Avbrudt etter tildeling?

[Gjest not now!!]

Det vet jeg/vi alt om.Dere som svarer at dere aldri kunne takket nei til en tildeling, var dere som ektefolk enig i den avgjørelsen?Hva når man ikke er enig??

Slik var det nemlig hos oss.Vi fikk tildelt et barn som hadde svært lav fødselsvekt, en del komplikasjoner,bodd mesteparten av sitt liv på sykehus. Etter et drøyt år var barnet på størrelse med en 5-6-7mnd gammelt baby.

Nei det var ingen lett avggjørelse.Mange tårer og diskusjoner.Men den ene av oss var veldig klar på at dette ville muligens bli for belastende for vår familie. (Hadde et barn fra før). Klart man har tanker FØR man får en eventuell forespørsel, men dere som har svart at dere ikke kunne tenke dere å takke nei, har fått tildelt friske barn.Ofte så blir kanskje ikke ting slik man hadde trodd på forhånd.

Det blir feil å sammenligne adopsjon av "ikke friske" barn og et svangerskap hvor barnet blir født "ikke frisk". Jeg har stort sett respekt for andres meninger, men akkurat det argumentet synes jeg er helt på kanten.

Vi krysset av for at vi ville ha et friskt barn(den gang gikk det an) Det var det eneste vi som adopterte kunne få bestemme selv.Resten var helt opp til andre å avgjøre.

Er det noen som går gravid som ønsker seg at barnet ikke er friskt?De har ikke noe valg, men det har vi som adopterer. Der er hele forskjellen.

Hadde krysset av for det samme i dag også om det hadde vært mulighet for det.Vi ønsket oss friske barn! Er det så galt?

Skriver skjelden her inne, men dette måtte jeg bare svare på.

[Gjest not now!!]

Det vet jeg/vi alt om.Dere som svarer at dere aldri kunne takket nei til en tildeling, var dere som ektefolk enig i den avgjørelsen?Hva når man ikke er enig??

Slik var det nemlig hos oss.Vi fikk tildelt et barn som hadde svært lav fødselsvekt, en del komplikasjoner,bodd mesteparten av sitt liv på sykehus. Etter et drøyt år var barnet på størrelse med en 5-6-7mnd gammelt baby.

Nei det var ingen lett avggjørelse.Mange tårer og diskusjoner.Men den ene av oss var veldig klar på at dette ville muligens bli for belastende for vår familie. (Hadde et barn fra før). Klart man har tanker FØR man får en eventuell forespørsel, men dere som har svart at dere ikke kunne tenke dere å takke nei, har fått tildelt friske barn.Ofte så blir kanskje ikke ting slik man hadde trodd på forhånd.

Det blir feil å sammenligne adopsjon av "ikke friske" barn og et svangerskap hvor barnet blir født "ikke frisk". Jeg har stort sett respekt for andres meninger, men akkurat det argumentet synes jeg er helt på kanten.

Vi krysset av for at vi ville ha et friskt barn(den gang gikk det an) Det var det eneste vi som adopterte kunne få bestemme selv.Resten var helt opp til andre å avgjøre.

Er det noen som går gravid som ønsker seg at barnet ikke er friskt?De har ikke noe valg, men det har vi som adopterer. Der er hele forskjellen.

Hadde krysset av for det samme i dag også om det hadde vært mulighet for det.Vi ønsket oss friske barn! Er det så galt?

Skriver skjelden her inne, men dette måtte jeg bare svare på.

Noen sier at vi ikke er fri for at ting kan dukke opp senere hos våre friske barn. Jeg blir ganske provosert av slike utsagn. Om våre barn viser seg feiler ett eller annet så tar vi det som det kommer.Det er TO forskjellige ting å takke nei til et sykt barn,og at våre barn muligens feiler ett eller annet. Sånn er faktisk livet. Ingen kan spå i framtiden,ingen vet hva som vil skje i morgen,neste uke år...Men det som har skjedd, kan vi faktisk ta et valg på.

Synes det er leit at man setter de to tingene opp mot hverandre.

[Gjest vanskelig ja!!]

Vi fikk en tildeling som vi ikke kunne si ja til. Det var det tyngste og vanskeligste valget vi noen sinne har gjort. Men nå vet vi at vi gjorde det rette.

Vi tenker aldri på det slik som vi fryktet at vi kom til å gjøre.

Barnet fikk en annen mor og far som h*n forhåpentligvis har det veldig godt hos.

[Gjest anonym adoptant]

Det som var så inderlig godt var at kontaktpersonen vår i adopsjonsforum sa at de støttet oss uansett hva vi valgte. De anbefalte oss faktisk å si nei...

[Gjest vanskelig ja!!]

Det som var så inderlig godt var at kontaktpersonen vår i adopsjonsforum sa at de støttet oss uansett hva vi valgte. De anbefalte oss faktisk å si nei...

Sorry... nicket skulle være vanskelig ja!!

Begynner å bli sent..

[Gjest girasol]

Noen sier at vi ikke er fri for at ting kan dukke opp senere hos våre friske barn. Jeg blir ganske provosert av slike utsagn. Om våre barn viser seg feiler ett eller annet så tar vi det som det kommer.Det er TO forskjellige ting å takke nei til et sykt barn,og at våre barn muligens feiler ett eller annet. Sånn er faktisk livet. Ingen kan spå i framtiden,ingen vet hva som vil skje i morgen,neste uke år...Men det som har skjedd, kan vi faktisk ta et valg på.

Synes det er leit at man setter de to tingene opp mot hverandre.

Jeg synes det handler om menneskeverd... og om menneskesyn...

Jeg synes det handler om at det først og fremst er barna som trenger foreldre, ikke potensielle foreldre som trenger barn... for da blir barna et middel for å tilfreddstille foreldrebehov...

Det er fantastisk at foreldrerollen kan tilfredstilles via adopsjon, og for det aktuelle foreldreparet er det ønsket om å få et barn og ønsket om å få være omsorsgpersoner, som må være den sterkeste drivkraften, men slik jeg ser det kan det aldri være foreldrerollen som er den største motivasjonen for adopsjon fra "andre sida", barnet sin side...

Jeg skjønner at mange føler seg såret over at jeg sier dette... Og jeg kjenner faktisk folk - gode folk - som har takket nei til tildeling, og senere fått et annet barn, og jeg snakker aldri med dem om den avgjørelsen. Det var deres avgjørelse, ikke min. Jeg holder heller ikke avgjørelsen deres mot dem... Men jeg er fortsatt helt klar på, overfor dere, meg selv og min mann, som også er enig, at når vi får tildeling, så er det menngen at det skal være vårt barn. Vi krysser også av på at vi ønsker oss et friskt barn, men vet også at i retningslinjene for den avkryssnigen står det at vi kan få barn som har lettere fysiske skader. Hvordan man skal sette skillelinjen mellom lette skader og mer alvorlige skader, er selvfølgelig vanskelig.

[Gjest ikkenånei]

Jeg synes det handler om menneskeverd... og om menneskesyn...

Jeg synes det handler om at det først og fremst er barna som trenger foreldre, ikke potensielle foreldre som trenger barn... for da blir barna et middel for å tilfreddstille foreldrebehov...

Det er fantastisk at foreldrerollen kan tilfredstilles via adopsjon, og for det aktuelle foreldreparet er det ønsket om å få et barn og ønsket om å få være omsorsgpersoner, som må være den sterkeste drivkraften, men slik jeg ser det kan det aldri være foreldrerollen som er den største motivasjonen for adopsjon fra "andre sida", barnet sin side...

Jeg skjønner at mange føler seg såret over at jeg sier dette... Og jeg kjenner faktisk folk - gode folk - som har takket nei til tildeling, og senere fått et annet barn, og jeg snakker aldri med dem om den avgjørelsen. Det var deres avgjørelse, ikke min. Jeg holder heller ikke avgjørelsen deres mot dem... Men jeg er fortsatt helt klar på, overfor dere, meg selv og min mann, som også er enig, at når vi får tildeling, så er det menngen at det skal være vårt barn. Vi krysser også av på at vi ønsker oss et friskt barn, men vet også at i retningslinjene for den avkryssnigen står det at vi kan få barn som har lettere fysiske skader. Hvordan man skal sette skillelinjen mellom lette skader og mer alvorlige skader, er selvfølgelig vanskelig.

Er det ikke derfor vi får barn? - For å tilfredstille foreldrebehovet?

Da vi ventet vår første krysset vi av på at vi ville ta et barn med ekstra behov. Vi fikk et friskt barn. Da vi skulle ha nestemann krysset vi av for friskt barn med tanke på den eldste.

Man kan ikke ta imot et barn "for å være snill" når man ikke er 100% sikre på at man vil klare det. Det er ikke riktig for barnet - eller for en selv.

Vi hadde en vanskelig sak under den andre adopsjonen, der det viste seg at barnet var lett tilbakestående. Jeg ville fortsatt ha det - for i hjertet mitt var h*n min. Desverre døde barnet. Neste barn var friskt.

Jeg synes ikke du skal dømme dem som velger å si nei. Det er ingen lett avgjørelse - og når man får barn opå denne måten må man være 100% ærlig mot seg selv. Man skal leve med dette barnet hele tiden.

Jeg ønsker Fortvilet og usikker lykke til med valget. Følg hjertet og magefølelsen. De tar aldri feil.

[Gjest venter tredjemann]

Hei, jeg skjønner absolutt reaksjonen din, og at du er lei deg over å høre at vordende adoptivforeldre kan finne på å takke nei til barn som har handicap av ulike slag! Jeg tenker som deg, at barnet jeg blir tildelt er det barnet jeg skal ha. Jeg håper jeg aldri vil finne på å takke nei til det barnet som blir meg tildelt, uansett hvordan det ser ut og hvilke "skavanker" det måtte ha.

Hilsen

Jeg er veldig enig med deg girasol.

Jeg blir skremt av enkelte holdninger her inne - holdninger jeg også har møtt i forbindelse med møter i Kinaforeningen.

[Gjest venter tredjemann]

Jeg føler med deg. Det er sikkert en vanskelig tid - og en svært vanskelig avgjørelse. Snakk med en lege - og kjenn på hva dere føler.

Jeg vil ikke drømme om å si hva dere bør gjøre - jeg er ikke i deres situasjon.

Minstemann vår hadde en tøff start - sykehusopphold, medisiner, mange minutter uten oksygen, bilyd på hjerte - og jeg må innrømme at jeg var veldig bekymret mens vi ventet på å få han hjem. Men aldri vurderte vi å si nei - selv om det kunne være senskader. Og poden han er frisk som en fisk bare litt liten- noe vi selvsagt er kjempetakknemlig for.

Jeg kan ikke selv se for meg at dersom barnet vi fikk tildelt hadde en helseanmerkning, at vi ville takke nei. Det finnes unntak for alvorlig tilbakeståenhet - men da er det BUFetat som sier nei - valget blir ikke tatt av foreldrene.

[Gjest ikke adoptant nei]

Jeg leser spørsmålet ditt og jeg leser svarene du har fått. Og jeg tenker: Problemstillingen er den samme som når man føder et barn som muligens får en funksjonehemming. Man får et barn som kanskje ikke er helt i orden. MEN som biologiske foreldre har man ikke et valg. Du har ikke muligheten til å reise hjem fra sykehuset uten å ta barnet med deg.

Den muligheten har du som adoptant.

Er det bra? Burde det ikke være sånn? Skaper det ulikheter i forhold til foreldreskapet som biologiske foreldre og adoptivforeldre har til sine respektive barn?

....... bare noen tanker...

Jeg er ikke enig med deg. Store avvik ved fosteret kan ofte oppdages ved ultralydundersøkelse, og er det alvorlige avvik får man tilbud om senabort.

Så muligheten for å sile vekk barn man føler man ikke har overskudd til ligger der også i vanlige svangerskap.

Når det gjelder adopsjon så stiller deg seg dessuten slik at det ER mulig å si nei til ett barn. Det er ikke alle som føler at de har overskudd til et barn med funksjonshemming, sykdom eller skade. All ære til de som orker det, men full forståelse for de som ikke orker.

Jeg ville helt klart takket nei til å adoptere et barn med sykdom, skader eller funksjonshemming, med mindre det var noe helt uvesentlig. Men jeg ville takket nei til et barn med hjerneskade, akkurat som at jeg ville abortert et downs-barn hvis jeg fikk valget.

[Gjest Anonym grunnet tema]

Dere har min fulle medfølelse i det vanskelig valget dere står foran! Som andre har skrevet: Dere må gjøre det som er best for dere!

Jeg har selv vært i en situasjon hvor vi måtte beslutte å avslutte et svangerskap grunnet skader uforenelig med liv. Og jeg har vært på hentereise med noen som måtte levere barnet tilbake igjen.

Dette er hendelser i livet som det er umulig å sette seg inn i før man selv føler det på kroppen. Det er altfor enkelt å si at "det kunne jeg aldri gjort og levd videre med." Det blir kvalmt å høre slik fra mennesker som bare har fått friske barn.

Snakk med fagfolk, sett deg inn i problemstillingen og følg så magefølelsen. Det blir ikke enkelt, men det er deres avgjørelse!

Stor trøsteklem fra meg

[snø]

Hei. Jeg kjenner til flere som har takket nei til tildeling pga helsanmerkninger (som kunne være alvorlige). Du må ALDRI, ALDRI la folk her eller andre steder få gi deg dårlig samvittighet fordi om du tar et slikt valg! Dette er faktisk en mulighet dere har.

I noen tilfelle stanser også adopsjonsforeningene/ myndighetene adopsjonen. Skal man adoptere et barn med kjent diagnose, må man jo ofte særskilt godkjennes av BUFetat for dette.

Det er to forskjeller på denne situasjonen og folk som føder selv: For det første har dere faktisk betalt tusenvis av kroner for adopsjonen. Det har i alle fall en viss betydning. Men den aller viktigste forskjellen er denne: barnet har ikke møtt dere engang (og vet ikke engang om dere), og heller ikke dere har møtt barnet heller. Det er altså ikke snakk om å skulle bryte av en tilknytning barnet som har fått til dere. Situasjonen ville selvsagt vært en helt annen dersom dere allerede hadde fått barnet hjem!

Jeg sier ikke at det er lett å takke nei, jeg tror det kan kjenns både vanskelig og sorgfullt. Men som flere her sider, dere vil sannsynligvis få en ny tildeling relativt raskt. Dere kan komme til å tenke på det første barnet, selv om dere gleder dere over det nye. Det er også helt normalt.

Men la ingen, ingen få prøve å gi dere skyldfølelse eller få dere til å føle dere som dårlige mennesker dersom dere sier nei! Jeg reagerer på flere av innleggene nedenfor her. Det er dere som skal leve med valget og konsekvensene, ingen andre. Ingen har rett til å klandre dere for hva dere måtte velge.

Ta en prat med adopsjonsforeningen deres, og en lege dere har tillit til. Ønsker dere all mulig lykke til!

Er det noe som overhode ikke har noen betydning for om man skal takke ja eller nei til en tildeling, så må det være hvor vidt man har betalt penger for å adoptere! Man kjøper ikke et barn, og har ikke "krav" på et friskt barn!

Muligheten til å takke nei er vel mer begrunnet i at barna trenger foreldre som er 100% motiverte og klare for oppgaven.

For ikke så lenge siden stod det en historie i et AF-blad om en familie som hadde fått et barn, som i etterkant viste seg å være utviklingshemmet. En skikkelig rørende og god historie, og jeg bet meg spesielt merke i det de skrev om at de var glad for at de aldri måtte ta stilling til om de ville ha henne eller ei, at det valget ble tatt for dem. De var selvfølgelig like glad i henne, som de var i sin friske sønn, men la ikke skjul på at det ikke var bare-bare å ha et sykt barn.

Sammenlikningen noen har med å føde et barn som er skadet er ikke helt den samme. Det er vel mer snakk om å oppdage på ultralyd at barnet er sykt, og så ta stilling til om man vil ha barnet eller ei.

Og det er neppe bare-bare å takke nei heller... Men det er faktisk en mulighet man har! Så kan man diskutere hvorfor man har en slik mulighet, og om det er rett. Men man skal ikke dømme noen uten å ha vært i deres sko.

[Gjest også adoptivmor]

Hei

Jeg har ikke vært oppi problemstillingen heldigvis, men jeg har noen tanker om det alikevel.

Leser nedover her at noen reagerer på at økonomi blir trukket frem som noe negativt i forhold til kjøp og salg. Men sannheten er at for mange av oss så er en adopsjon et stort økonomisk løft å få til. Og derfor er det med i tankene når man tar forskjellige beslutninger.

Vi ønsker oss alle friske barn. Hvis man kunne tenke seg en annen mulighet så er man med på special need programmet. Hvor man er ekstra motivert og har store ressurser til å følge opp ulike diagnoser og funksjonshemminger. Derfor er det ikke galt av oss å ville ha friske barn. Med friske barn mener jeg at så lenge legepapirene er iorden og ikke viser noe spesielt så er det helt ok når noe skjer senere og som ingen kunne vite noe om på forhånd. Da er vi som foreldre heldigvis innstillt på å leve med disse tingene som dukker opp underveis på en helt annen måte. Ting blir normalt for slik er vår unge!

Jeg vil frem til at dere må gjøre det som føles best for dere. Og det er bedre å ta avgjørelsen før bånd blir knyttet videre. For hver dag blir alt vanskeligere. Vet dere at for dere som familie så blir det vanskelig å leve med alvorlige diagnoser så skal dere ta hensyn til dette. Barna som kommer skal ha foreldre som ønsker barnet velkommen av hele sitt hjerte og på sikt ikke splitte mor og far fordi de blir utslitt og som kjente seg selv så godt at de viste at ting kunne gå feil vei med deres forhold i forbindelse med mye sykdom osv.Men som gav etter for et press fra omgivelsene som syntes at man tar hva man får uansett.

Ikke har dårlig samvittighet for valget dere tar. Ingen andre har noe med det. Vi har alle våre egne grenser for hva som er riktig for oss selv. Og folk som ser ned på en slik avgjørelse med å si nei takk, burde ta en runde eller to med seg selv før de synser og mener og ikke minst ytrer frem til andre om den.

Tenk på de som jobber med barn som er syke på en eller annen måte. Og tenk på hvor mange andre mennesker som overhodet ikke hadde klart samme jobben! Gjør det disse menneskene til noe dårligere enn de første? Nei, det er bruk for alle!!

Lykke til videre i livet.

[Gjest Fortvilet og usikker]

Jeg er ikke ute etter at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Det er en avgjørelse som er vår egen. Vi har godt samarbeid med både lege og adopsjonsforening så vi får den hjelpen vi trenger til dette. Men samtidig føler vi oss veldig alene. Dette er veldig konfidensielt og vi kan ikke prate med hvemsomhelst om det. Derfor er det fint og lufte det her - anonymt.

Jeg skjønner veldig godt alle meningene og tankene dere har om dette fordi de også er mine... For og imot, positivt og negativt, klarer vi det eller ikke...ja eller nei...

Det er vi som skal leve med valget og jeg bare håper at vi velger det rette.

[Gjest not now!!]

Jeg er ikke ute etter at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Det er en avgjørelse som er vår egen. Vi har godt samarbeid med både lege og adopsjonsforening så vi får den hjelpen vi trenger til dette. Men samtidig føler vi oss veldig alene. Dette er veldig konfidensielt og vi kan ikke prate med hvemsomhelst om det. Derfor er det fint og lufte det her - anonymt.

Jeg skjønner veldig godt alle meningene og tankene dere har om dette fordi de også er mine... For og imot, positivt og negativt, klarer vi det eller ikke...ja eller nei...

Det er vi som skal leve med valget og jeg bare håper at vi velger det rette.

Bare for å korrigere litt.Det heter IKKE tildeling , men en forespørsel når man får spørsmål om et "sykt" barn. Dette er en forespørsel fra giverlandet,og er dermed åpen for at de potensielle foreldrene vil takke nei.Eller adopsjonsforeningen vurderer papirene på barnet til at dette skal være et barn med special need.

Derfor heter det en forespørsel.

Er enig med noen som skriver her inne at de som er imot at man kan takke nei,konsekvent setter seg på Special need listen. Da får barna garantert et godt hjem med godt motiverte foreldre.Det finnes nok av barn som trenger det. (Og dette var ikke ironisk ment.)

[Gjest Tankefull mamma]

Jeg er ikke enig med deg. Store avvik ved fosteret kan ofte oppdages ved ultralydundersøkelse, og er det alvorlige avvik får man tilbud om senabort.

Så muligheten for å sile vekk barn man føler man ikke har overskudd til ligger der også i vanlige svangerskap.

Når det gjelder adopsjon så stiller deg seg dessuten slik at det ER mulig å si nei til ett barn. Det er ikke alle som føler at de har overskudd til et barn med funksjonshemming, sykdom eller skade. All ære til de som orker det, men full forståelse for de som ikke orker.

Jeg ville helt klart takket nei til å adoptere et barn med sykdom, skader eller funksjonshemming, med mindre det var noe helt uvesentlig. Men jeg ville takket nei til et barn med hjerneskade, akkurat som at jeg ville abortert et downs-barn hvis jeg fikk valget.

Jeg snakker ikke om alvorlige skader som kanskje er uforenlige med liv, og som oppdages i svangerskapet.

Det er født massevis av unger hvor skadene ikke har vært påvist ved ultralyd,- fødselsskader f.eks.

Jeg snakker om barn som er født og er tildelt _sine_ foreldre, og som har en helseanmerkning.

Så vidt jeg vet bortadopteres ikke multifunksjonshemmede barn.

Jeg vet at man har muligheten til å si nei til et barn med en helseanmerkning, men jeg undres på om det er riktig å ha den muligheten.

Om det signaliserer at det å være adoptivforeldre ikke er like forpliktende som det å være biologiske foreldre.

Siden man altså kan si nei til å ta med barnet"sitt" hjem.

[Gjest Jeg var ikke "friskt" barn...]

Ja, så forsjellig kan tankegangen vår være du.

Har aldri sett på mitt barn som "kjøpt friskt". Fordi om selve prosessen frem til å bli foreldre koster endel, vil vel ikke det si at vi har monopol på friske barn.

Å si at en aldri må la andre gi en skyldfølelse for valget en tar er greit nok det. Men det er faktisk et lite menneske liv som må ta konsekvensene for at det ikke er ønsket av adop.foreldrene. Disse kan få et nytt friskt barn,men hva med barnet.Hvilken skjebne får det?

Har hverken tenkt å dømme eller rose foreldre som velger det ene eller andre jeg, men vet at da vi fikk vårt barn var notisen som fulgte med i papirene ikke det viktigste, Det viktigste var det fantastiske å endeligt få lov til å bli foreldre.

enig med deg,

ja, hva med barnet?

hvilken skjebne vil det få?

jeg ville ikke ha blitt adoptert bort til andre, hvis ikke mine foreldre hadde tatt meg.

mest sansynlig "visnet hen" i en institusjon...

jeg var et såkalt meget sykt barn med psykiske traumer og gjennomgått alvorlige sykdommer.

giverlandet hadde ikke ressurser til medisiner og til oppfølging.

ble adoptert til helsepersonell som ga meg en ny frisk start og som er mine foreldre.

er nå gift, i full jobb, har barn, en stor vennekrets og er såkalt "vellykket" og er såkalt " helt frisk" til tross for en meget vanskelig start.

[Gjest girasol]

Er det ikke derfor vi får barn? - For å tilfredstille foreldrebehovet?

Da vi ventet vår første krysset vi av på at vi ville ta et barn med ekstra behov. Vi fikk et friskt barn. Da vi skulle ha nestemann krysset vi av for friskt barn med tanke på den eldste.

Man kan ikke ta imot et barn "for å være snill" når man ikke er 100% sikre på at man vil klare det. Det er ikke riktig for barnet - eller for en selv.

Vi hadde en vanskelig sak under den andre adopsjonen, der det viste seg at barnet var lett tilbakestående. Jeg ville fortsatt ha det - for i hjertet mitt var h*n min. Desverre døde barnet. Neste barn var friskt.

Jeg synes ikke du skal dømme dem som velger å si nei. Det er ingen lett avgjørelse - og når man får barn opå denne måten må man være 100% ærlig mot seg selv. Man skal leve med dette barnet hele tiden.

Jeg ønsker Fortvilet og usikker lykke til med valget. Følg hjertet og magefølelsen. De tar aldri feil.

Jeg dømmer ingen!! Det har jeg ingen rett til.

Er det ikke lov å ytre andre meninger?

Dette er et diskusjonsforum...

Beklager hvis jeg sårer folk, det er ikke min intensjon, det vet alle som kjenner meg.

Hilsen

[trompet]

Jeg snakker ikke om alvorlige skader som kanskje er uforenlige med liv, og som oppdages i svangerskapet.

Det er født massevis av unger hvor skadene ikke har vært påvist ved ultralyd,- fødselsskader f.eks.

Jeg snakker om barn som er født og er tildelt _sine_ foreldre, og som har en helseanmerkning.

Så vidt jeg vet bortadopteres ikke multifunksjonshemmede barn.

Jeg vet at man har muligheten til å si nei til et barn med en helseanmerkning, men jeg undres på om det er riktig å ha den muligheten.

Om det signaliserer at det å være adoptivforeldre ikke er like forpliktende som det å være biologiske foreldre.

Siden man altså kan si nei til å ta med barnet"sitt" hjem.

Jeg tror at i et eller to ekstreme tilfeller at adoptanter kan ha blitt forespeilet et friskt barn å da de kom for å hente det fant ut at det ikke var tilfelle, at giverlandet hadde "glemt" å si at barnet var multihandycappet.Men som sagt så ville nok mange flere ha fått sjokk når alt de hadde tenkt, kjøpt , å forbredt seg på umulig kunne bli en realitet, å det fordi de ikke fikk en riktig helserapport.

Dette er jo ikke det trådskriveren sier heller , de har fått en forespørsel. fått et par dager (antagelig) på å bestemme seg å har fått disse kvalene , skal - skal ikke .

[Gjest ikke adoptant nei]

Jeg snakker ikke om alvorlige skader som kanskje er uforenlige med liv, og som oppdages i svangerskapet.

Det er født massevis av unger hvor skadene ikke har vært påvist ved ultralyd,- fødselsskader f.eks.

Jeg snakker om barn som er født og er tildelt _sine_ foreldre, og som har en helseanmerkning.

Så vidt jeg vet bortadopteres ikke multifunksjonshemmede barn.

Jeg vet at man har muligheten til å si nei til et barn med en helseanmerkning, men jeg undres på om det er riktig å ha den muligheten.

Om det signaliserer at det å være adoptivforeldre ikke er like forpliktende som det å være biologiske foreldre.

Siden man altså kan si nei til å ta med barnet"sitt" hjem.

Det skulle bare mangle om man ikke skulle få ha muligheten til å si nei. Tildeling er jo ikke annet enn at det har sittet noen mennesker og fordelt barn til ulike familier. Det er ingen overnaturlig greie, det er ikke noe "skjebne" inne i bildet som sier at DET barnet hører til hos akkurat DEN familien. Tilhørigheten kommer jo først når man har fått knytte seg til barnet, enten via bildet man har fått med tildelingen, eller etter at man har fått barnet hjem.

Barn som har skader, sykdommer eller funksjonshemminger krever ekstra oppfølging, og nettopp derfor bør de som adopterer ha muligheten til å velge om dette er noe de ønsker å påta seg. De ønsker seg barn, men ikke nødvendigvis et liv som evige sykepleiere.

Nei, vi har ikke mulighet til å velge bort barn med små "feil" som ikke oppdages ved ultralyd. Men adopsjon er ikke det samme.