Hva er det med nabojenta?

[Gjest hva er riktig å gjøre?]

Sønnen vår på 5 leker mye med ei jente på 6 i nabolaget. Ei nydelig jente, men hun gjør så mye ugang. Sønnen vår blir så umulig og frekk i munnen når han har vært sammen med henne. Vi er bekymret for hva slags påvirkninghun har på sønnen vår. Hun er ett år eldre enn vår sønn.

I går hadde vi besøk av mine foreldre. Vi oppdaget at de hadde åpnet bagasejerommet deres og dreiv og rota rundt på ting der bak, noe vår sønn aldri kunnet fine på alene. Da vi kom ut sa sønnen vår at hun også hadde skrapet på bilen deres med en leke så det ble riper i lakken.

Ugang gjort tidligere av henne:

- Da vi var på ferie i en uke fortalte naboen at hun hadde revet ned en stor del av stein-muren vår, de sa hun måtte slutte og hun ble tydelig sur for tilsnakket og bare rev enda mer og tok fatt i en mur lenger ute også og rev ned der også da hun gikk.

- Vi fant fotspor på panseret på bilen vår og lurte på om det var henne eller sønnen vår. Mannen min fant ut at fotsporene på bilen stammet fra hennes sko.

- Ved et par anledninger har vi funnet dem på et garasjetak hos en nabo. Da jeg så fra vinduet så jeg plutselg hennes hode dukke opp og ikke lenge etter så dukket vår sønns hode opp også.

- Tok henne på fersk gjerning da hun dro av blomsten på en lyngaktig plante vi har. Dette har hun gjort to ganger. Kanskje tre, nå ser denne planten helt avblomstret ut (er det henne, eller er blomsten rett og slett avblomstret?)

- Sønnen vår fortalte igår at hun hadde slått og kløpet ham.

- I går skled hun på rekkverket vårt fra loftet, mens jeg var der.

- Hun har klint neglalakk på døren vår.

- Hun har revet av to sprosser på sideglasset på ytterdøren. Kan også være sønnen vår. Dette vet vi ikke sikkert annet enn at han ikke pleier å finne på slike ting.

- Hun bare forsyner seg av tingene til sønnen vår og regjerer som om hun skulle bestemme over disse tingene. Hun bare tar sykkelen, rullebrettet, og sparkesykkelen til sønnen vår og tror hun kan gjøre som hun vil.

Vi snakker ofte til henne og sender henne hjem, når vi tar henne på fersk gjerning i slike ting. Kanksje burde vi ta opp dette med foreldrene hennes, men moren virker litt sky og tilbaketrukken, mannen jobber i en annen by i perioder og er borte lenge av gangen så det virker som hun er mye alene om omsorgen for denne jenta og hennes eldre bror.

Må bare nevne at før vi hadde barn i det hele tatt og denne broren til jenta var mindre var det han som gikk i nabolaget og gjorde hærverk, han har faktisk slått på vår bli med en pinne. Andre i nabolaget har også bemerket ugangen til denne gutten.

Hva er riktig å gjøre i en slik situasjon, nå er jeg alvorlig bekymret for sønnen vår, tenker på at han kan få eller allerede har fått uheldig påvirkninga av henne. Han ser veldig opp til henne. De kan leke greit sammen også, men så er det disse rampestrekene da. Det er ikke så mange andre i nabolaget å leke med, bare en 2 år yngre gutt som de også er sammen med iblandt.

Burde vi holde ham unna henne?

Må også nevne at i barnehagen som han går er det bare skryt å få om sønnen vår. De sier han fungerer veldig bra, er sosial og i godt humør, der han ferdes er det det aldri konflikter, han har masse gode venner. Kort sagt han fungerer bra, men så er det her hjemme da sammen med nabojenta...

[SoriaMoria]

Hva er riktig å gjøre? spør du - jeg synes at det i alle fall er riktig å begynne med å snakke med moren til jenta - kanskje en samtale mellom dere to kan være konstruktiv.

[Ugga Bugga]

Jeg hadde aldri i verden latt mine barn leke med henne, og det hadde jeg sagt klart ifra om til hennes foreldre. (Jeg har ikke barn, så det er forsovidt helt hypotetisk)

Forresten heter det "ugagn" og ikke "ugang".

Og så hører ikke innlegget hjemme på "Foreldre-tenåringer".

[Mistera]

På meg så hørest det ut som om at det skorter på oppdragelse på Jenta rett og slett.

Ta en prat med moren hennes.

[Qwerty2]

Du skriver at dette er ei nydelig jente og sønnen din har mye glede av henne.

Jeg ville snakket med moren/foreldrene. Start med å fortelle at du liker jenta veldig godt, men blabla.. feks at endel skade (som på bilen etc) begynner å bli dyrt for dere og dere liker ikke å måtte ta henne gang på gang.

Å fortelle foreldre at barna deres ikke er greie er forferdelig, men dette vil bare utvikle seg, det går ikke til av seg selv. Har du godtatt jenta så langt, tror jeg foreldrene vil forstå at du bare er bekymret, og ikke sier det for å være jævlig. Det er ikke alle foreldre som kan oppdra ungene sine og de trenger rett og slette en samtale.

[Gjest mamma'n hans]

Dårlig oppdragelse er foreslått - jeg vil som vanlig tipse om at det er mulig hun har adhd eller lignende? Lidelsen er arvelig, så om foreldrene også har problemer, er det ikke uvanlig. Lidelsen kalles ofte "omvendt arvelig" fordi mange foreldre først får diagnosen selv etter at barna får den. Voksne har ofte ikke fått diagnosen fordi man tidligere ikke var så bevisst på adhd.