Enebarn/søsken?

[Gjest lurer litt på dette om dagen...]

Lurer litt på dette:

Er det mange her som har adoptert ett barn, og som ikke har planer om å adoptere fler?

Eller adopterer de fleste minst to barn?

Jeg syns denne prosessen er slitsom, og etter hva jeg leser så er ikke prosessen for nr to eller tre mindre slitsom (nå tenker jeg på venting og venting, og all usikkerheten rundt en adopsjon)

Enkelte ganger tenker jeg at jeg hadde blitt kjempe glad for det ene barnet jeg vil få, så det er egentlig nok for meg.

Andre ganger tenker jeg at vi må prøve å få adoptere to, det blir så ensomt å være enebarn! (mannen min er enebarn, og vil ikke at hans barn skal være det)

Hvordan tenker dere?

Takker og bukker til dere som vil dele noen tanker med meg!

[hidi]

Tror det er noe dere to må diskutere. Skjønner det er en vanskelig situasjon!

A være enebarn har sine fordeler og ulemper. Søsken er flott å ha da!

Har selv fire søsken og det er flott...

Skjønner at prossessen er tøff og vanskelig. Men det er godt å være to søsken. Mer å finne på sammen enn om en er alene.

Men du skal jo ikke slite deg ut i den lange ventetider heller.

Tenk nøye over saken og ikke la deg tvinge...

Ønsker dere masse lykke uansett hva utfallet blir!

[valmue1365380326]

Lykke til med valget!

Vil bare si at vi venter nr. to, og denne prosessen er annerledes enn den første mht ventestress. Førstemann fyller dagene våre med så mange gleder at ventingen på langt nær er så slitsom denne gangen ) Selv om ventetiden har gått kraftig opp.

mvh

[Gjest En ting om gangen;o)]

Hei. Nå er vi i samme situasjon som dere, venter på nummer 1. )

Jeg har hatt nøyaktig de samme tanker som deg, for prosessen er temmelig tøff til tider ift venting og alle godkjenningsprosesser man skal igjennom. Ihvertfall for vårt land.

Vi har imidlertid kommet til den konklusjon at vi begynner med 1 først, og ser hvordan dette går - FØR vi eventuelt tar en beslutning på adopsjon nr 2. En ting om gangen helt enkelt.

Ingen av oss har erfaring med å være enebarn, men så mye kontakt som vi har med våre søsken nå i voksen alder, så kan jeg godt forstå hva din mann mener, og sier meg enig med ham.

En annen ting er, tror jeg, at man i en adopsjonsprosess nr 2 slapper mye mer av.

[thuva1365380402]

Vi tenkte først å få et barn, og så fikk vi se. Vi har adoptert fra Korea, og venter nå nr. 2 fra samme land. Denne gangen synes jeg ikke ventingen er så slitsom. Man tenker ikke så mye på det når man allerede har et barn fra før.

Vi synes det var viktig at han fikk et søsken, fordi han har bare 4 store fettere. Og de får jo ikke den kontakten, som hvis de hadde vært jevngamle kanskje.

[Mysil]

Godt å være flere spør du meg.

Vi strevde også fælt med å få førstemann og jeg syntes prosessen var vanskelig psykisk (ivf). Da vi endelig kom hjem fra sykehuset med datteren vår etter 3 mnd på nyfødt intensiv (født 3 mnd for tidlig) var vi glade og lettet. Vi mente da at vi ikke kunne ønske oss flere, for vi hadde jo et barn mer enn vi noen gang kunne regnet med....

Nå, etter 4 år er det helt annerledes. Jeg er selvfølgelig fortsatt utrolig glad for datteren min, men lengselen etter flere barn er like stor som den var før jeg fikk henne. Jeg er like ufrivillig barnløs nå som for 5 år siden og jeg savner de barna jeg ennå ikke har fått hver dag, hele dagen.

Mitt beste forslag: hvis du har bestemt deg for å adoptere, så gå 200% for det nå. Når du har fått 1 barn så kjenn godt etter hva som føles riktig da. Det er umulig å vite hvordan det er å ha barn før man har hatt det. Det er umulig å vite hvordan det er å føde/adoptere før man har gjort det. Forhold deg til de følelsene du opplever her og nå.

Gjør det DU mener er riktig for DEG. Lytt til gode råd, men sørg for at valgene er dine egne.

Lykke til! Jeg håper du snart kan kose deg med barnet/barna dine...