Bli med hjem etter barnehagen...

[kati]

Det er veldig populært blandt 5-6 åringene i barnehagen å bli med hjem til hverandre rett etter barnehagen.

Vi bor i et nytt byggefelt med masse lekekamerater rett utenfor døren. Jeg syns det er bedre at ungene våre leker med nabo barna, enn at vi tar med barnehagebarn hjem. Dette fordi jeg da slipper å passe andre barn om ettermiddagene, slipper å lage middag til flere enn våre egne, barna våre får roet ned når de kommer hjem, og de har som sagt lekekamerater i nabo husene dersom de vil leke med andre. (vi har 3 barn selv)

Men så er det disse mammaene som alltid har overskudd, da... De som spør jevnlig om datteren vår vil bli med de hjem rett etter barnehagen, og når jenten vår står der med bedende øyner, klarer jeg ikke si nei. Også forventer mammaene at deres barn også skal bli med oss hjem. Men jeg inviterer ikke de med. Og hva skjer? Jo da ringer jammen meg moren til dette ene barnet, og spør om jenten kan få komme til oss om ettermiddagen. Dette har skjedd flere ganger, og alltid rett etter at vi har kommet hjem. Og det er ikke lett å si nei, selvom vi er midt i middagen, og aller helst ville hatt fred og ro...

Jeg har lært barna våre at de ikke skal spørre om å få komme inn til andre, men dersom de andre spør om de vil komme inn, så er det greit. Men her gjør jo moren det stikk motsatte av det jeg mener er riktig. Om hun hadde ringt og invitert vårt barn over til de (det er kjøretur på ca. 10 min., så når datteren kommer hit, er hun mitt ansvar å passe på) så hadde det vært en ting, men når hun inviterer datteren sin til oss, så syns jeg nå det er litt merkelig, skal innrømme det...

Rotete innlegg, men hvordan har dere det hos dere? Er dere super mammaer med masse overskudd, som orker å ta med andres barn i tillegg til egne, når dere kommer rett fra jobb? Og ringer dere til andre og spør om ungene deres kan få komme til de?

[Gjest sansara]

Jeg forstår deg godt. Jeg er heller ingen supermamma. Synes personlign det er bedre jeg selv ringer og spør om barna til naboen eller andre kan komme en tur til oss hvis poden trenger noen å leke med.

Har litt vanskelig for å bare sende ham over i tilfelle han forstyrrer dem slik jeg ofte opplever det selv hvis barna kommer rennende over hit i middagstider.

På den andre siden kommer det jo litt an på hvem det gjelder. Kjenner jeg foreldrene godt har vi en god dialog og da gjør det ingenting om de spør om barna kan kommer over. Kjenner jeg dem mindre godt og er litt usikker har jeg en tendens til å lage avtaler. Det går an å bruke litt sunn fornuft. Lage regler. Jeg har sagt at barna gjerne må ringe på. Men da alltid etter kl. 17:00 når middagen er ferdig og ikke etter 19:00 når leggingen begynner. Alt annet utenom dette ønsker jeg å avtale....

[tuss&troll]

Vi foreldre har avtale både voksne og barn, at det er vi voksne som skal bestemme når barna kan være med hverandre hjem, altså barna skal ikke planlegge dette i barnehagen, at det skal skje samme ettermiddag.

Vi tar ofte med oss barn hjem rett etter barnehagen, om jeg lager middag til ett barn ekstra spiller ingen rolle for meg, og jeg er ingen supermor av den grunn. Det er snakk om å skrelle et par poteter ekstra og lage litt mer av det andre vi skal ha.

Jeg vil ikke at mitt barn skal ringe å be seg bort til andre, men jeg reagerer ikke om vi får den telefonen fra et annet barn. Sitter vi å spiser sier vi bare ifra om at barnet må utsette besøket 1/2 times tid el.l.

[Rhea Silvia]

Hvor mye arbeid er det å ha en ekstra unge på besøk ( jeg forutsetter at femåringer går på do selv...) og å lage middag til en eller to ekstra?

Vel det er mulig jeg er en supermamma da, men jeg forstår faktisk ikke problemet.

Her er det stadig minst ett barn mer enn våre tre, i dag har alle tre hvert sitt besøk.Og det kan det godt være etter arbied/skole/barnehage også!

Her er det barna som stort sett ringer/inviterer venner på besøk eler de får tlf fra venner om å komme. Slik har det alltid vert og jeg er kjempeglad for at barna mine har mange venner og er velkomne til andre!

[Katt-ja]

Hvor mye arbeid er det å ha en ekstra unge på besøk ( jeg forutsetter at femåringer går på do selv...) og å lage middag til en eller to ekstra?

Vel det er mulig jeg er en supermamma da, men jeg forstår faktisk ikke problemet.

Her er det stadig minst ett barn mer enn våre tre, i dag har alle tre hvert sitt besøk.Og det kan det godt være etter arbied/skole/barnehage også!

Her er det barna som stort sett ringer/inviterer venner på besøk eler de får tlf fra venner om å komme. Slik har det alltid vert og jeg er kjempeglad for at barna mine har mange venner og er velkomne til andre!

Det er vel så at det ikke er så mye ekstra jobb...men jeg skjønner at kati reagerer på at mødre ringer og "krever" gjengjeldelse på noe de selv har lagt opp til.

Om jeg inviterer noen unger hjem, synes jeg ikke at jeg kan kreve at de inviterer tilbake.

Og noen ganger passer det faktisk ikke, man har lyst på litt fred og ro.

[morsan]

Vi har ikke dit dilemma fordi barnehagebarna var også nabobarna. Men likevel oppstod det ofte ønske om å bli med hverandre hjem.

Jeg synes det er mye mindre stress å ta med en unge direkte fra bhg enn om ungen kommer senere. Da var barna opptatt av hverandre slik at jeg fikk laget middag i fred, og de rakk å leke mer før gjesten ble hentet enn dersom gjesten skulle komme etter vår middag.

Besøk etter at vi hadde spist middag synes jeg var mer stress enn beslk som ble med direkte fra bhg.

Vi hadde også oppdratt vårt barn til ikke å be seg selv hjem til andre, men heller be hjem til seg selv. Ulempen ved det var at svært mange foreldre "utnyttet" dette, og plutselig var det ganske mange foreldre som gladelig sendte barna sine til oss men som aldri gadd ha dem hos seg.

[morsan]

Det er vel så at det ikke er så mye ekstra jobb...men jeg skjønner at kati reagerer på at mødre ringer og "krever" gjengjeldelse på noe de selv har lagt opp til.

Om jeg inviterer noen unger hjem, synes jeg ikke at jeg kan kreve at de inviterer tilbake.

Og noen ganger passer det faktisk ikke, man har lyst på litt fred og ro.

Nei, man kan ikke kreve gjengjeld. Og jeg er balnt dem som ikke ville ringt og spurt på den måten der.

Men jeg har blitt oppringt av andre, og jeg synes faktisk at det er mer realt enn denne varianten, som jeg også har opplevd flere ganger:

Jeg og en annen mor henter barna våre samtidig. I garderoben spør den andre gutten moren sin om han kan bli med hjem til min sønn. Moren svarer da: "Du kan jo ikke invitere deg selv. Du får vente til du blir invitert."

OK, jeg tar selvsagt hintene - her må man bare finne en passende anledning til å invitere med vedkommende.

JEG ville heller sagt dersom mitt barn uttrykte ønske om å leke med en annen at kanskje vi skulle invitere med han andre hjem til oss først.

Men jeg skal ikke stkke under en stol at det var en viss forventning med "gjengjeld". Jeg gjorde jo ikke dette for min egen skyld - det var jo for at barna skulle få leke mer sammen og få gleden av å vise hverandre hvordan de har det hjemme.

Men det var jo fint for min egen del også - både fordi jeg følte en viss tilfredsstilelse over å glede barnet mitt og bidra til å opprette gode vennskapsforhold - forhold som har fortsatt langt inn i skoleårene, pluss at jeg følte at jeg ble bedre kjent med barnets venner når de var hjemme hos oss. Foreldrene ble vi også bedre kjent med - det ble jo av og til tid til en kaffekopp i forbindelse med henting.

[Katt-ja]

Nei, man kan ikke kreve gjengjeld. Og jeg er balnt dem som ikke ville ringt og spurt på den måten der.

Men jeg har blitt oppringt av andre, og jeg synes faktisk at det er mer realt enn denne varianten, som jeg også har opplevd flere ganger:

Jeg og en annen mor henter barna våre samtidig. I garderoben spør den andre gutten moren sin om han kan bli med hjem til min sønn. Moren svarer da: "Du kan jo ikke invitere deg selv. Du får vente til du blir invitert."

OK, jeg tar selvsagt hintene - her må man bare finne en passende anledning til å invitere med vedkommende.

JEG ville heller sagt dersom mitt barn uttrykte ønske om å leke med en annen at kanskje vi skulle invitere med han andre hjem til oss først.

Men jeg skal ikke stkke under en stol at det var en viss forventning med "gjengjeld". Jeg gjorde jo ikke dette for min egen skyld - det var jo for at barna skulle få leke mer sammen og få gleden av å vise hverandre hvordan de har det hjemme.

Men det var jo fint for min egen del også - både fordi jeg følte en viss tilfredsstilelse over å glede barnet mitt og bidra til å opprette gode vennskapsforhold - forhold som har fortsatt langt inn i skoleårene, pluss at jeg følte at jeg ble bedre kjent med barnets venner når de var hjemme hos oss. Foreldrene ble vi også bedre kjent med - det ble jo av og til tid til en kaffekopp i forbindelse med henting.

"Jeg gjorde jo ikke dette for min egen skyld - det var jo for at barna skulle få leke mer sammen og få gleden av å vise hverandre hvordan de har det hjemme."

Nå antyder jeg OVERHODET ikke at trådstarter har det slik, men: Man skal huske at det også finnes dem som helst ikke vil vise andre hvordan de har det hjemme... Kjenner noen sånne det aldri passer for med gjengjeld, og hvor jeg er rimelig sikker på at det har noe med hjemmesituasjonen å gjøre.

En annen ting: det tar av og til litt tid før man faller inn i rollen som "superforeldre" som gladelig åpner huset for masse unger... Hvis ikke man var den typen som barn selv som absolutt skulle passe alles babyer, og som ikke er overvettes glad i barn generelt sett...så tar det litt tid med den første ungen før man synes det er greit med andres unger hjemme hos en selv,- når som helst ;-)

[morsan]

"Jeg gjorde jo ikke dette for min egen skyld - det var jo for at barna skulle få leke mer sammen og få gleden av å vise hverandre hvordan de har det hjemme."

Nå antyder jeg OVERHODET ikke at trådstarter har det slik, men: Man skal huske at det også finnes dem som helst ikke vil vise andre hvordan de har det hjemme... Kjenner noen sånne det aldri passer for med gjengjeld, og hvor jeg er rimelig sikker på at det har noe med hjemmesituasjonen å gjøre.

En annen ting: det tar av og til litt tid før man faller inn i rollen som "superforeldre" som gladelig åpner huset for masse unger... Hvis ikke man var den typen som barn selv som absolutt skulle passe alles babyer, og som ikke er overvettes glad i barn generelt sett...så tar det litt tid med den første ungen før man synes det er greit med andres unger hjemme hos en selv,- når som helst ;-)

He he, jeg har egentlig aldri vært sånn veldig opptatt av småunger - var ikke trillepike, hadde ikke yngre søsken eller yngre søskenbarn som jeg dillet med, osv.

Men kanskje jeg har syntes det har vært greit med besøk hjem fordi jeg "bare" har ett barn. Har man to eller flere synes man kanskje at det barnet som ikke har besøk blir litt utenfor i leken, og man må ta hensyn til masing fra dem om hvem sin "tur" det er til å ha besøk etc.

Jeg merker ihvertfall forskjell på andre mødres innstilling til "ha med hjem-problematikken" avhengig av sammensetningen av egen barneflokk! ;-) (Eller kanskje det bare er mødrenes egen personlighet??)

Et eksempel er der kompisen er eldst av to, og storebror ble invitert med hjem til oss, og så var det nesten et krav om at lillebror også måtte få bli med, hvis ikke ble han så lei seg.

Et annet eksempel er der kompisen var yngst, og hadde i flere år vært vitne til at det alltid var storesøster som hadde eller var på vennebesøk, og så ble moren overlykkelig over å se sønnens glede over å få bli med/ha vennebesøk selv.

[tzatziki1365380058]

Jeg synes det er greit å ha andres barn med hjem fra barnehagen. Men vi slutter etterhvert å invitere de som ikke gjør gjengjeld. Jeg blir sur av folk som aldri gjør gjengjeld, og bruker minst mulig tid på slike relasjoner når jeg oppfatter hvordan de er.

Jeg gidder ikke være del av ensidige vennskap som voksen, og lærer barna mine at de ikke skal velge å bli i slike vennskap,heller. Sosialt liv krever innsats fra begge parter i relasjonen, det må foreldre til barnehagebarn også skjønne.

Mine barn kan godt spørre andre om å få være med hjem - jeg tar det som en selvfølge at foreldrene er voksne nok til å si nei når det ikke passer. Og barna mine har aldri hatt problemer med å få¨et nei.

Nå om sommeren, ringer ungene på dørene til hverandre - det synes jeg er som det skal være. Stort sett er de ute likevel.

Ellers har jeg ingen problemer med at foreldre inviterer ungene sine til oss, vi kan si nei.

Skjønner at det er vanskelig å si nei, dersom du "aldri" inviterer selv - da blir du automatisk i en gjeldssituasjon. Hvis du har for vane å gjøre gjengjeld, er det ingen som blir sure når du må si nei.

Jeg er ingen supermamma - vi har et travelt liv med to fulle jobber, men synes ikke besøk av andres unger krever spesielt mye ekstra.

[kati]

Hvor mye arbeid er det å ha en ekstra unge på besøk ( jeg forutsetter at femåringer går på do selv...) og å lage middag til en eller to ekstra?

Vel det er mulig jeg er en supermamma da, men jeg forstår faktisk ikke problemet.

Her er det stadig minst ett barn mer enn våre tre, i dag har alle tre hvert sitt besøk.Og det kan det godt være etter arbied/skole/barnehage også!

Her er det barna som stort sett ringer/inviterer venner på besøk eler de får tlf fra venner om å komme. Slik har det alltid vert og jeg er kjempeglad for at barna mine har mange venner og er velkomne til andre!

Det går egentlig ikke på det at det er mye mer arbeid å lage middag til en til, men på det at jeg liker å ha det litt roligere når vi kommer hjem fra jobb/barnehage.

Etter middag er det alltid barn her, enten inne eller utenfor. Vi har som sagt mange nabobarn, men forskjellen, slik jeg ser det, er at jeg slipper å "passe" de barna, slik som jeg evt. må med barnehage barna. De kan gå hjem dersom de ønsker, og vi er friere til å f.eks. ta en tur på butikken eller lignende.

[kati]

Jeg synes det er greit å ha andres barn med hjem fra barnehagen. Men vi slutter etterhvert å invitere de som ikke gjør gjengjeld. Jeg blir sur av folk som aldri gjør gjengjeld, og bruker minst mulig tid på slike relasjoner når jeg oppfatter hvordan de er.

Jeg gidder ikke være del av ensidige vennskap som voksen, og lærer barna mine at de ikke skal velge å bli i slike vennskap,heller. Sosialt liv krever innsats fra begge parter i relasjonen, det må foreldre til barnehagebarn også skjønne.

Mine barn kan godt spørre andre om å få være med hjem - jeg tar det som en selvfølge at foreldrene er voksne nok til å si nei når det ikke passer. Og barna mine har aldri hatt problemer med å få¨et nei.

Nå om sommeren, ringer ungene på dørene til hverandre - det synes jeg er som det skal være. Stort sett er de ute likevel.

Ellers har jeg ingen problemer med at foreldre inviterer ungene sine til oss, vi kan si nei.

Skjønner at det er vanskelig å si nei, dersom du "aldri" inviterer selv - da blir du automatisk i en gjeldssituasjon. Hvis du har for vane å gjøre gjengjeld, er det ingen som blir sure når du må si nei.

Jeg er ingen supermamma - vi har et travelt liv med to fulle jobber, men synes ikke besøk av andres unger krever spesielt mye ekstra.

Barna mine har gode venner utenom barnehagen, her i nabolaget, og de barna er ofte her, og mine barn er ofte hos de.

Så jeg er overhodet ikke bekymret over at de ikke skal utvikle seg sosialt

Men de barnehagebarna det her er snakk om bor et stykke unna, og jeg ser ikke helt, hva skal jeg si, nødvendigheten av disse hjemmebesøkene støtt og stadig, når barna er sammen i barnehagen hele dagen.

Det hadde nok vært anderledes dersom barna mine IKKE hadde venner her hjemme. Men som sagt så har de venner som de er med daglig, og jeg setter pris på å få litt fred og ro etter henting

[Katt-ja]

Jeg synes det er greit å ha andres barn med hjem fra barnehagen. Men vi slutter etterhvert å invitere de som ikke gjør gjengjeld. Jeg blir sur av folk som aldri gjør gjengjeld, og bruker minst mulig tid på slike relasjoner når jeg oppfatter hvordan de er.

Jeg gidder ikke være del av ensidige vennskap som voksen, og lærer barna mine at de ikke skal velge å bli i slike vennskap,heller. Sosialt liv krever innsats fra begge parter i relasjonen, det må foreldre til barnehagebarn også skjønne.

Mine barn kan godt spørre andre om å få være med hjem - jeg tar det som en selvfølge at foreldrene er voksne nok til å si nei når det ikke passer. Og barna mine har aldri hatt problemer med å få¨et nei.

Nå om sommeren, ringer ungene på dørene til hverandre - det synes jeg er som det skal være. Stort sett er de ute likevel.

Ellers har jeg ingen problemer med at foreldre inviterer ungene sine til oss, vi kan si nei.

Skjønner at det er vanskelig å si nei, dersom du "aldri" inviterer selv - da blir du automatisk i en gjeldssituasjon. Hvis du har for vane å gjøre gjengjeld, er det ingen som blir sure når du må si nei.

Jeg er ingen supermamma - vi har et travelt liv med to fulle jobber, men synes ikke besøk av andres unger krever spesielt mye ekstra.

"Jeg gidder ikke være del av ensidige vennskap som voksen, og lærer barna mine at de ikke skal velge å bli i slike vennskap,heller."

What's in it for me, liksom?

Det synes jeg ikke var noe særlig god lærdom for barna dine. Mine unger har ofte hatt noen med seg hjem som jeg vet ikke har like lett for å gi gjengjeld. Pga. hjemmesituasjon.

Godt ikke alle lærer ungene sine det samme som du gjør,- ellers hadde de med et svakt utgangspunkt garantert ikke kommet godt fra det videre.

[kati]

Vi foreldre har avtale både voksne og barn, at det er vi voksne som skal bestemme når barna kan være med hverandre hjem, altså barna skal ikke planlegge dette i barnehagen, at det skal skje samme ettermiddag.

Vi tar ofte med oss barn hjem rett etter barnehagen, om jeg lager middag til ett barn ekstra spiller ingen rolle for meg, og jeg er ingen supermor av den grunn. Det er snakk om å skrelle et par poteter ekstra og lage litt mer av det andre vi skal ha.

Jeg vil ikke at mitt barn skal ringe å be seg bort til andre, men jeg reagerer ikke om vi får den telefonen fra et annet barn. Sitter vi å spiser sier vi bare ifra om at barnet må utsette besøket 1/2 times tid el.l.

Det er vel egentlig HER problemet ligger, for det er nettopp det barna gjør. Så når jeg da kommer og henter, står det små barn der med bedende øyner...

Jeg har nå pga. dette avtalt med datteren min at vi ikke tar med andre barn hjem rett etter barnehagen, men at de heller kan komme til oss i helgene.

[kati]

Det er vel så at det ikke er så mye ekstra jobb...men jeg skjønner at kati reagerer på at mødre ringer og "krever" gjengjeldelse på noe de selv har lagt opp til.

Om jeg inviterer noen unger hjem, synes jeg ikke at jeg kan kreve at de inviterer tilbake.

Og noen ganger passer det faktisk ikke, man har lyst på litt fred og ro.

Ja, det er det som er poenget

[kati]

Jeg forstår deg godt. Jeg er heller ingen supermamma. Synes personlign det er bedre jeg selv ringer og spør om barna til naboen eller andre kan komme en tur til oss hvis poden trenger noen å leke med.

Har litt vanskelig for å bare sende ham over i tilfelle han forstyrrer dem slik jeg ofte opplever det selv hvis barna kommer rennende over hit i middagstider.

På den andre siden kommer det jo litt an på hvem det gjelder. Kjenner jeg foreldrene godt har vi en god dialog og da gjør det ingenting om de spør om barna kan kommer over. Kjenner jeg dem mindre godt og er litt usikker har jeg en tendens til å lage avtaler. Det går an å bruke litt sunn fornuft. Lage regler. Jeg har sagt at barna gjerne må ringe på. Men da alltid etter kl. 17:00 når middagen er ferdig og ikke etter 19:00 når leggingen begynner. Alt annet utenom dette ønsker jeg å avtale....

Høres ut som dere har funnet en god løsning.

Jeg kjenner ikke denne moren i det hele tatt. Hadde det vært en av venninnene mine, eller naboer vi kjenner godt, hadde det vært anderledes.

[jubalong70]

Her har vi rett som det er besøk av skolevenninner eller barnehagevenninner. JEg synes ærlig talt ikke det er så mye mer jobb å ha 1-2 ekstra barn på besøk.

De får middag - lager som regel noe lettvindt, så leker de og så ser de på barne-tv før de blir hentet ca. kl. 19.

Jeg tar det som en selvfølge at andres barn også er hos oss, når mine barn er hos dem.

At den moren ringte kan jo være fordi dattera virkelig hadde lyst til å komme på besøk.

Jeg synes du skal endre fokus på slike besøk, og heller se på dem som en flott måte å bli kjent med barnas venner på, i stedet for å se på det som slitsomt.

[tzatziki1365380058]

"Jeg gidder ikke være del av ensidige vennskap som voksen, og lærer barna mine at de ikke skal velge å bli i slike vennskap,heller."

What's in it for me, liksom?

Det synes jeg ikke var noe særlig god lærdom for barna dine. Mine unger har ofte hatt noen med seg hjem som jeg vet ikke har like lett for å gi gjengjeld. Pga. hjemmesituasjon.

Godt ikke alle lærer ungene sine det samme som du gjør,- ellers hadde de med et svakt utgangspunkt garantert ikke kommet godt fra det videre.

Nei, for i slike tilfeller gjør jeg naturligvis unntak. Der jeg vet at familiene sliter med ett eller annet,stiller vi natruligvis opp for.

Jeg synes generelt ikke man trenger å stille opp "likt", heller. Men jeg har hatt etpar "vennskap" som har endt med at jeg stilte opp hele tiden, mens jeg aldri fikk noe igjen når jeg trengte det. Og slike venner vil jeg ikke ha, nei.

Det må være en viss grad av gjensidighet i vennskap, ellers blir den ene parten utbrent.

Jeg har også hatt foreldre i barnehagen som har sendt barna sine til oss så snart de har hatt sjangsen, mens våre barn alltid - uten unntak - fikk nei hvis de spurte om å få bli med hjem, eller hvis de ringte på døren og spurte om å få leke.

Synes du virkelig sånt er greit? Og synes du virkelig ungene dine skal læres opp til at andre kan kreve hva som helst av dem, mens de aldri kan kreve noe tilbake?

Sorry, men da tror jeg unger kan ende opp med å blir tråkket på etterhvert.

Jeg aksepterer ikke å være en del av et forhold hvor jeg bare gir, mens andre bare tar. Det lærer jeg ungene mine også. Jeg synes ALLE bør lære deet - det har med respekt for egne grenser å gjøre.

Det betyr ikke at jeg teller hver enkelt lille sak - slett ikke, men det har med følelsen av om den andre parten bare "bruker" eller faktisk har interesse av relasjonen utover å få gratis barnepass osv. I de fleste forhold jevner sånt seg ut over tid, men har opplevd at det slett ikke har gjort det, også - og da har jeg avsluttet forholdet, ja.

Når det gjelder barn fra "utsatte" familier, stiller saken seg naturligvis helt annerledes.

[tzatziki1365380058]

Barna mine har gode venner utenom barnehagen, her i nabolaget, og de barna er ofte her, og mine barn er ofte hos de.

Så jeg er overhodet ikke bekymret over at de ikke skal utvikle seg sosialt

Men de barnehagebarna det her er snakk om bor et stykke unna, og jeg ser ikke helt, hva skal jeg si, nødvendigheten av disse hjemmebesøkene støtt og stadig, når barna er sammen i barnehagen hele dagen.

Det hadde nok vært anderledes dersom barna mine IKKE hadde venner her hjemme. Men som sagt så har de venner som de er med daglig, og jeg setter pris på å få litt fred og ro etter henting

Da synes jeg du skal si nei til at barna dine blir med disse barna hjem.

Hvis det er sånn at du egentlig ikke ønsker at barna skal ha noen relasjon med barnehagebarna utenfor barnehagen, synes jeg du skal ta konsekvensen av det, og ikke sende barnet med andre hjem heller. Da må du tåle å skuffe barnet ditt.

Eventuelt må du tåle samvittigheten ved å aldri gjengjelde invitasjonen, inntil de andre foreldrene tar hintet ditt.

Uansett synes jeg ikke du kan bli "sur" over at andre ringer og ber ungene sine til deg. De har rett til å spørre, og du har rett til å si nei.

[tzatziki1365380058]

Det er vel så at det ikke er så mye ekstra jobb...men jeg skjønner at kati reagerer på at mødre ringer og "krever" gjengjeldelse på noe de selv har lagt opp til.

Om jeg inviterer noen unger hjem, synes jeg ikke at jeg kan kreve at de inviterer tilbake.

Og noen ganger passer det faktisk ikke, man har lyst på litt fred og ro.

det å spøøre om barnet kan komme en tur, er ikke det samme som å "kreve". Men antagelig føler kati det sånn, fordi hun har dårlig samvittighet, virker i alle fall sånn på meg.

Det er lov å spørre, og det er lov å si nei. Det må voksne folk nesten klare, synes jeg.