Avbrudt etter tildeling?

[Lillemus]

Har dere ingen muligheter til å finne ut om barnet virkelig har skader som følge cmv først da? Poden min (egenfødt) testet positivt på cmv da han var 5.6 mnd gammel, men har ingen som helst skader av den grunn. Aner ikke om han ble smittet i magen min eller etterpå heller.

[tzatziki1365380058]

Dere har min fulle medfølelse i det vanskelig valget dere står foran! Som andre har skrevet: Dere må gjøre det som er best for dere!

Jeg har selv vært i en situasjon hvor vi måtte beslutte å avslutte et svangerskap grunnet skader uforenelig med liv. Og jeg har vært på hentereise med noen som måtte levere barnet tilbake igjen.

Dette er hendelser i livet som det er umulig å sette seg inn i før man selv føler det på kroppen. Det er altfor enkelt å si at "det kunne jeg aldri gjort og levd videre med." Det blir kvalmt å høre slik fra mennesker som bare har fått friske barn.

Snakk med fagfolk, sett deg inn i problemstillingen og følg så magefølelsen. Det blir ikke enkelt, men det er deres avgjørelse!

Stor trøsteklem fra meg

Jeg slutter meg fullstendig til det du skriver!

[tzatziki1365380058]

Ja, så forsjellig kan tankegangen vår være du.

Har aldri sett på mitt barn som "kjøpt friskt". Fordi om selve prosessen frem til å bli foreldre koster endel, vil vel ikke det si at vi har monopol på friske barn.

Å si at en aldri må la andre gi en skyldfølelse for valget en tar er greit nok det. Men det er faktisk et lite menneske liv som må ta konsekvensene for at det ikke er ønsket av adop.foreldrene. Disse kan få et nytt friskt barn,men hva med barnet.Hvilken skjebne får det?

Har hverken tenkt å dømme eller rose foreldre som velger det ene eller andre jeg, men vet at da vi fikk vårt barn var notisen som fulgte med i papirene ikke det viktigste, Det viktigste var det fantastiske å endeligt få lov til å bli foreldre.

Det er ikke nødvendigvis riktig at barnet er den som må ta konsekvensene. Det er en rekke mennesker som ønsker seg "special need" barn og som er motiverte for oppgaven. Det er nok like sannsynlig at barnet havner hos noen av dem, og det vil i så fall antagelig være det beste for barnet.

Om man orker å ta i mot et special need - barn, kommer an på egen livssituasjon. Økonomi, helse, generelt overskudd, bomiljø, nettverk, andre barn i familien osv er faktorer som spiller inn. Synes man skal ha stor respekt for at ikke alle ønsker eller synes de har mulighet til å ta på seg slike oppgaver.

Sammenlikningen med når man får egenfødte med spesielle behov, eller oppdager ting ved barna sine underveis, er ikke relevant i denne sammenheng. Folk gjør det de må, og gjør alt de kan for ungene sine når de er i situasjonen. Men mennesker er forskjellig utstyr og har forskjellig terskel for hva de tåler. Det finnes nok av eksempler på at familier har gått i oppløsning, foreldre som har slitt seg ut, og andre barn i familien som har blitt oversett fordi barnet med spesielle behov har vært så utrolig krevende.

Når man oppdager at barnet man skal ha er skadet, enten i svangerskapet eller som i trådstarters tilfelle, mener jeg det er en helt legitimt og ikke minst realistisk å vurdere hvilke konsekvenser det får for familien som helhet å ta i mot dette barnet, og om de faktisk har kapasitet til å gjøre det, eller ei.

Den dagen norske myndigheter bevilger nok penger til å gi familier med spesielle behov-barn ALL den støtte de trenger for å henge sammen og få hverdagen til å gå rundt, uten risiko for å knekke sammen underveis, vil jeg være motstander av både fosterdiagnostikk og det å si nei til special - need cases.

Dessverre er det UTROLIG langt igjen til at dette er tilfellet!

[tzatziki1365380058]

Nå blei eg litt overraska her. Vil det sei at dersom ein ikkje likar "heftelsar" så fyljer med et adoptivbarn så er det berre å sei neitakk å få et nytt..SJOKK..(tenkjer då ikkje på foreldre som blir"tilbudt"er hjerneskada born, for det er vel uhyre skjeldent).

Her inne er det jo heile tia snakk om tigermor,omsorg og kjærleik.

Det har eg forsåing for, for det føler eg for mine eigne born og, men at dokke veljer bort borna som ikkje passar inn i det bilete ein har sett for seg har eg null respekt for.

Då eg fødte mitt born med "heftelser" var det ingen som spurte om eg ville la vara å ta det med meg heim..Heller var det ingjen som som råda meg til å setja det vekk visst eg følte at eg ikkje ville konna ta meg av det..Takk å lov for det. Barne mitt er ein høgt skatta liten personlighet og sjølsagt er eg nettopp den rette til å ta meg av han. Eg er jo valgt te å vara mor hans..

Det er sjølvsagt lett å sitja på sielinja å sei at "dette orkar/klarar eg ikkje". Men kvaslags alternativ har då de borne dokke veljer vekk i opprindelses landet sitt..Sattsar dokke på at andre ska få han, eller har dokke liten interesse for det.For noko alternativ til et godt liv i heimlandet har de vel ikkje..Då hadde bornet vel heller ikkje vert frigitt for adopsjon..

Har hatt stor respekt for følelsane dokk som adop.foreldre har når det gjelder borna dokkas. For sjølvsat er det ikkje like lett for adle, så som det er og for mongje av oss med egenfødte born. Men at dokk konne velja vekk det tildelte borne dokke fekk visst det muligens seinare i live kan få problemer er respektlaust øvenfor barnet. Då setter dokk ikkje bornet fyrst iallefall, då er det egne behov som kjem fyst..

Kansje sårt for nokon å lesa min reakjon på problem stillingja og svara nokon gir, med gjett om det og er sårt for meg å lesa at folk ikkje "orkar"å ta seg av born som mitt. Vist ein ikkje er så pass ressurs sterk at ein takklat ein hindring på vegen bør ein absolutt vurdera sin stilling som komande adop. foreldre.

Jeg regner med at du da er like sjokkert og såret over mennesker som velger forsterdiagnostikk for å fastslå om barnet de venter er friskt? Og også motstander av ultralyd, selv om det også kan avdekke tilstander som kan behandles?

Spørsmålet er jo hva du ville gjort hvis du visste dette med barnet ditt på forhånd. Og man er veldig forskjellig utstyr med tanke på hva man tåler. Er det bare de som tåler mest som bør få barn?

Alle takler det de må, når de må det. Selv om det kan gå på bekostning av mye annet. Spørsmålet er hva man skal velge.

Jeg vet ikke noe om diagnosen til barnet ditt, så det kan hende vi ser for oss veldig forskjellige scenarier her.

[tzatziki1365380058]

"Det er ingen overnaturlig greie, det er ikke noe "skjebne" inne i bildet som sier at DET barnet hører til hos akkurat DEN familien."

Det er DIN oppfatning av saken. Det er ikke OK å legge meninger eller mangler på sådann over på andre folk. Mener

Du mener vel virkelig ikke at adopsjon ER en overnaturligg greie?

Jeg har barn, egenfødt og adoptert, og ingen av dem er kommet til meg via "overnaturlig greie". Jeg ser på gjengen vi som kom fra Kina sammen med oss, og priser meg lykkelig over at vi fikk den vi fikk! Men jeg er da virkelig også klar over at jeg ville blitt like glad i en av de andre, dersom vi hadde fått en av dem. Liker ikke å tenke på det, men det er en kjennsgjerning. Og det er hele grunnlaget for at adopsjon er mulig - at kjærlighet oppstår som følge av samvær og ansvar, ikke som følge av gener eller "skjebne".

Du kan gjerne mene noe annet, men det blir søkt å bruke det som "argument" i en diskusjon som det her. Du føler det sånn, men det betyr ikke at det ER sånn. Og vi er veldig mange som ikke føler det sånn.

[tzatziki1365380058]

Jeg vil bare si at hos oss så sto hjelpeaperatet klart fra dag en.. å ja da jeg vet hva jeg snakker om. å som uten nikelik sier ja ... heldigvis så var det jeg som ble mamma til vårt barn , å stoldt er jeg over det også. så det er sagt. Men jeg føler jo at om vedkommende ikke føler at de er komponente til å hjelpe et barn med en uviss framtid når det feks gjelder hva de skriver om så må de vel få lov til å kjenne på om de kan å om de tørr å vil.Derfor så er det at vedkommende er fortvilet og usikker. å lufter det her.

Jeg har inntrykk av at hjelpeapparatet fungere godt for relativt små handicap - som hørselsskader osv. Erfaringen i vår familie er i alle fall det.

Men jeg har familier med alvorligere ting i min omgangskrets, som omtrent holder på å gå nedenom fordi de ikke får nok hjelp. Innenfor samme kommune som oss. Har inntrykk av at det er lett å få "relativt enkel" hjelp, men veldig vanskelig å få det man trenger når det virkelig røyner på. I alle fall i vår kommune.

[tzatziki1365380058]

Jeg er ikke ute etter at noen skal fortelle oss hva vi skal gjøre. Det er en avgjørelse som er vår egen. Vi har godt samarbeid med både lege og adopsjonsforening så vi får den hjelpen vi trenger til dette. Men samtidig føler vi oss veldig alene. Dette er veldig konfidensielt og vi kan ikke prate med hvemsomhelst om det. Derfor er det fint og lufte det her - anonymt.

Jeg skjønner veldig godt alle meningene og tankene dere har om dette fordi de også er mine... For og imot, positivt og negativt, klarer vi det eller ikke...ja eller nei...

Det er vi som skal leve med valget og jeg bare håper at vi velger det rette.

Lykke til!

Jeg er utrolig glad for at vi har sluppet å ta stilling til noe så vanskelig!

Jeg tror vi ville vurdert det sånn for vår del, at vi ville hatt kapasitet til å ivareta barnet med de mulige skadene du beskriver. Men hva som er rett for dere, er det bare dere som kan avgjøre.

[Maggi]

Nå blei eg litt overraska her. Vil det sei at dersom ein ikkje likar "heftelsar" så fyljer med et adoptivbarn så er det berre å sei neitakk å få et nytt..SJOKK..(tenkjer då ikkje på foreldre som blir"tilbudt"er hjerneskada born, for det er vel uhyre skjeldent).

Her inne er det jo heile tia snakk om tigermor,omsorg og kjærleik.

Det har eg forsåing for, for det føler eg for mine eigne born og, men at dokke veljer bort borna som ikkje passar inn i det bilete ein har sett for seg har eg null respekt for.

Då eg fødte mitt born med "heftelser" var det ingen som spurte om eg ville la vara å ta det med meg heim..Heller var det ingjen som som råda meg til å setja det vekk visst eg følte at eg ikkje ville konna ta meg av det..Takk å lov for det. Barne mitt er ein høgt skatta liten personlighet og sjølsagt er eg nettopp den rette til å ta meg av han. Eg er jo valgt te å vara mor hans..

Det er sjølvsagt lett å sitja på sielinja å sei at "dette orkar/klarar eg ikkje". Men kvaslags alternativ har då de borne dokke veljer vekk i opprindelses landet sitt..Sattsar dokke på at andre ska få han, eller har dokke liten interesse for det.For noko alternativ til et godt liv i heimlandet har de vel ikkje..Då hadde bornet vel heller ikkje vert frigitt for adopsjon..

Har hatt stor respekt for følelsane dokk som adop.foreldre har når det gjelder borna dokkas. For sjølvsat er det ikkje like lett for adle, så som det er og for mongje av oss med egenfødte born. Men at dokk konne velja vekk det tildelte borne dokke fekk visst det muligens seinare i live kan få problemer er respektlaust øvenfor barnet. Då setter dokk ikkje bornet fyrst iallefall, då er det egne behov som kjem fyst..

Kansje sårt for nokon å lesa min reakjon på problem stillingja og svara nokon gir, med gjett om det og er sårt for meg å lesa at folk ikkje "orkar"å ta seg av born som mitt. Vist ein ikkje er så pass ressurs sterk at ein takklat ein hindring på vegen bør ein absolutt vurdera sin stilling som komande adop. foreldre.

Dette var et flott innlegg som jeg sier meg enig i.

[Maggi]

Jeg er ikke enig med deg. Store avvik ved fosteret kan ofte oppdages ved ultralydundersøkelse, og er det alvorlige avvik får man tilbud om senabort.

Så muligheten for å sile vekk barn man føler man ikke har overskudd til ligger der også i vanlige svangerskap.

Når det gjelder adopsjon så stiller deg seg dessuten slik at det ER mulig å si nei til ett barn. Det er ikke alle som føler at de har overskudd til et barn med funksjonshemming, sykdom eller skade. All ære til de som orker det, men full forståelse for de som ikke orker.

Jeg ville helt klart takket nei til å adoptere et barn med sykdom, skader eller funksjonshemming, med mindre det var noe helt uvesentlig. Men jeg ville takket nei til et barn med hjerneskade, akkurat som at jeg ville abortert et downs-barn hvis jeg fikk valget.

Jeg tror de fleste (biologiske og adoptivforeldre) kjenner at de ikke orker slike utfordringer hvis du spør på forhånd. Det forunderlige er at de fleste har slike ressurser når de først blir utfordret og står i en slik situasjon. Vi mennesker har langt mer krefter og menneskelige ressurser enn vi tror... Derfor tror jeg slike valg gjør det unødvendig vanskelig for oss mennesker, og underbygger sorteringssamfunnet.

Det betyr ikke at jeg ville synes det var lett å komme i en slik situasjon som trådstarter, og jeg har all mulig respekt for hennes/hans problemstilling. ;o)

[Maggi]

Jeg er ikke enig med deg. Store avvik ved fosteret kan ofte oppdages ved ultralydundersøkelse, og er det alvorlige avvik får man tilbud om senabort.

Så muligheten for å sile vekk barn man føler man ikke har overskudd til ligger der også i vanlige svangerskap.

Når det gjelder adopsjon så stiller deg seg dessuten slik at det ER mulig å si nei til ett barn. Det er ikke alle som føler at de har overskudd til et barn med funksjonshemming, sykdom eller skade. All ære til de som orker det, men full forståelse for de som ikke orker.

Jeg ville helt klart takket nei til å adoptere et barn med sykdom, skader eller funksjonshemming, med mindre det var noe helt uvesentlig. Men jeg ville takket nei til et barn med hjerneskade, akkurat som at jeg ville abortert et downs-barn hvis jeg fikk valget.

Jeg tror de fleste (biologiske og adoptivforeldre) kjenner at de ikke orker slike utfordringer hvis du spør på forhånd. Det forunderlige er at de fleste har slike ressurser når de først blir utfordret og står i en slik situasjon. Vi mennesker har langt mer krefter og menneskelige ressurser enn vi tror... Derfor tror jeg slike valg gjør det unødvendig vanskelig for oss mennesker, og underbygger sorteringssamfunnet.

Det betyr ikke at jeg ville synes det var lett å komme i en slik situasjon som trådstarter, og jeg har all mulig respekt for hennes/hans problemstilling. ;o)

[Gjest girasol]

Du mener vel virkelig ikke at adopsjon ER en overnaturligg greie?

Jeg har barn, egenfødt og adoptert, og ingen av dem er kommet til meg via "overnaturlig greie". Jeg ser på gjengen vi som kom fra Kina sammen med oss, og priser meg lykkelig over at vi fikk den vi fikk! Men jeg er da virkelig også klar over at jeg ville blitt like glad i en av de andre, dersom vi hadde fått en av dem. Liker ikke å tenke på det, men det er en kjennsgjerning. Og det er hele grunnlaget for at adopsjon er mulig - at kjærlighet oppstår som følge av samvær og ansvar, ikke som følge av gener eller "skjebne".

Du kan gjerne mene noe annet, men det blir søkt å bruke det som "argument" i en diskusjon som det her. Du føler det sånn, men det betyr ikke at det ER sånn. Og vi er veldig mange som ikke føler det sånn.

Det handler om hvem den enkelte av oss er som mennesker, men det er faktisk en del av oss som tror (i betydningen motsatt av "ikke tror") at det var meningen at vi skulle få nettopp vårt barn.

Jeg bryr meg overhodet ikke om du eller andre mener at det ikke er noen forutbestemmelse i det, men jeg forbeholder meg retten til å tro det sjøl!

Nei, såklart jeg ikke tror at Gud skapte det biologiske opphavet til vårt barn slik at de på et senere tidspunkt skulle overlate ham til meg!! Men jeg tror fullt og fast på at når det nå engang ble slik at barnet vårt ble foreldreløs, ja da ble vi plukket ut til å være hans foreldre.

Dette er min tro. Beklager hvis det tråkker folk på tærne...

Forøvrig synes jeg dere som har så mange innsigelser overfor dette er like usakelige i argumenatsjonen rundt trådstarters kvaler, som det jeg er...

[Gjest girasol]

Du mener vel virkelig ikke at adopsjon ER en overnaturligg greie?

Jeg har barn, egenfødt og adoptert, og ingen av dem er kommet til meg via "overnaturlig greie". Jeg ser på gjengen vi som kom fra Kina sammen med oss, og priser meg lykkelig over at vi fikk den vi fikk! Men jeg er da virkelig også klar over at jeg ville blitt like glad i en av de andre, dersom vi hadde fått en av dem. Liker ikke å tenke på det, men det er en kjennsgjerning. Og det er hele grunnlaget for at adopsjon er mulig - at kjærlighet oppstår som følge av samvær og ansvar, ikke som følge av gener eller "skjebne".

Du kan gjerne mene noe annet, men det blir søkt å bruke det som "argument" i en diskusjon som det her. Du føler det sånn, men det betyr ikke at det ER sånn. Og vi er veldig mange som ikke føler det sånn.

Men det er jo helt klart aldeles meningsløst å diskutere tro og "skjebne" i en slik sammenheng, fordi tro er individuellt og anngår dem det gjelder.

Jeg ber om unnskyldning for at jeg:

1.ga inntrykk av at jeg mente denne troen om noe "overnaturlig" var noe alle "burde dele"...

2. At det ble brukt som et argument i en sak som egentlig fordret helt andre svar...

[Gjest girasol]

For noe tøys. Selvsagt er det helt OK å mene noe annet enn deg.

Jeg får min del får frysninger på ryggen av dette "ment for oss" snakket.

For å si det, må inkludere den delen der de biologiske foreldrene måtte gi fra seg barnet sitt, enten du liker å tenke på det eller ikke. Man kan ikke si at den delen ikke hører med, fordi det passer bedre inn i den koselige historien om hvordan barnet kom til oss. Sorry altså, men den kjøper jeg ikke!

Vi er så heldige å ha fått to nydelige barn som passer perfekt i vår familie. Men fra der til at de skal ha blitt laget for å komme til oss, nei vet du hva, de blir for grovt og for respektløst i forhold til biologisk familie. Jeg grøsser.

Når det gjelder dette med å si fra seg tildeling - Jeg er veldig glad for at jeg ikke har vært nødt til å ta stilling til noe sånt, og er overbevist om at dette er en av de tingene man faktisk ikke helt vet hvordan man hadde reagert på før man er midt opp i det. Man kan tro og anta, men vite, nei det tror jeg faktisk ikke.

Men det er jo helt klart aldeles meningsløst å diskutere tro og "skjebne" i en slik sammenheng, fordi tro er individuellt og anngår dem det gjelder.

Jeg ber om unnskyldning for at jeg:

1.ga inntrykk av at jeg mente denne troen om noe "overnaturlig" var noe alle "burde dele"...

2. At det ble brukt som et argument i en sak som egentlig fordret helt andre svar...

[tzatziki1365380058]

Det handler om hvem den enkelte av oss er som mennesker, men det er faktisk en del av oss som tror (i betydningen motsatt av "ikke tror") at det var meningen at vi skulle få nettopp vårt barn.

Jeg bryr meg overhodet ikke om du eller andre mener at det ikke er noen forutbestemmelse i det, men jeg forbeholder meg retten til å tro det sjøl!

Nei, såklart jeg ikke tror at Gud skapte det biologiske opphavet til vårt barn slik at de på et senere tidspunkt skulle overlate ham til meg!! Men jeg tror fullt og fast på at når det nå engang ble slik at barnet vårt ble foreldreløs, ja da ble vi plukket ut til å være hans foreldre.

Dette er min tro. Beklager hvis det tråkker folk på tærne...

Forøvrig synes jeg dere som har så mange innsigelser overfor dette er like usakelige i argumenatsjonen rundt trådstarters kvaler, som det jeg er...

Jeg har ikke innsigelser mot at du tror det du tror, og hadde jeg hatt det, skulle du naturligvis blåst langt i det.

Men jeg reagerer på at dette med skjebne, eller Gud, for den del, blir trukket inn i denne debatten som et "gjeldende" argument. Det er i tilfellet kun gjeldende for den som tror på det, og ikke for noen andre. Men det ser jeg du for så vidt innser selv.

[Gjest girasol]

Jeg har ikke innsigelser mot at du tror det du tror, og hadde jeg hatt det, skulle du naturligvis blåst langt i det.

Men jeg reagerer på at dette med skjebne, eller Gud, for den del, blir trukket inn i denne debatten som et "gjeldende" argument. Det er i tilfellet kun gjeldende for den som tror på det, og ikke for noen andre. Men det ser jeg du for så vidt innser selv.

Ja, som du ser, trekker jeg tilbake det jeg sa om "overnaturlig"/skjebne/gud o.l.som et argument i denne debatten!

Takk for støtten, helt på tampen her.

[Gjest girasol]

For noe tøys. Selvsagt er det helt OK å mene noe annet enn deg.

Jeg får min del får frysninger på ryggen av dette "ment for oss" snakket.

For å si det, må inkludere den delen der de biologiske foreldrene måtte gi fra seg barnet sitt, enten du liker å tenke på det eller ikke. Man kan ikke si at den delen ikke hører med, fordi det passer bedre inn i den koselige historien om hvordan barnet kom til oss. Sorry altså, men den kjøper jeg ikke!

Vi er så heldige å ha fått to nydelige barn som passer perfekt i vår familie. Men fra der til at de skal ha blitt laget for å komme til oss, nei vet du hva, de blir for grovt og for respektløst i forhold til biologisk familie. Jeg grøsser.

Når det gjelder dette med å si fra seg tildeling - Jeg er veldig glad for at jeg ikke har vært nødt til å ta stilling til noe sånt, og er overbevist om at dette er en av de tingene man faktisk ikke helt vet hvordan man hadde reagert på før man er midt opp i det. Man kan tro og anta, men vite, nei det tror jeg faktisk ikke.

"For å si det, må inkludere den delen der de biologiske foreldrene måtte gi fra seg barnet sitt, enten du liker å tenke på det eller ikke. Man kan ikke si at den delen ikke hører med, fordi det passer bedre inn i den koselige historien om hvordan barnet kom til oss. Sorry altså, men den kjøper jeg ikke!

Vi er så heldige å ha fått to nydelige barn som passer perfekt i vår familie. Men fra der til at de skal ha blitt laget for å komme til oss, nei vet du hva, de blir for grovt og for respektløst i forhold til biologisk familie. Jeg grøsser."

Hvis du hadde lest nøyere hva jeg faktisk skrev, så ville du sett at jeg IKKE (selvsagt!) legger noen form for overnaturlig mening i den delen der de biologiske foreldrene må gi fra seg ungen sin...

Jeg holder fast ved at vi ble valgt ut til å være vårt barns foreldre, da det ble klart at han trengte nye foreldre! I det landet vårt barn er født bruker de i tillegg mye tid på matching av foreldre og barn. Det var slettes ingen tilfeldighet heller fra myndighetenes side, må du tro, at akkurat vi ble valgt til å bli foreldre til nettopp ham. Det var faktisk ikke sånn at de hadde en haug med unger og en haug med foreldrepar, og så lekte de elle-melle før utvelgelsen!...

At jeg har min tro også på at årelang forbønn for vårt fremtidige barn førte til at Gud valgte ham ut til oss, ja det skjønner jeg at jeg ikke kan forvente at andre enn de som deler min tro "kjøper" som du sier!

Men det siste har jeg nå beklaget i flere innlegg over her - ikke min tro, men at jeg ytret den som om den - og dens konsekvenser - skulle være allmenngjeldende og at den ble brukt som et ledd i argumenter i forhold til trådstarters problem.

Hilsen

[Gemini]

Jeg er ikke enig med deg. Store avvik ved fosteret kan ofte oppdages ved ultralydundersøkelse, og er det alvorlige avvik får man tilbud om senabort.

Så muligheten for å sile vekk barn man føler man ikke har overskudd til ligger der også i vanlige svangerskap.

Når det gjelder adopsjon så stiller deg seg dessuten slik at det ER mulig å si nei til ett barn. Det er ikke alle som føler at de har overskudd til et barn med funksjonshemming, sykdom eller skade. All ære til de som orker det, men full forståelse for de som ikke orker.

Jeg ville helt klart takket nei til å adoptere et barn med sykdom, skader eller funksjonshemming, med mindre det var noe helt uvesentlig. Men jeg ville takket nei til et barn med hjerneskade, akkurat som at jeg ville abortert et downs-barn hvis jeg fikk valget.

Det er mange medfødte funksjonshemninger som ikke nødvendigvis synes på fosterdiagnostikk.

[Gjest kampfalken]

Ja, vi sa nei takk til en tildeling pga stor usikkerhet mht hvordan barnet ville utvikle seg. Hardt og brutalt - ja. En fryktelig vond avgjørelse, men vi mener fortsatt at det var en riktig avgjørelse.Da vi fikk tildelingen hadde vi et barn fra før. Vi var redde for at det nye barnet skulle kreve så mye oppfølging av oss at det ville gå utover vår datter. Vi var heller ikke sikre på om vi hadde kapasitet til å følge opp et spesielt krevende barn på en god nok måte. Ja, jeg hører alle ropene, selvsagt er man ikke garantert å få et friskt barn uansett hvilken måte man får det på. Men allikevel, vi ønsket ikke å gå inn i omsorgsoppgaver som var så krevende at vi kanskje ikke ville strekke til, når situasjonen en gang var sånn at vi kunne velge.Saksbehandleren vår i adopsjonsforeningen tok det ikke nådig opp. Hun kom med sårende og usaklige kommentarer som hun burde spart seg. Vi hadde det vanskelig nok fra før. Ved en senere anledning fortalte hun oss at barnet hadde fått andre foreldre i Norge, ingenting kunne gjøre meg mer lykkelig enn det. Jeg hadde tenkt så mye på den vesle gutten og håpet at han fikk andre foreldre. Men måten saksbehandleren fortalte det på var sånn "erta, berta, nå kan dere ha det så godt!". Utrolig uprofesjonelt. Hadde det vært vår første tildeling hadde vi ikke nølt med å ta i mot barnet. Men vi mente det var riktig å sikre vår datter, som har slitt med tilknytningsproblemer med påfølgende separasjonsangst,nok oppmerksomhet og oppfølging fra oss foreldre. Vi har senere fått to friske barn, til stor glede for oss foreldre og vår eldste datter.

[Gjest mamma er nicket i kveld]

Ja, vi sa nei takk til en tildeling pga stor usikkerhet mht hvordan barnet ville utvikle seg. Hardt og brutalt - ja. En fryktelig vond avgjørelse, men vi mener fortsatt at det var en riktig avgjørelse.Da vi fikk tildelingen hadde vi et barn fra før. Vi var redde for at det nye barnet skulle kreve så mye oppfølging av oss at det ville gå utover vår datter. Vi var heller ikke sikre på om vi hadde kapasitet til å følge opp et spesielt krevende barn på en god nok måte. Ja, jeg hører alle ropene, selvsagt er man ikke garantert å få et friskt barn uansett hvilken måte man får det på. Men allikevel, vi ønsket ikke å gå inn i omsorgsoppgaver som var så krevende at vi kanskje ikke ville strekke til, når situasjonen en gang var sånn at vi kunne velge.Saksbehandleren vår i adopsjonsforeningen tok det ikke nådig opp. Hun kom med sårende og usaklige kommentarer som hun burde spart seg. Vi hadde det vanskelig nok fra før. Ved en senere anledning fortalte hun oss at barnet hadde fått andre foreldre i Norge, ingenting kunne gjøre meg mer lykkelig enn det. Jeg hadde tenkt så mye på den vesle gutten og håpet at han fikk andre foreldre. Men måten saksbehandleren fortalte det på var sånn "erta, berta, nå kan dere ha det så godt!". Utrolig uprofesjonelt. Hadde det vært vår første tildeling hadde vi ikke nølt med å ta i mot barnet. Men vi mente det var riktig å sikre vår datter, som har slitt med tilknytningsproblemer med påfølgende separasjonsangst,nok oppmerksomhet og oppfølging fra oss foreldre. Vi har senere fått to friske barn, til stor glede for oss foreldre og vår eldste datter.

Kjære deg, du skriver at dere ble dårlig bemøtt av saksbehandleren da dere valgte å takke nei til en forespørsel!!!? Høres hårreisende ut, spør du meg. Tvertimot synes jeg dere trengte oppmuntring og bekreftelse da den tunge avgjørelsen var tatt.

For noen år siden vurderte vi, lenge og vel, et SN barn som vi til slutt sa ja til (heldigvis!!!). Adopsjonsforeningen var hele tiden klar på at dette var vårt valg, og at vi ikke skulle gå inn i noe vi ikke var sikre på at vi ville. Topp oppfølging, med andre ord.

Barnet krevde utvidet godkjenning, så på en måte var det ikke opp til oss å avgjøre om vi kunne få adoptere det eller ikke.

Ett av barna våre er forresten et barn som noen takket nei til noen måneder før vi fikk tildelingen. Var nok ikke meningen vi skulle vite det (har jo absolutt ikke noe med det å gjøre), men som en glipp hadde de glemt å viske bort navnet på familien på ett av tildelingsdokumentene!!!!!

Det ble uten tvil vår lykke at de første takket nei, for flottere og mer fremmelig gutt skal man lete lenger etter!(skryte, skryte).

[Gjest kampfalken]

Kjære deg, du skriver at dere ble dårlig bemøtt av saksbehandleren da dere valgte å takke nei til en forespørsel!!!? Høres hårreisende ut, spør du meg. Tvertimot synes jeg dere trengte oppmuntring og bekreftelse da den tunge avgjørelsen var tatt.

For noen år siden vurderte vi, lenge og vel, et SN barn som vi til slutt sa ja til (heldigvis!!!). Adopsjonsforeningen var hele tiden klar på at dette var vårt valg, og at vi ikke skulle gå inn i noe vi ikke var sikre på at vi ville. Topp oppfølging, med andre ord.

Barnet krevde utvidet godkjenning, så på en måte var det ikke opp til oss å avgjøre om vi kunne få adoptere det eller ikke.

Ett av barna våre er forresten et barn som noen takket nei til noen måneder før vi fikk tildelingen. Var nok ikke meningen vi skulle vite det (har jo absolutt ikke noe med det å gjøre), men som en glipp hadde de glemt å viske bort navnet på familien på ett av tildelingsdokumentene!!!!!

Det ble uten tvil vår lykke at de første takket nei, for flottere og mer fremmelig gutt skal man lete lenger etter!(skryte, skryte).

Takk for støtten! Godt å høre at dere ble godt ivaretatt da dere vurderte en tildeling.Jeg håper det er regelen, og at behandlingen vi fikk er unntaket.

Vår eldste datter var også tildelt til noen andre før vi fikk henne tildelt. Ved en glipp fikk vi tildeling før de andre hadde gitt skriftlig beskjed om at de takket nei, og fristen de hadde fått hadde ikke gått ut. Det var noen nervepirrende dager. Først få tildeling av en liten prinsesse på bare noen måneder, deretter få beskjed om at det ikke var sikkert, selvom de første hadde gitt muntlig uttrykk for at de ikke kom til å ta i mot henne.

Hun hadde et fysisk problem, men ble helt frisk etter operasjoner og behandling her.Vi oppholdt oss på sykehuset de første 10 månedene etter at hun kom hjem, men det spilte ingen rolle da. Vi hadde jo bare henne å ta hensyn til.Og siden har hun vært helt frisk.

Takk og pris fikk vi henne! Hun var nok ment for oss, på samme måte som gutten deres var ment for dere. Men jeg syns det er en ganske grov feil å glemme å fjerne navn på tildelingspapirer.

Den lille gutten vi så oss nødt til å si nei til var to år da vi fikk forespørselen,han fyller åtte år nå i høst.Jeg er sikker på at han har kommet til den riktige familien for han.