Hvordan beskytte Squishy best mulig?

[Glimtipper]

Som mange vet skal pappaen til Squishy og jeg nå gå fra hverandre. Squishy skal bo hos meg mestparten av tiden, men skal se pappaen sin ofte og overnatte hos han når det går bra.

Jeg er glad for avgjørelsen, men jeg er selvfølgelig litt "surrete" i hodet. Det er mye å tenke på, samtidig som det vil ta lang tid før vi kan få splittet opp på ordentlig. Eks-sambo er også ganske lei seg over bruddet og jeg trøster så godt jeg kan.

Men nå har Squishy kommet inn i en spesielt masete periode. Kanskje fordi han merker at noe er galt, men jeg tror ikke det. Vi er veldig gode venner, det er nok roligere hjemme enn før vi bestemte oss for å flytte fra hverandre. Squishy er nok bare ett år og typisk så dann, han vil ha mye aktivitet og oppmerksomhet.

Men jeg merker at jeg blir sliten av det. Jeg får ikke ordnet det praktiske jeg trenger uten at han henger i beina på meg, kan ikke ha en samtale med pappaen uten at han skal ha oppmerksomhet, kan ikke en gang gi pappaen hans en klem uten at han skal inn i midten.

Jeg hadde nok taklet en slik periode bedre ved normale omstendigheter, men nå kjenner jeg at jeg blir irritert. Det er jo temmelig idiotisk å irritere seg over en ett-åring, men jeg tenker dumme tanker som: "Hvorfor kan han ikke leke for seg selv i noen få minutter?", "Hvorfor _må_ han alltid ha alles fulle oppmerksomhet?" og "Jeg skulle ønske noen kunne ha han i noen dager, så vi fikk fred til å fordøye disse forandringene".

En pause for oss alle sammen hadde nok vært best, men det er en luksus vi ikke får til. Vi skal ha barnevakt en natt til helga og det blir fint, men det er liksom ikke nok til å få ordnet noe, snakket ut eller truffet alle vennene/familiemedlemmene man skulle ha gjort.

Jeg må nok bare puste dypt ut og inn noen ganger, og svelge irritasjonen, med mindre noen tenker mye smartere enn meg. Men det er godt å "innrømme" det i alle fall. Så får dere alle sende meg masse godt humør som jeg kan dele ut til alle som trenger det nå

[laban]

Hvis det kan være noen trøst, så synes jeg den alderen / perioden er den aller mest slitsomme. Det er helt normal oppførsel for en ettåring, det trenger ikke bety at han reagerer på noe som helst, og det går over (men ikke nødvendigvis så veldig fort).

Mine ettåringer var mindre masete når de var utendørs, men det hjelper ikke deg noe når det gjelder å få ting gjort - av og til kan kanskje én av dere ta ham med ut. Innendørs tror jeg ikke jeg fikk gjort noe som helst mens ungen var våken, på det stadiet der.

[jubalong70]

Jeg skjønner deg godt, jeg. Men jeg tror absolutt at Squishy forstår at noe er anderledes. De er utrolig flinke til å plukke opp steminger de små.

Jeg har ingen gode råd, bare litt moralsk støtte

[puttelull]

Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det!

Virkelig synd at dere ikke får til en pause for alle sammen.

De små skjønner at noe er igjære, ja, det er det ingen tvil om! Og i tillegg er din lille i den mest krevende alderen, slik jg ser det ihvertfall!

Har ikke så mye råd, men moralsk støtte!;-)

[Glimtipper]

Hvis det kan være noen trøst, så synes jeg den alderen / perioden er den aller mest slitsomme. Det er helt normal oppførsel for en ettåring, det trenger ikke bety at han reagerer på noe som helst, og det går over (men ikke nødvendigvis så veldig fort).

Mine ettåringer var mindre masete når de var utendørs, men det hjelper ikke deg noe når det gjelder å få ting gjort - av og til kan kanskje én av dere ta ham med ut. Innendørs tror jeg ikke jeg fikk gjort noe som helst mens ungen var våken, på det stadiet der.

Ja, vi prøver vårt beste å ta han ut og gi hverandre pauser. Vi får bare prøve å holde ut og prøve vårt beste for å ikke la irritasjonen gå utover han.

Takk for svar

[Glimtipper]

Jeg skjønner deg godt, jeg. Men jeg tror absolutt at Squishy forstår at noe er anderledes. De er utrolig flinke til å plukke opp steminger de små.

Jeg har ingen gode råd, bare litt moralsk støtte

Jeg takker for støtten, det hjelper

[Glimtipper]

Jeg skjønner så inderlig godt hvordan du har det!

Virkelig synd at dere ikke får til en pause for alle sammen.

De små skjønner at noe er igjære, ja, det er det ingen tvil om! Og i tillegg er din lille i den mest krevende alderen, slik jg ser det ihvertfall!

Har ikke så mye råd, men moralsk støtte!;-)

Jeg ser jo helt tydelig at han bare er en normal ett-åring og prøver å "trøste" meg med det. Men det er ikke alltid det hjelper når jeg er klar for å sprekke av sinne

Takker så mye for støtten, det vil komme godt med

[tzatziki1365380058]

Hei,

Jeg er enig med de andre i at ettåringer kan oppfatte det utrolige. Da mine var ett år, "tok" de stemninger utrolig fort.

Men ettåringer er krevende små mennesker også, da - og når du sikkert ikke har allverdens ekstrakrefter heller, pga omstendighetene du er i, så kjennes det naturligvis ekstra slitsomt.

Jeg ville fokusert på å bruke kreftene på ettåringen, på å avvikle forholdet best mulig, og hvis det er noe igjen - på det selv. Familie- og vennebesøk for pliktens skyld, hadde jeg gitt blanke i akkurat nå.

Også lurer jeg på en ting - og dette er absolutt ikke fordi jeg vil kritisere avgjørelsen om å gå fra hverandre. Men - dersom dere hadde det bra før dere fikk Squishy, og går fra hverandre pga ting som har oppstått det siste året etter at dere fikk barn, så ville jeg tatt noen runder ekstra, og i det hele tatt ventet litt, før jeg oppløste forholdet, hvis jeg var dere. Og i alle fall absolutt oppsøkt hjelp først.

Kan hende dere har gjort alt dette, og at beslutningen ikke har noe med det siste året å gjøre. Har bare erfaringen fra da vi fikk barn, spesielt med førstemann - det første året var slett ikke morsomt, og vi kranglet mer enn vi noengang trodde vi skulle komme til å gjøre. Det ER hardt å tilpasse seg livet med barn - det er veldig vanlig å få problemer når de første barna kommer. Og dersom forholdet var bra før det, er det store muligheter for at det kan bli det igjen - med innsats fra begge parter.

Som sagt - ikke for å kritisere! Jeg er helt for at folk som ikke har det bra sammen skal gå fra hverandre i stedet for å slite hverandre ut. Men den første tiden med barn kan ta knekken på det beste ekteksap. Sier ikke at det alltid er sånn, men det er ikke uvanlig.

Bare flaks at vi valgte å holde sammen etter førstemann. Og vi er heldigvis glade for det nå, etter mange år sammen.

[Glimtipper]

Hei,

Jeg er enig med de andre i at ettåringer kan oppfatte det utrolige. Da mine var ett år, "tok" de stemninger utrolig fort.

Men ettåringer er krevende små mennesker også, da - og når du sikkert ikke har allverdens ekstrakrefter heller, pga omstendighetene du er i, så kjennes det naturligvis ekstra slitsomt.

Jeg ville fokusert på å bruke kreftene på ettåringen, på å avvikle forholdet best mulig, og hvis det er noe igjen - på det selv. Familie- og vennebesøk for pliktens skyld, hadde jeg gitt blanke i akkurat nå.

Også lurer jeg på en ting - og dette er absolutt ikke fordi jeg vil kritisere avgjørelsen om å gå fra hverandre. Men - dersom dere hadde det bra før dere fikk Squishy, og går fra hverandre pga ting som har oppstått det siste året etter at dere fikk barn, så ville jeg tatt noen runder ekstra, og i det hele tatt ventet litt, før jeg oppløste forholdet, hvis jeg var dere. Og i alle fall absolutt oppsøkt hjelp først.

Kan hende dere har gjort alt dette, og at beslutningen ikke har noe med det siste året å gjøre. Har bare erfaringen fra da vi fikk barn, spesielt med førstemann - det første året var slett ikke morsomt, og vi kranglet mer enn vi noengang trodde vi skulle komme til å gjøre. Det ER hardt å tilpasse seg livet med barn - det er veldig vanlig å få problemer når de første barna kommer. Og dersom forholdet var bra før det, er det store muligheter for at det kan bli det igjen - med innsats fra begge parter.

Som sagt - ikke for å kritisere! Jeg er helt for at folk som ikke har det bra sammen skal gå fra hverandre i stedet for å slite hverandre ut. Men den første tiden med barn kan ta knekken på det beste ekteksap. Sier ikke at det alltid er sånn, men det er ikke uvanlig.

Bare flaks at vi valgte å holde sammen etter førstemann. Og vi er heldigvis glade for det nå, etter mange år sammen.

Takk for råd

Problemene har nok vart mye lenger enn sønnen vår. Jeg mente ikke å bli gravid, så det har nok bare trukket forholdet i langdrag.

[Gjest barndomsminner!]

Jeg skjønner deg godt, jeg. Men jeg tror absolutt at Squishy forstår at noe er anderledes. De er utrolig flinke til å plukke opp steminger de små.

Jeg har ingen gode råd, bare litt moralsk støtte

Jeg er en voksen dame som utrolig nok har klare minner fra da jeg var litt over et år gammel.

Husker et par episoder, hva jeg/vi gjorde, hvilke klær jeg hadde på, hvilken sinnestemning de voksne var i og så videre.

Derfor er det godt mulig at et lite barn kan oppfatte at noe skjer, ikke tro annet.

[Glimtipper]

Jeg er en voksen dame som utrolig nok har klare minner fra da jeg var litt over et år gammel.

Husker et par episoder, hva jeg/vi gjorde, hvilke klær jeg hadde på, hvilken sinnestemning de voksne var i og så videre.

Derfor er det godt mulig at et lite barn kan oppfatte at noe skjer, ikke tro annet.

Det er sikkert greit det, men jeg tror som sagt ikke han merker en dårlig stemning, for stemningen er bedre enn noen gang. Jeg tror som sagt ikke han reagerer på denne forandringen ved å oppføre seg slik, jeg tror rett og slett han bare er en helt normal ett-åring som er avhengig av mye oppmerksomhet akkurat nå. Problemet er vel heller at det passer så dårlig for oss

[Gjest barndomsminner!]

Det er sikkert greit det, men jeg tror som sagt ikke han merker en dårlig stemning, for stemningen er bedre enn noen gang. Jeg tror som sagt ikke han reagerer på denne forandringen ved å oppføre seg slik, jeg tror rett og slett han bare er en helt normal ett-åring som er avhengig av mye oppmerksomhet akkurat nå. Problemet er vel heller at det passer så dårlig for oss

Så lenge foreldrene holder en rolig tone rundt seg og er venner hele veien, trenger slettes ikke et brudd å ha negativ innvirkning på barna.

Ettåringer er normalt noen skrikerbøtter uavhengig av familiesituasjon, derfor er denne bråke og oppmerksomhetsperioden sikkert en normal fase for ungen deres.

Men det er utrolig at vi kan ha minner fra så tidlig

barndom.

[Glimtipper]

Så lenge foreldrene holder en rolig tone rundt seg og er venner hele veien, trenger slettes ikke et brudd å ha negativ innvirkning på barna.

Ettåringer er normalt noen skrikerbøtter uavhengig av familiesituasjon, derfor er denne bråke og oppmerksomhetsperioden sikkert en normal fase for ungen deres.

Men det er utrolig at vi kan ha minner fra så tidlig

barndom.

Ja, det er jeg enig i Man skal ikke undervurdere barns minner. Jeg husker også mye fra da jeg var ganske liten, om ikke så ung som 1 år. Og best av alt husker jeg stemningen mellom foreldrene mine eller mellom meg og en av foreldrene mine.

[puttelull]

Jeg ser jo helt tydelig at han bare er en normal ett-åring og prøver å "trøste" meg med det. Men det er ikke alltid det hjelper når jeg er klar for å sprekke av sinne

Takker så mye for støtten, det vil komme godt med

Nei, det skjønner jeg! Man kan bli så eitrende forb... noen ganger, at det er helt vondt...

Det er virkelig ikke lett, når alle i huset er deppa og veldig emosjonelle. Det er vel nesten som å bo med gravidhormoner året rundt. Stusslig.

Jeg kan dessverre ikke hjelpe deg mer, men jeg synes synd på alle som er i din situasjon, og nå når jeg "har vært der sjøl" skjønner jeg enda mer av hovr vondt det er, for alle parter! Ikke bare mor og far.

Tenker på deg/dere!

Klem fra