Mange tanker i hodet!

[Gjest I startsgropen]

Er i starten av vår adopsjon.Har derfor masse oppi hodet mitt som svirrer.

Kan dere med hånden på hjertet si at akkurat deres barn var det full kjemi med èn gang? Evt hvor lang tid det tok før du følte at JA, dette barnet er MITT!!

Har ønsket om et spesielt kjønn vært sterkere enn det andre, altså kjent en "liten"skuffelse på at det ikke akkurat ble `det kjønnet du ønsket?

Vanskelige spørsmål jeg stiller, og sikkert litt tabubelagt. Men jeg lurer sånn på hvordan det vil føles selv når vår tid kommer.Dette er et seriøst innlegg, vet at det til tider forekommer enkelte provoserende innlegg.

Noen som ønsker å dele? Det er ganske privat dette, så svar anonymt.

[Gjest tiddelihei]

Kjemien var der med en gang følte vi begge,og det virket som poden også syntes det.

Vi hadde ikke ønske om spesielt kjønn,med hadde i hele prosessen en sterk følelse av at det ble gutt,noe det ble

[trompet]

Kjemien var der med en gang følte vi begge,og det virket som poden også syntes det.

Vi hadde ikke ønske om spesielt kjønn,med hadde i hele prosessen en sterk følelse av at det ble gutt,noe det ble

Da jeg fikk telefonen å det ble sagt en gutt... så sa jeg.. å enda en gutt.Hadde håpet på rosa kjole å blonder. Vil du ikke ha ham? var svaret. Jo selvfølgelig ville jeg det. Hadde bare tenkt den tanken i det svaret kom . Jeg omstillte meg på direkten , så klart det var en gutt.... Det var jo akurat han som skulle bli vår sønn... Han var jo ikke en datter . Så et ønske om gutt eller jente er helt normalt helt til noen forteller deg hva det ble. Samme er det under en fødel. (uten ultralyd bilder)sekundet etter at jordmor sier resultatet så er man helt eninig at det var bra at det var det det ble.

[Gjest unike meg]

Jeg tror ikke hverken kjemien eller tilknytningen behøver å komme med en gang, dette gjelder både når man føder og adopterer. Men det er nok ikke så vanlig at folk forteller om det.

Det finns dessuten faktisk noe som heter fødselsdepresjon og det tilsvarende post-adopsjonsdepresjon, som man kan ha i ulik grad. Da kan man slite med vanskelige følelser etter man fikk barnet, alt ble feks mye slitsommere enn man hadde trodd og man trenger iblant profesjonell hjelp for å komme over den fasen.

Jeg hadde ingen slik depresjon, og jeg var svært, svært glad for det barnet jeg fikk. Hun var tvers igjennom et nydelig barn! Men jeg følte veldig at hun var et FREMMED barn, og jeg klarte ikke knytte meg ordentlig til henne. Heldigvis visste jeg at det ville kommme etterhvert, og jeg visste hva det skyldtes i mitt tilfelle. Etter flere måneder våget jeg endelig å ta innover meg at ja, hun var faktisk "min" og ville ikke forsvinne igjen! (jeg hadde opplevd en abort tidligere).

Mennesker er forskjellige, og følelser vokser ofte fram gradvis, akkurat som når man blir kjent med nye mennesker ellers også.

[Gjest I startgropen]

Jeg tror ikke hverken kjemien eller tilknytningen behøver å komme med en gang, dette gjelder både når man føder og adopterer. Men det er nok ikke så vanlig at folk forteller om det.

Det finns dessuten faktisk noe som heter fødselsdepresjon og det tilsvarende post-adopsjonsdepresjon, som man kan ha i ulik grad. Da kan man slite med vanskelige følelser etter man fikk barnet, alt ble feks mye slitsommere enn man hadde trodd og man trenger iblant profesjonell hjelp for å komme over den fasen.

Jeg hadde ingen slik depresjon, og jeg var svært, svært glad for det barnet jeg fikk. Hun var tvers igjennom et nydelig barn! Men jeg følte veldig at hun var et FREMMED barn, og jeg klarte ikke knytte meg ordentlig til henne. Heldigvis visste jeg at det ville kommme etterhvert, og jeg visste hva det skyldtes i mitt tilfelle. Etter flere måneder våget jeg endelig å ta innover meg at ja, hun var faktisk "min" og ville ikke forsvinne igjen! (jeg hadde opplevd en abort tidligere).

Mennesker er forskjellige, og følelser vokser ofte fram gradvis, akkurat som når man blir kjent med nye mennesker ellers også.

Ser at det er vanskelige spørsmål jeg tar opp. Men håper at flere tar seg tid/lyst til å svare.Jeg hadde håpet at dette forumet kunne dele litt erfaringer med meg.Vet at det ikke alltid er solskinnshistorier med en gang foreldre og barn møtes. Men man hører som oftes om dem. Jeg VET at jeg vil bli en god mor, men er redd for at følelsene for barnet skal bli helt feil siden jeg innerst inne har mest lyst på en jente.Selv om jeg innstiller meg når den tid kommer.En venninne av meg hadde mest lyst til å putte ungen(gutt) inn igjen, hadde håpt og trodd at det var en jente.I dag smiler (litt skamfull)hun av det.

[Gjest Han sover nå så søtt.]

Hei!Når vi fikk bilde av gutten vår var det veldig rart og tenke på at det var gutten vår. Kunne sitte å se,se,se på det,studere hver detalje, ørene,nesa,munnen. Den dagen jeg fikk gutten vår i armene var så riktig, kjærlighet ved første blikk.Bilde viste jo bare et ansiktuttrykk, så det å få se han i virkeligheten var helt fantastisk.Utrolig følelse å holde han etter mnd. med bare bilde.Lykke til med alt og håper du får mange svar.

[Melissa]

"Kan dere med hånden på hjertet si at akkurat deres barn var det full kjemi med èn gang? Evt hvor lang tid det tok før du følte at JA, dette barnet er MITT!!"

Ja!! I det øyeblikket vi så bildet var mors- og fars følelsen på plass med det samme. Når vi så fikk ham i armene 6 uker etterpå ble denne kjærligheten til ham bare ennå sterkere.

"Har ønsket om et spesielt kjønn vært sterkere enn det andre, altså kjent en "liten"skuffelse på at det ikke akkurat ble `det kjønnet du ønsket?"

Nei. Vi hadde ikke noe ønske om ett spesielt kjønn.

[Gjest utskjellt DOL-mor]

Jeg er en av dem som har skrevet ut min frustrasjon her

og fått mye pepper for min ærlige fremtredenen.

Jeg ønsket meg veldig sterkt en jente da vi ventet vårt

første adoptivbarn og ble veldig skuffet da vi fikk en gutt. Utseendet hans appelerte heller ikke til meg.

Trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt, men det gjorde

jeg altså. Jeg vet nå at det kommer mest gutter fra andre land

enn Kina, hadde jeg fått en jente kunne jeg være helt

sikker på at det kom en gutt neste gang. Og da hadde

jeg fått det jeg ønsket meg, (men som er så vanskelig når

man adopterer) en av hver.

Undrer meg over at det kommer så mange gutter i forhold

til jenter. Det er ofte snakk om at når man føder selv kan man

ikke velge hva slags kjønn man får og det er jo sant, men dette

kan man jo ikke si om adopsjon når det kommer

flest gutter. Bare i min familie er det faktisk tre adopterte gutter fra

før, så ønsket om denne jenta føles så sterkt. Vi fikk altså enda en

gutt, så da er det nå 4 adopterte gutter/menn i vår familie. Den

ene av dem er voksen.

Ønsker selvsagt å adoptere igjen og håpet om denne lille

jenta er der enda.

Jeg vet hvor sterkt og tett båndet mellom mor og datter

kan være. Har alltid hatt et åpent, godt og nært forhold til min mor.

Har aldri hatt dette tette forholdet med min far, iallefall ikke på

samme måte. Vi kommuniserer og tenker på helt forskjellige måter.

Min mann er den perfekte far til sønnen vår. Det er jeg veldig, veldig

glad for. Det er rørende å se hvor flink han er med vår sønn, men

akk så vondt når jeg selv har disse motstridende følelsene som jeg har.

Det var jo sånn jeg så for meg at jeg skulle være som mor, alt som vi

skulle gjort og den gode moren jeg skulle bli og hele verden som jeg skulle vist,

dukkestuen som vi skulle lage sammen, dukkeklærne jeg skulle sydd, alle de

jente-samtalene vi skulle hatt, alle blomstene vi skulle plukket, alle dansene og

sangene vi skulle sunget, shoppeturene og kafe-prate-turene vi skulle hatt i byen,

alle de nære samtalene vi skulle hatt, det spesielle båndet vi skulle knyttet, klærne

jeg skulle sydd, prinsesserommet jeg skulle laget, alle smykkene vi skulle perle......

Prøver å jobbe med meg selv og det går bra i perioder, men så kommer

det bare veltende over meg en frustrasjon og vrede over at jeg kanskje

aldri får denne jenta og så kommer iblandt veltende ut over dere her på DOL.

Må bare beklage til dere som har følt dere støtt og jeg må egentlig bare si

takk for at dere kjefter litt på meg, for det trenger jeg så jeg kan skjærpe

meg litt. Jeg trenger det. Takk, egentlig!

Og ja, barnet vårt har det bra, veldig bra, tross alt... ;-)

Ha en riktig god sommer alle sammen!

[MsSettlers]

Jeg er en av dem som har skrevet ut min frustrasjon her

og fått mye pepper for min ærlige fremtredenen.

Jeg ønsket meg veldig sterkt en jente da vi ventet vårt

første adoptivbarn og ble veldig skuffet da vi fikk en gutt. Utseendet hans appelerte heller ikke til meg.

Trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt, men det gjorde

jeg altså. Jeg vet nå at det kommer mest gutter fra andre land

enn Kina, hadde jeg fått en jente kunne jeg være helt

sikker på at det kom en gutt neste gang. Og da hadde

jeg fått det jeg ønsket meg, (men som er så vanskelig når

man adopterer) en av hver.

Undrer meg over at det kommer så mange gutter i forhold

til jenter. Det er ofte snakk om at når man føder selv kan man

ikke velge hva slags kjønn man får og det er jo sant, men dette

kan man jo ikke si om adopsjon når det kommer

flest gutter. Bare i min familie er det faktisk tre adopterte gutter fra

før, så ønsket om denne jenta føles så sterkt. Vi fikk altså enda en

gutt, så da er det nå 4 adopterte gutter/menn i vår familie. Den

ene av dem er voksen.

Ønsker selvsagt å adoptere igjen og håpet om denne lille

jenta er der enda.

Jeg vet hvor sterkt og tett båndet mellom mor og datter

kan være. Har alltid hatt et åpent, godt og nært forhold til min mor.

Har aldri hatt dette tette forholdet med min far, iallefall ikke på

samme måte. Vi kommuniserer og tenker på helt forskjellige måter.

Min mann er den perfekte far til sønnen vår. Det er jeg veldig, veldig

glad for. Det er rørende å se hvor flink han er med vår sønn, men

akk så vondt når jeg selv har disse motstridende følelsene som jeg har.

Det var jo sånn jeg så for meg at jeg skulle være som mor, alt som vi

skulle gjort og den gode moren jeg skulle bli og hele verden som jeg skulle vist,

dukkestuen som vi skulle lage sammen, dukkeklærne jeg skulle sydd, alle de

jente-samtalene vi skulle hatt, alle blomstene vi skulle plukket, alle dansene og

sangene vi skulle sunget, shoppeturene og kafe-prate-turene vi skulle hatt i byen,

alle de nære samtalene vi skulle hatt, det spesielle båndet vi skulle knyttet, klærne

jeg skulle sydd, prinsesserommet jeg skulle laget, alle smykkene vi skulle perle......

Prøver å jobbe med meg selv og det går bra i perioder, men så kommer

det bare veltende over meg en frustrasjon og vrede over at jeg kanskje

aldri får denne jenta og så kommer iblandt veltende ut over dere her på DOL.

Må bare beklage til dere som har følt dere støtt og jeg må egentlig bare si

takk for at dere kjefter litt på meg, for det trenger jeg så jeg kan skjærpe

meg litt. Jeg trenger det. Takk, egentlig!

Og ja, barnet vårt har det bra, veldig bra, tross alt... ;-)

Ha en riktig god sommer alle sammen!

Ikke for å være frekk; men hva har morskjærlighet med kjønn og gjøre?

[Gjest stolt-utskjellt DOL-mor]

Jeg er en av dem som har skrevet ut min frustrasjon her

og fått mye pepper for min ærlige fremtredenen.

Jeg ønsket meg veldig sterkt en jente da vi ventet vårt

første adoptivbarn og ble veldig skuffet da vi fikk en gutt. Utseendet hans appelerte heller ikke til meg.

Trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt, men det gjorde

jeg altså. Jeg vet nå at det kommer mest gutter fra andre land

enn Kina, hadde jeg fått en jente kunne jeg være helt

sikker på at det kom en gutt neste gang. Og da hadde

jeg fått det jeg ønsket meg, (men som er så vanskelig når

man adopterer) en av hver.

Undrer meg over at det kommer så mange gutter i forhold

til jenter. Det er ofte snakk om at når man føder selv kan man

ikke velge hva slags kjønn man får og det er jo sant, men dette

kan man jo ikke si om adopsjon når det kommer

flest gutter. Bare i min familie er det faktisk tre adopterte gutter fra

før, så ønsket om denne jenta føles så sterkt. Vi fikk altså enda en

gutt, så da er det nå 4 adopterte gutter/menn i vår familie. Den

ene av dem er voksen.

Ønsker selvsagt å adoptere igjen og håpet om denne lille

jenta er der enda.

Jeg vet hvor sterkt og tett båndet mellom mor og datter

kan være. Har alltid hatt et åpent, godt og nært forhold til min mor.

Har aldri hatt dette tette forholdet med min far, iallefall ikke på

samme måte. Vi kommuniserer og tenker på helt forskjellige måter.

Min mann er den perfekte far til sønnen vår. Det er jeg veldig, veldig

glad for. Det er rørende å se hvor flink han er med vår sønn, men

akk så vondt når jeg selv har disse motstridende følelsene som jeg har.

Det var jo sånn jeg så for meg at jeg skulle være som mor, alt som vi

skulle gjort og den gode moren jeg skulle bli og hele verden som jeg skulle vist,

dukkestuen som vi skulle lage sammen, dukkeklærne jeg skulle sydd, alle de

jente-samtalene vi skulle hatt, alle blomstene vi skulle plukket, alle dansene og

sangene vi skulle sunget, shoppeturene og kafe-prate-turene vi skulle hatt i byen,

alle de nære samtalene vi skulle hatt, det spesielle båndet vi skulle knyttet, klærne

jeg skulle sydd, prinsesserommet jeg skulle laget, alle smykkene vi skulle perle......

Prøver å jobbe med meg selv og det går bra i perioder, men så kommer

det bare veltende over meg en frustrasjon og vrede over at jeg kanskje

aldri får denne jenta og så kommer iblandt veltende ut over dere her på DOL.

Må bare beklage til dere som har følt dere støtt og jeg må egentlig bare si

takk for at dere kjefter litt på meg, for det trenger jeg så jeg kan skjærpe

meg litt. Jeg trenger det. Takk, egentlig!

Og ja, barnet vårt har det bra, veldig bra, tross alt... ;-)

Ha en riktig god sommer alle sammen!

Har egentlig ikke noen ting her å gjøre, men er så veldig stolt av et familiemedlem som har gjort det så bra med musikken sin.

Måtte bare dele dette med dere:

http://www.youtube.com/watch?v=DKgh72nxh9k&search=Gareth%20Gates%20Kumars%20song%20funny

http://www.youtube.com/watch?v=1LnjeD0SBrs&search=Gareth%20Gates%20Kumars%20song%20funny

Jeg er kjempestolt! Er han ikke flink vel?

[FruMor]

Som mamma til to egenfødte og nå på vent: dette med kjemi er egentlig det jeg bekymrer meg minst for.

da førstemann ble født husker jeg at jeg kunne se på han og tenke at han var et helt eget lite fremmed vesen som jeg måtte bruke mye tid på å bli kjent med. Og det må man jo. Han er nok den jeg kjenner meg selv best igjen i når det gjelder væremåte og tenkemåte. Når nummer to kom, tenkte jeg kanskje ikke like mye på hvordan han var eller så ut, jeg var vel helst i ammetåka det første året :-) Men han er så anderledes enn meg i måten å gjøre ting på, tenke på og være at han utfordrer meg hver dag - på en måte som jeg kjenner er veldig sunn og ganske så utviklende!

Så jeg tenker at når tredjemann kommer en gang om ikke så altfor lenge, så skal vi bruke god tid på å bli kjent med han/henne også :-)

Ventetiden er det jeg synes er vanskeligst denne gangen. 9 måneder gikk egentlig ikke så fort det heller syntes jeg, men dette å ikke ha kontrollen over hvor lang tid vi må vente, det er til tider litt uvant og tøft. Da må jeg bare minne meg på det lille mennesket som skal bli en del av vår familie :-)

[Gjest anonym for anledningen]

Jeg er en av dem som har skrevet ut min frustrasjon her

og fått mye pepper for min ærlige fremtredenen.

Jeg ønsket meg veldig sterkt en jente da vi ventet vårt

første adoptivbarn og ble veldig skuffet da vi fikk en gutt. Utseendet hans appelerte heller ikke til meg.

Trodde ikke jeg skulle reagere så sterkt, men det gjorde

jeg altså. Jeg vet nå at det kommer mest gutter fra andre land

enn Kina, hadde jeg fått en jente kunne jeg være helt

sikker på at det kom en gutt neste gang. Og da hadde

jeg fått det jeg ønsket meg, (men som er så vanskelig når

man adopterer) en av hver.

Undrer meg over at det kommer så mange gutter i forhold

til jenter. Det er ofte snakk om at når man føder selv kan man

ikke velge hva slags kjønn man får og det er jo sant, men dette

kan man jo ikke si om adopsjon når det kommer

flest gutter. Bare i min familie er det faktisk tre adopterte gutter fra

før, så ønsket om denne jenta føles så sterkt. Vi fikk altså enda en

gutt, så da er det nå 4 adopterte gutter/menn i vår familie. Den

ene av dem er voksen.

Ønsker selvsagt å adoptere igjen og håpet om denne lille

jenta er der enda.

Jeg vet hvor sterkt og tett båndet mellom mor og datter

kan være. Har alltid hatt et åpent, godt og nært forhold til min mor.

Har aldri hatt dette tette forholdet med min far, iallefall ikke på

samme måte. Vi kommuniserer og tenker på helt forskjellige måter.

Min mann er den perfekte far til sønnen vår. Det er jeg veldig, veldig

glad for. Det er rørende å se hvor flink han er med vår sønn, men

akk så vondt når jeg selv har disse motstridende følelsene som jeg har.

Det var jo sånn jeg så for meg at jeg skulle være som mor, alt som vi

skulle gjort og den gode moren jeg skulle bli og hele verden som jeg skulle vist,

dukkestuen som vi skulle lage sammen, dukkeklærne jeg skulle sydd, alle de

jente-samtalene vi skulle hatt, alle blomstene vi skulle plukket, alle dansene og

sangene vi skulle sunget, shoppeturene og kafe-prate-turene vi skulle hatt i byen,

alle de nære samtalene vi skulle hatt, det spesielle båndet vi skulle knyttet, klærne

jeg skulle sydd, prinsesserommet jeg skulle laget, alle smykkene vi skulle perle......

Prøver å jobbe med meg selv og det går bra i perioder, men så kommer

det bare veltende over meg en frustrasjon og vrede over at jeg kanskje

aldri får denne jenta og så kommer iblandt veltende ut over dere her på DOL.

Må bare beklage til dere som har følt dere støtt og jeg må egentlig bare si

takk for at dere kjefter litt på meg, for det trenger jeg så jeg kan skjærpe

meg litt. Jeg trenger det. Takk, egentlig!

Og ja, barnet vårt har det bra, veldig bra, tross alt... ;-)

Ha en riktig god sommer alle sammen!

Jeg skjønner deg godt, jeg. *Trøsteklem* Her inne er det ikke akseptert å ønske seg et kjønn så sterkt, men jeg tror faktisk det er svært mange kvinner som føler som deg. Får man først ei jente, kan man lettere akseptere en gutt etterpå, men hvis savnet etter en datter er der bestandig, kan det bli vanskeligere.

Det beste råd jeg kan gi deg, er å adoptere fra Kina neste gang, og skrive eksplisitt at dere ønsker dere ei jente (det er vel det eneste landet der det er "stuerent" å ønske seg ei jente, i og med at det nesten bare kommer jenter derfra.

Hilsen ei lykkelig kinamamma til ei lita jente - som like gjerne ønsker meg en gutt NESTE gang.

[Gjest litchi]

"Kan dere med hånden på hjertet si at akkurat deres barn var det full kjemi med èn gang? Evt hvor lang tid det tok før du følte at JA, dette barnet er MITT!!"

Da vi fikk tildelingsbildet, føltes det veldig som VÅRT barn. Men da vi møtte det i Kina, var det straks et barn jeg likte godt - utseende og personlighet. Hun er utrolig sjarmerende!! Men jeg følte ikke den store morsfølelsen umiddelbart, nei. Det gjorde jeg sant å si ikke da jeg fødte for 6 år siden heller.

Det store ansvaret, viljen og forpliktelsen kom umiddelbart i forhold til begge to, men ikke den store kjærligheten.

Med min egenfødte vokste det frem gradvis over det første året, og nå - ett år etter at vi hentet yngstejenta vår hjem, må jeg nok si det samme om kjærligheten til vår lille kinesiske datter.

"Har ønsket om et spesielt kjønn vært sterkere enn det andre, altså kjent en "liten"skuffelse på at det ikke akkurat ble `det kjønnet du ønsket?"

Jeg ønsket meg jente begge gangene, både da jeg var gravid og da vi skulle adoptere, og jeg fikk det jeg ønsket meg Men det var aldri noen stor sak. Tror jeg ville ønsket meg en gutt hvis vi skulle hatt nr. 3, men ville ikke valgt noe annet land enn Kina dersom vi skulle adoptert på nytt. For meg er det definitivt andre ting som er viktigere, og jeg ville neppe blitt "skuffet" heller. Men veldig overrasket om vi hadde fått en gutt fra Kina, naturligvis. De er jo "sjeldne".

Jeg synes det er helt greit å ønske og drømme om et bestemt kjønn. Jeg synes ikke det er greit å velge kjønn, verken gjennom fosterdiagnostikk eller ved adopsjon. Det føles bare helt feil for meg.