentlig lurer på, er om du kan gi meg litt mer informasjon om det å grave i munnhulen? Det sto under en artikkel på Lommelegen.No, og jeg ble så positivt overrasket. 'Det passer jo med det jeg har gjort alle disse årene!'. Kan dette har vært en form for selvskading under oppveksten, da jeg ikke hadde, det vi definerer som 'lykkelig', barndom? Kan dette ha vært en forsvarsmekanisme, også i barndommen? Eller høres det mer tvangsrelatert ut? Kanskje begge deler? Jeg har snakket med min psykolog om det, men fagfeltet hennes er psykoser. Hun kan en del om selvskading, men visste lite om munnhulegraving. Kan du fortelle meg noe om hvor utbredt det er? Hvor farlig det er? Enkelte ganger jeg har vært hos tannlegen, har de sittet der som spørsmålstegn og kalt inn spesialister, i tro om at jeg kanskje kunne ha en form for sykdom som praktisk talt spiste meg opp innvendig.. Jeg ligger der i stolen med en stor bøyle i munnen og forlarer at det er selvpåført, men de bare nikker og smiler, mens de forklarer meg at det ikke er lenge å vente - spesialisten kommer snart. Sukk.. Dette ble langt, og med mange spørsmål, men jeg føler det er nødvendig å ta med såpass mye av bakgrunnen min, når jeg virkelig begynte å skade meg osv. Jeg vil ikke nevne meg ved navn. På forhånd, takk for svar.

[Gjest magtor]

Klassisk musikk er god terapi.

[Marihone]

Klassisk musikk er god terapi.

Hm, jeg er ikke helt 'into' klassisk musikk, jeg.. Litt mer Smashing Pumpkins og Nick Cave. Men takk for tipset! Har spilt piano i fem år, men mistet interessen i fjortis-stadiet. Kanskje jeg skal vurdere å ta det opp igjen.

[rose23]

Jeg synest det virker ganske klart at all denne atferden har blitt en måte å takle vanskelige følelser og opplevelser på. Bevisst noen ganger, ubevisst andre.

Du må skru opp lokket, la sorgene komme og finne andre måter å takle det vonde på. Livet byr på vonde opplevelser for alle. Noen må bære større byrder enn andre, men alle må finne en måte å takle dem på.

[Marihone]

Jeg synest det virker ganske klart at all denne atferden har blitt en måte å takle vanskelige følelser og opplevelser på. Bevisst noen ganger, ubevisst andre.

Du må skru opp lokket, la sorgene komme og finne andre måter å takle det vonde på. Livet byr på vonde opplevelser for alle. Noen må bære større byrder enn andre, men alle må finne en måte å takle dem på.

Takk for svar. Jeg vet det. Men jeg er for svak akkurat nå. Det går fint i perioder. Men når jeg ikke har det bra, er det ikke noe annet som kan hjelpe meg. Jeg synes det er rart om jeg led av en form for tvang når jeg var mindre, for jeg kan ikke huske å ha hatt slike tanker. Og jeg lider verken av tvangshandlinger eller tanker nå. Men nå er det vel heller en tvangshandling enn en måte å skade meg på, nå bruker jeg jo andre metoder. Kan det ha gått fra en mild form for å skade meg selv, til å bli tvang? Hmm.

[rose23]

Takk for svar. Jeg vet det. Men jeg er for svak akkurat nå. Det går fint i perioder. Men når jeg ikke har det bra, er det ikke noe annet som kan hjelpe meg. Jeg synes det er rart om jeg led av en form for tvang når jeg var mindre, for jeg kan ikke huske å ha hatt slike tanker. Og jeg lider verken av tvangshandlinger eller tanker nå. Men nå er det vel heller en tvangshandling enn en måte å skade meg på, nå bruker jeg jo andre metoder. Kan det ha gått fra en mild form for å skade meg selv, til å bli tvang? Hmm.

Tvangshandlinger er også en måte å takle vonde føleser og opplevelser på. Jeg kjenner deg ikke, men jeg ser for meg at om du gjør deg mer sårbar og åpner deg mer i terapitimene så kan det hjelpe på situasjonen. Prøv å reflekter over i hvilke situasjoner du er selvdestruktiv og graver deg i munnhulen.