Hvordan lære barna å vise omsorg

[Gjest for sine foreldre?]

Jeg sliter som voksen med at jeg ikke klarer å uttrykke noen form for omsorg eller kjærlighet til mine foreldre. Det var aldri kultur for å si fine ting til hverandre eller uttrykke kjærlighet i vår familie. Dvs mine foreldre uttrykker slikt seg imellom, men det har aldri vært kjærlighetserklæringer eller fysisk kontakt mellom mine foreldre og oss barna.

Jeg synes dette er et kjempeproblem nå når mine foreldre begynner å bli gamle. Det føles veldig feil å ikke kunne vis mer omsorg for dem. Jeg kan godt besøke dem og vi kan ha det fint sammen, men jeg klarer altså ikke å gi en klem eller si noe omsorgsfullt når det hadde vært naturlig.

Nå tenker jeg veldig mye på hvordan jeg skal sørge for at mine egne barn ikke blir slik når de blir voksne. Hva tror dere er det viktigste for å etablere et godt og nært forhold mellom foreldre og barn, også etter at barna er blitt voksne?

Jeg sier til mine barn at jeg er glad i dem og jeg gir dem selvsagt klemmer og kos.

Men vil de vokse opp og føle omsorg for meg når de er voksne? Hva er "nøkkelen" for å få dette til, tror dere?

[DarkPink]

Jeg har selv vokst opp i et hjem der man ikke sa at man var glad i hverandre, ikke gav klemmer, e.l, og er derfor blitt svært bevisst på at mine småbrødre og mine barn ikke skal oppleve det samme.

De viktigste tingene jeg vil gjøre, som jeg savnet, er for det første å være åpen. Gråt foran dem, hvis du er lei deg for noe. Vis at du også er et menneske, som kan bli glad, rørt, lei seg, ikke bare sint eller likegyldig. (man må selvsagt tilpasse alt dette etter alder)

Fortell dem om deg selv, at du også har blitt mobbet, at du også gjord een rampestrek engang, etc, da er det lettere for dem å åpne seg tilbake, istedenfor at de tror at du er feilfri og bare vil klandre dem.

Fortell dem hva du er stolt av med de direkte til dem. Fortel dem når du har savnet dem, at du er glad for at de er hjemme igjen, og vis dem at du er stolte over dem også når andre er tilstede.

Ikke kritiser dem spydig, ikke gjør narr av dem, og be om unnskyldning når du har gjort noe galt.

Håper ikke dette ble for selvbiografisk, og at det kanskje kan være litt til hjelp. Det er disse tingene som hadde utgjort den store forskjellen i min oppvekst hvertfall.

[Gjest togli]

Jeg tror på det å aldri slutte å klemme hverandre. Når barna blir eldre er det nok lett å "glemme" den gode klemmen. Jo lengre tid det tar, jo verre blir det. Gi klemmer hver dag og fortell dem at du er glad i dem. Da antar jeg det vil bli naturlig for barna å klemme hverandre og dere - også når de har blitt voksne :-)

[Gjest Rutangiss]

Jeg føler heller ingenting for ett av mine søsken, men av en annen grunn.

Vedkommende har gjort noe utilgivelig, derfor

kutta jeg kontakten for mange mange år siden.

Det er klart man blir likegyldig i sånne situasjoner.

Jeg bryr meg foreksempel aldri om hva som skjer av alvorlige ting med vedkommende i livet, det er det samme for meg etter alt det jævlige den personen har gjort (totalt likegyldig!).

Om unger tar skade av slike slektsforhold? jeg tror ikke det, så lenge du forklarer hvorfor det har blitt slik det har.

Det som er viktigst er det som skjer i din egen familie i ditt eget hjem.

[jubalong70]

Jeg tror at om barna har vokst opp i et hjem der det er vanlig å kose, så vil de fortsette med det.

[PieLill]

Når jeg har vært syk har jeg opplevd at ungene mine på mange måter forsøker å være mot meg som jeg er mot dem når de er syke.

De henter uppfordret et teppe eller noe å drikke. Snakker rolig og medfølende med meg. Sier lettere bekymret de håper jeg snart blir frisk. Er ekstra hensynsfulle og hjelpsomme. Henter favoritt kosedyret eller noe annet som jeg får låne til trøst. Det er virkelig rørende og ikke vanskelig å ta imot.

Jeg tror barn naturlig gir tilbake den omsorgen de selv har opplevd positiv. Får de i tillegg positiv respons på dette. At deres omsorg er god og betydningsfull, er en konstruktiv prosess i gang.

Er man for oppofrede, sterk og uttilgjengelig som forelder, vil barna føle at vi ikke har bruk for dem. Følgelig vil de vende sin omsorg i andre eller ingen rettninger.

Et annet viktig element er at omsorg og nærhet må være et tilbud, ikke et påbud. Det må baseres på motagers ønske å behov for å ta imot, ikke avsenderens behov for å gi. Omsorg og nærhet kan oppleves klamt, kvalmt, påtrengende og kvelende om man ikke har noe reelt valg. Slikt vil få barn til å gå inn i et kanskje livslangt prosjekt med å holde foreldrene på tilstrekkelig avstand.

Omsorg må også gis fritt og uten vederlag eller krav om gjengjeldelse. Omsorg som leveres med "styretråder" oppleves utspekulert og manipulativ. Barn som opplever mye av dette kan få et nesten fobisk forhold til sunn tilknytning og av hengighet. De vil kunne bli veldig misstenksomme i forhold til alt som gis dem og alltid se etter skjulte motiv bak en handling.

Så skal man gi god omsorg til sine barn må man ikke bare gi den omsorgen man selv har savnet eller ønsker seg. Man må ta seg tid til å finne ut hva det enkelte barnet har behov for og setter pris på.

mvh

[Gjest AveM]

Når jeg har vært syk har jeg opplevd at ungene mine på mange måter forsøker å være mot meg som jeg er mot dem når de er syke.

De henter uppfordret et teppe eller noe å drikke. Snakker rolig og medfølende med meg. Sier lettere bekymret de håper jeg snart blir frisk. Er ekstra hensynsfulle og hjelpsomme. Henter favoritt kosedyret eller noe annet som jeg får låne til trøst. Det er virkelig rørende og ikke vanskelig å ta imot.

Jeg tror barn naturlig gir tilbake den omsorgen de selv har opplevd positiv. Får de i tillegg positiv respons på dette. At deres omsorg er god og betydningsfull, er en konstruktiv prosess i gang.

Er man for oppofrede, sterk og uttilgjengelig som forelder, vil barna føle at vi ikke har bruk for dem. Følgelig vil de vende sin omsorg i andre eller ingen rettninger.

Et annet viktig element er at omsorg og nærhet må være et tilbud, ikke et påbud. Det må baseres på motagers ønske å behov for å ta imot, ikke avsenderens behov for å gi. Omsorg og nærhet kan oppleves klamt, kvalmt, påtrengende og kvelende om man ikke har noe reelt valg. Slikt vil få barn til å gå inn i et kanskje livslangt prosjekt med å holde foreldrene på tilstrekkelig avstand.

Omsorg må også gis fritt og uten vederlag eller krav om gjengjeldelse. Omsorg som leveres med "styretråder" oppleves utspekulert og manipulativ. Barn som opplever mye av dette kan få et nesten fobisk forhold til sunn tilknytning og av hengighet. De vil kunne bli veldig misstenksomme i forhold til alt som gis dem og alltid se etter skjulte motiv bak en handling.

Så skal man gi god omsorg til sine barn må man ikke bare gi den omsorgen man selv har savnet eller ønsker seg. Man må ta seg tid til å finne ut hva det enkelte barnet har behov for og setter pris på.

mvh

Dette synes jeg var flott og riktig skrevet!

Jeg kom til å tenke på i dag da jeg sa til 3-åringen at hun er en kjekk jente. Da svarte hun "Tusen takk mamma, det var fint sagt".

Man får altså i retur det en sender ut, både positivt og negativt.

[Liliaceae]

nøkkelen er å fortsette med det du gjør nå; du viser i handling og med ord at du er glad i dem.

PieLill skriver mange kloke ord :-)