Ett barn, det må vel være greit det også ?

[dolly. mamma.]

Hvis du foretar et lite søk på DOL vil du snart kunne se at det å la barnet sitt forbli enebarn er nesten på linje med en dødssynd!!! ;-)

Hadde du derimot strevd å mange år som ufrivillig barnløs, og endelig lykkes og får et barn, DA er du heldig!! Men har du blitt gravid på naturligvis og unnlater å produsere fler er du ganske føl, ja! .....;-)

Hilsen en annen ettbarnsmor!

Syns dere skal bestemme selv om dere vil ha et barn til eller ikke..

Det er jo opp til vær enkelte det å ha to tre barn eller bare en .. skal jo følge dem opp også.. ha forsatt go dag.

[Gjest kløverblomst]

Klart det går helt greit med ett barn også! Det finnes mange som har bare ett barn. Og selv om sikkert noen av dem ikke direkte har valgt det, at det bare har blitt sånn, så er det sikkert også mange som faktisk HAR valgt det.

Ja, du får selvsagt kommentarer, det vil alltid være noen som mener noe om hva man gjør. Kunsten er å lære å overhøre dem, eller bare spille ballen tilbake til dem. Det er ingen andres sak hvor mange barn man får, og det er ikke et mål i seg selv at "alle" må ha minimum to barn.

Så ikke bry deg om kommentarene, lær deg å ignorere dem, og lær deg å "ta igjen". Det er deres valg, ikke la andre presse dere eller gi dere dårlig samvittighet for det valget dere tar!

[Gjest kløverblomst]

Nei, vi må da for all del ikke bry oss om barnet. Bedre at det er ensomt og alene, enn at de skal få et barn til. Trøste og bære.

Selvsagt er det best for barnet med søsken, men det er jo opp til foreldrene.

Hvem sier at enebarn er ensomme og triste?

Hvem sier at alle søsken er gode venner og hverandres beste lekekamerater?

De fleste barn i dag (over 90 %) har gått i barnehage før de begynner på skolen. De sosialiseres tidlig inn i forhold til andre barn. Også barnehager er til en viss grad aldersdelte, og det er slett ikke uvanlig at søsken derfor aldri opplever å gå på samme avdeling. På skolen deles de etter årstall, og det er kun tvillinger som kan ende opp med å gå i samme klasse.

Ganske tidlig har barna venner som er separat fra søsken og familie. De har venner som de har knyttet seg til i barnehagen og på skolen. Tiden tilbragt med familien er i hverdagen ofte mindre enn tiden tilbragt i barnehage / skole og med venner. Til og med når man har fri / ferie velger barna å være ute og leke med venner, eller leke inne hos hverandre.

Joda, den gangen man er i syden og tilfeldigvis har havnet på et hotell kjemisk fritt for andre barn, eller den uka på hytta til svigers langt innpå fjellet - da kan enebarnet savne å ha noen å leke med. Men er det egentlig noen krise om barnet må legge puslespill med bestemor og bade sammen med mamma og pappa en gang i blant?

De fleste barn har venner som ikke er søsknene deres, og selv om det selvsagt kan være hyggelig å ha søsken den dagen man blir voksen og selv får barn, og gjerne vil ha tanter og onkler til barna sine, så er det fullt mulig å leve et fullverdig liv også som enebarn.

[morsan]

Jeg er ikke havnet i uløkka, altså. Vi har valgt en litt mer renslig måte denne gang, og venter på telefon i løpet av høsten (bank i bordet) for å få hente en lillebror eller -søster.

;o)

Så hyggelig!!! :-) Lykke til i ventetiden! :-)

[morsan]

Hvem sier at enebarn er ensomme og triste?

Hvem sier at alle søsken er gode venner og hverandres beste lekekamerater?

De fleste barn i dag (over 90 %) har gått i barnehage før de begynner på skolen. De sosialiseres tidlig inn i forhold til andre barn. Også barnehager er til en viss grad aldersdelte, og det er slett ikke uvanlig at søsken derfor aldri opplever å gå på samme avdeling. På skolen deles de etter årstall, og det er kun tvillinger som kan ende opp med å gå i samme klasse.

Ganske tidlig har barna venner som er separat fra søsken og familie. De har venner som de har knyttet seg til i barnehagen og på skolen. Tiden tilbragt med familien er i hverdagen ofte mindre enn tiden tilbragt i barnehage / skole og med venner. Til og med når man har fri / ferie velger barna å være ute og leke med venner, eller leke inne hos hverandre.

Joda, den gangen man er i syden og tilfeldigvis har havnet på et hotell kjemisk fritt for andre barn, eller den uka på hytta til svigers langt innpå fjellet - da kan enebarnet savne å ha noen å leke med. Men er det egentlig noen krise om barnet må legge puslespill med bestemor og bade sammen med mamma og pappa en gang i blant?

De fleste barn har venner som ikke er søsknene deres, og selv om det selvsagt kan være hyggelig å ha søsken den dagen man blir voksen og selv får barn, og gjerne vil ha tanter og onkler til barna sine, så er det fullt mulig å leve et fullverdig liv også som enebarn.

Du er klok du, kløverblomst! :-) Jeg må nok en gang skrive under på et an dine innlegg! :-)

[Gjest Shira12]

Dette er helt og holdent opp til dere.

Jeg er ganske sikker på at dere kjenner til alle argumenter, både for og imot. Så må dere bestemme hva som er rett for dere!

Vi har en gutt på 5 år, og av flere årsaker kommer det i allefall ikke til og bli barn på oss i nærmeste fremtid. Og tro meg, det er "galt" det også i følge noen. Det blir for stor aldersforskjell bla bla bla...

Men vi vet hva som er rett for oss.

Så gjør det som er best for dere! Det gjør vi )

[Mrs. Wallace]

Så hyggelig!!! :-) Lykke til i ventetiden! :-)

Takk for det! Håper det går fort, jeg er overklar. ;o)

[Gjest kløverblomst]

Du er klok du, kløverblomst! :-) Jeg må nok en gang skrive under på et an dine innlegg! :-)

Takk, takk! :-) Hyggelig!

Du har mange gode innlegg selv, du!

[KaVa]

Folk vil aldri ble fornøyd - så det er bare å velge det som passer dere best - og ikke bry seg om hva "andre folk" måtte mene.

Jeg har tre unger - og det er (ifølge noen) for mange. Dessuten er det for langt mellom nr 1 og 2 (4 år) og for kort mellom 2 og 3 (halvannet år)...

Dersom dere mener at ett barn er riktig for dere - så er det riktig for dere. Dermed basta.

[Gjest blomsterløk]

Hvem sier at enebarn er ensomme og triste?

Hvem sier at alle søsken er gode venner og hverandres beste lekekamerater?

De fleste barn i dag (over 90 %) har gått i barnehage før de begynner på skolen. De sosialiseres tidlig inn i forhold til andre barn. Også barnehager er til en viss grad aldersdelte, og det er slett ikke uvanlig at søsken derfor aldri opplever å gå på samme avdeling. På skolen deles de etter årstall, og det er kun tvillinger som kan ende opp med å gå i samme klasse.

Ganske tidlig har barna venner som er separat fra søsken og familie. De har venner som de har knyttet seg til i barnehagen og på skolen. Tiden tilbragt med familien er i hverdagen ofte mindre enn tiden tilbragt i barnehage / skole og med venner. Til og med når man har fri / ferie velger barna å være ute og leke med venner, eller leke inne hos hverandre.

Joda, den gangen man er i syden og tilfeldigvis har havnet på et hotell kjemisk fritt for andre barn, eller den uka på hytta til svigers langt innpå fjellet - da kan enebarnet savne å ha noen å leke med. Men er det egentlig noen krise om barnet må legge puslespill med bestemor og bade sammen med mamma og pappa en gang i blant?

De fleste barn har venner som ikke er søsknene deres, og selv om det selvsagt kan være hyggelig å ha søsken den dagen man blir voksen og selv får barn, og gjerne vil ha tanter og onkler til barna sine, så er det fullt mulig å leve et fullverdig liv også som enebarn.

Svært godt skrevet!

Hilsen en med to enebarn (stor aldersforskjell)

[Gjest kier]

Hvem sier at enebarn er ensomme og triste?

Hvem sier at alle søsken er gode venner og hverandres beste lekekamerater?

De fleste barn i dag (over 90 %) har gått i barnehage før de begynner på skolen. De sosialiseres tidlig inn i forhold til andre barn. Også barnehager er til en viss grad aldersdelte, og det er slett ikke uvanlig at søsken derfor aldri opplever å gå på samme avdeling. På skolen deles de etter årstall, og det er kun tvillinger som kan ende opp med å gå i samme klasse.

Ganske tidlig har barna venner som er separat fra søsken og familie. De har venner som de har knyttet seg til i barnehagen og på skolen. Tiden tilbragt med familien er i hverdagen ofte mindre enn tiden tilbragt i barnehage / skole og med venner. Til og med når man har fri / ferie velger barna å være ute og leke med venner, eller leke inne hos hverandre.

Joda, den gangen man er i syden og tilfeldigvis har havnet på et hotell kjemisk fritt for andre barn, eller den uka på hytta til svigers langt innpå fjellet - da kan enebarnet savne å ha noen å leke med. Men er det egentlig noen krise om barnet må legge puslespill med bestemor og bade sammen med mamma og pappa en gang i blant?

De fleste barn har venner som ikke er søsknene deres, og selv om det selvsagt kan være hyggelig å ha søsken den dagen man blir voksen og selv får barn, og gjerne vil ha tanter og onkler til barna sine, så er det fullt mulig å leve et fullverdig liv også som enebarn.

Nå vil vel de fleste oppgående folk at det med enebarn også gjelder etter at man har blitt voksen. Greit å ha en familie, noen å være med, snakke med, støtte seg til. Venner kommer og går. Foreldre dør. Dessuten vil barna deres igjen gjerne ha søsken barn osv.

Klart alle vet at det beste er å ha søsken.

[Mrs. Wallace]

Folk vil aldri ble fornøyd - så det er bare å velge det som passer dere best - og ikke bry seg om hva "andre folk" måtte mene.

Jeg har tre unger - og det er (ifølge noen) for mange. Dessuten er det for langt mellom nr 1 og 2 (4 år) og for kort mellom 2 og 3 (halvannet år)...

Dersom dere mener at ett barn er riktig for dere - så er det riktig for dere. Dermed basta.

Det er jaggu ikke dårlig å prestere å ha BÅDE for kort og for lang aldersforskjell. Gratulerer med den! ;o)

[KaVa]

Det er jaggu ikke dårlig å prestere å ha BÅDE for kort og for lang aldersforskjell. Gratulerer med den! ;o)

Hva kan jeg si - jeg er en rebell ;-)

[Glimtipper]

Nei, spørsmålet er vel heller om dere burde fått barn i det hele tatt når dere ikke har glede av barn eller ork til dem.

I tillegg så vil som regel foreldre sine barn alt godt, og søsken er jo viktig da.

Ditt troll.

[Gjest enebarn som nå venter nr. 3]

Det er bare dere som kan vite hva som er riktig for dere!

Et barn er selvfølgelig bra nok!

Men som enebarn vet jeg selv hvor mye jeg savnet søsken, hvor mye fokus det ble på bare meg, og selv ønsker jeg ikke dette for mitt barn. Minn mann er endel av en stor søskenflokk - slitsomt for foreldrene helt sikkert. Men så stor glede de har av hverandre! Vi er nå så heldige at vi venter nr. 3.

[Gjest kløverblomst]

Nå vil vel de fleste oppgående folk at det med enebarn også gjelder etter at man har blitt voksen. Greit å ha en familie, noen å være med, snakke med, støtte seg til. Venner kommer og går. Foreldre dør. Dessuten vil barna deres igjen gjerne ha søsken barn osv.

Klart alle vet at det beste er å ha søsken.

Jeg får ikke barn for at mine barnebarn skal få søskenbarn. Der stopper mitt ansvar.

Man kan uansett aldri være sikker på at barna FÅR barn. La oss si at man har to barn, og så kanskje den ene enten ikke vil ha barn, ikke kan få barn, ikke finner noen å få barn med. Hvem har da ansvaret for de stakkars barna som ikke får søskenbarn? Besteforeldrene, som burde hatt minimum 3 barn? Eller den grusomme onkelen som ikke fikk barn selv?

Hvor mange barn skal man få for å gardere seg? Og hvordan kan man i det hele tatt vite at søsken blir å være venner og omgås når de blir voksne? At ingen flytter til en annen kant av landet?

Det du sier faller på sin egen urimelighet. Det er ikke "best" å ha søsken. Det er ingen fasit. Det finnes mange måter å leve på som alle er likeverdige. Og det er bare sånne som deg som gjør at noen en gang i blant føler seg mindreverdige.

[tzatziki1365380058]

Du kan helt sikkert være lykkelig med ett barn, men er det best for barnet ditt å ikke ha søsken?

Derom tier både historien og ekspertene, tror jeg.

For min del kunne jeg aldri tenkt meg å ha "bare" ett barn - både for egen del, og fordi jeg tror det er best å ha søsken. Det er min personlige oppfatning ut i fra egen erfaring, ingen ekspertuttalelse.

Dersom du absolutt ikke orker tanken på ett barn til, skal du naturligvis ikke få det. Barn skal komme til foreldre som ønsker det, og som har overskudd.

[Gjest Kitty Cat 82]

Jeg tror at dere og barnet kan helt fint være lykkelige bare dere tre i mange mange år.

Jeg tror at barnet mest vil merke det når dere to er gamle og syke, og dette ene barnet er det eneste som kan besøke dere, hjelpe dere. Det er den eneste personen som mister sine foreldre når dere dør, det er den eneste som sitter igjen med arv, opprydding, salg av hus... Da kan det være godt å være flere.

Jeg syns ikke det er riktig av dere å få et barn til bare på det grunnlaget. Om dere skal få et barn til må det være fordi dere har lyst, fordi dere føler at det er noe dere vil, har overskudd til, noe som er positivt for familien. Det er det ingen andre enn dere som kan bestemme.

Enig med deg!

Jeg er i den situasjonen nå, at jeg bare har min mor igjen. Jeg bekymrer meg for henne hele tiden, hun har hatt nerveproblemer i flere år, og det er ikke bedre nå når hun ble alene. For første gang ønsker jeg meg virkelig noen søsken å dele med!

Jeg ønsket meg søsken da jeg var liten, men det var vel mer for å ha noen å leke med. Jeg er vel litt bortskjemt, vant til at ting går slik jeg vil. Men jeg ble oppdratt på en jordnær måte. Jeg var ikke så avhengig av andre for å kunne leke som liten. Men jeg var veldig sjenert, og det kan vel komme av at jeg ikke måtte sloss om oppmerksomhet med andre søsken. Men dette vokste jeg til slutt av meg, og er egentlig glad for å ha opplevd forandringene det innebar.

Så dere får bestemme selv om dere vil ha flere enn ett barn! Jeg har bare hørt det andre har sagt, at det er når en er voksen en får best forhold til sine søsken. Jeg kunne i allefall gjerne hatt noen akkurat nå... Så det er ikke egoistisk å tenke fremover slik heller...

[Gjest kier]

Jeg får ikke barn for at mine barnebarn skal få søskenbarn. Der stopper mitt ansvar.

Man kan uansett aldri være sikker på at barna FÅR barn. La oss si at man har to barn, og så kanskje den ene enten ikke vil ha barn, ikke kan få barn, ikke finner noen å få barn med. Hvem har da ansvaret for de stakkars barna som ikke får søskenbarn? Besteforeldrene, som burde hatt minimum 3 barn? Eller den grusomme onkelen som ikke fikk barn selv?

Hvor mange barn skal man få for å gardere seg? Og hvordan kan man i det hele tatt vite at søsken blir å være venner og omgås når de blir voksne? At ingen flytter til en annen kant av landet?

Det du sier faller på sin egen urimelighet. Det er ikke "best" å ha søsken. Det er ingen fasit. Det finnes mange måter å leve på som alle er likeverdige. Og det er bare sånne som deg som gjør at noen en gang i blant føler seg mindreverdige.

Nei, tipper du får barn kun fordi du tenker på deg selv.

[memorex]

Da skal du være fornøyd, da!

Syns flere kan tenke på det overskuddet man må ha...