jeg....

[nita85]

har hatt ett veldig turbulent halvår nå. Jeg har vært innlagt på akutt.psyk.avd, men ble skrevet ut siden jeg ikke var samarbeidsvillig. Like etterpå ble jeg hentet av politiet, grunnet selvmordsforsøk også var jeg rusa på alkohol og tabletter. Jeg havnet nesten på glattcella og tvang,(siden sykehuset ikke kunne ta imot en beruset person) men venninna mi som var der sa at det beste for meg var å komme hjem igjen å sove. Politiet kjørte meg på legevakta her i Oslo. Der lå jeg noen timer så fikk jeg selv velge om jeg skulle bli tvangsinnlagt eller ikke. Jeg var fortsatt ikke helt klar i toppen så venninnen min svarte igjen det samme som til politiet. Like etterpå det igjen havnet jeg 4 ganger på legevakten, hver gang pratet jeg med en psykiater, men det var ingen grunn til å legge meg inn så kom ut igjen. Like etter det igjen, havnet jeg hos politiet igjen. Da var det samme greia som sst og jeg fikk reise hjem igjen. Etter det har det bare blitt det samme om og om igjen. Nå har jeg klart å holde meg rusfri i hele 2 1/2uke. Men nå klarer jeg ikke lengre. Igår tok jeg igjen dop, piller og alkohol. For ca 2uker siden hadde jeg siste time hos psykologen og jeg sa nei til videre behandling, siden jeg ikke var "klar" ennå. Dette angrer jeg jo på, for jeg bare synker ned i den mørke hulen igjen. Jeg er skikkelig asosial. Er bare inne. Gjør ingenting. Forholdet med kjærsten er slutt. Økonomien er dårlig. Venner har jeg ikke stort av lenger, har ei igjen. Alle andre har fått nok av meg og mine problemer. Noe som er forstålig.. Jeg lever på penger fra mamma og pappa, noe som gir meg dårlig samvittighet. Men jeg klarer ikke få meg jobb. Og når jeg først får det, får jeg sparken grunnet fravær. Det er ikke mye håp for meg lengre. Ingen som bryr seg eller ser ut til å ville hjelpe meg opp igjen. Alt er bare sort. Matlysten er borte, jeg spiser hver 3dag. Jeg sover mye. Jeg skader meg selv på mange måter. Jeg tror ikke jeg vil leve stort lengre sånn innerst inne. Er nok derfor jeg sa nei til videre behandling. Mamma og pappa og de rundt meg (de som er igjen), tror det går veldig bra med meg fordi jeg sier så. Men grunnen er nok der å at jeg vil late som for at de ikke skal ha skyldfølelse når jeg ikke orker mer og gjør det slutt. Jeg får bare flere og flere diagnoser. Alt er så mørkt. Det vil ingen ende ta.. Jeg går ikke på medisiner lengre, jeg later som jeg tar de, men jeg gjemmer de. Jeg har ett lass av tabletter liggende. Hvertfall 100 sovetabletter, 60 smertestillende tabletter etc. Men jeg har ingen ork til å gjøre noe nå for å bli bedre-fordi jeg vet at det ikke nytter. Samme hva jeg gjør så faller jeg fort tilbake og jeg får ingen hjelp som fungerer. Så jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.... Jeg tror ikke jeg orker stort mer.. Det er jo ingen vits igrunn..

[frosken]

Hva slags hjelp mener du kunne være til nytte for deg?

[nita85]

Hva slags hjelp mener du kunne være til nytte for deg?

jeg vet ikke for å være helt ærlig..

[frosken]

jeg vet ikke for å være helt ærlig..

Sannsynligvis er det nødvendig at du finner en måte å være mer delaktig i prosessen med å finne tiltak som kan hjelpe deg på sikt.

Du sier at ingen bryr seg, men samtidig forteller du vel om flere behandlingstilbud du har avslått.

Det er sjelden at man som voksen kan avvise omgivelsene over lang tid og like vel regne med at de ikke lar seg avvise.

Dersom du tåler å møte motforestillinger på ting du selv tenker og føler rundt dette, så diskuterer jeg det gjerne mer med deg.

Du kunne kanskje begynne med å si noe om hvorfor du velger å si nei til behandling?