Mot til Selvmord..

[Gjest Ferri]

Hey, psykiatern!

Du..

Hvis man TENKER på selvmord, og når man tenker på det så har man lyst til og dø. Men man vet at man ikke klarer og gjennomføre det.

Er det da en mulighet for at den sperren som gjør at man ikke tørr og ta sitt eget liv forsvinner?

At man en dag våkner opp og har ingen følelser for og være redd for og dø?

Jeg tenker iblandt at jeg vil dø, 6-10 ganger i månden kansje, varierer..

Det er i korte øyeblikk par timer, også "kommer jeg over det".

Ligger jeg i en ellerannen "faresone" her.. Jeg har kontakt med en psykiatrisk sykepleier, men har ikke fortalt om at jeg iblandt ikke vil leve lenger.. Jeg har nevnt det en gang, og jeg har ikke fått no reaksjon på dette. Men burte jeg fortelle mere om det? Si at jeg tenker på det iblandt..

Psyk.sykepleieren og jeg har ikke ordentlig kontakt enda, er ikke helt komfortabel med og fortelle henne alt jeg tenker enda.. har møtt henne bare 3-4 ganger for jeg sliter så med og gå ut av døra..!

lala, ble lengre en planlagt..!

[Gjest magtor]

Jeg er ikke psykiater, men jeg håper det ikke gjør noe. Jeg tenker også ofte på selvmord. Det er tunge tanker, men veien fra tanke til handling er heldigvis lang... Jeg har lest at hvis man har funnet metoden man vil bruke da må man søke hjelp.

[Gjest farlig]

Jeg er ikke psykiater, men jeg håper det ikke gjør noe. Jeg tenker også ofte på selvmord. Det er tunge tanker, men veien fra tanke til handling er heldigvis lang... Jeg har lest at hvis man har funnet metoden man vil bruke da må man søke hjelp.

ikke fag person jeg heller:)

du burde ta det opp med legen din så du kan få en henvisning til psykolog.

veien er ikke lang fra de tankene til et forsøk..

snakker av egen erfaring.

kanskje du burde holde deg unna alkohol en periode til du får hjelp...

livet må jo bli bedre

[Gjest PandaMiranda]

Jeg er heller ikke psykiater. Men har litt erfaring.

En gang i tiden tenkte jeg også at jeg ville dø. I det store og hele vil jeg i ettertid oppsummere det slik: livet var ikke bra, for jeg følte ikke at jeg hadde noen kontroll på det.

Da jeg følte at ting floket seg litt vel mye fant jeg et "påskudd" til å oppsøke hjelp (det var en stor terskel å komme over for å gjøre det).

Jeg lærte meg også å oppsøke aktiviteter som gir meg mye som menneske. Jeg har brutt ut av ensomheten og bearbeidet en stor del av min sosiale angst.

Livet har mye å by på. Hvis du tar kontroll over ditt eget liv, gjør egne valg og finner fram til de kildene som gir deg glede og mening, så tror jeg du kan bygge opp livsgleden slik som jeg har gjort.

Husk at det er ditt liv - det er ikke andres forventninger eller overkjøringer som skal styre det. Mye kan være vondt, men som oftest kan det likevel være bedre å kjenne på de vonde følelsene enn å flykte fra livet. Selv om vi mennesker kanskje av og til trenger å ta de vonde følelsene i mindre porsjoner for å holde dem ut.

Det kan være en vanskelig prosess - men etter hvert som du opplever fremskritt, tror jeg du vil føle at det er verdt innsatsen.

[Gjest forsøker hva som helst annet først]

Jeg er ikke fagperson, heller. Men -

av og til tenker også jeg på å "gjøre det slutt" - eller "gjøre slutt på alt" og da tenker jeg - hva er det jeg egentlig tenker, da? Jo, det er jo ikke _livet_ jeg ønsker å gjøre slutt på, men livet mitt slik det er_nå_!

Det er altså noe i livet mitt, slik det er nå, jeg ønsker å gjøre slutt på, men det er så skremmende eller vondt eller vanskelig for meg, at jeg på en måte føler at selve livet mitt vil ta slutt om jeg gjør det. Det er ikke alltid jeg vet hva dette "noe" er. Men det kan handle om at jeg ikke får til nære relasjoner f.eks. Og jeg er så redd endringer at jeg ikke klarer å klippe håret mitt, engang! Og går i de samme typen klær bestandig! Ikke får jeg ryddet rundt meg, heller - for jeg får aldri bestemt meg for hva jeg skal kaste og hva jeg skal gjøre med alt jeg ikke kaster! Jeg er i det hele tatt egentlig redd for å ta valg og ansvar!

Så tenker jeg videre: Hvis jeg dør, så er det jo absolutt slutt. Med andre ord, jeg "reiser" herfra. Da har jeg et alternativ: Jeg kan jo "reise" på en annen måte! Jeg kan gjøre noe annet drastisk?! For hva risikerer jeg? Det verste som skjer, er jo at jeg dør av det jeg gjør! Altså skyver jeg døden foran meg - og tar sjansen på å gjøre noen av de tingene jeg er redd for- siden i verste fall dør jeg.

På den måten har jeg satt meg i fly, enda jeg er livredd for å fly, og foretatt reiser helt alene som jeg ellers aldri ville ha gjort. Og tenkt som så at dør jeg, så dør jeg. På slike turer har jeg gjort erfaringer som har gjort at jeg har fått litt mer glede og lyst til å leve noen måneder til.

Eller jeg tar sjansen og går ut på kino alene. Eller legger inn en profil på internett og prater med noen på chattekanaler. Slike ting - som jeg "normalt" ikke ville ha gjort.

Min dødslengsel handler egentlig om at jeg har for stramme regler og rammer omkring meg selv. De hindrer meg i å ta kontakt med andre mennesker, hindrer meg i gjøre forandringer, hindrer meg i å gjøre valg, få ting unna, bestemme meg. Det er som en eneste stor ubestemmelighet. Faktisk er jeg nesten like redd for å risikere å kaste ting jeg kan trenge engang som for å dø!

Så mitt poeng er: Den som tenker på selvmord, har igrunnen alle _andre_ muligheter liggende åpne foran seg! Når man tenker på å dø, har man jo ikke noe å miste! Det aller verste som kan skje, samme hva man gjør, er jo at man dør!

Derfor - det som holder meg i live, og som gradvis gjør at jeg tør å leve litt mer enn før, er tanken på at det verste som skjer, er at jeg dør. Så da kan jeg like godt forsøke andre ting først. Kaste en gammel avis jeg hadde tenkt å lese før jeg kastet den, gi bort en bok jeg synes jeg bør lese en gang til først, klippe håret - så langt er jeg ikke kommet ennå - luke et ugras i hagen, selv om jeg engentlig synes alt som lever skal få leve.

Faktisk er det å luke skikkelig terapi. Jeg får tak i den aggressjonen som ligger inni meg, som jeg ikke vil ha tak i fordi jeg er redd den, og får endelig til å ta noen valg, kaste "noen" ut, det vil si ugraset. Når jeg kommer inn etter noen timer i hagen, klarer jeg ta oppvasken og rydde aviser, også. Da er jeg "nådeløs" mot rot og rask og klarer ta et valg, klarer kvitte meg med noe.

Jeg tror nemlig mange av oss som tenker på døden egentlig ikke tør ta fatt i sinnet vårt og "ordne opp", krangle med de depressive tankene inni oss, rydde ut alle negative tanker om oss selv og våre muligheter. Det triste er at denne aggressjonen også er den som gir oss skaperkraft og kjærlighet. Det er den som definerer oss, setter grenser omkring det og den vi er og vil være. Og det er den vi må få tak i.

Husk også på at tanker om døden betyr at vi er nærme noe som vi ikke klarer å få tak i. Det gjør oss så redd at vi føler det er nesten lettere å dø. Det er slike tanker vi må begynne å jage på dør - og heller se hva som skjer om vi ser frykten vår i øynene og tar kampen opp. Som sagt - det verste som kan skjer når vi gjør akkurat det, er at vi dør av det. Så derfor har vi jo ikke noe å tape, siden det jo var det alternativet vi tenkte på selv, også.

Og det beste som skjer, er at når vi tar sjansen på det vi _egentlig_ er redde for, oppdager vi at vi ikke bare overlever. Men at vi er redde fordi vi ble redde engang som barn. Men vi er jo blitt voksne nå, så det vi var så redde for, er ikke så stort og farlig som vi trodde, likevel.

Og så er det en trøst at alle mennesker faktisk er redde. Alle. Jeg har vanket i mange miljøer og oppdaget at frykten styrer de aller fleste av oss, men noen holder masken bedre enn andre. Så der er det 1-0 til oss - for vi har da i hvert fall nok selvinnsikt til å vite at vi er redde.

Jeg håper dette gir deg litt mer lyst til å leve og utfordre det som styrer din dødslengsel. Jeg håper du kan få mer mot til å ta sjansen på å prøve det du egentlig er redd for. For når døden er alternativet, har man alle - ALLE - andre alternativer som man kan forsøke først. Om så å selge alt man eier og kjøpe enveisbillett til Afrika og se hva som skjer når man kommer dit. Det verste som kan skje, er jo at man dør. Så hvorfor ikke ta sjansen.

[Gjest lumelia]

Hei jeg vet hvordan det er, jeg tenker ofte det samme, mange dager i uken og er også redd for at jeg en dag plutselig bare BLACKer out...Men tror du ikke at det er mere en frykt? Hadde du virkelig ønsket å dø ville du for lengst være borte, men kanskje kroppen din prøver desperat å vise hvor vondt du har det? Noenganger ønsker jeg virkelig også å dø, jeg kan bli liggende ute i regnet i håp om å fryse ihjel iløpet av natten, osv.men jeg er mere sliten av å ha det slik, at jeg føler jeg ikke orker mere, orker ikke engang ta livet mitt, så sliten. Tror kroppen er flink til å gi signaler om hva som er feil bare man lytter godt nok. Ikke alltid man forstår, en lege sa engang til meg når jeg ikke sov, ikke spiste, ikke gjorde noe annet enn å plage meg selv med ting som ingen egentlig så, slike ting som mange overser, skjærte meg selv, gikk med steiner i skoene osv. Han kallte det en høflig måte å ta selvmord på.. Og da mener jeg vil man egentlig dø? nei man vil jo ikke det, men man vil ha det bra. Ikke sant? Tror egentlig det hadde vært farlig om du ikke var redd for å få en blackout jeg, hvis du er ops på noe så er du litt i beredskap. Du må ikke forsvinne kjøære deg. Jeg føler med deg. Mamma sa alltid at uansett hvor svart det kunne bli, fantes DET ALLTID EN BEDRE UTVEIG!! Tenk over det..

[Gjest Mirandolina]

Kjære deg!

Vær ærlig..si det som det er,har sett så mye nå...virker som du er i faresonen...gi deg selv en kjansje da!!!

Ikke gi opp...

Det kreves mot til å ta selvmord,det kreves mot for å leve også.

Du er verdifull--husk det!

Mange vil bli triste om du dør.

Kjenner at hjertet mitt banker ekstra fort nå,bare vil du SKAL leve...har du ingen venner?

Er det det du føler du savner mest av alt?

Det går an å få det bedre,selv om ting kan virke håpløst..

Varme tanker til deg igjen Ferri:ikke gi opp

[nattsvermeren1365380995]

Jeg er ikke fagperson, heller. Men -

av og til tenker også jeg på å "gjøre det slutt" - eller "gjøre slutt på alt" og da tenker jeg - hva er det jeg egentlig tenker, da? Jo, det er jo ikke _livet_ jeg ønsker å gjøre slutt på, men livet mitt slik det er_nå_!

Det er altså noe i livet mitt, slik det er nå, jeg ønsker å gjøre slutt på, men det er så skremmende eller vondt eller vanskelig for meg, at jeg på en måte føler at selve livet mitt vil ta slutt om jeg gjør det. Det er ikke alltid jeg vet hva dette "noe" er. Men det kan handle om at jeg ikke får til nære relasjoner f.eks. Og jeg er så redd endringer at jeg ikke klarer å klippe håret mitt, engang! Og går i de samme typen klær bestandig! Ikke får jeg ryddet rundt meg, heller - for jeg får aldri bestemt meg for hva jeg skal kaste og hva jeg skal gjøre med alt jeg ikke kaster! Jeg er i det hele tatt egentlig redd for å ta valg og ansvar!

Så tenker jeg videre: Hvis jeg dør, så er det jo absolutt slutt. Med andre ord, jeg "reiser" herfra. Da har jeg et alternativ: Jeg kan jo "reise" på en annen måte! Jeg kan gjøre noe annet drastisk?! For hva risikerer jeg? Det verste som skjer, er jo at jeg dør av det jeg gjør! Altså skyver jeg døden foran meg - og tar sjansen på å gjøre noen av de tingene jeg er redd for- siden i verste fall dør jeg.

På den måten har jeg satt meg i fly, enda jeg er livredd for å fly, og foretatt reiser helt alene som jeg ellers aldri ville ha gjort. Og tenkt som så at dør jeg, så dør jeg. På slike turer har jeg gjort erfaringer som har gjort at jeg har fått litt mer glede og lyst til å leve noen måneder til.

Eller jeg tar sjansen og går ut på kino alene. Eller legger inn en profil på internett og prater med noen på chattekanaler. Slike ting - som jeg "normalt" ikke ville ha gjort.

Min dødslengsel handler egentlig om at jeg har for stramme regler og rammer omkring meg selv. De hindrer meg i å ta kontakt med andre mennesker, hindrer meg i gjøre forandringer, hindrer meg i å gjøre valg, få ting unna, bestemme meg. Det er som en eneste stor ubestemmelighet. Faktisk er jeg nesten like redd for å risikere å kaste ting jeg kan trenge engang som for å dø!

Så mitt poeng er: Den som tenker på selvmord, har igrunnen alle _andre_ muligheter liggende åpne foran seg! Når man tenker på å dø, har man jo ikke noe å miste! Det aller verste som kan skje, samme hva man gjør, er jo at man dør!

Derfor - det som holder meg i live, og som gradvis gjør at jeg tør å leve litt mer enn før, er tanken på at det verste som skjer, er at jeg dør. Så da kan jeg like godt forsøke andre ting først. Kaste en gammel avis jeg hadde tenkt å lese før jeg kastet den, gi bort en bok jeg synes jeg bør lese en gang til først, klippe håret - så langt er jeg ikke kommet ennå - luke et ugras i hagen, selv om jeg engentlig synes alt som lever skal få leve.

Faktisk er det å luke skikkelig terapi. Jeg får tak i den aggressjonen som ligger inni meg, som jeg ikke vil ha tak i fordi jeg er redd den, og får endelig til å ta noen valg, kaste "noen" ut, det vil si ugraset. Når jeg kommer inn etter noen timer i hagen, klarer jeg ta oppvasken og rydde aviser, også. Da er jeg "nådeløs" mot rot og rask og klarer ta et valg, klarer kvitte meg med noe.

Jeg tror nemlig mange av oss som tenker på døden egentlig ikke tør ta fatt i sinnet vårt og "ordne opp", krangle med de depressive tankene inni oss, rydde ut alle negative tanker om oss selv og våre muligheter. Det triste er at denne aggressjonen også er den som gir oss skaperkraft og kjærlighet. Det er den som definerer oss, setter grenser omkring det og den vi er og vil være. Og det er den vi må få tak i.

Husk også på at tanker om døden betyr at vi er nærme noe som vi ikke klarer å få tak i. Det gjør oss så redd at vi føler det er nesten lettere å dø. Det er slike tanker vi må begynne å jage på dør - og heller se hva som skjer om vi ser frykten vår i øynene og tar kampen opp. Som sagt - det verste som kan skjer når vi gjør akkurat det, er at vi dør av det. Så derfor har vi jo ikke noe å tape, siden det jo var det alternativet vi tenkte på selv, også.

Og det beste som skjer, er at når vi tar sjansen på det vi _egentlig_ er redde for, oppdager vi at vi ikke bare overlever. Men at vi er redde fordi vi ble redde engang som barn. Men vi er jo blitt voksne nå, så det vi var så redde for, er ikke så stort og farlig som vi trodde, likevel.

Og så er det en trøst at alle mennesker faktisk er redde. Alle. Jeg har vanket i mange miljøer og oppdaget at frykten styrer de aller fleste av oss, men noen holder masken bedre enn andre. Så der er det 1-0 til oss - for vi har da i hvert fall nok selvinnsikt til å vite at vi er redde.

Jeg håper dette gir deg litt mer lyst til å leve og utfordre det som styrer din dødslengsel. Jeg håper du kan få mer mot til å ta sjansen på å prøve det du egentlig er redd for. For når døden er alternativet, har man alle - ALLE - andre alternativer som man kan forsøke først. Om så å selge alt man eier og kjøpe enveisbillett til Afrika og se hva som skjer når man kommer dit. Det verste som kan skje, er jo at man dør. Så hvorfor ikke ta sjansen.

hei. godt innlegg du hadde,som kan gi andre håp:)

du nevner stramme regler som hindrer deg i å gjøre det du vil. anbefaler kognitiv terapi.du kan komme ut av dette tankemønsteret. du kan få kognitiv terapi hos psykolog,eller gå kurs i kognitiv terapi, eller en bok du kan bruke til dette:livet et usikkert prosjekt ,av ingvard wilhelmsen.

jeg har snudd mange tanker etter å ha brukt wilhelmsens gode råd om hvordan vi kan endre tankevirksomhet som blant annet medfører angstfylte handlinger.

jeg sliter med depresjon,og er nå blitt bedre ved å ha snudd endel av mine negative tanker. ha det godt:)

[Gjest forsøker hva som helst annet først]

hei. godt innlegg du hadde,som kan gi andre håp:)

du nevner stramme regler som hindrer deg i å gjøre det du vil. anbefaler kognitiv terapi.du kan komme ut av dette tankemønsteret. du kan få kognitiv terapi hos psykolog,eller gå kurs i kognitiv terapi, eller en bok du kan bruke til dette:livet et usikkert prosjekt ,av ingvard wilhelmsen.

jeg har snudd mange tanker etter å ha brukt wilhelmsens gode råd om hvordan vi kan endre tankevirksomhet som blant annet medfører angstfylte handlinger.

jeg sliter med depresjon,og er nå blitt bedre ved å ha snudd endel av mine negative tanker. ha det godt:)

Takk for tipset!

[nattsvermeren1365380995]

Jeg er ikke psykiater, men jeg håper det ikke gjør noe. Jeg tenker også ofte på selvmord. Det er tunge tanker, men veien fra tanke til handling er heldigvis lang... Jeg har lest at hvis man har funnet metoden man vil bruke da må man søke hjelp.

hei! håper det går bra med deg!

[Gjest Ferri]

Jeg er ikke psykiater, men jeg håper det ikke gjør noe. Jeg tenker også ofte på selvmord. Det er tunge tanker, men veien fra tanke til handling er heldigvis lang... Jeg har lest at hvis man har funnet metoden man vil bruke da må man søke hjelp.

Gjør jo ingenting om du ikke er psykiater, glad for alle svar

Jeg har nok ikke funnet no måte eller bestemt meg for en. Har tenkt på mange forskjellige måter da men. Mere sånn, "uff nå har jeg det forjævlig og vil ikke leve lenger med alt dette dritet."

[Gjest Ferri]

ikke fag person jeg heller:)

du burde ta det opp med legen din så du kan få en henvisning til psykolog.

veien er ikke lang fra de tankene til et forsøk..

snakker av egen erfaring.

kanskje du burde holde deg unna alkohol en periode til du får hjelp...

livet må jo bli bedre

Mmhm, eneste dopet jeg dessverre tar er alt for mye nikotin. Kan ikke skylde på alkoholet engang jeg.

[Gjest Ferri]

Jeg er heller ikke psykiater. Men har litt erfaring.

En gang i tiden tenkte jeg også at jeg ville dø. I det store og hele vil jeg i ettertid oppsummere det slik: livet var ikke bra, for jeg følte ikke at jeg hadde noen kontroll på det.

Da jeg følte at ting floket seg litt vel mye fant jeg et "påskudd" til å oppsøke hjelp (det var en stor terskel å komme over for å gjøre det).

Jeg lærte meg også å oppsøke aktiviteter som gir meg mye som menneske. Jeg har brutt ut av ensomheten og bearbeidet en stor del av min sosiale angst.

Livet har mye å by på. Hvis du tar kontroll over ditt eget liv, gjør egne valg og finner fram til de kildene som gir deg glede og mening, så tror jeg du kan bygge opp livsgleden slik som jeg har gjort.

Husk at det er ditt liv - det er ikke andres forventninger eller overkjøringer som skal styre det. Mye kan være vondt, men som oftest kan det likevel være bedre å kjenne på de vonde følelsene enn å flykte fra livet. Selv om vi mennesker kanskje av og til trenger å ta de vonde følelsene i mindre porsjoner for å holde dem ut.

Det kan være en vanskelig prosess - men etter hvert som du opplever fremskritt, tror jeg du vil føle at det er verdt innsatsen.

Glad for at du har klart og kjempe deg tilbake.

Iblandt(ofte for tiden) så fatter jeg virkelig ikke åssen jeg skal kunne klare og gjøre noe lignende.

Og iblandt så mister jeg håpet og da kommer disse tankene med at jeg ikke vil leve lenger VELDIG fort.

Føler meg så utenfor og glemt.

Jeg klarte og oppsøke hjelp på et tidspunk hvor det føltes ut som jeg virkelig traff bunnen..

Men det har ikke skjedd så mye med livs-situasjonen min nå nesten 6månder senere. Og jeg har ikke klart og utfordre megselv siden mai.. er så redd....for....ja, vet ikke hva jeg er redd for..alt...

[Gjest Ferri]

Jeg er ikke fagperson, heller. Men -

av og til tenker også jeg på å "gjøre det slutt" - eller "gjøre slutt på alt" og da tenker jeg - hva er det jeg egentlig tenker, da? Jo, det er jo ikke _livet_ jeg ønsker å gjøre slutt på, men livet mitt slik det er_nå_!

Det er altså noe i livet mitt, slik det er nå, jeg ønsker å gjøre slutt på, men det er så skremmende eller vondt eller vanskelig for meg, at jeg på en måte føler at selve livet mitt vil ta slutt om jeg gjør det. Det er ikke alltid jeg vet hva dette "noe" er. Men det kan handle om at jeg ikke får til nære relasjoner f.eks. Og jeg er så redd endringer at jeg ikke klarer å klippe håret mitt, engang! Og går i de samme typen klær bestandig! Ikke får jeg ryddet rundt meg, heller - for jeg får aldri bestemt meg for hva jeg skal kaste og hva jeg skal gjøre med alt jeg ikke kaster! Jeg er i det hele tatt egentlig redd for å ta valg og ansvar!

Så tenker jeg videre: Hvis jeg dør, så er det jo absolutt slutt. Med andre ord, jeg "reiser" herfra. Da har jeg et alternativ: Jeg kan jo "reise" på en annen måte! Jeg kan gjøre noe annet drastisk?! For hva risikerer jeg? Det verste som skjer, er jo at jeg dør av det jeg gjør! Altså skyver jeg døden foran meg - og tar sjansen på å gjøre noen av de tingene jeg er redd for- siden i verste fall dør jeg.

På den måten har jeg satt meg i fly, enda jeg er livredd for å fly, og foretatt reiser helt alene som jeg ellers aldri ville ha gjort. Og tenkt som så at dør jeg, så dør jeg. På slike turer har jeg gjort erfaringer som har gjort at jeg har fått litt mer glede og lyst til å leve noen måneder til.

Eller jeg tar sjansen og går ut på kino alene. Eller legger inn en profil på internett og prater med noen på chattekanaler. Slike ting - som jeg "normalt" ikke ville ha gjort.

Min dødslengsel handler egentlig om at jeg har for stramme regler og rammer omkring meg selv. De hindrer meg i å ta kontakt med andre mennesker, hindrer meg i gjøre forandringer, hindrer meg i å gjøre valg, få ting unna, bestemme meg. Det er som en eneste stor ubestemmelighet. Faktisk er jeg nesten like redd for å risikere å kaste ting jeg kan trenge engang som for å dø!

Så mitt poeng er: Den som tenker på selvmord, har igrunnen alle _andre_ muligheter liggende åpne foran seg! Når man tenker på å dø, har man jo ikke noe å miste! Det aller verste som kan skje, samme hva man gjør, er jo at man dør!

Derfor - det som holder meg i live, og som gradvis gjør at jeg tør å leve litt mer enn før, er tanken på at det verste som skjer, er at jeg dør. Så da kan jeg like godt forsøke andre ting først. Kaste en gammel avis jeg hadde tenkt å lese før jeg kastet den, gi bort en bok jeg synes jeg bør lese en gang til først, klippe håret - så langt er jeg ikke kommet ennå - luke et ugras i hagen, selv om jeg engentlig synes alt som lever skal få leve.

Faktisk er det å luke skikkelig terapi. Jeg får tak i den aggressjonen som ligger inni meg, som jeg ikke vil ha tak i fordi jeg er redd den, og får endelig til å ta noen valg, kaste "noen" ut, det vil si ugraset. Når jeg kommer inn etter noen timer i hagen, klarer jeg ta oppvasken og rydde aviser, også. Da er jeg "nådeløs" mot rot og rask og klarer ta et valg, klarer kvitte meg med noe.

Jeg tror nemlig mange av oss som tenker på døden egentlig ikke tør ta fatt i sinnet vårt og "ordne opp", krangle med de depressive tankene inni oss, rydde ut alle negative tanker om oss selv og våre muligheter. Det triste er at denne aggressjonen også er den som gir oss skaperkraft og kjærlighet. Det er den som definerer oss, setter grenser omkring det og den vi er og vil være. Og det er den vi må få tak i.

Husk også på at tanker om døden betyr at vi er nærme noe som vi ikke klarer å få tak i. Det gjør oss så redd at vi føler det er nesten lettere å dø. Det er slike tanker vi må begynne å jage på dør - og heller se hva som skjer om vi ser frykten vår i øynene og tar kampen opp. Som sagt - det verste som kan skjer når vi gjør akkurat det, er at vi dør av det. Så derfor har vi jo ikke noe å tape, siden det jo var det alternativet vi tenkte på selv, også.

Og det beste som skjer, er at når vi tar sjansen på det vi _egentlig_ er redde for, oppdager vi at vi ikke bare overlever. Men at vi er redde fordi vi ble redde engang som barn. Men vi er jo blitt voksne nå, så det vi var så redde for, er ikke så stort og farlig som vi trodde, likevel.

Og så er det en trøst at alle mennesker faktisk er redde. Alle. Jeg har vanket i mange miljøer og oppdaget at frykten styrer de aller fleste av oss, men noen holder masken bedre enn andre. Så der er det 1-0 til oss - for vi har da i hvert fall nok selvinnsikt til å vite at vi er redde.

Jeg håper dette gir deg litt mer lyst til å leve og utfordre det som styrer din dødslengsel. Jeg håper du kan få mer mot til å ta sjansen på å prøve det du egentlig er redd for. For når døden er alternativet, har man alle - ALLE - andre alternativer som man kan forsøke først. Om så å selge alt man eier og kjøpe enveisbillett til Afrika og se hva som skjer når man kommer dit. Det verste som kan skje, er jo at man dør. Så hvorfor ikke ta sjansen.

Takk for at du delte erfaringene dine med meg

Jeg tenker heldigvis ikke alltid på selvmord, ikke alltid på at jeg vil dø.

Det kommer når jeg er veldig "langt nede".

Og da vil jeg sånn som du sier ikke leve lenger på grunn av situasjonen jeg er i.

For jeg orker ikke håndtere alt dette lenger og vil bare at alt skal ta slutt for og få fred.

Og da blir jeg nedslått igjen av at det har kommet til at jeg ikke ser vitsen med og fortsette lenger.

Det er så veldig lang vei tilbake til livet, det føles ikke ut som om jeg kommer til og klare det.

Vet ikke åssen jeg skal klare og utfordre megselv. Skjønner ikke åssen du har klart det, ikke idag iallefall.

Kansje jeg må falle enda lenger ned til før jeg kan trekke styrke fra det at jeg vil dø. Jeg vet ikke.

Takk, jeg leste alt du skrev flere ganger så nå får vel underbevistheten gnage på det for en stund.

[Gjest Ferri]

Hei jeg vet hvordan det er, jeg tenker ofte det samme, mange dager i uken og er også redd for at jeg en dag plutselig bare BLACKer out...Men tror du ikke at det er mere en frykt? Hadde du virkelig ønsket å dø ville du for lengst være borte, men kanskje kroppen din prøver desperat å vise hvor vondt du har det? Noenganger ønsker jeg virkelig også å dø, jeg kan bli liggende ute i regnet i håp om å fryse ihjel iløpet av natten, osv.men jeg er mere sliten av å ha det slik, at jeg føler jeg ikke orker mere, orker ikke engang ta livet mitt, så sliten. Tror kroppen er flink til å gi signaler om hva som er feil bare man lytter godt nok. Ikke alltid man forstår, en lege sa engang til meg når jeg ikke sov, ikke spiste, ikke gjorde noe annet enn å plage meg selv med ting som ingen egentlig så, slike ting som mange overser, skjærte meg selv, gikk med steiner i skoene osv. Han kallte det en høflig måte å ta selvmord på.. Og da mener jeg vil man egentlig dø? nei man vil jo ikke det, men man vil ha det bra. Ikke sant? Tror egentlig det hadde vært farlig om du ikke var redd for å få en blackout jeg, hvis du er ops på noe så er du litt i beredskap. Du må ikke forsvinne kjøære deg. Jeg føler med deg. Mamma sa alltid at uansett hvor svart det kunne bli, fantes DET ALLTID EN BEDRE UTVEIG!! Tenk over det..

Hei

Jeg vet ikke om det er frykt.

Det føles ut som en utvei, en lettvint vei for og få slutt på alle problemene. For og slippe og håndtere dem.

Jeg har aldri pint meg selv med skade. Eller gått så langt at jeg har plassert megselv i farlige situasjoner og håpt på og dø.. enda. Ikke enda gjort noe forsøk på og ta mitt liv. Det har bare vært i tankene mine.

I "klare" øyeblikk hvor jeg kan føle håp og tro på at ting kommer til og bli bra. Så tenker jeg at det ville vært for dumt om denne sperren som holder meg i live skulle forsvinne.

Men jeg vet ikke... tenker også iblandt at jeg vil at denne sperren skal forsvinne.

En venn av meg tok sitt eget liv når han var rundt 20-25. Like gammel som meg.

Jeg vet ikke hva han tenkte, ingen forstod det. Han bare bestemte seg for og ikke leve lenger tror vi.

Ilandt så er jeg redd for at det samme skal skje med meg, andre ganger vil jeg at det samme skal skje med meg.

jeg vet ikke............

Tusen takk for svaret ditt, håper du får det bedre, at vi alle får det bedre

[Gjest Ferri]

Kjære deg!

Vær ærlig..si det som det er,har sett så mye nå...virker som du er i faresonen...gi deg selv en kjansje da!!!

Ikke gi opp...

Det kreves mot til å ta selvmord,det kreves mot for å leve også.

Du er verdifull--husk det!

Mange vil bli triste om du dør.

Kjenner at hjertet mitt banker ekstra fort nå,bare vil du SKAL leve...har du ingen venner?

Er det det du føler du savner mest av alt?

Det går an å få det bedre,selv om ting kan virke håpløst..

Varme tanker til deg igjen Ferri:ikke gi opp

Mirandolina

Vet ikke, iblandt vil jeg gi opp, iblandt er jeg redd for at jeg skal gi opp.

Vet ikke om jeg har mot til og leve, det er så veldig lang vei tilbake til livet, ser ikke ut som om jeg kommer til og klare det. Virker så veldig tøft.

Men dette er ikke alltid..

Andre ganger har jeg håp, og tro på at alt kommer til og gå allright.

For det meste er jeg bare her. Et sted i mellom; hvor tiden bare går.

Jeg tørr ikke gjøre de tingene som må til for og komme meg opp av denne sumpen.

Det er så veldig vannskelig og bare gå ut av døra..

Tusen takk for varme ord Mirandolina, sånn at jeg tenker at jeg skulle ønske du var her!

Nei, har ingen venner nedslående sak det...

Vet ikke hva jeg savner mest, jeg vil bare bli acceptert,ha en plass.

Ja jeg savner venner, en kjæreste.

Frihet til og være megselv uten og være flau og tenke at alle ler av meg, at jeg er stygg.

Vil ha en som jeg kan gi meg en lang klem, bare holde meg for en stund.

Savner og klare ting, og gjøre vanlige ting som og gå til butikken uten og få en million klumper i magen og halsen.

Savner og kunne gå ut uten og bli syk.

Savner og ikke tenke på at handlingene mine driter meg ut. At jeg kan si ting uten og bruke uker på og lure på om jeg sa no galt.

F.eks så er jeg redd for og lese svarene jeg kan få på dol, jeg er redd for at jeg dreit meg ut sekundet jeg sendte meldingen.

Savner lille meg som kunne si hei til ALLE på gata, unge og gammle, uten og tenke noe over det.

Vil gjøre ting uten og føle at jeg er unormal, at folk stirrer på meg. Savner og smile, og ikke være redd for og smile..

usj, jeg vet ikke engang hva og leve er, vet ikke hva folk gjør.

Falt ut når jeg var så veldig ung, ingen som har sagt hva som er riktig og føle.

Som og være nærsynt, men du vet ikke at du er nærsynt. Så du går hele livet i en tåke uten og vite at andre ser klart.

Vil ha deg her Mirandolina ! hehe

[Gjest dannnaka]

jeg fikk et hefte ang depresjon osv, og der står det noe ala at "selvmordstanker er tegn på sykdom. og vil forsvinne når sykdommen er behandlet". Det er ikke deg, det er sykdom liksom... "og selv om du tenker på selvmord betyr det ikke at du vil gjøre det" eller noe sånt.

Det var en lettelse for meg iallfall.

[Gjest Ferri]

jeg fikk et hefte ang depresjon osv, og der står det noe ala at "selvmordstanker er tegn på sykdom. og vil forsvinne når sykdommen er behandlet". Det er ikke deg, det er sykdom liksom... "og selv om du tenker på selvmord betyr det ikke at du vil gjøre det" eller noe sånt.

Det var en lettelse for meg iallfall.

Kay, vet ikke om jeg skal gråte, le, bli sint eller fortsette og sutre

Takk for infoen !

[Gjest Mirandolina]

Mirandolina

Vet ikke, iblandt vil jeg gi opp, iblandt er jeg redd for at jeg skal gi opp.

Vet ikke om jeg har mot til og leve, det er så veldig lang vei tilbake til livet, ser ikke ut som om jeg kommer til og klare det. Virker så veldig tøft.

Men dette er ikke alltid..

Andre ganger har jeg håp, og tro på at alt kommer til og gå allright.

For det meste er jeg bare her. Et sted i mellom; hvor tiden bare går.

Jeg tørr ikke gjøre de tingene som må til for og komme meg opp av denne sumpen.

Det er så veldig vannskelig og bare gå ut av døra..

Tusen takk for varme ord Mirandolina, sånn at jeg tenker at jeg skulle ønske du var her!

Nei, har ingen venner nedslående sak det...

Vet ikke hva jeg savner mest, jeg vil bare bli acceptert,ha en plass.

Ja jeg savner venner, en kjæreste.

Frihet til og være megselv uten og være flau og tenke at alle ler av meg, at jeg er stygg.

Vil ha en som jeg kan gi meg en lang klem, bare holde meg for en stund.

Savner og klare ting, og gjøre vanlige ting som og gå til butikken uten og få en million klumper i magen og halsen.

Savner og kunne gå ut uten og bli syk.

Savner og ikke tenke på at handlingene mine driter meg ut. At jeg kan si ting uten og bruke uker på og lure på om jeg sa no galt.

F.eks så er jeg redd for og lese svarene jeg kan få på dol, jeg er redd for at jeg dreit meg ut sekundet jeg sendte meldingen.

Savner lille meg som kunne si hei til ALLE på gata, unge og gammle, uten og tenke noe over det.

Vil gjøre ting uten og føle at jeg er unormal, at folk stirrer på meg. Savner og smile, og ikke være redd for og smile..

usj, jeg vet ikke engang hva og leve er, vet ikke hva folk gjør.

Falt ut når jeg var så veldig ung, ingen som har sagt hva som er riktig og føle.

Som og være nærsynt, men du vet ikke at du er nærsynt. Så du går hele livet i en tåke uten og vite at andre ser klart.

Vil ha deg her Mirandolina ! hehe

Heia Ferri

Sitter med tårer i øynene,for du skriver så bra,får ut så mangen ord og følelser,kjenner til det...mye av det du skriver her....

Og det er nok mange andre også som kjenner til det...

Skulle gjerne vært der,og gitt deg en klem...igjen

[Gjest hold ut....]

Mmhm, eneste dopet jeg dessverre tar er alt for mye nikotin. Kan ikke skylde på alkoholet engang jeg.

sier ikke at du drikker heller jeg:)

sier bare du burde holde deg unna,for det er lettere å tippe over om man drikker