Hva legger dere i å få ta del i barnet?

[Gjest Ta del bør da være frivillig?]

Vi opplever vel en nokså klassisk situasjon. Søsteren til mannen min er veldig avhengig av foreldrene sine, overlater mye av ansvaret for ungene sine til dem, og bruker dem også som "minibank". Hun fikk barn litt før oss, og svigers trillet vogn, skiftet bleier, var barnevakt flere ganger hver uke, og sponset veldig mye klær og utstyr.

Mannen min er av typen som alltid har greid seg selv. For oss er det ikke naturlig å spørre om svigers vil sponse vintersko for eksempel, det er da vårt eget ansvar.Om de foreslo det selv, hadde det jo vært kjempehyggelig. Helt siden vår første ble født har de nesten aldri besøkt oss, og da vi reiser til dem, er de ikke interessert i å leke eller stelle barna. Helt greit, de har ingen plikt til det. Men så får vi også høre at de ikke får ta stor nok del i barnas liv?? Det er da bare å komme på besøk, eller passe dem om det er ønskelig tenker jeg, det er da slik besteforeldre tar del i barnas liv? Jeg kaller ikke det å bli spurt om å være barnevakt hver eneste uke "å få ta del i" *Klø seg i hodet*.

[tula]

Er i akkurat samme situasjon som deg.

Vi har 3 barn, og er ikke akkurat de som er mest ute og flyr og trenger barnevakt hele tiden. Ikke er det naturlig for meg å ringe besteforeldrene for å spørre om de vil være sammen med barna, for det er jo bare å komme innom. Det har vi sagt utallige ganger. At de aldri dukker opp synes jeg er skuffende. Har jeg selv gjort noe galt her, så må det være at jeg ikke inviterer dem formelt. Men det synes jeg ikke burde være nødvendig.

Nå har svigerinnen min fått en liten en, og hun er av den typen som trenger avlastning flere ganger i uken, og mine svigerforeldre stiller opp hver gang.

Og her om dagen klarte de å slenge ut en stikkpille til oss om hvor heldig de var som fikk være så mye sammen dette barnebarnet, og at de hadde savnet det å få ta del i barnebarnas liv.

Måtte bare riste på hodet egentlig...Personlig mener jeg at man kan ta del i barnas liv uten å være barnevakt. De kunne besøkt dem oftere, og kanskje invitert dem på overnatting av og til uten at vi nødvendigvis skulle noe sted.

[jubalong70]

Jeg er helt enig med deg. De må jo selv ta initiativ til å være sammen med barnebarna.

[Gjest Ta del bør da være frivillig?]

Er i akkurat samme situasjon som deg.

Vi har 3 barn, og er ikke akkurat de som er mest ute og flyr og trenger barnevakt hele tiden. Ikke er det naturlig for meg å ringe besteforeldrene for å spørre om de vil være sammen med barna, for det er jo bare å komme innom. Det har vi sagt utallige ganger. At de aldri dukker opp synes jeg er skuffende. Har jeg selv gjort noe galt her, så må det være at jeg ikke inviterer dem formelt. Men det synes jeg ikke burde være nødvendig.

Nå har svigerinnen min fått en liten en, og hun er av den typen som trenger avlastning flere ganger i uken, og mine svigerforeldre stiller opp hver gang.

Og her om dagen klarte de å slenge ut en stikkpille til oss om hvor heldig de var som fikk være så mye sammen dette barnebarnet, og at de hadde savnet det å få ta del i barnebarnas liv.

Måtte bare riste på hodet egentlig...Personlig mener jeg at man kan ta del i barnas liv uten å være barnevakt. De kunne besøkt dem oftere, og kanskje invitert dem på overnatting av og til uten at vi nødvendigvis skulle noe sted.

Dette med å invitere dem har jeg også følt på. Kanskje jeg burde gjort det, men jeg ville foretrekke det om de kom fordi de hadde lyst, ikke fordi de ble bedt, hvis du skjønner Hadde de vært mer engasjert, ville det blitt naturlig å av og til be dem på middag etc også. Litt vanskelig sirkel det der.

Det skjer kanskje en gang i året eller noe at vi spør om barnevakt i forbindelse med foreldremøte eller noe, og da gir de ofte inntrykk av at det er litt vanskelig for dem. Men de setter gjerne av hele påsken til barnevakt for de andre barnebarna, jeg blir ikke klok på dem.

Kanskje det er lett å tenke at det ene voksne barnet ditt trenger deg, og at du må stille opp for dem, og at det andre alltid vil greie seg? Det blir jo etter hvert slik også, vi er vant til å greie oss selv, svigerinnnen og hennes barn er vant til mer hjelp, støtte og underholdning (barna greier ikke leke alene, foreldrene blir slitne og svigers tar dem med på svømmehall, lekeland etc)

[Gjest hos oss]

Dette med å invitere dem har jeg også følt på. Kanskje jeg burde gjort det, men jeg ville foretrekke det om de kom fordi de hadde lyst, ikke fordi de ble bedt, hvis du skjønner Hadde de vært mer engasjert, ville det blitt naturlig å av og til be dem på middag etc også. Litt vanskelig sirkel det der.

Det skjer kanskje en gang i året eller noe at vi spør om barnevakt i forbindelse med foreldremøte eller noe, og da gir de ofte inntrykk av at det er litt vanskelig for dem. Men de setter gjerne av hele påsken til barnevakt for de andre barnebarna, jeg blir ikke klok på dem.

Kanskje det er lett å tenke at det ene voksne barnet ditt trenger deg, og at du må stille opp for dem, og at det andre alltid vil greie seg? Det blir jo etter hvert slik også, vi er vant til å greie oss selv, svigerinnnen og hennes barn er vant til mer hjelp, støtte og underholdning (barna greier ikke leke alene, foreldrene blir slitne og svigers tar dem med på svømmehall, lekeland etc)

Jeg tror det har med ulike personers og familiers måte å kommunisere på. I min familie kommer man ikke ubedt, man stikker ikke innom så lett osv. Jeg har ikke noe ønske om at det skal være slik, men er vokst opp med dette, og takler derfor greit å forholde meg til det. Jeg må derfor be om besøk av min mor, og må be om barnevakt for at hun skal være sammen med mine barn uten at jeg er tistede og styrer alt. "Heldigvis" har jeg ingen brødre, bare en søster, som gjør det på samme måte som meg.

Jeg tror det ville vært vanskeligere for en svigerdatter å forholde seg til min familie.

Min svigerfamilie derimot, er mer slik du kanskje er vant til hjemmefra.

Mitt poeng er at du ikke kan forvente at en annen familie tenker og gjør på samme måte som du synes er best og naturlig (selv om de fleste i vår generasjon også ville synes at dette er best og naturlig). Du kan selvsagt prøve å "oppdra" dem noe, men fungerer det ikke er det jo bare barnebarna det går ut over, som får mindre kontakt med farfar og farmor.

Se på hvordan svigerinnen din behandler dem, og lær litt av dette, selv om det ikke er en intuitiv måte for deg å omgås på. Dytt også mannen din i gang med å pleie forholdet mellom hans foreldre og barnebarna, kanskje det er lettere at en del av invitasjoner, forespørsel om at barna kan være der osv osv, kommer fra ham.

Mange beste/svigerforeldre synes det er best når barna kommer til dem og ber om hjelp, slik at de kan gå inn i den voksne rollen og ta litt ansvar osv. mamma er slik, hun får god samvittighet og føler seg bra når hun kan hjelpe oss i en trang situasjon mht tid osv. Så hun synes det er topp når jeg kan si at jeg trenger hjelp, og hun kan si at hun må se i sin kalender for å se om hun har anledning, og så endelig si ja.

;-)

Og så kan du glede deg over at din familie heldigvis er enklere og mer lettvint / hyggelig å omgås spontant med.

[Gjest kløverblomst]

Dette er jo et klassisk dillemma. Småbarnsforeldrene vil ikke be om barnevakt, men ønsker gjerne at besteforeldren skal tilby seg. Besteforeldrene vil ikke trenge seg på, men vil gjerne ha kontakt med barnebarna hvis bare foreldrene spør.

Så sitter begge parter der og er misfornøyd. Besteforeldrene føler at de ikke er "bra nok" for de blir jo aldri spurt om å ha ungene. Småbarnsforeldrene føler at besteforeldrene ikke bryr seg.

Jeg mener at det er et felles ansvar. Besteforeldrene må kunne signalisere hvorvidt de vil "ta del" i barnas liv, og foreldrene må også signalisere at de vil ha besteforeldrene som del i både sine egne og barnas liv.

Mange ganger er det akkurat de selvstendige typene, de som tidlig har fortalt foreldrene sine at de skal holde seg unna, ikke blande seg, for "jeg klarer meg sjøl" som opplever at foreldrene fortsatt holder seg i bakgrunnen når de blir besteforeldre. Er det egentlig så rart?

[Liliaceae]

Jeg tror det har med ulike personers og familiers måte å kommunisere på. I min familie kommer man ikke ubedt, man stikker ikke innom så lett osv. Jeg har ikke noe ønske om at det skal være slik, men er vokst opp med dette, og takler derfor greit å forholde meg til det. Jeg må derfor be om besøk av min mor, og må be om barnevakt for at hun skal være sammen med mine barn uten at jeg er tistede og styrer alt. "Heldigvis" har jeg ingen brødre, bare en søster, som gjør det på samme måte som meg.

Jeg tror det ville vært vanskeligere for en svigerdatter å forholde seg til min familie.

Min svigerfamilie derimot, er mer slik du kanskje er vant til hjemmefra.

Mitt poeng er at du ikke kan forvente at en annen familie tenker og gjør på samme måte som du synes er best og naturlig (selv om de fleste i vår generasjon også ville synes at dette er best og naturlig). Du kan selvsagt prøve å "oppdra" dem noe, men fungerer det ikke er det jo bare barnebarna det går ut over, som får mindre kontakt med farfar og farmor.

Se på hvordan svigerinnen din behandler dem, og lær litt av dette, selv om det ikke er en intuitiv måte for deg å omgås på. Dytt også mannen din i gang med å pleie forholdet mellom hans foreldre og barnebarna, kanskje det er lettere at en del av invitasjoner, forespørsel om at barna kan være der osv osv, kommer fra ham.

Mange beste/svigerforeldre synes det er best når barna kommer til dem og ber om hjelp, slik at de kan gå inn i den voksne rollen og ta litt ansvar osv. mamma er slik, hun får god samvittighet og føler seg bra når hun kan hjelpe oss i en trang situasjon mht tid osv. Så hun synes det er topp når jeg kan si at jeg trenger hjelp, og hun kan si at hun må se i sin kalender for å se om hun har anledning, og så endelig si ja.

;-)

Og så kan du glede deg over at din familie heldigvis er enklere og mer lettvint / hyggelig å omgås spontant med.

bra innlegg! tror det beskriver forholdene for mange :-)

[Gjest Ta del burde da være frivillig?]

Jeg tror det har med ulike personers og familiers måte å kommunisere på. I min familie kommer man ikke ubedt, man stikker ikke innom så lett osv. Jeg har ikke noe ønske om at det skal være slik, men er vokst opp med dette, og takler derfor greit å forholde meg til det. Jeg må derfor be om besøk av min mor, og må be om barnevakt for at hun skal være sammen med mine barn uten at jeg er tistede og styrer alt. "Heldigvis" har jeg ingen brødre, bare en søster, som gjør det på samme måte som meg.

Jeg tror det ville vært vanskeligere for en svigerdatter å forholde seg til min familie.

Min svigerfamilie derimot, er mer slik du kanskje er vant til hjemmefra.

Mitt poeng er at du ikke kan forvente at en annen familie tenker og gjør på samme måte som du synes er best og naturlig (selv om de fleste i vår generasjon også ville synes at dette er best og naturlig). Du kan selvsagt prøve å "oppdra" dem noe, men fungerer det ikke er det jo bare barnebarna det går ut over, som får mindre kontakt med farfar og farmor.

Se på hvordan svigerinnen din behandler dem, og lær litt av dette, selv om det ikke er en intuitiv måte for deg å omgås på. Dytt også mannen din i gang med å pleie forholdet mellom hans foreldre og barnebarna, kanskje det er lettere at en del av invitasjoner, forespørsel om at barna kan være der osv osv, kommer fra ham.

Mange beste/svigerforeldre synes det er best når barna kommer til dem og ber om hjelp, slik at de kan gå inn i den voksne rollen og ta litt ansvar osv. mamma er slik, hun får god samvittighet og føler seg bra når hun kan hjelpe oss i en trang situasjon mht tid osv. Så hun synes det er topp når jeg kan si at jeg trenger hjelp, og hun kan si at hun må se i sin kalender for å se om hun har anledning, og så endelig si ja.

;-)

Og så kan du glede deg over at din familie heldigvis er enklere og mer lettvint / hyggelig å omgås spontant med.

Problemet hos oss er egentlig at mannen min alltid har vært syndebukken i familien, måtte gå hjem alene etter skolen, lage seg mat og legge seg alene, etter hvert ordne mer og mer selv. Svigerinnen min er mer typen som rotet seg opp i trøbbel, men likevel den som alltid har fått mest ros.

Besteforeldrene deres kan fortelle at hun var en sur og trassig unge, mannen min blid og grei, likevel var hun favoritten til foreldrene. Som mamma kan jeg ikke forstå dette, men jeg vet jo at det ikke er unikt. Så egentlig har situasjonen alltid vært skjev, med eller uten barn. Men jeg har hørt fra andre foreldre at den som krever deg mest av barna, gjerne er den du blir mest knyttet til på en måte?

[Mirabell]

Problemet hos oss er egentlig at mannen min alltid har vært syndebukken i familien, måtte gå hjem alene etter skolen, lage seg mat og legge seg alene, etter hvert ordne mer og mer selv. Svigerinnen min er mer typen som rotet seg opp i trøbbel, men likevel den som alltid har fått mest ros.

Besteforeldrene deres kan fortelle at hun var en sur og trassig unge, mannen min blid og grei, likevel var hun favoritten til foreldrene. Som mamma kan jeg ikke forstå dette, men jeg vet jo at det ikke er unikt. Så egentlig har situasjonen alltid vært skjev, med eller uten barn. Men jeg har hørt fra andre foreldre at den som krever deg mest av barna, gjerne er den du blir mest knyttet til på en måte?

Det er en klassisk situasjon:

Ett barn er flink, selvstendig og klarer seg bra, både som barn og voksen. Den andre er krevende, uselvstendig og surrer det til. Foreldrene hjelper barna "etter behov", dvs. favoriserer den ene med penger, gaver, hjelp, oppmerksomhet osv.

Det betyr ikke at foreldrene er mer glad i den ene enn den andre, men det føles (og er!)urettferdig.

Jeg har ikke noen løsning, annet enn at man må kommunisere med hverandre. Foreldrene hans kommer ikke til å gjette seg til hvordan dere føler det, det er HELT sikkert!

[Gjest kløverblomst]

Problemet hos oss er egentlig at mannen min alltid har vært syndebukken i familien, måtte gå hjem alene etter skolen, lage seg mat og legge seg alene, etter hvert ordne mer og mer selv. Svigerinnen min er mer typen som rotet seg opp i trøbbel, men likevel den som alltid har fått mest ros.

Besteforeldrene deres kan fortelle at hun var en sur og trassig unge, mannen min blid og grei, likevel var hun favoritten til foreldrene. Som mamma kan jeg ikke forstå dette, men jeg vet jo at det ikke er unikt. Så egentlig har situasjonen alltid vært skjev, med eller uten barn. Men jeg har hørt fra andre foreldre at den som krever deg mest av barna, gjerne er den du blir mest knyttet til på en måte?

Jeg tror du forveksler "favoritt" med "mest omsorgstrengende". Den som tar i mot omsorg og viser at den trenger det, får mer enn den som aldri ber om det og tydelig viser at han vil klare seg selv.

Foreldrene legger mye energi i å hjelpe den som er avhengig av dem, og er glade for den som greier seg selv. Men det kan selvsagt forveksles med "yndling".

[flisa]

Helt enig med deg.

[flisa]

Jeg tror det har med ulike personers og familiers måte å kommunisere på. I min familie kommer man ikke ubedt, man stikker ikke innom så lett osv. Jeg har ikke noe ønske om at det skal være slik, men er vokst opp med dette, og takler derfor greit å forholde meg til det. Jeg må derfor be om besøk av min mor, og må be om barnevakt for at hun skal være sammen med mine barn uten at jeg er tistede og styrer alt. "Heldigvis" har jeg ingen brødre, bare en søster, som gjør det på samme måte som meg.

Jeg tror det ville vært vanskeligere for en svigerdatter å forholde seg til min familie.

Min svigerfamilie derimot, er mer slik du kanskje er vant til hjemmefra.

Mitt poeng er at du ikke kan forvente at en annen familie tenker og gjør på samme måte som du synes er best og naturlig (selv om de fleste i vår generasjon også ville synes at dette er best og naturlig). Du kan selvsagt prøve å "oppdra" dem noe, men fungerer det ikke er det jo bare barnebarna det går ut over, som får mindre kontakt med farfar og farmor.

Se på hvordan svigerinnen din behandler dem, og lær litt av dette, selv om det ikke er en intuitiv måte for deg å omgås på. Dytt også mannen din i gang med å pleie forholdet mellom hans foreldre og barnebarna, kanskje det er lettere at en del av invitasjoner, forespørsel om at barna kan være der osv osv, kommer fra ham.

Mange beste/svigerforeldre synes det er best når barna kommer til dem og ber om hjelp, slik at de kan gå inn i den voksne rollen og ta litt ansvar osv. mamma er slik, hun får god samvittighet og føler seg bra når hun kan hjelpe oss i en trang situasjon mht tid osv. Så hun synes det er topp når jeg kan si at jeg trenger hjelp, og hun kan si at hun må se i sin kalender for å se om hun har anledning, og så endelig si ja.

;-)

Og så kan du glede deg over at din familie heldigvis er enklere og mer lettvint / hyggelig å omgås spontant med.

jeg gidder aldri nøde noen: Svigermor er sjelgald for å få ha Plutten hos seg noen timer - enten drar vi på kino eller så bare kjører vi henne dit. Mine foreldre er innom støtt og stadig så kontakten er god. Vi trenger aldri barnevakt vi - omtrent.

[flisa]

Problemet hos oss er egentlig at mannen min alltid har vært syndebukken i familien, måtte gå hjem alene etter skolen, lage seg mat og legge seg alene, etter hvert ordne mer og mer selv. Svigerinnen min er mer typen som rotet seg opp i trøbbel, men likevel den som alltid har fått mest ros.

Besteforeldrene deres kan fortelle at hun var en sur og trassig unge, mannen min blid og grei, likevel var hun favoritten til foreldrene. Som mamma kan jeg ikke forstå dette, men jeg vet jo at det ikke er unikt. Så egentlig har situasjonen alltid vært skjev, med eller uten barn. Men jeg har hørt fra andre foreldre at den som krever deg mest av barna, gjerne er den du blir mest knyttet til på en måte?

jeg tror slett ikke hun var favoritten -men hun trengte dem mer -og da kan de "snille og still" lett bli borte. Det er en klassisk felle for alle oss foreldre - og jeg tar det veldig til meg. Synd om det også skal bli slik overfor barnbarna.

[flisa]

Det er en klassisk situasjon:

Ett barn er flink, selvstendig og klarer seg bra, både som barn og voksen. Den andre er krevende, uselvstendig og surrer det til. Foreldrene hjelper barna "etter behov", dvs. favoriserer den ene med penger, gaver, hjelp, oppmerksomhet osv.

Det betyr ikke at foreldrene er mer glad i den ene enn den andre, men det føles (og er!)urettferdig.

Jeg har ikke noen løsning, annet enn at man må kommunisere med hverandre. Foreldrene hans kommer ikke til å gjette seg til hvordan dere føler det, det er HELT sikkert!

Som foreldre er det jo også naturlig å hjelpe de som faller utenfor på fote igjen - enten det er en veiavgift eller en bot....man kan ikke (normalt da) bla opp like mye til hver unge hele tiden. Så rettferdig er det ikek alle som har råd til. Men det går en grense selvsagt - for hjelpsomhet også - man gjør jo barnet bare en bjørnetjeneste.

[Gjest Hos oss]

jeg gidder aldri nøde noen: Svigermor er sjelgald for å få ha Plutten hos seg noen timer - enten drar vi på kino eller så bare kjører vi henne dit. Mine foreldre er innom støtt og stadig så kontakten er god. Vi trenger aldri barnevakt vi - omtrent.

Det beste er jo når det er slik.

Håper jeg blir en grei bestemor når den tid kommer :-)

[flisa]

Det beste er jo når det er slik.

Håper jeg blir en grei bestemor når den tid kommer :-)

jeg er i alle fall grei mormor - hehe