Erfaring med å være gammel tenåringsmor?

[lisabeth67]

Jeg (vi) har passert 40 og vurderer å adoptere, men lurer på hvordan det vil være å være "gammel" mor/far. Håper det er noen her med erfaring som kan si noe både om det å være over 40 og ha småbarn (det tror jeg selv at vil gå greit), men også det å være i midten / slutten av 50-årene med tenåringsbarn...

[trompet]

Barna vokser , blir store, å foreldrene følger med , så enkelt er det.Du kjenner dine barn , vet det meste å får erfaring hele veien i oppveksten, Du blir heller ikke kastet ut av yngre foreldre når det er snakk om å være med i fellesskapet med dem. Så .. ikke noe problem er min erfaring.

[thuva1365380402]

Veldig mange av de vi kjenner er rundt 40 år eller over 40 år når de adopterer enten for første eller andre gang.

Selv har vi en gutt på 3,5 år fra Korea, og jeg fyller 40 år i løpet av dette året. Vi venter tildeling av barn nr. 2 før jul.

Veldig mange som adopterer er litt "oppe" i åra ettersom mange har prøvd en del år med å få barn med f.eks. prøverrør.

Ønsker dere lykke til med valg av adopsjon. Det er en flott måte å få barn på selvom man er rundt 40 år.

[IngerH1365380348]

Barna vokser , blir store, å foreldrene følger med , så enkelt er det.Du kjenner dine barn , vet det meste å får erfaring hele veien i oppveksten, Du blir heller ikke kastet ut av yngre foreldre når det er snakk om å være med i fellesskapet med dem. Så .. ikke noe problem er min erfaring.

Jeg har egenerfaring, da mamma var 43 og pappa 53 da jeg kom til. Følte aldri at det var noen problemer med deres alderen, for det viktigste er deres tilstedeværelsen og holdninger.

Så jeg mener alder IKKE er et så viktig tema, men din/deres ønsker om å få barn.

[ekte nick]

Kan vel være en fordel også, å være godt voksne når barna er tenåringer. Man har i alle fall sannsynligvis mye livserfaring og visdom å øse av. (Om de vil høre på det, er jo en annen sak!)

:-)

[Gjest god årgang]

Hei, vi hadde rundet 40 da vi fikk barnet vårt, og har erfaring nå i rundt 5 år. Nå er vi på vent for barn nr 2 og blir vel nærmere 50 enn vi er nære 40tallet. Joda, vi er jo eldre, vi har ikke samme trangen til futt og fart, men barnet lider absolutt ingen nød tror vi. Vi får mye igjen, og gir mye. PS: vi fikk et stort barn som nå er i småskolen allerede. Fordel, ingen bleieskift.

[tanum1365381009]

Hei. Vi er lykkelige foreldre til tre unger. Den yngste fikk vi da vi var 40 og 41 år. Det har aldri vært noe problem, vi er langt fra de eldste foreldrene i hennes klasse. Trenden i Norge er jo at man får sine biologiske barn senere i livet, noe vi har profitert på. Det er spesielt mange godt voksne fedre med "runde to" barn. Vi har faktisk også venner med barn i våre ungers alder, -biologiske barn.

[laban]

Jeg tror barn oppfatter foreldrene som fossiler når de selv er tenåringer, uansett hvor gamle / unge de egentlig er.

Jeg tror ikke nødvendigvis at de som får barn tidlig, er så hippe og kule tenåringsforeldre i sine barns øyne. Det er ikke automatisk sånn at de eldste foreldrene er strengest og mest håpløse og de yngste mest liberale.

Jeg fikk en (egenfødt) sønn noen dager før jeg fylte 40. Hvis han i det hele tatt har noen innflytelse på min livsstil, tror jeg heller han holder meg ung enn at han gjør meg tidlig gammel, hvis du skjønner hva jeg mener.

[Gjest livet har mye på lur!]

Vil bare undertegne på at det er sævrt mange adoptivforeldre som er godt voksne når de får barna sine. Selv fikk jeg min første da jeg var 43, og får den andre når jeg har fylt 46. Jeg har en god venninne som er ett år eldre enn meg, og som har to barn i samme alder - biologiske! De kom som kull nr.2. Og så jeg som var så lei meg for å ikke ha barn samtidig med henne, da hun holdt på med sitt kull nr.1! Men jammen fikk vi barn samtidig likevel!

Når man får barn i den alderen, "holder man seg ung". Dessuten får man oftest kontakt med andre foreldre samme aldre også.

[lisabeth67]

Ja,jeg er jo klar over at mange er over 40 når de får barn, og jeg tror jeg vil synes det er greit nå (dog blir jeg fortere irritert på sutrete unger nå enn for ti år siden, og er ikke lenger så glad i å leke med barn som da jeg var i 20-åra). Jeg tenker heller ikke så mye på om ungene vil synes at jeg er gammel el. kul, men hvordan jeg selv vil takle å være 60 år og med en tenåring i huset. Hvor gammel og sliten er jeg når jeg er 60? Eller vil jeg være en ung og sprek 60-åring??? Det har jeg jo ikke svar på...