Hvordan føles det egentlig å være adoptert?

[Gjest undrende jeg]

Er bare en ting jeg alltid har lurt på: Hvordan føles det egentlig å være adoptert? For barnet altså? Jeg kan ikke forstå annet enn at det må være ganske vanskelig? Hvertfall når du blir tenåring å begynner å reflektere over livet?? Veit at det er mange som sier at adopterte barn er elsket dobbelt så mye, siden foreldrene i fødelandet først elsket de så høyt at de bestemte seg for å gi barnet flere muligheter, og så av adoptivforeldrene som har drømt om barn i flere år. Men jeg får meg ikke helt til å tro at barna føler det sånn selv. Men kanskje det blir annerledes når man alltid har bodd der?

Har selv vokst opp med stefar, og det har alltid vært et ømt tema for meg. Har aldri følt meg ordentlig "hans", selv om han har vært gift med mamma siden jeg var 2 år. Og når jeg har det så vanskelig, jeg med en forelder, hvordan må da adoptivbarn ha det? Er kanskje ikke så rart en god del adoptivbarn sliter?

[Gjest adop]

Virker som du har snakket med en del adopterte siden du vet at de "sliter". Eller?

Jeg er selv adoptert og har en ikke noe problemer forhold til det. Mine foreldre har alltid vært veldig åpene om temaet. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i det du skriver. Men det er jo individuelt akkurat som andre mennesker som ikke er adoptert som "sliter" med sine problemer.

[hidi]

Virker som du har snakket med en del adopterte siden du vet at de "sliter". Eller?

Jeg er selv adoptert og har en ikke noe problemer forhold til det. Mine foreldre har alltid vært veldig åpene om temaet. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i det du skriver. Men det er jo individuelt akkurat som andre mennesker som ikke er adoptert som "sliter" med sine problemer.

Jeg tror de alle fleste adoptivbarn i Norge har det jenvt over herlig....

Å være stebarn er et helt annet emne. Min datter på 12 har adoptert sin "pappa" Og ingen sier henne noe ord. De som spør får svar....

ALLE barn kan få porblemer.

De er assimilerte, snakker flytende dialekter, lærer vår kultur og har samtidig sjansje til å lære egen kultur etc.

Jeg er stolt av alle adoptivforeldre. De gjør en kjempejobb Ok de elsker dem ubetinget...

Har tre barn selv, men hadde jeg ikke fått noen selv ville uten å nøle adopert!

Synes det er skjønne snå trollunger som løper rundt omkring og leker med ale andre barn! Det bare så naturlig

[Gjest artikkel]

Står litt i denne eldre artikkelen:

http://www.dagbladet.no/magasinet/2003/06/07/370565.html

[Gjest undrende jeg]

Virker som du har snakket med en del adopterte siden du vet at de "sliter". Eller?

Jeg er selv adoptert og har en ikke noe problemer forhold til det. Mine foreldre har alltid vært veldig åpene om temaet. Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i det du skriver. Men det er jo individuelt akkurat som andre mennesker som ikke er adoptert som "sliter" med sine problemer.

Da jeg var yngre hadde jeg en god venn som var adoptert, og det var veldig vanskelig for han. (vet jo at det ikke er likt for alle! Var derfor jeg hadde lyst å høre fra andre også) Og så er det ikke til å unngå å legge merke til at flere som er adopterte har problemer med lærevansker, alkohol og sosialt. Dette er avvik som kanskje hadde oppstått uansett, og som også finnes blant mange som ikke er adopterte. Syns bare at det er litt rart at så mange av de som er adoptert har det sånn?! Men det har kanskje noe med at de hadde det vanskelig før de kom hit. Og så er det kanskje vanskelig og tilpasse seg når alle ser at man egentlig kommer fra et annet land?

[and1]

Det står litt i denne artikkelen fra juni 2005 også:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1067860.ece

[trompet]

Da jeg var yngre hadde jeg en god venn som var adoptert, og det var veldig vanskelig for han. (vet jo at det ikke er likt for alle! Var derfor jeg hadde lyst å høre fra andre også) Og så er det ikke til å unngå å legge merke til at flere som er adopterte har problemer med lærevansker, alkohol og sosialt. Dette er avvik som kanskje hadde oppstått uansett, og som også finnes blant mange som ikke er adopterte. Syns bare at det er litt rart at så mange av de som er adoptert har det sånn?! Men det har kanskje noe med at de hadde det vanskelig før de kom hit. Og så er det kanskje vanskelig og tilpasse seg når alle ser at man egentlig kommer fra et annet land?

Det er alltid en grunn for at barn blir adoptert bort, men ikke alle grunner er rellartert til arvlige vanskligheter, Det bør vi også få fram, noen har rett å slett en bakgrunn som ville gitt dem en vanskelig oppvekst, å derfor fått muligheten til en bedre å tryggere tilværelse.

Men grunnen til at de ble bortadoptert.. det er det bare adoptivforeldrene som får vite å ikke de som er rundt barnet i ettertid.Pga at det er taushetbelagt.

[Gjest Usynlig adoptert]

Jeg er selv adoptert og er langt over 40 år.Å være adoptert er noe en blir gjort til menneskelig,sosialt og åndelig.

Juridisk sett er det nok ikke sikkert at adopsjonen er av den mest solide.

Følelsesmessig er det vanskelig å gi et ensartet bilde av å være adoptert ettersom alle adopterte er forskjellig skrudd sammen.

Jeg slet selv i mine ungdomsår med å være adoptert.Fikk merkelige svar på mine spørsmål omkring adopsjonen og visste det var enkelte ting rundt adopsjonen som jeg ikke kunne få svar på.Det var heller ikke noe nettverk rundt meg til å kunne svare på eksensielle spørsmål.Dette gjør at de fleste (særlig utenlandsadoptere) blir slitene og forvirret.Noen tyr til rus for å døyve smerten og andre blir på ulike måter utagerende/innesluttet.

Følelsene er ikke noe en adoptert er villig til å dele med noen av sine a-foreldre uansett om forholdet til dem er godt/vondt.

A-foreldre får bare vite 1 promille av hva en adoptert føler rundt a-foreldrenes valg i å adoptere seg,men den adopterte kan slite med deres adopsjon resten av livet.

Vi er veldig flinke til å tilpasse oss og spille på lag ettersom dette ble bestemt over hodet på oss når vi var små.Hva slags barn greier å si noe på et fremmed språk til fremmede voksne mennesker?

Noen adopterte sliter med Stockholmssyndromet ved siden av a-foreldrenes infertilsyndrom og deres evindelige tjas om hvor ønsket a-barnet ver og er.

Jeg personlig føler sterk medlidenhet med de som er i et adopsjonsforhold hvor barnet blir et offer for voksenes valg som a-barnet/ungdommen ikke er lykkelig med!

Tilslutt er det en god følelse å være 100 % sikker på at min oprinnlige mor og far ønsket å sende meg til Norge for adopsjon og at de fikk velge ut hvem adoptantene skulle få den ære til å ta vare på meg for resten av sitt liv.

[Gjest Mener ikke å provosere!]

Er det egentlig så viktig? Spiller vel ingen rolle hvilken reise du tok før du kom fram til familien din, vel? Jeg har selv barn som har kommet til meg på tre forskjellige måter - og egentlig tror jeg ikke de tenker noe særlig på hvordan jeg ble mammaen deres. Men hvis de stadig blir spurt om det kan det jo hende at det blir et problem? Men det er det vel ikke?

[Gjest litchi]

Er det egentlig så viktig? Spiller vel ingen rolle hvilken reise du tok før du kom fram til familien din, vel? Jeg har selv barn som har kommet til meg på tre forskjellige måter - og egentlig tror jeg ikke de tenker noe særlig på hvordan jeg ble mammaen deres. Men hvis de stadig blir spurt om det kan det jo hende at det blir et problem? Men det er det vel ikke?

Hvorfor gjør det noe om folk lurer?

Jeg mener det er naivt å tro at det ikke spiller noen rolle hvilken "reise man tok" før man kom til familien sin. Klart det for mange kan være et stort savn å ikke kjenne hele fortiden eller (den biologiske) bakgrunnen sin. Og klart det har en betydning - på et eller annet vis - om man er biobarn eller adoptivbarn. Det er ikke det samme - uansett hvor gjerne vi vil tro det.

Det viktige er jo at barne våre forstår at det ikke er "dårligere" å være adoptert, og at foreldrekjærlighet og søskenkjærlighet ikke på noen måte er "annenrangs" i forhold til det å ha biologiske bånd.

Jeg tror reaksjonen på å være adoptert varierer veldig fra person til person, og at det uansett ikke finnes en enkelt "adopsjonsfølelse". Så jeg synes spørsmålet som sådan er litt klønete stilt.

Men jeg synes ikke det er rart at folk lurer på sånt. Folk lurer på allverden - hvorfor skulle dette være et unntak? Jeg lurer feks på hvordan det er å være homofil, hvordan det er å være "kortvokst", hvordan det er å være Mensa-intelligent... Det er naturligvis ikke så viktig, men jeg lurer nå likevel.

Jeg lurer forresten også på hvordan vår datter kommer til å oppleve det å være adoptert, oppleve det å ha et annerledes utseendet, det å ha en søster som er "biobarn". En eller annen følelse rundt det vil jo komme, uten at det trenger å være noe dramatisk i det hele tatt.

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Er det egentlig så viktig? Spiller vel ingen rolle hvilken reise du tok før du kom fram til familien din, vel? Jeg har selv barn som har kommet til meg på tre forskjellige måter - og egentlig tror jeg ikke de tenker noe særlig på hvordan jeg ble mammaen deres. Men hvis de stadig blir spurt om det kan det jo hende at det blir et problem? Men det er det vel ikke?

Nå synes jeg faktisk at du er litt flåsete og arrogant med tanke på hva adopterte måtte mene og føle.

Du kan selvsagt ikke sammenligne det å være adoptert med det å ha blitt tatt med keisersnitt.

Det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis er noe problem å være adoptert, eller at alle adopterte bruker mye tid på å tenke over at de er det.

Selv lever jeg godt med å være adoptert og har hatt få problemer. Men det er klart at det i perioder er annerledes og at jeg av og til i oppveksten har undret meg litt på min historie.

Adopterte er som folk flest: Forskjellige. Noen lever godt med sin historie (eller mangel på sådan), mens andre sliter med det.

Men det er ikke rart at utenforstående er nysgjerrige.

Og er det et sted de bør kunne spørre om det, så er det vel her inne, fremfor å "plage" fremmede folk på bussen.

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Da jeg var yngre hadde jeg en god venn som var adoptert, og det var veldig vanskelig for han. (vet jo at det ikke er likt for alle! Var derfor jeg hadde lyst å høre fra andre også) Og så er det ikke til å unngå å legge merke til at flere som er adopterte har problemer med lærevansker, alkohol og sosialt. Dette er avvik som kanskje hadde oppstått uansett, og som også finnes blant mange som ikke er adopterte. Syns bare at det er litt rart at så mange av de som er adoptert har det sånn?! Men det har kanskje noe med at de hadde det vanskelig før de kom hit. Og så er det kanskje vanskelig og tilpasse seg når alle ser at man egentlig kommer fra et annet land?

Nå tror jeg du gjetter mer enn å vise til fakta, i forhold til hvordan adopterte som gruppe klarer seg.

Ta en titt her:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article1067860.ece

[Gjest girasol]

Hvorfor gjør det noe om folk lurer?

Jeg mener det er naivt å tro at det ikke spiller noen rolle hvilken "reise man tok" før man kom til familien sin. Klart det for mange kan være et stort savn å ikke kjenne hele fortiden eller (den biologiske) bakgrunnen sin. Og klart det har en betydning - på et eller annet vis - om man er biobarn eller adoptivbarn. Det er ikke det samme - uansett hvor gjerne vi vil tro det.

Det viktige er jo at barne våre forstår at det ikke er "dårligere" å være adoptert, og at foreldrekjærlighet og søskenkjærlighet ikke på noen måte er "annenrangs" i forhold til det å ha biologiske bånd.

Jeg tror reaksjonen på å være adoptert varierer veldig fra person til person, og at det uansett ikke finnes en enkelt "adopsjonsfølelse". Så jeg synes spørsmålet som sådan er litt klønete stilt.

Men jeg synes ikke det er rart at folk lurer på sånt. Folk lurer på allverden - hvorfor skulle dette være et unntak? Jeg lurer feks på hvordan det er å være homofil, hvordan det er å være "kortvokst", hvordan det er å være Mensa-intelligent... Det er naturligvis ikke så viktig, men jeg lurer nå likevel.

Jeg lurer forresten også på hvordan vår datter kommer til å oppleve det å være adoptert, oppleve det å ha et annerledes utseendet, det å ha en søster som er "biobarn". En eller annen følelse rundt det vil jo komme, uten at det trenger å være noe dramatisk i det hele tatt.

Hei litchi, støtter innlegget ditt!

Hilsen

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Hvorfor gjør det noe om folk lurer?

Jeg mener det er naivt å tro at det ikke spiller noen rolle hvilken "reise man tok" før man kom til familien sin. Klart det for mange kan være et stort savn å ikke kjenne hele fortiden eller (den biologiske) bakgrunnen sin. Og klart det har en betydning - på et eller annet vis - om man er biobarn eller adoptivbarn. Det er ikke det samme - uansett hvor gjerne vi vil tro det.

Det viktige er jo at barne våre forstår at det ikke er "dårligere" å være adoptert, og at foreldrekjærlighet og søskenkjærlighet ikke på noen måte er "annenrangs" i forhold til det å ha biologiske bånd.

Jeg tror reaksjonen på å være adoptert varierer veldig fra person til person, og at det uansett ikke finnes en enkelt "adopsjonsfølelse". Så jeg synes spørsmålet som sådan er litt klønete stilt.

Men jeg synes ikke det er rart at folk lurer på sånt. Folk lurer på allverden - hvorfor skulle dette være et unntak? Jeg lurer feks på hvordan det er å være homofil, hvordan det er å være "kortvokst", hvordan det er å være Mensa-intelligent... Det er naturligvis ikke så viktig, men jeg lurer nå likevel.

Jeg lurer forresten også på hvordan vår datter kommer til å oppleve det å være adoptert, oppleve det å ha et annerledes utseendet, det å ha en søster som er "biobarn". En eller annen følelse rundt det vil jo komme, uten at det trenger å være noe dramatisk i det hele tatt.

Veldig godt innlegg.

Det er ikke noe annenrangs eller "feil" med å være adoptert, men det er klart at det på mange måter er annerledes.

Jeg svarer gjerne på det, når folk spør på en skikkelig måte.

[Gjest mener ikke å provosere nå heller]

Nå synes jeg faktisk at du er litt flåsete og arrogant med tanke på hva adopterte måtte mene og føle.

Du kan selvsagt ikke sammenligne det å være adoptert med det å ha blitt tatt med keisersnitt.

Det er ikke dermed sagt at det nødvendigvis er noe problem å være adoptert, eller at alle adopterte bruker mye tid på å tenke over at de er det.

Selv lever jeg godt med å være adoptert og har hatt få problemer. Men det er klart at det i perioder er annerledes og at jeg av og til i oppveksten har undret meg litt på min historie.

Adopterte er som folk flest: Forskjellige. Noen lever godt med sin historie (eller mangel på sådan), mens andre sliter med det.

Men det er ikke rart at utenforstående er nysgjerrige.

Og er det et sted de bør kunne spørre om det, så er det vel her inne, fremfor å "plage" fremmede folk på bussen.

Er jeg flåsete og arrogant, bare fordi jeg ikke tenker helt som deg? Jeg opplever selv at jeg er gjennomtenkt - og blir trist av dine beskrivelser. Selv om du ikke er enig med andre er det fint om du kan tillate dem å tenke anderledes enn deg selv uten å dolke dem med karakteristikker. Jeg tror altså dette "identitets-problemet" for en stor grad er påført adopterte fra folk som tror det er annenrangs eller vanskelig å være adoptert. Jeg synes det er flott å være født og ha foreldre uansett reisevei til dem. Og reiseveien betyr altså svært lite. La meg få synes det uten å bli kalt flåsete og arrogant.Takk for meg.:-(

[Gjest av åpenbare grunner uten fast nick her inne]

Er jeg flåsete og arrogant, bare fordi jeg ikke tenker helt som deg? Jeg opplever selv at jeg er gjennomtenkt - og blir trist av dine beskrivelser. Selv om du ikke er enig med andre er det fint om du kan tillate dem å tenke anderledes enn deg selv uten å dolke dem med karakteristikker. Jeg tror altså dette "identitets-problemet" for en stor grad er påført adopterte fra folk som tror det er annenrangs eller vanskelig å være adoptert. Jeg synes det er flott å være født og ha foreldre uansett reisevei til dem. Og reiseveien betyr altså svært lite. La meg få synes det uten å bli kalt flåsete og arrogant.Takk for meg.:-(

Nei, jeg mener slett ikke at du er flåsete og arrogant fordi du ikke tenker som jeg.

Men jeg synes du svarte flåsete og arrogant på et helt oppriktig spørsmål - som jeg godt kan forstå at folk stiller.

Det er dessuten et faktum at adopterte har forskjellig forhold til sin opprinnelse og sin historie - og at noen grubler _mye_ på det. Det må vi være åpne for, selv om vi selv ikke synes det er noen "big deal".

[Gjest lompart]

Nå vil jeg vel heller tro de fleste tenker at bio foreldrene neppe kunne like dem særlig mye som ga dem fra seg... Sikkert ikke særlig kult å være adoptert, men mange av dem har det nok bedre sånn enn der de skulle vært.

[Gjest tratr]

Er det egentlig så viktig? Spiller vel ingen rolle hvilken reise du tok før du kom fram til familien din, vel? Jeg har selv barn som har kommet til meg på tre forskjellige måter - og egentlig tror jeg ikke de tenker noe særlig på hvordan jeg ble mammaen deres. Men hvis de stadig blir spurt om det kan det jo hende at det blir et problem? Men det er det vel ikke?

Hvis du ikke skjønner at det er en vesentlig forskjell på det å bli adoptert og det å bli født enten vaginalt eller ved keisersnitt burde du kanskje ikke ha barn? Hvertfall ikke adoptivbarn.

Hvordan skal du ellers kunne hjelpe dem når de blir store nok til å undres over deres opprinnelse.

[Gjest tratr]

Er jeg flåsete og arrogant, bare fordi jeg ikke tenker helt som deg? Jeg opplever selv at jeg er gjennomtenkt - og blir trist av dine beskrivelser. Selv om du ikke er enig med andre er det fint om du kan tillate dem å tenke anderledes enn deg selv uten å dolke dem med karakteristikker. Jeg tror altså dette "identitets-problemet" for en stor grad er påført adopterte fra folk som tror det er annenrangs eller vanskelig å være adoptert. Jeg synes det er flott å være født og ha foreldre uansett reisevei til dem. Og reiseveien betyr altså svært lite. La meg få synes det uten å bli kalt flåsete og arrogant.Takk for meg.:-(

Ehh.. Dust! Det er da ikke bare en reisevei, men et helt annet opphav. Røtter. Gener.

Du er virkelig for dum til å fatte noe, stakars dine barn som har en forelder med så lite innsikt og empati.

[trompet]

Nei, jeg mener slett ikke at du er flåsete og arrogant fordi du ikke tenker som jeg.

Men jeg synes du svarte flåsete og arrogant på et helt oppriktig spørsmål - som jeg godt kan forstå at folk stiller.

Det er dessuten et faktum at adopterte har forskjellig forhold til sin opprinnelse og sin historie - og at noen grubler _mye_ på det. Det må vi være åpne for, selv om vi selv ikke synes det er noen "big deal".

Må det utarte seg på denne måten pga et spørsmål?

Vil si at det er ikke en måte å føle som er lik ang det å være adoptert. Det kommer helt an på foreldrene , tror jeg... hvordan de forklarer barna sine om deres adopsjon. Nå er det så store forskjeller på hvordan folk reagerer på mye. like forskjellig reagerer adopterte barn-voksne på det. Allle vi er vel mest opptatt av at det er meg som teller å ikke hva andre synes.. Hvis folk flest kunne slutte å spørre men godta så hadde det aldri blitt noe problem. Det er nemlig svert få adopterte som legger noe vekt på det, men når folk som ikke har noe greie på hva en adopsjon innebærer , kommer med flåsete spørsmål. så kan hvem som helst bli irritert, det gjelder alle som blir konfrentert med sin opprinnelse. Er pappan eller mamman brun, så får jo et barn en brunere farge enn det som er mest vanlig. men .. hva har da andre noe med at pappa eller mamma er brun?

Vi lever nå i et flerkulturelt miljø.