Avbrudt etter tildeling?

[Gjest Fortvilet og usikker]

Har noen av dere erfaring med dette?

Vi har fått tildeling men ved senere legekontroll er det oppdaget at barnet tester positivt på CMV. Dette er et ufarlig virus etterat en er født men dersom barnet ble smittet under graviditet, kan det gi hørselskader, lærevansker og/eller skader på andre organer. Vi er veldig usikre nå og ser for oss at barnet kan bli trukket tilbake av adopsjonsmyndighetene i barnets land... Vi ser også for oss at vi kanskje avbryter dette selv... Har noen av dere gjort dette?

[hatten1365380409]

Jeg ikke vært borti lignende, men ville bare ønske dere lykke til uansett hva dere bestemmer dere for. Ved vår hentereise til Kina for 4 år siden var det noen som fikk tildelt et barn med skader, de hadde det veldig vanskelig og valgt å ikke ta med barnet hjem.Tror nok jeg ville ha gjort det samme som de.Tenk dere godt om, husk at barnet skal vært hos dere i mange år, og er dere forberedt på å ta imot et kanskje handikappet barn? Mange ting å tenke på, håper det løser seg til det beste for dere.

[Gjest toya-1]

Kjenner ingen som har takket nei. Men jeg har hørt om noen tilfeller hvor man har gjort det. Det ene tilfellet var noen som var på hentereise og takket nei da de fant ut at barnet var sterkt hjerneskadet. Tror ikke de måtte vente veldig lenge før neste tildeling. Dette er jeg blitt fortalt av noen som var på hentereise sammen med disse. Det var en veldig tøff avgjørelse, men de følte at det riktige var å takke nei og reise hjem uten barn.

[trompet]

Kontakt legen deres å vis fram det dere har fått av opplysninnger. Kanskje det er noe som egentlig er ufarlig.. men la legen gi dere rådet om hva dere skal foreta dere, da har dere ikke bare Tenk hvis om ..osv å tenke på.

[Gjest sanei]

Forstår godt at dere er fortvilet og usikre...

Man bør ikke takke ja om man er usikker på om man virkelig kan følge opp dette barnet. Det gavner ikke barnet vi fikk tildelt. Når dere er så i tvil som dere er, ville jeg takket nei.

Vi har selv takket nei til en tildeling pga noe muligens var alvorlig galt med barnet. Vi ventet vel 3-4 uker til vi fikk neste tildeling...

Barnet vi har nå er friskt og vi angrer ikke på avgjørelsen vi tok den gang, men det var mange følelser i sving...

Vi vet nå at vi gjorde det rette for både barnet og oss.

Ønsker dere lykke til videre!

[Gjest sanei]

Forstår godt at dere er fortvilet og usikre...

Man bør ikke takke ja om man er usikker på om man virkelig kan følge opp dette barnet. Det gavner ikke barnet vi fikk tildelt. Når dere er så i tvil som dere er, ville jeg takket nei.

Vi har selv takket nei til en tildeling pga noe muligens var alvorlig galt med barnet. Vi ventet vel 3-4 uker til vi fikk neste tildeling...

Barnet vi har nå er friskt og vi angrer ikke på avgjørelsen vi tok den gang, men det var mange følelser i sving...

Vi vet nå at vi gjorde det rette for både barnet og oss.

Ønsker dere lykke til videre!

Beklager skrive-leifen i innlegget mitt...

[Gjest Tankefull mamma]

Jeg leser spørsmålet ditt og jeg leser svarene du har fått. Og jeg tenker: Problemstillingen er den samme som når man føder et barn som muligens får en funksjonehemming. Man får et barn som kanskje ikke er helt i orden. MEN som biologiske foreldre har man ikke et valg. Du har ikke muligheten til å reise hjem fra sykehuset uten å ta barnet med deg.

Den muligheten har du som adoptant.

Er det bra? Burde det ikke være sånn? Skaper det ulikheter i forhold til foreldreskapet som biologiske foreldre og adoptivforeldre har til sine respektive barn?

....... bare noen tanker...

[trompet]

Jeg leser spørsmålet ditt og jeg leser svarene du har fått. Og jeg tenker: Problemstillingen er den samme som når man føder et barn som muligens får en funksjonehemming. Man får et barn som kanskje ikke er helt i orden. MEN som biologiske foreldre har man ikke et valg. Du har ikke muligheten til å reise hjem fra sykehuset uten å ta barnet med deg.

Den muligheten har du som adoptant.

Er det bra? Burde det ikke være sånn? Skaper det ulikheter i forhold til foreldreskapet som biologiske foreldre og adoptivforeldre har til sine respektive barn?

....... bare noen tanker...

Når man er i en adopsjons prosess så blir man spurt om man kan tenke seg å ta ansvar for et barn med spesielle behov. Man kan foreksempel sette seg på liste fordi man mener man har resusser til nettopp dette. Men , om man ikke tror at man kan greie å følge opp et barn med spesielle behov, så bør man ikke si ja til det. Ja da man har ikke noe å stille opp med hvis man føder et barn med spesielle behov, utenom det som er a4format.Man må rett å slett ta det som det kommer å håpe at det skal gå bra. Desverre er det mange som ikke greier det selv om de selv har født barnet. å heldigvis så står hjelpeaperatet der klare til å hjelpe når det trengs. Alt blir lagt til rette , så langt det går. Når vi så skal adoptere så håper vi jo på at vi skal klare å ta vare på dette barnet som alt har fått en andeledes start, så godt vi kan, å ikke at hjelpeaperatet skal være dem som overtar, da for barnets skyld , kanskje enda en gang må få nye omsorgspersoner, Det er jo ikke slik vi vil at framtiden til vårt barn skal være. .

[Gjest Tankefull mamma]

Når man er i en adopsjons prosess så blir man spurt om man kan tenke seg å ta ansvar for et barn med spesielle behov. Man kan foreksempel sette seg på liste fordi man mener man har resusser til nettopp dette. Men , om man ikke tror at man kan greie å følge opp et barn med spesielle behov, så bør man ikke si ja til det. Ja da man har ikke noe å stille opp med hvis man føder et barn med spesielle behov, utenom det som er a4format.Man må rett å slett ta det som det kommer å håpe at det skal gå bra. Desverre er det mange som ikke greier det selv om de selv har født barnet. å heldigvis så står hjelpeaperatet der klare til å hjelpe når det trengs. Alt blir lagt til rette , så langt det går. Når vi så skal adoptere så håper vi jo på at vi skal klare å ta vare på dette barnet som alt har fått en andeledes start, så godt vi kan, å ikke at hjelpeaperatet skal være dem som overtar, da for barnets skyld , kanskje enda en gang må få nye omsorgspersoner, Det er jo ikke slik vi vil at framtiden til vårt barn skal være. .

Jeg er klar over at man på forhånd kan si ja eller nei til å få tildelt et barn med spesielle behov, men det er ikke det jeg snakker om nå.

Jeg snakker om at tildelingen er gjort, at man har fått tildelt "sitt" barn, barnet som er plukket ut til å passe for akkurat dere. Det at det på dette tidspunktet er mulig å bakke ut....

Selvfølgelig er en adopsjon noe helt annet for et lite barn enn å bli født, og ha stabile omsorgspersoner rundt seg i hele den første viktige tiden.

Selvfølgelig er det viktig at det adopterte barnet ikke blir dobbelt-traumatisert ved å oppleve store omveltninger etter å ha kommet til sine adoptivforeldre.

Men faktum er at de aller fleste barn med spesielle behov bor hos sine foreldre, og familien er bare nødt til å klare det. Jeg kan love deg at Norges kommuner ikke springer etter deg med tilbud til barnet ditt.

Og i tilfellet til hovedinnlegger var det _muligheter_ for at barnet kunne ha hørselsskader, lærevansker og mulige skader på andre organer.

Jeg skjønner godt at foreldre ønsker at barna deres skal være friske, det ønsker jeg selv, men dessverre er det ikke sånn. Min sønn har spesielle behov, og det må vi leve med.

Det er denne muligheten til å velge når man har fått barnet sitt jeg stiller spørsmålstegn ved. Er man foreldre så er man foreldre. Og man er det for resten av livet.

[Gjest uten nickeilk]

Nå blei eg litt overraska her. Vil det sei at dersom ein ikkje likar "heftelsar" så fyljer med et adoptivbarn så er det berre å sei neitakk å få et nytt..SJOKK..(tenkjer då ikkje på foreldre som blir"tilbudt"er hjerneskada born, for det er vel uhyre skjeldent).

Her inne er det jo heile tia snakk om tigermor,omsorg og kjærleik.

Det har eg forsåing for, for det føler eg for mine eigne born og, men at dokke veljer bort borna som ikkje passar inn i det bilete ein har sett for seg har eg null respekt for.

Då eg fødte mitt born med "heftelser" var det ingen som spurte om eg ville la vara å ta det med meg heim..Heller var det ingjen som som råda meg til å setja det vekk visst eg følte at eg ikkje ville konna ta meg av det..Takk å lov for det. Barne mitt er ein høgt skatta liten personlighet og sjølsagt er eg nettopp den rette til å ta meg av han. Eg er jo valgt te å vara mor hans..

Det er sjølvsagt lett å sitja på sielinja å sei at "dette orkar/klarar eg ikkje". Men kvaslags alternativ har då de borne dokke veljer vekk i opprindelses landet sitt..Sattsar dokke på at andre ska få han, eller har dokke liten interesse for det.For noko alternativ til et godt liv i heimlandet har de vel ikkje..Då hadde bornet vel heller ikkje vert frigitt for adopsjon..

Har hatt stor respekt for følelsane dokk som adop.foreldre har når det gjelder borna dokkas. For sjølvsat er det ikkje like lett for adle, så som det er og for mongje av oss med egenfødte born. Men at dokk konne velja vekk det tildelte borne dokke fekk visst det muligens seinare i live kan få problemer er respektlaust øvenfor barnet. Då setter dokk ikkje bornet fyrst iallefall, då er det egne behov som kjem fyst..

Kansje sårt for nokon å lesa min reakjon på problem stillingja og svara nokon gir, med gjett om det og er sårt for meg å lesa at folk ikkje "orkar"å ta seg av born som mitt. Vist ein ikkje er så pass ressurs sterk at ein takklat ein hindring på vegen bør ein absolutt vurdera sin stilling som komande adop. foreldre.

[Gjest girasol]

Nå blei eg litt overraska her. Vil det sei at dersom ein ikkje likar "heftelsar" så fyljer med et adoptivbarn så er det berre å sei neitakk å få et nytt..SJOKK..(tenkjer då ikkje på foreldre som blir"tilbudt"er hjerneskada born, for det er vel uhyre skjeldent).

Her inne er det jo heile tia snakk om tigermor,omsorg og kjærleik.

Det har eg forsåing for, for det føler eg for mine eigne born og, men at dokke veljer bort borna som ikkje passar inn i det bilete ein har sett for seg har eg null respekt for.

Då eg fødte mitt born med "heftelser" var det ingen som spurte om eg ville la vara å ta det med meg heim..Heller var det ingjen som som råda meg til å setja det vekk visst eg følte at eg ikkje ville konna ta meg av det..Takk å lov for det. Barne mitt er ein høgt skatta liten personlighet og sjølsagt er eg nettopp den rette til å ta meg av han. Eg er jo valgt te å vara mor hans..

Det er sjølvsagt lett å sitja på sielinja å sei at "dette orkar/klarar eg ikkje". Men kvaslags alternativ har då de borne dokke veljer vekk i opprindelses landet sitt..Sattsar dokke på at andre ska få han, eller har dokke liten interesse for det.For noko alternativ til et godt liv i heimlandet har de vel ikkje..Då hadde bornet vel heller ikkje vert frigitt for adopsjon..

Har hatt stor respekt for følelsane dokk som adop.foreldre har når det gjelder borna dokkas. For sjølvsat er det ikkje like lett for adle, så som det er og for mongje av oss med egenfødte born. Men at dokk konne velja vekk det tildelte borne dokke fekk visst det muligens seinare i live kan få problemer er respektlaust øvenfor barnet. Då setter dokk ikkje bornet fyrst iallefall, då er det egne behov som kjem fyst..

Kansje sårt for nokon å lesa min reakjon på problem stillingja og svara nokon gir, med gjett om det og er sårt for meg å lesa at folk ikkje "orkar"å ta seg av born som mitt. Vist ein ikkje er så pass ressurs sterk at ein takklat ein hindring på vegen bør ein absolutt vurdera sin stilling som komande adop. foreldre.

Hei, jeg skjønner absolutt reaksjonen din, og at du er lei deg over å høre at vordende adoptivforeldre kan finne på å takke nei til barn som har handicap av ulike slag! Jeg tenker som deg, at barnet jeg blir tildelt er det barnet jeg skal ha. Jeg håper jeg aldri vil finne på å takke nei til det barnet som blir meg tildelt, uansett hvordan det ser ut og hvilke "skavanker" det måtte ha.

Hilsen

[Gjest ett annet land]

ja,men ikke av samme grunn som dere.Send meg gjerne en mail på; [email protected]

[hjertebarnet]

Hei. Jeg kjenner til flere som har takket nei til tildeling pga helsanmerkninger (som kunne være alvorlige). Du må ALDRI, ALDRI la folk her eller andre steder få gi deg dårlig samvittighet fordi om du tar et slikt valg! Dette er faktisk en mulighet dere har.

I noen tilfelle stanser også adopsjonsforeningene/ myndighetene adopsjonen. Skal man adoptere et barn med kjent diagnose, må man jo ofte særskilt godkjennes av BUFetat for dette.

Det er to forskjeller på denne situasjonen og folk som føder selv: For det første har dere faktisk betalt tusenvis av kroner for adopsjonen. Det har i alle fall en viss betydning. Men den aller viktigste forskjellen er denne: barnet har ikke møtt dere engang (og vet ikke engang om dere), og heller ikke dere har møtt barnet heller. Det er altså ikke snakk om å skulle bryte av en tilknytning barnet som har fått til dere. Situasjonen ville selvsagt vært en helt annen dersom dere allerede hadde fått barnet hjem!

Jeg sier ikke at det er lett å takke nei, jeg tror det kan kjenns både vanskelig og sorgfullt. Men som flere her sider, dere vil sannsynligvis få en ny tildeling relativt raskt. Dere kan komme til å tenke på det første barnet, selv om dere gleder dere over det nye. Det er også helt normalt.

Men la ingen, ingen få prøve å gi dere skyldfølelse eller få dere til å føle dere som dårlige mennesker dersom dere sier nei! Jeg reagerer på flere av innleggene nedenfor her. Det er dere som skal leve med valget og konsekvensene, ingen andre. Ingen har rett til å klandre dere for hva dere måtte velge.

Ta en prat med adopsjonsforeningen deres, og en lege dere har tillit til. Ønsker dere all mulig lykke til!

[grot]

Hei, jeg skjønner absolutt reaksjonen din, og at du er lei deg over å høre at vordende adoptivforeldre kan finne på å takke nei til barn som har handicap av ulike slag! Jeg tenker som deg, at barnet jeg blir tildelt er det barnet jeg skal ha. Jeg håper jeg aldri vil finne på å takke nei til det barnet som blir meg tildelt, uansett hvordan det ser ut og hvilke "skavanker" det måtte ha.

Hilsen

Må nok bare si meg helt enig med dere her. Jeg vil gjerne tro at de barna som kommer til oss, ved tildeling eller fra magen er ment til å være hos oss..

[ahg]

Jeg har ikke vært i deres situasjon, men forstår veldig godt din fortvilelse og usikkerhet. Det må være en stor følelsesmessig belastning å oppleve det dere gjør nå.

Slik jeg ser det, er dette deres avgjørelse og ingen annens. Dere må finne ut hva dere er i stand til å si et utvetydig ja til, og hva som innerst inne føles riktig for dere i forhold til dette barnet.

Jeg er helt enig med hjertebarnet i at dere ikke må la dere påvirke av andres meninger. Dere kjenner dere selv best, og vet hvor deres grense går.

Sier dere ja, så la det være fordi dere virkelig VIL dette. Barnet fortjener og trenger foreldre som kan ta imot det med åpne hjerter og åpne armer, og ta vare på det med alt det måtte innebære på godt og vondt - for resten av livet.

Dere har mulighet for å velge, og da synes jeg dere er i deres fulle rett til å ta et bevisst valg.

Med ønske om at alt løser seg til det beste,

[kystfugl]

Kjære Fortvilet og usikker

Jeg har stor forståelse for deres usikkerhet og tvil i denne påkomne situasjonen,at en avgjørelse er veldig vanskelig å ta.

Uansett hva dere bestemmer dere for, er jeg sikker på at dere tar det valget som dere mener er riktig....

Lykke til

[Gjest ChiengMai]

Hei, jeg skjønner absolutt reaksjonen din, og at du er lei deg over å høre at vordende adoptivforeldre kan finne på å takke nei til barn som har handicap av ulike slag! Jeg tenker som deg, at barnet jeg blir tildelt er det barnet jeg skal ha. Jeg håper jeg aldri vil finne på å takke nei til det barnet som blir meg tildelt, uansett hvordan det ser ut og hvilke "skavanker" det måtte ha.

Hilsen

Sånn tenkte jeg også. Men så slapp jeg forholde meg til problemstillingen, heldigvis. Hva som blir rett og feil må likevel enhver finne ut av, vi takler ting forskjellig og har ulike ressurser i oss.

[Gjest hana]

Hei. Jeg kjenner til flere som har takket nei til tildeling pga helsanmerkninger (som kunne være alvorlige). Du må ALDRI, ALDRI la folk her eller andre steder få gi deg dårlig samvittighet fordi om du tar et slikt valg! Dette er faktisk en mulighet dere har.

I noen tilfelle stanser også adopsjonsforeningene/ myndighetene adopsjonen. Skal man adoptere et barn med kjent diagnose, må man jo ofte særskilt godkjennes av BUFetat for dette.

Det er to forskjeller på denne situasjonen og folk som føder selv: For det første har dere faktisk betalt tusenvis av kroner for adopsjonen. Det har i alle fall en viss betydning. Men den aller viktigste forskjellen er denne: barnet har ikke møtt dere engang (og vet ikke engang om dere), og heller ikke dere har møtt barnet heller. Det er altså ikke snakk om å skulle bryte av en tilknytning barnet som har fått til dere. Situasjonen ville selvsagt vært en helt annen dersom dere allerede hadde fått barnet hjem!

Jeg sier ikke at det er lett å takke nei, jeg tror det kan kjenns både vanskelig og sorgfullt. Men som flere her sider, dere vil sannsynligvis få en ny tildeling relativt raskt. Dere kan komme til å tenke på det første barnet, selv om dere gleder dere over det nye. Det er også helt normalt.

Men la ingen, ingen få prøve å gi dere skyldfølelse eller få dere til å føle dere som dårlige mennesker dersom dere sier nei! Jeg reagerer på flere av innleggene nedenfor her. Det er dere som skal leve med valget og konsekvensene, ingen andre. Ingen har rett til å klandre dere for hva dere måtte velge.

Ta en prat med adopsjonsforeningen deres, og en lege dere har tillit til. Ønsker dere all mulig lykke til!

Ja, så forsjellig kan tankegangen vår være du.

Har aldri sett på mitt barn som "kjøpt friskt". Fordi om selve prosessen frem til å bli foreldre koster endel, vil vel ikke det si at vi har monopol på friske barn.

Å si at en aldri må la andre gi en skyldfølelse for valget en tar er greit nok det. Men det er faktisk et lite menneske liv som må ta konsekvensene for at det ikke er ønsket av adop.foreldrene. Disse kan få et nytt friskt barn,men hva med barnet.Hvilken skjebne får det?

Har hverken tenkt å dømme eller rose foreldre som velger det ene eller andre jeg, men vet at da vi fikk vårt barn var notisen som fulgte med i papirene ikke det viktigste, Det viktigste var det fantastiske å endeligt få lov til å bli foreldre.

[trompet]

Jeg er klar over at man på forhånd kan si ja eller nei til å få tildelt et barn med spesielle behov, men det er ikke det jeg snakker om nå.

Jeg snakker om at tildelingen er gjort, at man har fått tildelt "sitt" barn, barnet som er plukket ut til å passe for akkurat dere. Det at det på dette tidspunktet er mulig å bakke ut....

Selvfølgelig er en adopsjon noe helt annet for et lite barn enn å bli født, og ha stabile omsorgspersoner rundt seg i hele den første viktige tiden.

Selvfølgelig er det viktig at det adopterte barnet ikke blir dobbelt-traumatisert ved å oppleve store omveltninger etter å ha kommet til sine adoptivforeldre.

Men faktum er at de aller fleste barn med spesielle behov bor hos sine foreldre, og familien er bare nødt til å klare det. Jeg kan love deg at Norges kommuner ikke springer etter deg med tilbud til barnet ditt.

Og i tilfellet til hovedinnlegger var det _muligheter_ for at barnet kunne ha hørselsskader, lærevansker og mulige skader på andre organer.

Jeg skjønner godt at foreldre ønsker at barna deres skal være friske, det ønsker jeg selv, men dessverre er det ikke sånn. Min sønn har spesielle behov, og det må vi leve med.

Det er denne muligheten til å velge når man har fått barnet sitt jeg stiller spørsmålstegn ved. Er man foreldre så er man foreldre. Og man er det for resten av livet.

Jeg vil bare si at hos oss så sto hjelpeaperatet klart fra dag en.. å ja da jeg vet hva jeg snakker om. å som uten nikelik sier ja ... heldigvis så var det jeg som ble mamma til vårt barn , å stoldt er jeg over det også. så det er sagt. Men jeg føler jo at om vedkommende ikke føler at de er komponente til å hjelpe et barn med en uviss framtid når det feks gjelder hva de skriver om så må de vel få lov til å kjenne på om de kan å om de tørr å vil.Derfor så er det at vedkommende er fortvilet og usikker. å lufter det her.

[Gjest girasol]

Hei. Jeg kjenner til flere som har takket nei til tildeling pga helsanmerkninger (som kunne være alvorlige). Du må ALDRI, ALDRI la folk her eller andre steder få gi deg dårlig samvittighet fordi om du tar et slikt valg! Dette er faktisk en mulighet dere har.

I noen tilfelle stanser også adopsjonsforeningene/ myndighetene adopsjonen. Skal man adoptere et barn med kjent diagnose, må man jo ofte særskilt godkjennes av BUFetat for dette.

Det er to forskjeller på denne situasjonen og folk som føder selv: For det første har dere faktisk betalt tusenvis av kroner for adopsjonen. Det har i alle fall en viss betydning. Men den aller viktigste forskjellen er denne: barnet har ikke møtt dere engang (og vet ikke engang om dere), og heller ikke dere har møtt barnet heller. Det er altså ikke snakk om å skulle bryte av en tilknytning barnet som har fått til dere. Situasjonen ville selvsagt vært en helt annen dersom dere allerede hadde fått barnet hjem!

Jeg sier ikke at det er lett å takke nei, jeg tror det kan kjenns både vanskelig og sorgfullt. Men som flere her sider, dere vil sannsynligvis få en ny tildeling relativt raskt. Dere kan komme til å tenke på det første barnet, selv om dere gleder dere over det nye. Det er også helt normalt.

Men la ingen, ingen få prøve å gi dere skyldfølelse eller få dere til å føle dere som dårlige mennesker dersom dere sier nei! Jeg reagerer på flere av innleggene nedenfor her. Det er dere som skal leve med valget og konsekvensene, ingen andre. Ingen har rett til å klandre dere for hva dere måtte velge.

Ta en prat med adopsjonsforeningen deres, og en lege dere har tillit til. Ønsker dere all mulig lykke til!

Jeg svarer deg jeg, ikke trådstarter, for trådstarter spurte ikke etter argumenter for eller imot å kunne takke nei til en tildeling, men etter erfaringer i så måte...

Jeg finner det forøvrig noe skremmende at du, og andre her inne, ser ut til å ha den tankegangen at man "kjøper" barnet ("betaler mange tusen", som noen under her sier), og siden man har slik en stor utgift må barnet være friskt...

Hva er dessuten et friskt barn? Ingen adoptivforeldre kan vite om latente kroniske sykdommer som kun oppdages på senere tidspunkt i livet...

Inegn adoptivforeldre er garantert barn som er fri fra psykiske traumer som et resultat av dets forhistorie...

Adoptivforeldre liker godt å hevde at man er adopstivbarnets virkelige foreldre... men gjelder dette kun om man har fått "ønskebarnet"? Det barnet som var fri fra fysiske og psykiske skavanker... det barnet som var lyst nok eller mørkt nok til å passe inn i ens drømmer... etc.

Jeg er selvfølgelig enig i at det er en rettighet som man bør kunne ha - det å takke nei, men det betyr ikke at den rettigheten uten videre skal benyttes... - og så med den påfølgende tanken at man sikkert får tilbud om et mer perfekt barn noen uker eller måneder seinere...

Beklager, men det gjør fysisk vondt langt inn i hjertet mitt når jeg hører om disse intelektuelle valgene...