Kan lite samvær med pappa skade barnet?

[Gjest bekymret mamma33]

Hei!

Har skrevet her inne før så det er sikkert noen som kjenner meg igjen.

Etter et samlivsbrudd skal min datter på 2 år flytte til Norge sammen med meg. Jeg har bodd de siste årene i Tyskland. Pappa'n og jeg er enige i denne løsningen.

Faren hennes har aldri engasjert seg særlig i sin datter. Jobben kommer alltid først, og selv når han har fri er det andre ting han prioriterer først.

Dette er ikke bare noe jeg innbiller meg. Venner og familie som har vært på besøk her har alle opplevd ham som litt likegyldig.

Det er bare jeg som gjør ting med henne. Han har f.eks vært med henne på lekeplassen TO ganger etter at hun ble født.

På hennes vegne blir jeg såret over hans manglende interesse. Han kan ta fri fra jobben pga fotball og besøk fra foreldrene sine, men ikke pga barnet.

Det skal sies at han er veldig stolt av henne og at han savner henne når de ikke er sammen, men det virker som om det er nok for ham å SE henne litt hver dag, ikke gjøre ting sammen med henne.

Han har planer om å besøke henne i Norge en gang i mnd. Vi får se om han klarer det eller om det sklir ut. Jeg reiser til Tyskland et par ganger i året i forbindelse med ferier.

Er det noen av dere som kan fortelle meg om så lite samvær med pappa kan skade barnet mitt? Jeg er så redd for at hun skal føle seg uelsket og neglisjert. Han ER varm og kjærlig de gangene han tar seg tid til henne, men han er så utrolig lite til stede i hennes liv.

Hun er rett og slett ikke første prioritet og det gjør vondt i et morshjerte..

Jeg vet det er vanskelig å forutsi, men er det sannsynlig at hun kommer til å lengte seg syk etter ham? Eller kanskje hun blir likegyldig?

Jeg aner ikke....

Hun er en veldig aktiv, glad, trygg og blid jente. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at hun forblir slik.

Hva kan jeg gjøre?

[Gjest kvitsymra]

Eg synes du overdriver. Jenta får se faren sin en gang i mnd, og han er flink med henne i de øyeblikkene. Tror ikke hun tar skade av det, tvert om.

Eg råder deg til å senke skuldrene og være glad for at hun er så frisk, trygg og glad. Det er bedre å vite hvem pappen er og se han av og til, enn ikke ha en pappa i det hele tatt. Det kan jo være at de får tettere kontakt når hun blir eldre. Kjenner en venninne som fikk nær kontakt med faren sin da hun ble 16-17 år, pgs kommunikasjon på et annet nivå.

mvh

[Gjest bekymret mamma33]

Eg synes du overdriver. Jenta får se faren sin en gang i mnd, og han er flink med henne i de øyeblikkene. Tror ikke hun tar skade av det, tvert om.

Eg råder deg til å senke skuldrene og være glad for at hun er så frisk, trygg og glad. Det er bedre å vite hvem pappen er og se han av og til, enn ikke ha en pappa i det hele tatt. Det kan jo være at de får tettere kontakt når hun blir eldre. Kjenner en venninne som fikk nær kontakt med faren sin da hun ble 16-17 år, pgs kommunikasjon på et annet nivå.

mvh

Takk for oppmuntrende ord:) Skal prøve og slappe av litt og roe nervene...

[Gemini]

Jeg vil tro at det er mer uheldig for datteren deres å bo sammen med en far som sjelden viser interesse for henne, enn å ha sjelden kontakt med far, men at han ved disse tilfellene faktisk viser at han er glad i og opptatt av henne.

[jubalong70]

Her skal jeg snakke ut fra egen erfaring med en fraværende far.

Min far var sjømann og var ute 6 mnd i strekk for så å være hjemme 3 mnd. Da jeg var 10 ble foreldrene mine skilt. Jeg så ham da svært sjelden.

For meg har det alltid vært litt sårt det å "ikke ha noen far". For i praksis ble det slik. Jeg kan bare huske små glimt fra den tiden han var hjemme, og da var han som regel sint på meg .

Som liten misunte jeg vennene mine som fikk faren sin hjem hver ettermiddag. Samtidig så misunte de meg som fikk reise så mye (vi var med på cruise noen ganger, og jeg alene 1 gang - da jeg var 12).

De syntes det var eksotisk og spennende med en far som var kaptein.

Jeg solte meg litt i glansen, men savnet var der.

Og det rare er at savnet fortsatt er der. Han er på land nå, men bor langt unna. Han er heller ikke særlig tilgjengelig. Tror ikke han vet hvordan han skal forholde seg til oss barna.

Han sårer meg igjen og igjen, men likevel vil jeg beholde kontakten.

Men jeg vil ikke si det har vært skadelig. Det har gitt meg en livserfaring mange andre ikke har. Det har gitt meg noen tårevåte stunder. Men de har vel andre også - kanskje pga en hjemmeværende far.

Du gjør ditt aller beste for barnet ditt. Han kommer vel også til å prøve. Hvordan ting utvikler seg er det ingen som vet. Om ikke han kommer til å stille opp, kan du kanskje sørge for at slekta i Tyskland får bli kjent med henne.

Der var mor flink (og fars familie). Vi var alltid velkomne hos fars foreldre og søsken. Og dermed lærte jeg dem godt å kjenne, selv om jeg ikke kjente (eller kjenner) faren min.

Dette ble ganske personlig, men jeg håper det var noe i nærheten av et svar på det du lurte på

[PieLill]

Jeg tror som Gemini at det kan være verre med en neglisjerende pappa som er der i det daglige, enn en pappa man møter sjeldnere så lenge kontakten er god, stabil og forutsigbar for barnet. Det er svært vanskelig for et barn og føle seg nedprioritert og avvist i det daglige.

Brutte løfter og oppskrudde forventninger som alltid ender i skuffelse, er selvsagt av det onde. Men slik behøver det jo ikke bli.

Hun vil sikkert ha et savn av å ha pappa der. Samtidig tror jeg det aller viktigste er at hun har gode og trygge voksenpersoner og rollemodeller rundt seg.

mvh

[Snacky1365380698]

Som noen andre her har skrevet, tror jeg det er verre å bo med en neglisjerende far.

Mine foreldre ble skilt da jeg var 7. Bodde etter det med min mor. Min far har vel egentlig aldri vært der i form av det å tilbringe tid med meg,(men heller kompensert for. Det skal sies at han har vært flink til å holde kontakt i form av hyppige tlf, men så er også det alt.

JEg mener ikke jeg har tatt skade av det å ikke ha en far i nærheten. De gangene vi har vært på ferie osv har jeg ikke vært i tvil om at han er glad i meg etc. Er jo ikke sånn at han på noen som helst måte har ignorert meg, eller fortrengt at jeg er hans datter. Slik fikk jeg inntrykk av at det var mellom din eksmann og datter også. Nedtrykt og en følelse av det å være uelsket ville vel oppstått om han tydelig viste at han ga litt blaffen i hele meg. Men det er altså ikke tilfellet.

Så lenge datteren din har en far tilgjengelig som viser innimellom at han er glad i henne, kommer dette til å gå kjempebra. Barn tilpasser seg veldig lett nye situasjoner, og hvis eksmannen din bor i tyskland og ikke ser datteren sin så ofte - javel, da er det bare slik

[Gjest en pappa]

Barn trenger foreldre av begge kjønn som rollemodeller. Det gir dem trygghet og "ball-last" for egen sosialisering.

Har lest at forskning tyder på barn med skilte foreldre selv lettere blir skilt. Dessuten har døtre uten far eller mye fraværende far lettere for å bruke menn som et slags farssubstitutt i voksen alder eller at de får stor trang til sex som selvbekreftelse og blir mer eller mindre nymfomane.

[Snacky1365380698]

Barn trenger foreldre av begge kjønn som rollemodeller. Det gir dem trygghet og "ball-last" for egen sosialisering.

Har lest at forskning tyder på barn med skilte foreldre selv lettere blir skilt. Dessuten har døtre uten far eller mye fraværende far lettere for å bruke menn som et slags farssubstitutt i voksen alder eller at de får stor trang til sex som selvbekreftelse og blir mer eller mindre nymfomane.

Ja, selvfølgelig, de fleste er vel enig i at disse forskningsresultatene stemmer. Ingen tvil om at det optimale er begge foreldrene. Men når det nå er sånn at foreldre skilles og sitasjonen er slik som trådstarter skrev - så er det vel lite sannsynlig at barnet vil _ta skade_ av det. Finns barn som har hatt "verre" foreldre en dèt og fortsatt blitt "til folk".

[Gjest barn er runde som baller]

Så et lite barn tror jeg meget raskt vil venne seg til, og glede seg, i den nye situasjonen deres.

Faren er vel heller større at hun nesten glemmer pappan litt om kontakten er liten.

Tror barn har godt av kontakt med begge kjønn, men da er det "nok" at motsatt kjønn er kompis, onkel, bestefar e.l.

Ingen kan dog erstatte mamma eller pappa såklart men så lenge vedkommende er god og kjærlig de gangene de møtes så tror jeg iallefall at det er mye bedre enn å ha dem nære men ikke i det hele tatt for å si det sånn.

Hun er uansett så lita at hun vil få deres nye livssituasjon som sin egen normale innen kort tid spør du meg.

Skader? Vær ærlig, kjærlig og god mot barnet ditt og du vil se at det meste lar seg forstå og godtas.

Selv er jeg barn av en far jeg ikke har sett siden jeg var lita jenta, og da i meget traumatiske omstendigheter. Og jeg er datter av ei mor som prøvde å abortere meg ved hjelp av strikkepinner og som alltid har sett på meg med bebreidelsen hun hadde til min far.

Men det har jammen blitt folk av meg forde.

Jeg ser at respekten, tilliten, alle pratestundene og ærligheten jeg gir til mine barn igjen har gjort dem veldig rolige, trygge og harmoniske.

Tror ikke du har mye å bekymre deg for.

Ikke så lenge far ønsker å stille opp det han kan iallefall.Og utover det så kan som sagt ærligheten, kjærligheten og du i deg selv gjøre mye.

Tror jeg.

Lykke til.

[Sofline]

Jeg har hatt lite samvær med min pappa, og har ikke tatt skade av det, så vidt jeg selv kan se.