Hva ville dere ha gjort?

[Gjest en mamma med sinte barn]

Mor og far er enda ikke stått opp. De hører at femåringen hyler og skriker. Mor står opp og får vite at syvåringen har slått og sparket femåringen, fordi at femåringen har bråket mens syvåringen ville se barne tv. Mor forsøker å snakke med syvåringen, for å få dens versjon av saken, men syvåringen ser bare på tv. Mor slår da av tven, og syvåringen blir så sint at han slår mor.

Hva ville dere da ha gjort? Hvilke konsekvenser mener dere en slik handling burde få?

[MiLLa36]

Da hadde jeg virkelig reagert!

Latt ham få vite at det han gjorde er HELT uakseptabelt!

Ikke gitt meg før han ba om unnskyldning, og jeg merket at han mente det.

Eventuellt dratt inn et gode..

[birdie]

Jeg hadde nok latt sjuåringen forstå at slag og spark er uakseptabelt, ja - men jeg tror kanskje også at jeg ville anstrengt meg for å stå opp sammen med barna, forsøke å gjøre morgenene til noe hyggelig, felles, heller enn at ungene skal føle seg tilovers. Tror nemlig at det er en grunn til at ungene er ampre og i tottene på hverandre i en slik situasjon - merker det godt på mine egne dersom jeg er i samme situasjon (sover lenger enn ungene eller på annen måte "overser" dem).

En sjuåring er stor nok til at du kan snakke med ham om at han ikke skal la sinne gå ut over uskyldige - i dette tilfellet søskenet. Jeg tror det er sannsynlig at han var mest sint/skuffet over de sovende foreldrene som ikke så ham, enn søskenet - selv om jeg kan tenke meg at minsten nok gjorde sitt til å fyre oppunder, småsøsken er greie sånn!

Blir litt kvasipsykologi, dette, men ut fra egen erfaring (mine er 7 og 4), tror jeg nok det holder vann det med at ungene går i tottene på hverandre når de føler seg oversett.

[jubalong70]

Da ville min 7-åring (som jeg ikke har enda ) ikke fått sett mer på TV den dagen, og i tillegg måttet sitte i "straffestolen" en stund.

Det er fullstendig uakseptabelt å slå - særlig foreldrene sine.

[puttelull]

Jeg har opplevd noe liknende (han blir snart 7 år).

Jeg slå av tv'n, og geleidet enn alldeles hysterisk unge inn på et kjedelig rom, sa at der fikk han være til han fikk tenkt seg om (timeout), slo av tv'n og lot ham vræle!

Han fikk ikke se mer på tv, var alldeles hysterisk!

Når barnetv begynte, lovte han på tro og ære at han skulle være grei, noe han ikke var, og dermed ble det T.O en gang til... Nå har det gått inn, og det er ikke mer tull fra den kanten ved Barnetv-tider, iallefall!;-)

[mojmoj]

Da ville min 7-åring (som jeg ikke har enda ) ikke fått sett mer på TV den dagen, og i tillegg måttet sitte i "straffestolen" en stund.

Det er fullstendig uakseptabelt å slå - særlig foreldrene sine.

Hva mener du med "særlig foreldrene sine"? Det er da like uakseptabelt å slå uansett hvem en slår vel...?

[Gjest GA]

Hva mener du med "særlig foreldrene sine"? Det er da like uakseptabelt å slå uansett hvem en slår vel...?

Nja, men hvis man slår foreldrene sine viser det at noe av respekten for foreldrene er borte, de burde ha en "innebygd sperre" for det. Å slå søsken er selvfølgelig også uakseptabelt, men de er iallefall mye nermere hverandre i "rang" enn barn og foreldre er.

[jubalong70]

Hva mener du med "særlig foreldrene sine"? Det er da like uakseptabelt å slå uansett hvem en slår vel...?

Ja, det er uakseptabelt å slå uansett hvem det er. Men jeg mener at barn bør ha litt ekstra respekt for sine foreldre (eller foresatte om du vil). Derfor synes jeg det er litt ekstra uakseptabelt å slå foreldrene sine.

(Og for ordens skyld - selvsagt skal barna ha respekt for andre også.)

[puppola]

Jeg hadde nok latt sjuåringen forstå at slag og spark er uakseptabelt, ja - men jeg tror kanskje også at jeg ville anstrengt meg for å stå opp sammen med barna, forsøke å gjøre morgenene til noe hyggelig, felles, heller enn at ungene skal føle seg tilovers. Tror nemlig at det er en grunn til at ungene er ampre og i tottene på hverandre i en slik situasjon - merker det godt på mine egne dersom jeg er i samme situasjon (sover lenger enn ungene eller på annen måte "overser" dem).

En sjuåring er stor nok til at du kan snakke med ham om at han ikke skal la sinne gå ut over uskyldige - i dette tilfellet søskenet. Jeg tror det er sannsynlig at han var mest sint/skuffet over de sovende foreldrene som ikke så ham, enn søskenet - selv om jeg kan tenke meg at minsten nok gjorde sitt til å fyre oppunder, småsøsken er greie sånn!

Blir litt kvasipsykologi, dette, men ut fra egen erfaring (mine er 7 og 4), tror jeg nok det holder vann det med at ungene går i tottene på hverandre når de føler seg oversett.

Selvfølgelig slår ikke barna eller gjør annen "ugang" hvis foreldrene hele tiden er der og "underholder"- det er jo ofte en grunn til at ungene lager villiball; nemlig oppmerksomhet . Jeg er uenig i at ungene hele tiden skal underholdes fordi det er bra at de lærer seg å ordne opp selv til en viss grad og at de ikke får sin vilje(mamma og pappa står opp) ved å kreve oppmerksomhet.

Synes ikke det er greit å slå selvfølgelig men kanskje han 5 åringen burde få litt kjeft også?

[tonie]

Selvfølgelig slår ikke barna eller gjør annen "ugang" hvis foreldrene hele tiden er der og "underholder"- det er jo ofte en grunn til at ungene lager villiball; nemlig oppmerksomhet . Jeg er uenig i at ungene hele tiden skal underholdes fordi det er bra at de lærer seg å ordne opp selv til en viss grad og at de ikke får sin vilje(mamma og pappa står opp) ved å kreve oppmerksomhet.

Synes ikke det er greit å slå selvfølgelig men kanskje han 5 åringen burde få litt kjeft også?

Enig i at ungene ikke skal underholdes hele tida, men akkurat om morgenen bør da foreldrene karre seg opp, i alle fall lenge nok til at de får i ungene litt frokost. Tror det hadde blitt færre slike "morratiltinger" hvis ungene hadde fått opp blodsukkeret litt.

[løvinne71]

Jeg hadde nok latt sjuåringen forstå at slag og spark er uakseptabelt, ja - men jeg tror kanskje også at jeg ville anstrengt meg for å stå opp sammen med barna, forsøke å gjøre morgenene til noe hyggelig, felles, heller enn at ungene skal føle seg tilovers. Tror nemlig at det er en grunn til at ungene er ampre og i tottene på hverandre i en slik situasjon - merker det godt på mine egne dersom jeg er i samme situasjon (sover lenger enn ungene eller på annen måte "overser" dem).

En sjuåring er stor nok til at du kan snakke med ham om at han ikke skal la sinne gå ut over uskyldige - i dette tilfellet søskenet. Jeg tror det er sannsynlig at han var mest sint/skuffet over de sovende foreldrene som ikke så ham, enn søskenet - selv om jeg kan tenke meg at minsten nok gjorde sitt til å fyre oppunder, småsøsken er greie sånn!

Blir litt kvasipsykologi, dette, men ut fra egen erfaring (mine er 7 og 4), tror jeg nok det holder vann det med at ungene går i tottene på hverandre når de føler seg oversett.

At barn skal bli frustrerte hvis de ikke får oppmerksomhet av foreldrene til enhver tid, er det dummeste jeg har hørt!

I såfall har foreldrene gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å "skjemme bort" ungene ved å ordne opp for dem, og underholde dem til enhver tid.

Jeg tror alle unger har godt av å lære at de ikke kan være i oppmerksomhetens sentrum til enhver tid. Og at de av og til må kjede seg litt, eller finne på noe å underholde seg med selv.

De bør også lære at foreldrene er individer med egne behov,

(som f.eks sove et par timer lengre om morgenen i helga), og ikke personer som bare er der for å ordne opp for dem.

Unger på 5 og 7 år, er store nok til å ikke trenge tilsyn til enhver tid. Og de er sikkert istand til å smøre en brødskive selv også, eller hente en yoghurt fra kjøleskapet..

Jeg husker godt disse morgenene fra jeg var liten.Og søsteren min og jeg hadde et par morgentimer for oss selv i helgene.

Men jeg har absolutt INGEN minner om at jeg følte meg oversett eller frustrert fordi foreldrene våre sov et par timer lenger enn oss!

Tvert imot koste vi oss skikkelig med våre "alene-stunder" når vi kunne pusle rundt og leke litt i fred og ro.

Tror faktisk vi kranglet mindre når vi var alene også, for da var det ingen å konkurrere om oppmerksomheten til...

[Lillemus]

At barn skal bli frustrerte hvis de ikke får oppmerksomhet av foreldrene til enhver tid, er det dummeste jeg har hørt!

I såfall har foreldrene gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å "skjemme bort" ungene ved å ordne opp for dem, og underholde dem til enhver tid.

Jeg tror alle unger har godt av å lære at de ikke kan være i oppmerksomhetens sentrum til enhver tid. Og at de av og til må kjede seg litt, eller finne på noe å underholde seg med selv.

De bør også lære at foreldrene er individer med egne behov,

(som f.eks sove et par timer lengre om morgenen i helga), og ikke personer som bare er der for å ordne opp for dem.

Unger på 5 og 7 år, er store nok til å ikke trenge tilsyn til enhver tid. Og de er sikkert istand til å smøre en brødskive selv også, eller hente en yoghurt fra kjøleskapet..

Jeg husker godt disse morgenene fra jeg var liten.Og søsteren min og jeg hadde et par morgentimer for oss selv i helgene.

Men jeg har absolutt INGEN minner om at jeg følte meg oversett eller frustrert fordi foreldrene våre sov et par timer lenger enn oss!

Tvert imot koste vi oss skikkelig med våre "alene-stunder" når vi kunne pusle rundt og leke litt i fred og ro.

Tror faktisk vi kranglet mindre når vi var alene også, for da var det ingen å konkurrere om oppmerksomheten til...

Helt enig med deg. )

Mine to er nå straks 6 og 8 år og har i 2,5-3 år stått opp før meg i helgene. Det går helt fint. Noen ganger skjærer jeg opp litt frukt til dem, andre ganger vil de ikke ha noe før vi spiser frokost sammen i 10-tiden. Det er sjeldent de krangler i denne tiden, de spiller dataspill, ser barne-tv og koser seg.

[birdie]

At barn skal bli frustrerte hvis de ikke får oppmerksomhet av foreldrene til enhver tid, er det dummeste jeg har hørt!

I såfall har foreldrene gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å "skjemme bort" ungene ved å ordne opp for dem, og underholde dem til enhver tid.

Jeg tror alle unger har godt av å lære at de ikke kan være i oppmerksomhetens sentrum til enhver tid. Og at de av og til må kjede seg litt, eller finne på noe å underholde seg med selv.

De bør også lære at foreldrene er individer med egne behov,

(som f.eks sove et par timer lengre om morgenen i helga), og ikke personer som bare er der for å ordne opp for dem.

Unger på 5 og 7 år, er store nok til å ikke trenge tilsyn til enhver tid. Og de er sikkert istand til å smøre en brødskive selv også, eller hente en yoghurt fra kjøleskapet..

Jeg husker godt disse morgenene fra jeg var liten.Og søsteren min og jeg hadde et par morgentimer for oss selv i helgene.

Men jeg har absolutt INGEN minner om at jeg følte meg oversett eller frustrert fordi foreldrene våre sov et par timer lenger enn oss!

Tvert imot koste vi oss skikkelig med våre "alene-stunder" når vi kunne pusle rundt og leke litt i fred og ro.

Tror faktisk vi kranglet mindre når vi var alene også, for da var det ingen å konkurrere om oppmerksomheten til...

Jeg vil få presisere at jeg ikke har sagt noe om at ungene skal "underholdes til enhver tid". Å la en unge forstå at den er sett innebærer mer enn å aktivt bruke tid på dem - man kan godt være opptatt med noe annet og allikevel være tilstede i stor nok grad til at barnet er fornøyd med det (gjelder forsåvidt for oss voksne også, det! ).

Jeg synes imidlertid det er mer interessant å se på mekanismene bak ungers handlinger enn å være så opptatt av hvordan straffe dem.

Jeg tror at slik kjekling som beskrevet i hovedinnlegget kan skyldes mer enn at det var litt bråk under favorittprogrammet - spesielt med tanke på den voldsomme reaksjonen fra eldstemann når det ble grepet fatt i. Kanskje er det så enkelt som noen her nevner, at de trenger litt mat innabords - og kanskje er det mer sammensatte ting som ligger bak.

At det _kan_ være kos å få stulle rundt på egenhånd av og til er jeg enig i, men når det tydeligvis _ikke_ er det så bør man jo ikke hardnakket påstå at det må barna bare takle, fordi man selv likte det da man var liten.

[birdie]

Selvfølgelig slår ikke barna eller gjør annen "ugang" hvis foreldrene hele tiden er der og "underholder"- det er jo ofte en grunn til at ungene lager villiball; nemlig oppmerksomhet . Jeg er uenig i at ungene hele tiden skal underholdes fordi det er bra at de lærer seg å ordne opp selv til en viss grad og at de ikke får sin vilje(mamma og pappa står opp) ved å kreve oppmerksomhet.

Synes ikke det er greit å slå selvfølgelig men kanskje han 5 åringen burde få litt kjeft også?

Jeg tror rett og slett at du og jeg er relativt uenige om hva det vil si å ha barn. Jeg ser hva du skriver og klarer ikke helt å forholde meg til det. Når ungene er nødt til å bråke, slåss og krangle for å få foreldrenes oppmerksomhet (som du beskriver, dette tar vel litt av fra det opprinnelige innlegget), så føler jeg at det er noe fundamentalt galt i utgangspunktet. Å da tenke på hvordan og hvem av _ungene_ som skal straffes blir helt feil for meg.

Og det handler, som jeg skriver i svaret til løvinne71, ikke om å "underholde" barna - det handler om å se dem, å la dem få vite at man er der for dem.

Tror jeg. Men hadde det ikke vært uenighet på dette området så hadde det vel heller ikke vært skrevet så mange bøker om familiedynamikk, eller vært behov for diskusjonsfora som dette!

[Sofline]

At barn skal bli frustrerte hvis de ikke får oppmerksomhet av foreldrene til enhver tid, er det dummeste jeg har hørt!

I såfall har foreldrene gjort seg selv en bjørnetjeneste ved å "skjemme bort" ungene ved å ordne opp for dem, og underholde dem til enhver tid.

Jeg tror alle unger har godt av å lære at de ikke kan være i oppmerksomhetens sentrum til enhver tid. Og at de av og til må kjede seg litt, eller finne på noe å underholde seg med selv.

De bør også lære at foreldrene er individer med egne behov,

(som f.eks sove et par timer lengre om morgenen i helga), og ikke personer som bare er der for å ordne opp for dem.

Unger på 5 og 7 år, er store nok til å ikke trenge tilsyn til enhver tid. Og de er sikkert istand til å smøre en brødskive selv også, eller hente en yoghurt fra kjøleskapet..

Jeg husker godt disse morgenene fra jeg var liten.Og søsteren min og jeg hadde et par morgentimer for oss selv i helgene.

Men jeg har absolutt INGEN minner om at jeg følte meg oversett eller frustrert fordi foreldrene våre sov et par timer lenger enn oss!

Tvert imot koste vi oss skikkelig med våre "alene-stunder" når vi kunne pusle rundt og leke litt i fred og ro.

Tror faktisk vi kranglet mindre når vi var alene også, for da var det ingen å konkurrere om oppmerksomheten til...

Veldig bra skrevet!

[løvinne71]

Jeg vil få presisere at jeg ikke har sagt noe om at ungene skal "underholdes til enhver tid". Å la en unge forstå at den er sett innebærer mer enn å aktivt bruke tid på dem - man kan godt være opptatt med noe annet og allikevel være tilstede i stor nok grad til at barnet er fornøyd med det (gjelder forsåvidt for oss voksne også, det! ).

Jeg synes imidlertid det er mer interessant å se på mekanismene bak ungers handlinger enn å være så opptatt av hvordan straffe dem.

Jeg tror at slik kjekling som beskrevet i hovedinnlegget kan skyldes mer enn at det var litt bråk under favorittprogrammet - spesielt med tanke på den voldsomme reaksjonen fra eldstemann når det ble grepet fatt i. Kanskje er det så enkelt som noen her nevner, at de trenger litt mat innabords - og kanskje er det mer sammensatte ting som ligger bak.

At det _kan_ være kos å få stulle rundt på egenhånd av og til er jeg enig i, men når det tydeligvis _ikke_ er det så bør man jo ikke hardnakket påstå at det må barna bare takle, fordi man selv likte det da man var liten.

For å ta det siste først:

Så kan jeg ikke forstå at det å være uten foreldrenes oppmerksomhet er par morgentimer, skal være noe "å måtte takle" for barn på 5 og 7 år.?

Isåfall synes jeg det tyder på ekstremt uselvstendige barn, Eller at de er så overstimulerte at de blir frusterte så fort de er overlatt til å aktivisere seg selv.

Foreldrene er jo tross alt tilstede selvom de sover! Dermed er de også tilgjengelige hvis noe skulle skje, og dette vet jo også ungene. Så jeg ser ingen grunn til at et normalt barn skulle lide noen nød.

Men det er tydelig at du er flere hakk mere hønemor enn meg.

Og at din definisjon av "tilgjengelig" egentlig betyr å være "parat for service på sekundet så fort det kommer en henvendelse fra et barn?"

Jeg har noen "hønemødre" i min vennekrets. Og de er faktisk ekstremt slitsomme å føre en "voksen-samtale" med, fordi de lar seg avbryte gang etter gang, gjerne midt i en setning, i samme øyeblikket det kommer en hendvendelse fra ungene.

Ordene "vent litt" eller "etterpå" eksisterer ikke for dem, og ungene er vant til å få mammas fulle oppmerksomhet i samme øyeblikk som de ber om den.

Jeg trenger vel ikke engang tilføye at disse ungene er de som maser oftest og mest, og at det er de samme foreldrene som "sliter seg ut" blir mest frustrerte, og klager over at ungene er masete og oppmerksomhets-krevende...

[birdie]

For å ta det siste først:

Så kan jeg ikke forstå at det å være uten foreldrenes oppmerksomhet er par morgentimer, skal være noe "å måtte takle" for barn på 5 og 7 år.?

Isåfall synes jeg det tyder på ekstremt uselvstendige barn, Eller at de er så overstimulerte at de blir frusterte så fort de er overlatt til å aktivisere seg selv.

Foreldrene er jo tross alt tilstede selvom de sover! Dermed er de også tilgjengelige hvis noe skulle skje, og dette vet jo også ungene. Så jeg ser ingen grunn til at et normalt barn skulle lide noen nød.

Men det er tydelig at du er flere hakk mere hønemor enn meg.

Og at din definisjon av "tilgjengelig" egentlig betyr å være "parat for service på sekundet så fort det kommer en henvendelse fra et barn?"

Jeg har noen "hønemødre" i min vennekrets. Og de er faktisk ekstremt slitsomme å føre en "voksen-samtale" med, fordi de lar seg avbryte gang etter gang, gjerne midt i en setning, i samme øyeblikket det kommer en hendvendelse fra ungene.

Ordene "vent litt" eller "etterpå" eksisterer ikke for dem, og ungene er vant til å få mammas fulle oppmerksomhet i samme øyeblikk som de ber om den.

Jeg trenger vel ikke engang tilføye at disse ungene er de som maser oftest og mest, og at det er de samme foreldrene som "sliter seg ut" blir mest frustrerte, og klager over at ungene er masete og oppmerksomhets-krevende...

Jeg kjenner meg ikke igjen i din hønemorbeskrivelse. Synes det er synd at det skal være så svart-hvitt, dette - at en enkelt situasjon skal analyseres uten at man kan få lov til å fundere litt på resten av bildet.