Barn i begravelse

[Gjest Frustrert frue]

Er det forsvarlig å ta med barnet mitt på 7 i en begravelse til en venn, som også bare ble 7???

Tenker hvor traumatisk det må være med alle de voksne som gråter og hyler...

Jeg er sååå usikker...

[Ulrikke]

Jeg mener barnet bør få gå (hvis jeg forsto deg rett at det var en kompis av barnet som er død).

Det er grusomt uansett, at en 7-åring dør. Forbered godt, fortell at alle kommer til å gråte og synes det er fælt, at barnet har lov til å gråte selv så mye det vil, og at du også kommer til å gråte.

Jeg har vært gjennom en del med barn og sorg ved dødsfall i forbindelse med utdannelsen min, og jeg mener så å si uten unntak at barn skal få være med i begravelser til folk de kjente godt! Men de må selvfølgelig forberedes godt på forhånd (evt tar du med en tante/nabo/bestemor som ikke kjente den døde som kan ta med barnet ut under begravelsen hvis det blir for sterkt)

Lykke til!

[Gjest kløverblomst]

Hvorvidt det er forsvarlig kommer nok an på barnet ditt, og der kjenner du han nok bedre enn det vi andre gjør. :-)

Hvis det døde barnet var en venn av ditt barn ville jeg vært sterkt i tvil. På den ene siden kan begravelsen være en fin måte å få tatt farvel på, men på den andre siden kan det være utrolig skremmende for et barn, spesielt når den som er død også er et barn. Jeg tenker da ikke bare på selve begravelsen, men det hele rundt det at et barn har dødd - da kan jo jeg dø også, liksom.

Hvis det er et barn som ditt barn ikke kjenner så godt, men som du har et forhold til, ville jeg definitivt hold han unna begravelsen.

Jeg er av den oppfatning at begravelser er viktig for dem som føler at det er viktig. De som syns begravelsen er nødvendig for å få en avslutning på ting, og for å få tatt farvel, må gå i begravelsen. Mens de som ikke føler det sånn (sånne som meg) kan like godt la være å gå i begravelsen.

Jeg liker ikke begravelser. Ikke fordi det er trist og sånn, men fordi det blir så... kunstig på en måte. For meg føles det som et slags skuespill. Og mange går i begravelser fordi de føler at de må vise seg der, ikke fordi de egentlig føler behov for å ta avskjed.

Hva et barn på sju år føler er vanskelig å si, all den tid barnet ikke har erfaring med begravelser og kan uttale seg selv. Derfor ville jeg vært varsom, og heller valgt å beskytte barnet fremfor å utsette det for en skremmende og kanskje traumatisk opplevelse.

[Sofline]

Ta med barnet. H*n bør få sjanse til å si farvel til vennen sin, og vil nok synes det var rart h*n ikke fikk være med når h*n blir eldre. Det er lettere å gå i begravelse første gang når man er barn enn når man er voksen. Det er også en del av livet.

[Lillemus]

Ta barnet med, men vært forberedt på å måtte gå dersom det blir for traumatisk for barnet.

Mine to har vært med i to begravelser (2 og 4 + 3 og 5 år gamle) og det gikk helt fint.

[løvinne71]

Jeg tror barn generellt har et mer naturlig syn på livet og døden. Og at det ofte er vi voksne som "lærer" barna at døden er et "tabu" ved å unngå å snakke om døden, eller "skåne" dem for alvorlig sykdom eller begravelser.

At det blir trist, vil ikke automatisk si det samme som at det blir TRAUMATISK.

Tvert imot tror jeg ofte at barn takler slikt bedre enn voksne. For de filosoferer ikke så mye rundt de triste omstendighetene, men slår seg lettere til ro med enkle forklaringer som at Lisa eller Per ikke er her lengre fordi h*n var syk, eller skadet seg, og nå er "hos Gud"

Hvis det var en nær venn, så synes jeg et barn på 7 år burde få anledning til å være med i begravelsen.

En 7 åring er såpass stor at h*n kan bli forklart og forberedt på forhånd om hvordan begravelsen kommer til å bli. Og kan kanskje utifra dette selv være med å avgjøre om de ønsker å være med?

[jubalong70]

Hvis en venn av min eldste datter (som blir 7 i desember) hadde dødd, så hadde jeg spurt datteren min om hun ville gå i begravelsen. Hun har vært i begravelsen til oldemoren sin, og vet at det kan bli tårer.

Hvis hun hadde hatt lyst til å være med, hadde jeg på forhånd snakket endel med henne om at de voksne kommer til å gråte mye og antageligvis være fryktelig lei seg. At det er helt i orden, for det er trist når noen dør. Og det er ekstra trist når det er et barn som dør.

Ellers ville jeg selvsagt vært tilgjengelig for å svare på spørsmål. Vi har fortalt våre barn at de som dør kommer til himmelen. Dette virker det som om de finner en trøst i.

Under selve begravelsen ville jeg nok hatt fokuset endel på barnet mitt, og vært der for henne, trøstet henne osv.

[laura]

Min fireåring var i begravelse hos en barnehagevenn i vår. Vi satt oss langt bak og deltok på hennes premisser. Jeg hadde fortalt hva som kom til å skje. Hun hadde også, sammen med sine søsken på sju og ni vært i begravelse hos oldemor et halvt år tidligere. Det gikk også veldig bra fordi vi hadde forklart hva de gikk til.

Foruten erfaring med egne barn i begravelse har jeg dessverre også mye erfaring med fettere og kusiner fra to år og og oppover som har deltatt i begravelser hos alt fra søsken til besteforeldre og tanter og onkler. Vi har kultur for å ta barna med på både solskinnsdager og de de triste dagene og erfaringene med barn og begravelser er udelt positive.

Å få ta skikkelig farvel er flott for barn. Ta med en rose eller en bamse til å legge på grava som en siste hilsen. Besøke graven når korset har kommet opp og når steinen er på plass. Synge litt på grava og snakke om hyggelige og flotte ting som skjedde da den døde levde.

Døden er en del av livet som vi bør la barna delta i.

Nå kom jeg forresten på at om du er usikker på hva du bør si til barnet om at et barn har dødd kan det være lurt å ta kontakt med en prest eller andre som kan mye om sorg. Vi hadde besøk i barnhagen da et barn døde og det var til stor hjelp for foreldre og ansatte.