Hva er galt med familien min?

[Gjest hvorfor ble det sånn?]

Mine foreldre er nå begynt å bli gamle. Ingen av oss barna klarer å vise omsorg for dem, f.eks ved å si noe fint, gå på besøk eller ta en telefon bare for å høre hvordan det går. Vi kan godt treffe våre foreldre, men er altså ikke aktivt i stand til å vise dem at vi bryr oss om dem.

Likevel er jeg helt sikker på at både jeg og mine søsken faktisk er glad i dem. Vi klarer bare ikke å vise dem.

Mine foreldre(særlig min mor) viste oss ikke kjærlighet sånn direkte når vi var barn. Vi hadde en god oppvekst og tvilte aldri på at vi var elsket, men dette ble aldri vist direkte f.eks med fysisk kontakt eller verbalt. Min mor har slitt psykisk pga egen oppvekst. Kanskje derfor hun har hatt litt problemer med å være nær oss barna.

Jeg er veldig frustrert pga dette. Etterhvert som de blir eldre vil våre foreldre trenge mer omsorg og de fortjener å få kjærlighet av sine barn.

Hvorfor er det så vanskelig å bryte et slikt "mønster"? Jeg føler at jeg og mine søsken må være påført en eller annen "svikt" i vårt følelsesliv. Kan det virkelig ha skjedd?

[Gjest Sickdrunkfucked]

Gi faen i din mor. Hvis ikke en voksen greier å vise kjærlighet ovenfor sine barn fortjener hun å miste dem. Jeg skjønner at det kan virke skremmende å miste sin mor, men du må kutte kontakten med henne. Da kan du se om hun virkelig elsker deg. Hvis hun ikke tar kontakt så glem henne.

[Gjest Mirandolina]

Tror det er svikt ja på en måte,og nå som de trenger dere skal dere være der for dem?

Kjenner til det..for min del er det beste å distandsere seg litt,selv om det skaper fornærelse og "hva galt har vi gjort"?

Vi kan ikke velge familie,men vi har et valg når vi er voksne og trenger ikke lenger "leve under pisken"

Men nå vet jeg ikke noe om hva du har opplevd i din barndom,men når du føler de ikke har stillt opp for deg,når du føler det ikke var et kjærlig hjem...hva skylder du dem da?

Jeg har tilgitt/glemt gang på gang,latet som ingenting..men klarer ikke det lenger.

Blir rett og slett fysisk dårlig,men er glad i dem...

[Orio]

Har lest de svarene du har fått, råd om å kutte kontakten med foreldrene. Det er jeg ikke enig i.

Som jeg leser innlegget ditt, har du hatt en god og trygg oppvekst, men savner at foreldrene dine har fortalt deg at de er glad i deg, at de bryr seg om deg og gir deg en klem. Stemmer det?

Jeg vil ikke si at det er noe "galt" med familien din. Familier er forskjellige, noen er mer åpne og utadvendte enn andre. Det jo også ha noe med generasjonsforskjeller å gjøre.

Hva du kan gjøre? Det er vel bare et svar på det, vel å merke hvis du ønsker å endre det. Ring foreldrene dine bare for å spørre hvordan de har det. Ta en tur innom av og til (hvis de ikke bor for langt unna). Og gjør det samme med søsknene dine. Ring for å slå av en prat, ikke vent til det er noe spesielt.

Hvis du har barn (eller får barn) kan du bryte mønsteret, gi dem klemmer og klapp på kinnet, fortell dem at du er glad i dem. Ofte. Fordi du ikke er vant til det vil det nok oppleves uvant, men husk at alt kan læres med litt øvelse.

[PieLill]

Det finnes mange andre måter å vise kjærlighet på enn fysisk nærhet og at man verbalt gir uttrykk for kjærlighet.

Praktisk omtanke, å kunne lytte, å la være og kritisere, å akseptere, å ikke tale vondt om, å gi en gave, gjøre noe sammen, lage et godt måltid, gi praktisk hjelp, tale vel om, bruke tid sammen, glede seg over andres framgang...

Alt er uttrykk for omsorg å kjærlighet.

Det er helt legitimt at du har savnet fysisk nærhet og kjærlighet uttrykt med ord. Men jeg tror du nå som voksen vil føle deg mer elsket av dine foreldre om du velger å se etter måtene de faktisk har uttrykt sin kjærlighet på, enn måtene de ikke har gjort det på.

Noen mennesker gir uttrykk for sine følelser på en veldig stille måte, i en liten skala. Det betyr ikke at de føler mindre, bare at de uttrykker følelsene med mindre ord. Man må lære seg å lese denne mikroskopiske skalaen og transformere hva som faktisk formidles over i sin egen skala som et har sterkere ytre uttrykk.

Så om en person sier "Gratulerer med ny jobb!" vil det uttrykke de samme sterke følelsene som om en annen hadde sagt: "Jeg har tenkt så mye på deg. Og jeg er virkelig glad du fikk den jobben du ønsker deg. Det betyr mye for meg at du har det godt og trives med det du gjør. Du verden så stolt jeg er av deg. Jeg er glad i deg!" og så gitt deg en bamseklem.

I forhold til dine foreldre kan det kanskje hjelpe at du ser på alle måtene du viser at du bryr deg om dem, i stedet for å tenke på de bitene av "språket" som mangler. Tenk på at dere primært skal vise dem kjærlighet på den måten de ønsker, ikke nødvendigvis på den måte dere synes det burde vært.

Vel er det noen dører som er lukket, kanskje for godt, i kommunikasjonen med dine foreldre. Men er det ikke fortsatt mange vinduer som er åpne?

mvh

[Gjest Destiny]

Når det gjelder å uttrykke kjærlighet på flere måter, slik at barna er sikker på at de er elsket, vil jeg anbefale boken: "Glade og trygge barn", av Gary Chapman og Ross Campbell. Kjempefin bok.

[Gjest sweet peach]

Ingen familiforhold er perfekte!

Alle har sitt, men de fleste skjuler slikt under en fin fasade.

Det hadde vel ikke vært bedre å ha hatt foreldre som sa de var glad i dere og klemte dere, men samtidig sloss og kranglet og kjeftet og bar seg på dere barna, gav dere vonde stunder i barndommen?

Dine foreldre har vist at de er glad i dere ved å ta seg av dere som best de kan, selv om de ikke er av de som sier 'jeg er glad i deg' og klemmer hele tiden. I vår tid er det 'riktig',virker det som, å være veldig fysisk. Ikke alle ER skapt slik at det faller naturlig.