Treffende svar på dumme spørsmål?

[Gjest litt oppgitt mamma]

Jeg savner ofte å vite hva jeg skal svare når jeg hører ubetenksomme kommentarer om adopsjon, især når barnet mitt er tilstede.

Men i dag var spørsmålet bare dumt: Jeg var i barnehagen for å hente, og barnet mitt satt på fanget mitt. En annen mamma (ny) spør meg: "Hvor er hun fra?" "Jenta mi er født i Kina", svarte jeg, og ser smilende på barnet mitt. Så kommer neste spørsmål høyt og tydelig: "Vet hun det selv?"

Hva svarer man på slikt? For det første, hvis hun ikke hadde visst det, ville spørsmålet, i barnets nærvær, vært helt på trynet. For det andre, hvis barnet mitt visste det (hvilket hun selvsagt visste) virker det også dumt, fordi det kan signalisere (overfor mitt barn og den andre mammaens barn) at det at hun er adoptert fra Kina skulle være noe hemmelig liksom.

Vel, akkurat denne gangen klarte jeg å gi et svar som jeg syns var noenlunde greit, jeg snudde meg mot barnet mitt leende, og sa: "Selvsagt vet hun at hun er født i Kina, ikke sant X, at mamma og pappa kom og hentet deg i Kina!"

Hva slags spørsmål har dere andre fått, i barnas påhør, og hva har dere svart?

[escimo]

Jeg ble spurt om barnet mitt hadde levd på risavkok når hun bodde i Colombia...

He he... den har vi ledd mye av i etterkant. Sier vel mest om IQ-en til vedkommende som spurte..

Og ja, det var i barnets nærvær, men hun var bare 3 måneder da, så hun skjønte det jo ikke.. he he..

Husker ikke hva jeg svarte, tror bare jeg begynte å le høyt.. ;-)

[Gjest Utrolig?]

Er det mulig? Ja, folk spør om mye rart og sier mye rart.Datteren min og jeg var en tur i butikken.Mens jeg står å venter på min tur begynner en dame(60+) å småprate noe som jeg syntes kan være koselig.Plutselig sier hun: HAR DU KJØPT HENNE??

Er det mulig? Syntes dette var sikkelig ille, min lille jente var rett ved siden av meg. Håper ikke hun hørte det. Jeg sa: Man kjøper IKKE barn! Da begunte hun å bable i vei om at hun skjønte det og sønnen var fadder til et barn i Afrika....Det er bare ikke sånne ting man ønsker å prate om rett foran kassa i butikken.

Nå som jeg er i det rette hjørne kan jeg vel fortsette. Noen lurte på om det gikk bra med barna i vinter siden det var så kaldt. Det er greit man er født i Afrika, men HALLO!

Hvorfor er det så veldig mange som er så inmari intresert i om barna våre er biologiske søsken. Altså om de har ligget i samme mage. Nei det er nok best jeg slutter. LIVET ER HERLIG FORESTEN!!

[hidi]

Dessverre er det spørsmål som dere må høre resten av livet...

Noen mennesker eier verken takt eller tone, andre scorer ikke høyt på sosial intelligens.

Du gjør så absolutt ditt til å svekke disse synspunktene og flere med deg.

Og det er ikke alltid negativt ment, tror jeg, bare ubetenksomhet eller lav SQ.

Ditt barn/barna kommer til å vokse opp som trygge små mennesker nettopp pga av uhemmet og stolt kjærlighet fra flotte foreldre!

stor klem

[trompet]

Jeg ble spurt om barnet mitt hadde levd på risavkok når hun bodde i Colombia...

He he... den har vi ledd mye av i etterkant. Sier vel mest om IQ-en til vedkommende som spurte..

Og ja, det var i barnets nærvær, men hun var bare 3 måneder da, så hun skjønte det jo ikke.. he he..

Husker ikke hva jeg svarte, tror bare jeg begynte å le høyt.. ;-)

Men oppi alt dette så må vi ikke glemme at vi også en gang var fulle av spørsmål. Svarene fikk vi ettersom hvor vi var i forbredelsene.De som spør dumt... de vet bare ikke bedre.

[muriel]

"Vet hun det selv"... moah-ha-ha, at det går an!!!

Jeg svarer litt etter humør og mottager. Hvis jeg er opplagt og det virker som den som spør gjør det av oppriktig og vennlig interesse, svarer jeg pent og høflig at det har hun visst siden hun lå på stellebordet.

Hvis jeg ikke er fullt så opplagt, eller den som spør virker i overkant tett i pappen, svarer jeg bare "selvfølgelig!"

- Eller eventuelt "Selvfølgelig ikke, og jeg ville sette pris på om du ikke forteller henne det, stakkar."

[hijos]

Gutta boys skal begynne på skolen om et par uker, de kom til oss fra Colombia da de var 3, for 2,5 år siden.

Ennå spør folk, litt forundret liksom; "de snakker norsk?"

Tenk dere i komfirmasjonen, eller i sitt eget bryllup, når forsamlingen sukker forundret i kor, "De svarte ja på norsk, tenk det dere!"

En annen ting som går igjen er; var de 3 år når dere fikk dem, var ikke det stort?

Ja, det finnes mange dumme folk der ute, og det må vi bare venne oss til. Men jeg skulle ønske at de kunne spare de dummeste spørsmålene til barna var gått.

[Gjest pippppi]

Gutta boys skal begynne på skolen om et par uker, de kom til oss fra Colombia da de var 3, for 2,5 år siden.

Ennå spør folk, litt forundret liksom; "de snakker norsk?"

Tenk dere i komfirmasjonen, eller i sitt eget bryllup, når forsamlingen sukker forundret i kor, "De svarte ja på norsk, tenk det dere!"

En annen ting som går igjen er; var de 3 år når dere fikk dem, var ikke det stort?

Ja, det finnes mange dumme folk der ute, og det må vi bare venne oss til. Men jeg skulle ønske at de kunne spare de dummeste spørsmålene til barna var gått.

Må smile litt.

Fikk det samme spørsmålet om min lille datter som da var bare baby; SNAKKER HUN NORSK?

Hun var da altså bare baby, hallo???

Noen ganger er folk aldeles i tåkeheimen.

[Gjest kløverblomst]

Må smile litt.

Fikk det samme spørsmålet om min lille datter som da var bare baby; SNAKKER HUN NORSK?

Hun var da altså bare baby, hallo???

Noen ganger er folk aldeles i tåkeheimen.

Minner meg om noe min mor fortalte en gang... Etter krigen var det jo en del kvinner som var blitt med barn, og noen ganger var omgivelsene i tvil om faren var tysk, russisk eller norsk.

Da var det noen kloke husmødre som hadde konstatert at DET får man jo tidsnok greie på, når ungen lærer å snakke.... :-D

[Gjest mij]

Men oppi alt dette så må vi ikke glemme at vi også en gang var fulle av spørsmål. Svarene fikk vi ettersom hvor vi var i forbredelsene.De som spør dumt... de vet bare ikke bedre.

"Men oppi alt dette så må vi ikke glemme at vi også en gang var fulle av spørsmål."

Det mest vettuge jeg har lest i denne tråden :-)

[Fane]

Nå blir jeg engstelig her! Jeg har ingen erfaring med adopsjon annett en en veninde som var adoptert i barndomen.Men har jo truffet noen adoptivforeldre etter at jeg selv fikk barn og det er nå jeg blir lei meg.

Jeg har spurt om hvor de var fra!!! Er det frekt?

Er det også en UMULIGHET at barna er biologiske søsken, hender det aldri at man adopterer søsken sammen?

Det om at de spør om de forstår norsk er jo bare morosomt da, det er lov å le da vel?

De spørsmålene om å ha kjøpt barnet derimot er jeg enig i at er ondskapsfullt. Resten av det dere nevner synes jeg ærligtalt er temmelig uskyldig altså.

Jeg spør for å vise litt interesse jeg, kanskje slutte med det?

[Ugga Bugga]

Minner meg om noe min mor fortalte en gang... Etter krigen var det jo en del kvinner som var blitt med barn, og noen ganger var omgivelsene i tvil om faren var tysk, russisk eller norsk.

Da var det noen kloke husmødre som hadde konstatert at DET får man jo tidsnok greie på, når ungen lærer å snakke.... :-D

Ha ha

Det var dagens

[AAA]

Nå blir jeg engstelig her! Jeg har ingen erfaring med adopsjon annett en en veninde som var adoptert i barndomen.Men har jo truffet noen adoptivforeldre etter at jeg selv fikk barn og det er nå jeg blir lei meg.

Jeg har spurt om hvor de var fra!!! Er det frekt?

Er det også en UMULIGHET at barna er biologiske søsken, hender det aldri at man adopterer søsken sammen?

Det om at de spør om de forstår norsk er jo bare morosomt da, det er lov å le da vel?

De spørsmålene om å ha kjøpt barnet derimot er jeg enig i at er ondskapsfullt. Resten av det dere nevner synes jeg ærligtalt er temmelig uskyldig altså.

Jeg spør for å vise litt interesse jeg, kanskje slutte med det?

Hei!

Jeg er enig i at mange spørsmål er mer morsomme enn noe som helst annet. Og folk spør av hjertens lyst, hele tiden. Noen ganger er det OK å svare, andre ganger er det ikke det. Det kommer an på både spørsmålet og hvem som er til stede når det blir spurt, altså om barnet hører på.

F.eks dette om de er søsken. Selvsagt er de søsken, de har samme mamma og samme pappa. Deres biologiske opphav er det strengt tatt ingen andre som har noe med. Dermed er det selvsagt ikke sagt at det er noen hemmelighet at de ikke er biologiske søsken, men de skal få slippe å til stadighet få satt spørsmålstegn ved sin familietilhørighet - virkelig!!

Det er flere spørsmål og kommentarer i samme gata. Jeg kunne f.eks veldig godt tenke meg at folk sluttet å være selvutnevnte kinaeksperter som fortalte mine barn hvor mye jenter er hatet i Kina, og at de nok haddde vært døde hvis de hadde blitt værende der. Jentene mine er 2 og 4 år, de bare stod og så med store runde øyne da en gammel lærer av meg kom med dette er en dag. Jeg syns de burde ha sluppet.

Altså: Jeg sier ikke at jeg går rundt og er fornærma eller svarer uforskammet hver gang noen spør om noe. Heller tror jeg ikke at alle spørsmål er vondt ment. (de færreste er vondt ment vil jeg tro)

Men når valget står mellom å beskytte mine barn for ubetenksomme spørsmål og kommentarer som kan såre dem og som de er for små til å forstå, og å svare snilt og høflig på spørsmål om ting som folk egentlig ikke har noe med, så kan du jo prøve å gjette hva jeg velger. :-)

[Gjest litt oppgitt mamma]

Nå blir jeg engstelig her! Jeg har ingen erfaring med adopsjon annett en en veninde som var adoptert i barndomen.Men har jo truffet noen adoptivforeldre etter at jeg selv fikk barn og det er nå jeg blir lei meg.

Jeg har spurt om hvor de var fra!!! Er det frekt?

Er det også en UMULIGHET at barna er biologiske søsken, hender det aldri at man adopterer søsken sammen?

Det om at de spør om de forstår norsk er jo bare morosomt da, det er lov å le da vel?

De spørsmålene om å ha kjøpt barnet derimot er jeg enig i at er ondskapsfullt. Resten av det dere nevner synes jeg ærligtalt er temmelig uskyldig altså.

Jeg spør for å vise litt interesse jeg, kanskje slutte med det?

Hvis du vil være på den sikre siden, bør du vente med å stille dine spørsmål til det ikke er (noen) barn i nærheten.

Tenk deg at du var et barn, og hver gang dere traff noen nye, spurte de om du var dine foreldres "ordentlige" barn, eller om du og broren din var "ordentlige" søsken.

Kan ikke folk forstå at dette kan skape stor usikkerhet hos et lite barn?

Folk spør jo som om barnet er usynlig!

Nei en gylden regel må være: Det du ikke kan spørre barnet om direkte, i barnespråk, og er trygg på at barnet ikke blir utrygg av det - det bør du heller droppe.

[ahg]

Nå blir jeg engstelig her! Jeg har ingen erfaring med adopsjon annett en en veninde som var adoptert i barndomen.Men har jo truffet noen adoptivforeldre etter at jeg selv fikk barn og det er nå jeg blir lei meg.

Jeg har spurt om hvor de var fra!!! Er det frekt?

Er det også en UMULIGHET at barna er biologiske søsken, hender det aldri at man adopterer søsken sammen?

Det om at de spør om de forstår norsk er jo bare morosomt da, det er lov å le da vel?

De spørsmålene om å ha kjøpt barnet derimot er jeg enig i at er ondskapsfullt. Resten av det dere nevner synes jeg ærligtalt er temmelig uskyldig altså.

Jeg spør for å vise litt interesse jeg, kanskje slutte med det?

Hei. Jeg slutter meg til det AAA skriver.

Personlig tror jeg de aller fleste spør eller kommenterer av positiv interesse, og det synes jeg ikke de kan klandres for. Men det kan bli veldig feil hvis spørsmålene / kommentarene er ubetenksomme, spesielt når barna er til stede. Selv små barn oppfatter veldig mange ting, og det er klart vi foreldre vil beskytte dem mot å høre ting som de burde slippe.

Et eksempel på en kommentar fra en person som betraktet et afrikansk-født barn: «H*n er jo ikke HELT svart.» Skulle det være en fordel, eller hva ...?

Et annet eksempel som jeg selv har hørt noen ganger, er: «Så heldige de er som kunne komme til dere her i Norge og få det så godt». Da svarer jeg: «Slik jeg ser det, er det VI som er heldige som har fått to så flotte barn.»

Du spør om søsken. Jeg synes det er helt naturlig å lure på om adoptivbarn er biologiske søsken, og jeg har selv fått spørsmål mange ganger om barna våre er søsken. I deres verden er de selvfølgelig søsken, og det ville være rart og trist for dem om noen skulle mene noe annet. De vet at de har kommet fra magen til to forskjellige damer, men de er da vitterlig søsken som medlemmer av samme familie. Og det ville være absurd for oss foreldre å betrakte dem som noe annet enn søsken, selv om de har ulikt genetisk opphav. Min anbefaling er derfor: ikke spør om slikt når barna er til stede.

For å svare på ditt spørsmål hender det at adoptivbarn er biologiske søsken, men i de aller fleste tilfeller er de ikke det.

Det er nå åtte år siden vi fikk vårt første barn. Jeg merker at jeg var mer sårbar på spørsmål fra andre de første årene. Nå tar jeg det mer med ro, selv om spørsmålene skulle være dumme eller ubetenksomme. Fok mener jo stort sett bare godt, og da får jeg ha litt takhøyde.

[Fane]

Hei. Jeg slutter meg til det AAA skriver.

Personlig tror jeg de aller fleste spør eller kommenterer av positiv interesse, og det synes jeg ikke de kan klandres for. Men det kan bli veldig feil hvis spørsmålene / kommentarene er ubetenksomme, spesielt når barna er til stede. Selv små barn oppfatter veldig mange ting, og det er klart vi foreldre vil beskytte dem mot å høre ting som de burde slippe.

Et eksempel på en kommentar fra en person som betraktet et afrikansk-født barn: «H*n er jo ikke HELT svart.» Skulle det være en fordel, eller hva ...?

Et annet eksempel som jeg selv har hørt noen ganger, er: «Så heldige de er som kunne komme til dere her i Norge og få det så godt». Da svarer jeg: «Slik jeg ser det, er det VI som er heldige som har fått to så flotte barn.»

Du spør om søsken. Jeg synes det er helt naturlig å lure på om adoptivbarn er biologiske søsken, og jeg har selv fått spørsmål mange ganger om barna våre er søsken. I deres verden er de selvfølgelig søsken, og det ville være rart og trist for dem om noen skulle mene noe annet. De vet at de har kommet fra magen til to forskjellige damer, men de er da vitterlig søsken som medlemmer av samme familie. Og det ville være absurd for oss foreldre å betrakte dem som noe annet enn søsken, selv om de har ulikt genetisk opphav. Min anbefaling er derfor: ikke spør om slikt når barna er til stede.

For å svare på ditt spørsmål hender det at adoptivbarn er biologiske søsken, men i de aller fleste tilfeller er de ikke det.

Det er nå åtte år siden vi fikk vårt første barn. Jeg merker at jeg var mer sårbar på spørsmål fra andre de første årene. Nå tar jeg det mer med ro, selv om spørsmålene skulle være dumme eller ubetenksomme. Fok mener jo stort sett bare godt, og da får jeg ha litt takhøyde.

det er veldig forskjell på måten å spørre på. Dere må vel merke om det er uvitenhet/dummhet eller om det er ment for å såre?

Det blir jo aldri lagt skjul på for adoptivbarn at de har ligget i en "annens mage" men at dere er mor og far for det. Tror dere ikke det faller like naturlig for dem at søster/bror har ligget i annen mage men er ekte søster/bror for det?

Selv er jeg veldig ulik min bror og fikk stadig høre er DERE søsken? Vi er "ekte søsken" vi.

Selv har jeg ett barn uten krøller mens både min mann og jeg har krøller vi får stadig noen spøker om postmannen.

Gidder da ikke bry meg om sånt!

Når jeg svarte trådstarter så var hun fornærmet over spm. om hvor barnet var fra og om barnet evnt visste det selv. Spørsmål to ganske "dumt" spørsmål men ingen grunn til å hisse seg opp tenkte jeg om det.

Har fått servert litt andre problemstillinger etter det og de er av litt annen kaliber.

[Gjest litt oppgitt mamma]

det er veldig forskjell på måten å spørre på. Dere må vel merke om det er uvitenhet/dummhet eller om det er ment for å såre?

Det blir jo aldri lagt skjul på for adoptivbarn at de har ligget i en "annens mage" men at dere er mor og far for det. Tror dere ikke det faller like naturlig for dem at søster/bror har ligget i annen mage men er ekte søster/bror for det?

Selv er jeg veldig ulik min bror og fikk stadig høre er DERE søsken? Vi er "ekte søsken" vi.

Selv har jeg ett barn uten krøller mens både min mann og jeg har krøller vi får stadig noen spøker om postmannen.

Gidder da ikke bry meg om sånt!

Når jeg svarte trådstarter så var hun fornærmet over spm. om hvor barnet var fra og om barnet evnt visste det selv. Spørsmål to ganske "dumt" spørsmål men ingen grunn til å hisse seg opp tenkte jeg om det.

Har fått servert litt andre problemstillinger etter det og de er av litt annen kaliber.

Fana, jeg må bare få korrigere deg litt, så det ikke blir misforståelser.

Du skriver: "Når jeg svarte trådstarter så var hun fornærmet over spm. om hvor barnet var fra og om barnet evnt visste det selv."

Det er feil. At kvinnen spurte hvor barnet mitt var fra, syns jeg var helt greit. (Min datter er også stolt av at hun er fra Kina). Det var spørsmål nr. 2 jeg reagerte på. Jeg ble slett ikke fornærmet, derimot oppgitt, og litt engstelig. Jeg tenkte "hva blir det neste spørsmålet, siden hun åpenbart ikke tenker over at barnet er tilstede"

Du skriver også, i forhold til spørsmålet om barna er "ordentlige søsken" (som blir tatt opp lenger ned):

"Det blir jo aldri lagt skjul på for adoptivbarn at de har ligget i en "annens mage" men at dere er mor og far for det. Tror dere ikke det faller like naturlig for dem at søster/bror har ligget i annen mage men er ekte søster/bror for det?"

Jo, for barnet er det naturlig! Så naturlig at barnet sannsynligvis ikke har tenkt over det i det hele tatt. Derfor kan barnet bli forvirret når voksne mennesker stiller spørsmålstegn om de da ikke er "ordentlige" søsken.

Man bør ikke ikke bruke begrepet "ordentlig" (om foreldre/søsken) i det hele tatt. Det man mener å spørre om, er jo om barna er biologiske søsken. Det er noe annet! Men selv det spørsmålet er noe jeg ikke fatter at folk trenger å være så nysgjerrige på. Hva så, om de er biologiske søsken eller ikke, hva spiller det for rolle? Er det så viktig? Det er sannsynligvis svært lite viktig for adoptivfamilien i allefall.

Uansett, jeg gjentar at barn skal ikke måtte stadig høre spørsmål som HØRES UT SOM om de voksne ikke tror de er ordentlige søsken. Spar slike spørsmål til dere er alene med foreldrene.

[trompet]

Fana, jeg må bare få korrigere deg litt, så det ikke blir misforståelser.

Du skriver: "Når jeg svarte trådstarter så var hun fornærmet over spm. om hvor barnet var fra og om barnet evnt visste det selv."

Det er feil. At kvinnen spurte hvor barnet mitt var fra, syns jeg var helt greit. (Min datter er også stolt av at hun er fra Kina). Det var spørsmål nr. 2 jeg reagerte på. Jeg ble slett ikke fornærmet, derimot oppgitt, og litt engstelig. Jeg tenkte "hva blir det neste spørsmålet, siden hun åpenbart ikke tenker over at barnet er tilstede"

Du skriver også, i forhold til spørsmålet om barna er "ordentlige søsken" (som blir tatt opp lenger ned):

"Det blir jo aldri lagt skjul på for adoptivbarn at de har ligget i en "annens mage" men at dere er mor og far for det. Tror dere ikke det faller like naturlig for dem at søster/bror har ligget i annen mage men er ekte søster/bror for det?"

Jo, for barnet er det naturlig! Så naturlig at barnet sannsynligvis ikke har tenkt over det i det hele tatt. Derfor kan barnet bli forvirret når voksne mennesker stiller spørsmålstegn om de da ikke er "ordentlige" søsken.

Man bør ikke ikke bruke begrepet "ordentlig" (om foreldre/søsken) i det hele tatt. Det man mener å spørre om, er jo om barna er biologiske søsken. Det er noe annet! Men selv det spørsmålet er noe jeg ikke fatter at folk trenger å være så nysgjerrige på. Hva så, om de er biologiske søsken eller ikke, hva spiller det for rolle? Er det så viktig? Det er sannsynligvis svært lite viktig for adoptivfamilien i allefall.

Uansett, jeg gjentar at barn skal ikke måtte stadig høre spørsmål som HØRES UT SOM om de voksne ikke tror de er ordentlige søsken. Spar slike spørsmål til dere er alene med foreldrene.

Men dere.. når jeg ser på mine to , så har de så mye felles trekk at de like godt kunne vært biologiske søsken. derfor kan jeg forstå spørsmåla som kommer ang det. Det jeg er enig med dere alle i,.. er at det ikke bør bli spurt noe om barna når barna er tilstede. Det er da vi kan bli litt forskrekka å lure på hva blir det neste spørsmålet? Men ellers så er det greit å svare på det man kan svare på uten å dermed fortelle det som ingen andre har noe med.For eksempel når vi stoldt viser fram bilder av barna så kommer spørsmåla helt sikkert , være seg det ene eller det andre. Det er iallefall min erfaring.

[laban]

Nå blir jeg engstelig her! Jeg har ingen erfaring med adopsjon annett en en veninde som var adoptert i barndomen.Men har jo truffet noen adoptivforeldre etter at jeg selv fikk barn og det er nå jeg blir lei meg.

Jeg har spurt om hvor de var fra!!! Er det frekt?

Er det også en UMULIGHET at barna er biologiske søsken, hender det aldri at man adopterer søsken sammen?

Det om at de spør om de forstår norsk er jo bare morosomt da, det er lov å le da vel?

De spørsmålene om å ha kjøpt barnet derimot er jeg enig i at er ondskapsfullt. Resten av det dere nevner synes jeg ærligtalt er temmelig uskyldig altså.

Jeg spør for å vise litt interesse jeg, kanskje slutte med det?

Jeg leste her på DOLs Adopsjonsforum en gang tidligere, at en grei måte å spørre om det med biologiske søsken på (hvis man nå absolutt må vite det), kan være å spørre om barna ble hentet samtidig.

Hvis svaret er nei, er det svært sannsynlig at de ikke er biologiske søsken. Det _hender_ riktignok at samme familie blir spurt om de vil adoptere et biologisk søsken til et barn de allerede har, men det er sjelden.

Spørsmål om hentingen er det ikke så ille om barna overhører, de er vanligvis godt orienterte om hentereisen.

[Gjest grønn tulipan]

Etter å ha lest endel innlegg herfra, må jeg si at jeg blir "engstelig" for å snakke med adoptivforeldre.

Forstår ikke at en kan bli fornærmet og oppgitt over uskyldige spørsmål? Dere må tenke på at de aller fleste ikke kan noe om adopsjon, og da er det i positiv interesse at spørsmålene kommer.

Det er jo helt vanlig at en kommenterer hvem barna likner eller ikke likner, at de er ulike/like som søsken. Dette skjer jo også der hvor det er ulike fedre og andre ømtålige familieforhold? Aldri opplevd at noen blir fornærmet for dette.

Tror dere som adopivforeldre bør forberede dere på spørsmål, og akseptere at folk er positivt interessert. En kan ikke forvente at alle vet hva som er pk og spørre om til enhver situasjon. Og dere som er ekspertene i dette, må da ta jobben med å informere og fortelle, uten å bli fornærmet.

Dette vil jo være det samme i alt som er anderledes, de som har handicapede barn, eller syke barn får ofte de samme "dumme"/uvitende spørsmålene gang etter gang.