Treffende svar på dumme spørsmål?

[Lanka]

Jeg må bare le av sånne dumme kommentarer. Tror det er beste måten å takle det på, for det vil alltid være noen som ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til adopsjon.

Som den litt eldre (og enslige) kvinnelige doktoren vi var henvist til på sykehuset her i forrige uke. På barneklinikken!!

Det første hun spør om etter at jeg har kommet inn med prinsen min på litt over ett år: Er han din, eller er han adoptert??

Hehe, jeg skjønte jo spørsmålet, så jeg svarte høflig at han var adoptert. Og da var svaret: Ja, du er jo så mørk selv, så han kunne jo vært din, men det var noe med fargene hans som sa meg at han ikke var det!! Jeg svarte ikke så mye på akkurat det.

Så spør hun om det er første barn, og jeg svarer at det er nummer to. Og hennes svar: Ja, det er jo så mange å ta av!!

Flere ganger kom hun inn på det at han ikke var min, men så rettet hun seg i ett tilfelle og sa: Ja, han er jo din da, men du har ikke født ham.

Sier du det? Det hadde jeg ikke tenkt på!! Hihi. Vel, jeg tar som regel slikt med godt humør. Tror ikke det er så mye som er vondt ment, men de vet ikke helt hva de skal si! Og så får man jo en litt morsom historie å fortelle videre...

Klem fra

[Gjest girasol]

Jeg må bare le av sånne dumme kommentarer. Tror det er beste måten å takle det på, for det vil alltid være noen som ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til adopsjon.

Som den litt eldre (og enslige) kvinnelige doktoren vi var henvist til på sykehuset her i forrige uke. På barneklinikken!!

Det første hun spør om etter at jeg har kommet inn med prinsen min på litt over ett år: Er han din, eller er han adoptert??

Hehe, jeg skjønte jo spørsmålet, så jeg svarte høflig at han var adoptert. Og da var svaret: Ja, du er jo så mørk selv, så han kunne jo vært din, men det var noe med fargene hans som sa meg at han ikke var det!! Jeg svarte ikke så mye på akkurat det.

Så spør hun om det er første barn, og jeg svarer at det er nummer to. Og hennes svar: Ja, det er jo så mange å ta av!!

Flere ganger kom hun inn på det at han ikke var min, men så rettet hun seg i ett tilfelle og sa: Ja, han er jo din da, men du har ikke født ham.

Sier du det? Det hadde jeg ikke tenkt på!! Hihi. Vel, jeg tar som regel slikt med godt humør. Tror ikke det er så mye som er vondt ment, men de vet ikke helt hva de skal si! Og så får man jo en litt morsom historie å fortelle videre...

Klem fra

Bra du tar ting meg godt humør! Man kan virkelig ikke få for mye av godt humør ;-) Men når det er sagt, synes jeg den legen var ganske så ignorant... i forhold til hva man kan forvente fra den kanten...

[Lanka]

Bra du tar ting meg godt humør! Man kan virkelig ikke få for mye av godt humør ;-) Men når det er sagt, synes jeg den legen var ganske så ignorant... i forhold til hva man kan forvente fra den kanten...

Det er jeg helt enig med deg i. Når det gjelder doktoren altså. Hva skal man si? Jeg har funnet ut at det beste er å bare jatte med.

Men - jeg må legge til at jeg ikke hadde tatt det fullt så rolig om det var den veslevoksne jenta mi på 4,5 som var med meg til doktoren.

Er enig med mange av de adoptivforeldre som har svart i denne tråden: Det er ikke alltid nødvendig å komme med alle typer spørsmål om adopsjonen som barna hører på!!

Spesielt ikke om de er søsken. Barn vet ikke at det er biologiske søsken det er snakk om, de vet knapt hva det betyr.

Jeg håper og tror at mine barn skal få slippe å høre at vi ikke er deres "ordentlige" eller "ekte" foreldre, eller at de ikke er ordentlige søsken. Slikt er sårende, og burde ikke forekomme i dagens samfunn!

[trompet]

Det er jeg helt enig med deg i. Når det gjelder doktoren altså. Hva skal man si? Jeg har funnet ut at det beste er å bare jatte med.

Men - jeg må legge til at jeg ikke hadde tatt det fullt så rolig om det var den veslevoksne jenta mi på 4,5 som var med meg til doktoren.

Er enig med mange av de adoptivforeldre som har svart i denne tråden: Det er ikke alltid nødvendig å komme med alle typer spørsmål om adopsjonen som barna hører på!!

Spesielt ikke om de er søsken. Barn vet ikke at det er biologiske søsken det er snakk om, de vet knapt hva det betyr.

Jeg håper og tror at mine barn skal få slippe å høre at vi ikke er deres "ordentlige" eller "ekte" foreldre, eller at de ikke er ordentlige søsken. Slikt er sårende, og burde ikke forekomme i dagens samfunn!

Enig jeg også. En annen ting er at selv om barna har en mørkere hufarge enn foreldrene , så går de ikke rundt å tenker på det. De er den personen de føler å behøver neimen ikke bli dytta ørene fulle i tide å utide om at de er det. De (barna) legger ikke en gang merke til det når de er i speilet for de er vant til at det bare er sånn.Så de som kommer med slengbemerkninger har et ansvar å forholde seg til. Et meget tykt barn , et dertil spinkelt barn, et barn i rullestol,... de får da ikke slike bemerkninger? Jeg er veldig opptatt av at enhver person skal få være den de er å vil være . Så ..sett de taletrengte å ubetenkst-somme på plass straks, En lege skal vel foresten ikke kommentere utseende til barna men helsespørsmålene? (Så sant ikke utseende har med helsepørsmålet å gjøre da)

[morsan]

Jeg må bare le av sånne dumme kommentarer. Tror det er beste måten å takle det på, for det vil alltid være noen som ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til adopsjon.

Som den litt eldre (og enslige) kvinnelige doktoren vi var henvist til på sykehuset her i forrige uke. På barneklinikken!!

Det første hun spør om etter at jeg har kommet inn med prinsen min på litt over ett år: Er han din, eller er han adoptert??

Hehe, jeg skjønte jo spørsmålet, så jeg svarte høflig at han var adoptert. Og da var svaret: Ja, du er jo så mørk selv, så han kunne jo vært din, men det var noe med fargene hans som sa meg at han ikke var det!! Jeg svarte ikke så mye på akkurat det.

Så spør hun om det er første barn, og jeg svarer at det er nummer to. Og hennes svar: Ja, det er jo så mange å ta av!!

Flere ganger kom hun inn på det at han ikke var min, men så rettet hun seg i ett tilfelle og sa: Ja, han er jo din da, men du har ikke født ham.

Sier du det? Det hadde jeg ikke tenkt på!! Hihi. Vel, jeg tar som regel slikt med godt humør. Tror ikke det er så mye som er vondt ment, men de vet ikke helt hva de skal si! Og så får man jo en litt morsom historie å fortelle videre...

Klem fra

LOL for en utrolig historie!!!

Bra du tok det med godt humør, men den doktoren tok kaka!

[morsan]

Enig jeg også. En annen ting er at selv om barna har en mørkere hufarge enn foreldrene , så går de ikke rundt å tenker på det. De er den personen de føler å behøver neimen ikke bli dytta ørene fulle i tide å utide om at de er det. De (barna) legger ikke en gang merke til det når de er i speilet for de er vant til at det bare er sånn.Så de som kommer med slengbemerkninger har et ansvar å forholde seg til. Et meget tykt barn , et dertil spinkelt barn, et barn i rullestol,... de får da ikke slike bemerkninger? Jeg er veldig opptatt av at enhver person skal få være den de er å vil være . Så ..sett de taletrengte å ubetenkst-somme på plass straks, En lege skal vel foresten ikke kommentere utseende til barna men helsespørsmålene? (Så sant ikke utseende har med helsepørsmålet å gjøre da)

Oppsann!! Du mente det sikkert ikke slik, men nå sammenlignet du egentlig det å ha en mørkere hudfarge med det å være veldig tykk eller sitte i rullestol...... Og da blir det jo å si nettopp det du sikkert ønsket å ta avstand fra; at mørkere hudfarge er et "avvik".

Jeg skjønner veldig godt ønsket om at ikke alle og enhver skal påpeke hudfarge, nettopp fordi man ikke vil at barnet skal få følelsen av at det er "rart" eller et "avvik" på en eller annen måte.

Og selv har jeg alltid vært veldig bevisst overfor sønnen min til å si f eks "han med den grønne genseren" istedenfor "han som er brun i ansiktet".

[morsan]

Hei. Jeg må ærlig talt si at jeg blir litt irritert over alle dere som stikker innom adopsjonsforum og liksom skal bli "stumme av frykt for å si noe galt i fremtiden". Av og til dukker det opp innlegg alá det her som er ment for å være et diskusjonsemne mellom oss som har adoptert. Jeg skjønner ikke hvorfor folk skal hive seg på og la seg provosere av at enkelte synes slike spørsmål er litt kinkige? Tenk hvis alle skulle hive seg på barn og forelde forumet og si at "nei jeg tør aldri mer å spørre om farmora har fregner, for tenk det ser ut til at det er ømfintlig spørsmål..."

Kjære deg og andre som følger behov for å markere at dere er støtt over at vi har problemstillinger dere muligens ikke har, la da være å være så dramatisk! ;-)

Men slik er det nå engang bare i et forum som er åpent for alle.

Også i andre fora kan man få ymse kommentarer fra folk som "slenger innom". Hvor mange ganger har man ikke sett f eks kommentarer om de hysteriske mødrene på foreldre-småbarnforumet? Har man skrevet i én tråd om grøt, tror kanskje utenforstående at hele tilværelsen dreier seg om grøt....;-)

[mumitrollet]

Spørsmålet synes kanskje dumt for dere som "vet alt" om adopsjon. For det store flertallet som ikke vet like mye, er spørsmålene tilforlaterlige. Jeg synes kanskje det virker som om dere som har adoptert er en _smule_ hårsåre og tar alt opp i verste mening. Som flere skriver her nede, bidrar dette til at uvitende mennesker ikke tør å spørre om noe som helst. Dette bidrar til at det med adopsjon også i fremtiden blir noe "spesielt", nærmest "unormalt". Jeg tror dere kan gjøre mye selv for å avmystifisere det med adopsjon ved å svare åpent på slike _dumme_ spørsmål uten å latterliggjøre de "uvitende". Folk flest vet tross alt lite om adopsjon.

[mumitrollet]

Jeg må bare le av sånne dumme kommentarer. Tror det er beste måten å takle det på, for det vil alltid være noen som ikke vet helt hvordan de skal forholde seg til adopsjon.

Som den litt eldre (og enslige) kvinnelige doktoren vi var henvist til på sykehuset her i forrige uke. På barneklinikken!!

Det første hun spør om etter at jeg har kommet inn med prinsen min på litt over ett år: Er han din, eller er han adoptert??

Hehe, jeg skjønte jo spørsmålet, så jeg svarte høflig at han var adoptert. Og da var svaret: Ja, du er jo så mørk selv, så han kunne jo vært din, men det var noe med fargene hans som sa meg at han ikke var det!! Jeg svarte ikke så mye på akkurat det.

Så spør hun om det er første barn, og jeg svarer at det er nummer to. Og hennes svar: Ja, det er jo så mange å ta av!!

Flere ganger kom hun inn på det at han ikke var min, men så rettet hun seg i ett tilfelle og sa: Ja, han er jo din da, men du har ikke født ham.

Sier du det? Det hadde jeg ikke tenkt på!! Hihi. Vel, jeg tar som regel slikt med godt humør. Tror ikke det er så mye som er vondt ment, men de vet ikke helt hva de skal si! Og så får man jo en litt morsom historie å fortelle videre...

Klem fra

Jeg fatter ikke hva som var galt med de kommentarene. Synes det høres ut som hun holdt en hyggelig og morsom tone, ikke at "de vet ikke helt hva de skal si".

[mumitrollet]

Ja, men du snakker ikke om fødselen til noen du knapt kjenner?

Fødsler interesserer meg midt bak... Kanskje det er meg det er noe galt med da?

Ikke noe galt med deg, men fødsler er ganske ofte et tema når man har svært små barn. Terskelen for å dele opplevelser med relativt ukjente mennesker er lav, særlig i den første tiden etter en fødsel.

[mumitrollet]

Men oppi alt dette så må vi ikke glemme at vi også en gang var fulle av spørsmål. Svarene fikk vi ettersom hvor vi var i forbredelsene.De som spør dumt... de vet bare ikke bedre.

Amen til den!

[morsan]

Ikke noe galt med deg, men fødsler er ganske ofte et tema når man har svært små barn. Terskelen for å dele opplevelser med relativt ukjente mennesker er lav, særlig i den første tiden etter en fødsel.

Jo, men det er rn ting å snakke om fødselen til ukjente damer på barselavdelinga eller til dem som man akkurat har truffet i barselgruppa. Noe annet å bli spurt om dette og hint av ukjente mennesker på gata f eks.

Det har da vært mange tråder på småbarnsforum om hvor irriterende det kan være når tilfeldig fremmede spør inngående spørsmål om amming, fødsler og slikt.

[mumitrollet]

Jo, men det er rn ting å snakke om fødselen til ukjente damer på barselavdelinga eller til dem som man akkurat har truffet i barselgruppa. Noe annet å bli spurt om dette og hint av ukjente mennesker på gata f eks.

Det har da vært mange tråder på småbarnsforum om hvor irriterende det kan være når tilfeldig fremmede spør inngående spørsmål om amming, fødsler og slikt.

Noen blir irritert, men det er like fullt vanblig. Mange (de fleste?) synes det er helt OK å snakke om slikt.

[adopappa]

Spørsmålet synes kanskje dumt for dere som "vet alt" om adopsjon. For det store flertallet som ikke vet like mye, er spørsmålene tilforlaterlige. Jeg synes kanskje det virker som om dere som har adoptert er en _smule_ hårsåre og tar alt opp i verste mening. Som flere skriver her nede, bidrar dette til at uvitende mennesker ikke tør å spørre om noe som helst. Dette bidrar til at det med adopsjon også i fremtiden blir noe "spesielt", nærmest "unormalt". Jeg tror dere kan gjøre mye selv for å avmystifisere det med adopsjon ved å svare åpent på slike _dumme_ spørsmål uten å latterliggjøre de "uvitende". Folk flest vet tross alt lite om adopsjon.

Jeg klarer hva som helst av intelligente og fornuftige spørsmål, såvel som av "dumme" og lite gjennomtenkte, sågar direkte klønete spørsmål - SÅ LENGE de kommer til meg (evt. min kone) når vi er alene.

Når barna selv er til stede mener jeg det er utilgivelig og tegn på liten inntellingens å stille spørsmål som:

Hva måtte dere betale for ham/henne?

Var han/hun dyr?

Han/hun hadde vel levet i fattigdom i dag om ikke dere hadde kjøpt ham/henne?

Var foreldrene hans/hennes tiggere?

Er de søsken ... på ordentlig mener jeg?

osv. osv.

Joda, slike spørsmål kommer rett som det er (særlig når barna er små). Jeg tåler det, og kan sågar forsøke å svare høflig og greit, men når barna er tilhørere har jeg mest lyst til å finne frem en øks!

[Gjest LOTUS78]

Jeg klarer hva som helst av intelligente og fornuftige spørsmål, såvel som av "dumme" og lite gjennomtenkte, sågar direkte klønete spørsmål - SÅ LENGE de kommer til meg (evt. min kone) når vi er alene.

Når barna selv er til stede mener jeg det er utilgivelig og tegn på liten inntellingens å stille spørsmål som:

Hva måtte dere betale for ham/henne?

Var han/hun dyr?

Han/hun hadde vel levet i fattigdom i dag om ikke dere hadde kjøpt ham/henne?

Var foreldrene hans/hennes tiggere?

Er de søsken ... på ordentlig mener jeg?

osv. osv.

Joda, slike spørsmål kommer rett som det er (særlig når barna er små). Jeg tåler det, og kan sågar forsøke å svare høflig og greit, men når barna er tilhørere har jeg mest lyst til å finne frem en øks!

Dette var jo horrible spørsmål. Dette er spørsmål man ikke spør om man har noen lunde omløp, ikke en gang om barna ikke er til stede. Dersom man vil vite hvor mye det koster å adoptere, kan man spørre på en annonym nettside som dette eller kontakte en adopsjonsforening.

[Lillemus]

Dette var jo horrible spørsmål. Dette er spørsmål man ikke spør om man har noen lunde omløp, ikke en gang om barna ikke er til stede. Dersom man vil vite hvor mye det koster å adoptere, kan man spørre på en annonym nettside som dette eller kontakte en adopsjonsforening.

Det må være lov å spørre hvor mye det koster å adoptere, men man spør selvfølgelig ikke om hva barnet kostet! Det går an å ordlegge seg på en ordentlig måte.

[Gjest Kristiina]

Dette var jo horrible spørsmål. Dette er spørsmål man ikke spør om man har noen lunde omløp, ikke en gang om barna ikke er til stede. Dersom man vil vite hvor mye det koster å adoptere, kan man spørre på en annonym nettside som dette eller kontakte en adopsjonsforening.

Vel, jeg spurte på denne siden her for noen år siden om hvor mye det kostet å adoptere og ble mistenkt for å være et virus.

Det blir jo vanskelig når man ikke engang kan spørre slike uvitende spørsmål på en side som denne, uten at folk tar det opp i verste mening.

[MsSophie]

Det må være lov å spørre hvor mye det koster å adoptere, men man spør selvfølgelig ikke om hva barnet kostet! Det går an å ordlegge seg på en ordentlig måte.

Så lenge du ikke går i adopsjonstanker selv, så synes jeg det er totalt irrelevant å vite hva en adopsjon koster.

[Gjest LOTUS78]

Vel, jeg spurte på denne siden her for noen år siden om hvor mye det kostet å adoptere og ble mistenkt for å være et virus.

Det blir jo vanskelig når man ikke engang kan spørre slike uvitende spørsmål på en side som denne, uten at folk tar det opp i verste mening.

ja, jeg har forstått at det ikke bare er å spørre her. En stund på forsommeren var det jo omtrent bare lange remser med diskusjon om hvor forferdelig Tore på sporet var og gratulasjonshilsninger opp og ned i mente. Nå begynner det å komme mer diskusjoner, men man må passe tungen sin.

[mumitrollet]

Så lenge du ikke går i adopsjonstanker selv, så synes jeg det er totalt irrelevant å vite hva en adopsjon koster.

Nei, man skal for all del ikke kunne få kunnskap om noe som ikke direkte har med ens egen umiddelbare hverdag å gjøre. Det kunne jo føre til at man fikk økt forståelse/omtanke for andre menneskers liv.

Godt du påpekte det.