Pappa`s nye samboer og hennes deltagelse

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Vi ble skilt for vel 1,5 år siden. Sønnen vår er 6,5 år nå. Deres forhold startet før vi avsluttet vårt, så litt "styr" var det rundt de tider. I ettertid samarbeider vi (jeg og pappan) godt og er "venner" og snakker godt sammen som foreldre. Er totalt ferdig med ham, og har det bra alene. Men så er det dette med hennes deltagelse i vår sønns liv. Jeg innser kanskje at jeg må endre synet mitt på dette, men... Ønsker deres synspunkter på om jeg er urimelig når jeg ikke ønsker at hun skal delta på:

-foreldremøter i bhg/skole

-første skoledag

-tilstelninger på skolen

-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de)

-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem.

Jeg mener at det er vi som er foreldre og som skal delta på slike ting. Hun er hans samboer, helt ok. Men jeg mener vi er de som bestemmer over han, og skal bli enige om ting, vil hun diskutere ting får de gjøre seg opp seg imellom. Har ingen vonde tanker om henne og vi snakker greit sammen når vi møtes, men jeg har ingen videre lyst til å utvikle noe "vennskap" med henne. Og jeg vet hun er snill mot sønnen min, og at han har det bra sammen med de begge. Ingen sjalusi i så måte.

Eller er jeg helt på jordet her?? Jeg har liksom ikke noe videre lyst til å sitte der på møter og tilstelninger og forklare hvem hun er og at jeg er moren og div.. Er kanskje vanskelig for meg å sette meg inn i situasjonen da jeg ikke har involvert noen ny mann i sønnen mitt sitt liv ennå.Men tror nok jeg fortsatt hadde ment at slike settinger var for foreldrene og ikke deres nye partnere...

Bare litt tanker her en sen kveld, da han synes hun skal delta i alt som inkluderer ham selv... Og hun visstnok er sjalu på meg sier han...

[org]

Vanskelig.

På et vis _kan_ det ikke bli rett.

For du ønsker sikkert at fars samboer skal elske barnet, ønske å være sammen med det og bidra som en ressursperson for barnet?

Og samtidig - ikke.

For noe er bare for mor, far og barnet. Forståelig det. Men det er vanskelig for fars samboer å vite hvor denne grensa går. Særlig siden far vil ha henne med (etter hva jeg forsto).

Jeg tror ikke, som fars nye samboer, jeg hadde følt meg helt vel i en setting som foreldremøter, familiebursdag etc. Men jeg kan også tenke meg at faren synes det er mest rett at jeg hadde blitt med (særlig i familiebursdag).

Som du vet, er det ingen fasit. Man må bare la veien bli til mens man går.

Om ganske få år, sier barnet fra selv hva det ønsker. Så tida jobber for dere, iallefall!

[Gjest venter tredjemann]

Foreldremøter er det jo naturlig at dere som foreldre tar, men andre ting som

skoletilstelninger ol. er det vel naturlig at hun er med på. Det er vel fint om hun også er delaktig/glad i ditt barn.

[Ulrikke]

Noe av det kan jeg forstå.

Og nå snakker jeg som pappas nye samboer. Jeg er stemor til tre, og har vært det i fire år. Ungene er 10, 6 og 5 år nå.

Som sagt, en del av det kan jeg forstå at du mener. Jeg overlater det aller, aller meste av kommunikasjon ang ungene til min samboer og ungenes mor. Unntaket er de gangene hun ringer meg og ber meg om noe/spør meg om noe.

Jeg deltok på min stesønns første skoledag i fjor, og jeg skal være med på min stedatters første skoledag i morgen. Jeg vet at det er fullstendig uproblematisk, og også ønsket, fra mammans side at jeg er der - og så lenge jeg har mulighet (er i svangerskapspermisjon), så vil jeg gjerne være der. Hadde jeg vært uønsket fra mors side vet jeg ikke hva jeg hadde gjort - men sannsynligvis hadde jeg tatt hensyn til barnet, og møtt opp allikevel (for henne er det en selvfølge at både jeg og stefaren hennes er der). Det er ihvertfall det min samboer hadde villet. Nå slipper vi heldigvis det problemet i og med at mamman og jeg har et veldig avslappet forhold.

Jeg er også med på skoleavslutninger, barnehageforestillinger, fotballkamper, danseoppvisninger osv.

Foreldresamtaler i skole og barnehage derimot, er det barnas foreldre som følger opp. Det synes jeg er helt naturlig.

Pappan og jeg (og vår felles datter) er også invitert til kaffebesøk hos mamman i forbindelse med at barna har bursdag. Det synes jeg er fint, og vi har ingen egen feiring av barnet hos oss, annet enn litt ekstra kake og gaveoverekkelser. (svigerfamilien min bor 50 mil unna)

Så jeg mener vel at:

første skoledag bør være ok (ihvertfall "felles-seremonien", akkurat inne i klasserommet kan det jo bli fullt hvis alle har med fire foreldre).

Bursdager blir kanskje unaturlig å feire sammen hvis dere er så mange at man uansett må dele opp - da er det vel mer naturlig å ta din side og fars side hver for seg.

Hvis dere skal ha samtaler om regler for barna, skjønner jeg egentlig at du synes det holder med at pappan stiller opp! Men samtidig må nesten hans samboer få ha et lite ord med i laget, i og med at det er hennes liv også. Det vil sannsynligvis ikke være noe stort problem dersom hun er normalt oppegående Men så det er sagt, juridisk har vel ikke verken hun eller jeg noe vi skulle sagt!

I en sånn situasjon tjener alle parter på å være litt ekstra rause og svelge et par kameler hver... Men jeg mener så klart ikke at en stemor (eller stefar) skal trenge seg inn på alle arenaer og oppføre seg som om barnet er sitt eget! Det er barnets foreldre som skal stå for både oppdragelse og oppfølging - men i dagliglivet, med stebarn i hus, så vet jeg av flere års erfaring at man blir VELDIG delaktig, på godt og vondt... Og å aldri kunne si hva man mener om ting hadde vært veldig vanskelig...

[nitni]

Jeg har vært stemor (eller bonusmor ) ) i 10 år nå, og siden mora har vært lite til stedet har jeg vært "morsfiguren" i livet hans.

Jeg er veldig enig med Ulrikke under her, og henger meg bare på hennes svar.

Men jeg ser i tillegg viktigheten med at ste-foreldre kan være med på foreldremøter/foreldresamtaler og møter for å diskutere oppdragelsen, for denne ste-forelderen vil jo mest sannsynlig engasjere seg i både skole og oppdragelse.

[chanti]

Prøv å tenke på henne som en ressurs . Dess bedre deltagelse ,. dess bedre påvirkningskraft har du i hvordan hun er med ditt barn . Når barnet ser at dere er "på samme linje " vil barnet føle seg tryggere .

Ikke se på henne som en konkurent i forhold til barnet ditt ....kjærlighet til mor kan ikke utmanes.

Vær ærlig og ha en ren dialog .

[PieLill]

Dette er jo et nokså freskt og kanskje også temmelig opprivende brudd.

Jeg synes det er ditt privilegium å sette grenser der. Men gjør dem til "nåværende situasjon", ikke livslange prinsipper. Ta hensyn til barnets ønsker.

Mine umiddelbare tanker.

-foreldremøter i bhg/skole. **

Kun foreldrenes sak, med mindre det er særskilte ting som gjør det i barnets interesse at stemor også deltar. Man bør også tenke på hvor mange personer og meninger en lærer skal måtte forholde seg til per barn.

-første skoledag **

Med på fellesarrangement, noe tilbaketrukket, om mor ikke opplever det for invaderende og barnet ønsker stemor der. Ikke med inn i klassen.

-tilstelninger på skolen **

Etter barnets ønske, men noe tilbaketrukket.

-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de) **

Det er det mor som bestemmer.

-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem. **

I utgangspunktet kun foreldrene, men det kan finnes situasjoner der det er hensiktsmessig for alle parter at steforeldre deltar. Man kan uansett ikke behandle steforeldre som om dette ikke angår dem.

Jeg tror du på sikt kommer lengre med å være ærlig, men vennlig reservert og heller slakke litt på ting etter som du kjenner for det. Forstrekker du deg så du kjenner deg invadert, vil det på sikt virke stikk mot sin hensikt.

mvh

[Speak]

Jeg er stemor, og har vært det i ca. 10 år.

Jeg spurte om jeg kunne være med på foreldremøter i starten, men fikk nei. Jeg tror faktisk at både gutten og foreldrene har tapt på det.

Om jeg hadde fått lov til å være med ville jeg fått større innsikt og hadde antagelig kunnet bidra mer.

Det bør kanskje sies at foreldrene ikke er de mest skolesterke, men at jeg har gjort det bra på skolen.

Det er kun de møtene som er direkte mellom lærer/foreldre jeg syntes hadde vært interessant. Altså der jeg hadde hørt direkte om guttes behov osv.

Jeg har vært med på en skoleavslutning som var en grill-ettermiddag. Ellers har jeg ikke vært med. Føler liksom at jeg er litt "femte-hjul-på-vogna" ellers, og at det er foreldrenes jobb å stille opp her.

Av familieselskap har det ikke vært mye. Kun en av guttungens bursdag (mora hadde ikke egnet sted for den.) Da bad vi mora og besteforeldrene på guttens side. Der måtte jeg jo være med ettersom jeg fikset det hos oss.

Og så konfirmasjon. Der var jeg selvsakt også med. Ville vel vært merkelig om jeg ikke var det da vi har vært sammen i 10 år. Jeg hjalp også til med noe av forberedelsene.

Jeg gir vel ikke så mange tips og råd til deg, men det kan kanskje være greit å høre litt hvordan dette fungerer (eller ikke fungerer) hos andre.

[Lillemus]

Er i samme situasjon omtrent, men det er 3 år siden bruddet her.

"-foreldremøter i bhg/skole" Selvfølgelig. Jeg har gitt tydelig klardsignaler muntlig til både far og stemor fra første foreldremøte om at hun gjerne måtte delta om hun ville, ettersom ungene er 50/50 hos oss så er hun en nesten like stor del av deres hverdag som meg. Såvidt jeg husker har hun deltatt på kun en foreldresamtale på skolen og det var nyttig for alle parter tror jeg.

"-første skoledag" Hvis hun vil så er det helt greit.

"-tilstelninger på skolen" Hvis hun vil så er det bare hyggelig og hun har vært med på flere julefrokoster og juletrefester bl.a.

"-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de)" Nei, de holder vi separat, jeg deltar ikke i deres og de deltar ikke i min.

"-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem." Nja.... Vi sender ofte mail og eksen og samarbeider veldig godt på den fronten, men det hender titt og ofte at også hun inkluderes i "mailinglista" ja. )

Hun er da overhode ikke ute etter å ta min plass hos ungene, men gir dem utrolig mye i form av en herlig voksen som er kjempeglad i dem - og omvendt! Hvorfor skulle jeg ikke la henne være det? Ungene elsker henne også og vi kommer veldig godt utav det med hverandre.

[mariaflyfly]

Er i samme situasjon omtrent, men det er 3 år siden bruddet her.

"-foreldremøter i bhg/skole" Selvfølgelig. Jeg har gitt tydelig klardsignaler muntlig til både far og stemor fra første foreldremøte om at hun gjerne måtte delta om hun ville, ettersom ungene er 50/50 hos oss så er hun en nesten like stor del av deres hverdag som meg. Såvidt jeg husker har hun deltatt på kun en foreldresamtale på skolen og det var nyttig for alle parter tror jeg.

"-første skoledag" Hvis hun vil så er det helt greit.

"-tilstelninger på skolen" Hvis hun vil så er det bare hyggelig og hun har vært med på flere julefrokoster og juletrefester bl.a.

"-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de)" Nei, de holder vi separat, jeg deltar ikke i deres og de deltar ikke i min.

"-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem." Nja.... Vi sender ofte mail og eksen og samarbeider veldig godt på den fronten, men det hender titt og ofte at også hun inkluderes i "mailinglista" ja. )

Hun er da overhode ikke ute etter å ta min plass hos ungene, men gir dem utrolig mye i form av en herlig voksen som er kjempeglad i dem - og omvendt! Hvorfor skulle jeg ikke la henne være det? Ungene elsker henne også og vi kommer veldig godt utav det med hverandre.

Jeg synes det høres ut som om dere har ordna dere veldig bra.

[Gjest Persille]

-foreldremøter i bhg/skole

* Nei, dette er for foreldre only. Om skolen skal forholde seg til både foreldre OG nye partnere blir det mange voksne på hvert barn, og det er i utgangspunktet unødvendig. Om dette hadde passet dere best og dere helst ville ha det sånn, så hadde saken vært en annen. Men jeg mener dette er "reservert" for foreldre.

-første skoledag

* Samme som over

-tilstelninger på skolen

* Kommer litt an på hva slags tilstelning. Om alle barna skal ha med seg fire voksne blir det trangt i et klasserom, men på ting som foregår ute f.eks (17. mai?) så blir det litt annerledes. Avslutninger er i utgangspunktet for foreldre tenker jeg, men samtidig synes jeg ikke det gjør noe om ny partner er med om det er plass og det faller seg naturlig. Om du ikke vil at hun skal være med synes jeg forsåvidt det er greit.

-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de)

* om ikke ett eneste medlem fra hans familie (unntatt ham) er der, så faller vel det seg unaturlig - om det ikke er hjemme hos dem.

-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem.

* vanskelig... Jeg skjønner hvorfor du ikke vil hun skal være der, men samtidig er hans hjem også hennes hjem, og hun har medbestemmelsesrett der.

Om du var i hennes situasjon, og din mann ble enig med sin eks om en ting de synes var kjempelurt og du var totalt uenig, så blir det unødige diskusjoner av det.

Det er bedre at hun får ytre sin mening med en gang, enn at det skal bli krangel etterpå. Da kan du også besvare det dersom du er uenig.

Alle disse tingene er jo veldig individuelle. Noen storfamilier fungerer veldig bra og alle er med på alt, men når det ikke er sånn synes jeg ikke at nye partnere skal være med på "foreldreting" dersom det er problematisk for en av foreldrene.

[Mrs. Wallace]

Dette er jo et nokså freskt og kanskje også temmelig opprivende brudd.

Jeg synes det er ditt privilegium å sette grenser der. Men gjør dem til "nåværende situasjon", ikke livslange prinsipper. Ta hensyn til barnets ønsker.

Mine umiddelbare tanker.

-foreldremøter i bhg/skole. **

Kun foreldrenes sak, med mindre det er særskilte ting som gjør det i barnets interesse at stemor også deltar. Man bør også tenke på hvor mange personer og meninger en lærer skal måtte forholde seg til per barn.

-første skoledag **

Med på fellesarrangement, noe tilbaketrukket, om mor ikke opplever det for invaderende og barnet ønsker stemor der. Ikke med inn i klassen.

-tilstelninger på skolen **

Etter barnets ønske, men noe tilbaketrukket.

-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de) **

Det er det mor som bestemmer.

-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem. **

I utgangspunktet kun foreldrene, men det kan finnes situasjoner der det er hensiktsmessig for alle parter at steforeldre deltar. Man kan uansett ikke behandle steforeldre som om dette ikke angår dem.

Jeg tror du på sikt kommer lengre med å være ærlig, men vennlig reservert og heller slakke litt på ting etter som du kjenner for det. Forstrekker du deg så du kjenner deg invadert, vil det på sikt virke stikk mot sin hensikt.

mvh

Enig.

Det er alltid lettere med en stram strikk som kan slakkes, enn å prøve det motsatte. ;o)

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Vanskelig.

På et vis _kan_ det ikke bli rett.

For du ønsker sikkert at fars samboer skal elske barnet, ønske å være sammen med det og bidra som en ressursperson for barnet?

Og samtidig - ikke.

For noe er bare for mor, far og barnet. Forståelig det. Men det er vanskelig for fars samboer å vite hvor denne grensa går. Særlig siden far vil ha henne med (etter hva jeg forsto).

Jeg tror ikke, som fars nye samboer, jeg hadde følt meg helt vel i en setting som foreldremøter, familiebursdag etc. Men jeg kan også tenke meg at faren synes det er mest rett at jeg hadde blitt med (særlig i familiebursdag).

Som du vet, er det ingen fasit. Man må bare la veien bli til mens man går.

Om ganske få år, sier barnet fra selv hva det ønsker. Så tida jobber for dere, iallefall!

Takk for dine innspill.

Ja, det er vanskelig. Jeg er ferdig men han som mann og hadde vi ikke hatt barn sammen, så hadde vi jo ikke hatt kontakt. Så det er litt vanskelig å vite hvilken linje en skal legge seg på. Jeg vet jo helt klart at hun er glad i ham, og er en ressurs. Og det har jeg sagt til dem også, at jeg håper hun blir. Og jeg er helt trygg i min rolle som mor, og vet at hun ikke kan ta min plass.

Det blir nok bedre med tiden og vi får ta ting som de kommer etterhvert.

Etter hva jeg forstår så er det mest hun som ikke vil at jeg og han skal være sammen, da vil hun være med. Når jeg sa her en dag at jeg ikke ønsket at hun skulle være med på et foreldremøte, så sa han at det ble galt uanesett hva han valgte, men at det er hun han bor sammen med, så da er det enklest for ham å ta henne med... Så hva han egentlig mener vet jeg ikke...

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Foreldremøter er det jo naturlig at dere som foreldre tar, men andre ting som

skoletilstelninger ol. er det vel naturlig at hun er med på. Det er vel fint om hun også er delaktig/glad i ditt barn.

Ja, jeg ønsker selvfølgelig at hun skal være delaktig og glad i min sønn. Vi får se det an en liten stund, og se hvordan det fungerer fremover.

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Noe av det kan jeg forstå.

Og nå snakker jeg som pappas nye samboer. Jeg er stemor til tre, og har vært det i fire år. Ungene er 10, 6 og 5 år nå.

Som sagt, en del av det kan jeg forstå at du mener. Jeg overlater det aller, aller meste av kommunikasjon ang ungene til min samboer og ungenes mor. Unntaket er de gangene hun ringer meg og ber meg om noe/spør meg om noe.

Jeg deltok på min stesønns første skoledag i fjor, og jeg skal være med på min stedatters første skoledag i morgen. Jeg vet at det er fullstendig uproblematisk, og også ønsket, fra mammans side at jeg er der - og så lenge jeg har mulighet (er i svangerskapspermisjon), så vil jeg gjerne være der. Hadde jeg vært uønsket fra mors side vet jeg ikke hva jeg hadde gjort - men sannsynligvis hadde jeg tatt hensyn til barnet, og møtt opp allikevel (for henne er det en selvfølge at både jeg og stefaren hennes er der). Det er ihvertfall det min samboer hadde villet. Nå slipper vi heldigvis det problemet i og med at mamman og jeg har et veldig avslappet forhold.

Jeg er også med på skoleavslutninger, barnehageforestillinger, fotballkamper, danseoppvisninger osv.

Foreldresamtaler i skole og barnehage derimot, er det barnas foreldre som følger opp. Det synes jeg er helt naturlig.

Pappan og jeg (og vår felles datter) er også invitert til kaffebesøk hos mamman i forbindelse med at barna har bursdag. Det synes jeg er fint, og vi har ingen egen feiring av barnet hos oss, annet enn litt ekstra kake og gaveoverekkelser. (svigerfamilien min bor 50 mil unna)

Så jeg mener vel at:

første skoledag bør være ok (ihvertfall "felles-seremonien", akkurat inne i klasserommet kan det jo bli fullt hvis alle har med fire foreldre).

Bursdager blir kanskje unaturlig å feire sammen hvis dere er så mange at man uansett må dele opp - da er det vel mer naturlig å ta din side og fars side hver for seg.

Hvis dere skal ha samtaler om regler for barna, skjønner jeg egentlig at du synes det holder med at pappan stiller opp! Men samtidig må nesten hans samboer få ha et lite ord med i laget, i og med at det er hennes liv også. Det vil sannsynligvis ikke være noe stort problem dersom hun er normalt oppegående Men så det er sagt, juridisk har vel ikke verken hun eller jeg noe vi skulle sagt!

I en sånn situasjon tjener alle parter på å være litt ekstra rause og svelge et par kameler hver... Men jeg mener så klart ikke at en stemor (eller stefar) skal trenge seg inn på alle arenaer og oppføre seg som om barnet er sitt eget! Det er barnets foreldre som skal stå for både oppdragelse og oppfølging - men i dagliglivet, med stebarn i hus, så vet jeg av flere års erfaring at man blir VELDIG delaktig, på godt og vondt... Og å aldri kunne si hva man mener om ting hadde vært veldig vanskelig...

Takk for at du fortalte om dine erfaringer. Høres ut som dere har et forhold som fungerer veldig greit. Hadde kanskje vært annerledes om vårt forhold hadde vært mindre komplisert fra starten av... Vi har vært i samme omgangskrest i flere år, men aldri funnet tonen, da vi er så forskjellige. Så ikke så lett å skulle finne tonen nå heller, selv om jeg aldri har mislikt henne.

Jeg kommer nok til å måtte svelge mange kameler fremover. Men en får ta en om gangen :-)

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Jeg har vært stemor (eller bonusmor ) ) i 10 år nå, og siden mora har vært lite til stedet har jeg vært "morsfiguren" i livet hans.

Jeg er veldig enig med Ulrikke under her, og henger meg bare på hennes svar.

Men jeg ser i tillegg viktigheten med at ste-foreldre kan være med på foreldremøter/foreldresamtaler og møter for å diskutere oppdragelsen, for denne ste-forelderen vil jo mest sannsynlig engasjere seg i både skole og oppdragelse.

Ja, men jeg synes kanskje det blir litt annerledes når mor er den som har barnet mest, mens far har samvær (litt mer en "vanlig"). Jeg tenkte kanskje at foreldrene stiller opp på slike ting, og at en diskusjon med nye partnere tas på den hjemmebanen. Selvfølgelig er det regler som er helt borte i natta, så skal de jo tas med på råd. Det blir jo mange for en lærer f.eks å forholde seg til når alle skal være med på alt!

Men nå er vi ganske oppegående begge foreldrene, og har en sønn som det ikke er mye "tull" med, så det er ikke mange regler og slikt vi trenger å legge, så det blir ikke mange møter i så måte. Det kan ofte gå måneder mellom hver gang vi møtes nå.

Nei, det blir mange tanker på en gang dette. Men jeg er i tenkeboksen som du forstår:-)

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Prøv å tenke på henne som en ressurs . Dess bedre deltagelse ,. dess bedre påvirkningskraft har du i hvordan hun er med ditt barn . Når barnet ser at dere er "på samme linje " vil barnet føle seg tryggere .

Ikke se på henne som en konkurent i forhold til barnet ditt ....kjærlighet til mor kan ikke utmanes.

Vær ærlig og ha en ren dialog .

Ja skal prøve å huske det:-)

Føler meg trygg som mor, og vet hun ikke kan ta min plass, og jeg snakker bare fint om henne overfor sønnen min. Så tror ikke han har merket noe til mine tanker om dette.. Selv om han vil at hun skal flytte ut, slik at jeg og pappan skal bo sammen igjen, så vet jeg at han setter pris på henne og er glad i henne. Og slik vil jeg det skal være.

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Dette er jo et nokså freskt og kanskje også temmelig opprivende brudd.

Jeg synes det er ditt privilegium å sette grenser der. Men gjør dem til "nåværende situasjon", ikke livslange prinsipper. Ta hensyn til barnets ønsker.

Mine umiddelbare tanker.

-foreldremøter i bhg/skole. **

Kun foreldrenes sak, med mindre det er særskilte ting som gjør det i barnets interesse at stemor også deltar. Man bør også tenke på hvor mange personer og meninger en lærer skal måtte forholde seg til per barn.

-første skoledag **

Med på fellesarrangement, noe tilbaketrukket, om mor ikke opplever det for invaderende og barnet ønsker stemor der. Ikke med inn i klassen.

-tilstelninger på skolen **

Etter barnets ønske, men noe tilbaketrukket.

-fødselskapsfeiringer med min slekt (store familier, så vi må dele opp slektene for å få plass til de) **

Det er det mor som bestemmer.

-når vi møtes for å snakke om sønnen vår, for å bli enige om felles regler som vi prøver å holde nogenlunde likt i begges hjem. **

I utgangspunktet kun foreldrene, men det kan finnes situasjoner der det er hensiktsmessig for alle parter at steforeldre deltar. Man kan uansett ikke behandle steforeldre som om dette ikke angår dem.

Jeg tror du på sikt kommer lengre med å være ærlig, men vennlig reservert og heller slakke litt på ting etter som du kjenner for det. Forstrekker du deg så du kjenner deg invadert, vil det på sikt virke stikk mot sin hensikt.

mvh

Tusen takk for innspill. Det er nok lettere å slakke etterhvert ja.

Synes det er noen ting som foreldrene skal stå for, men steforeldre skal jo ikke ekskluderes heller, det mener jeg ikke. Men jeg orker bare ikke å sitte på div møter og se "happy" ut sammen med de. Og ja bruddet var jo ikke fint, så det tok jo noen mnd å komme over det. Så noe sårt er det nok ennå, selv om jeg aldri ville hatt han tilbake. Så jeg er ikke sjalu på henne... Nei, vet ikke helt hva det er, føler det ikke naturlig iallefall. Og har tidligere hatt vanskelig for å sette grenser og derfor blitt med for mye som har kostet for mye. Men jeg har kanskje gått for langt andre veien nå..Men jeg gransker meg selv nå:-)

Og hadde sønnen min ytret ønske om at hun skulle blitt med, så hadde saken vært annerledes, helt klart. Så langt har han villet ha med seg mamma og pappa.

[Gjest Mamma i kveld :-)]

Enig.

Det er alltid lettere med en stram strikk som kan slakkes, enn å prøve det motsatte. ;o)

Skal prøve på det :-)

[Lillemus]

Ja skal prøve å huske det:-)

Føler meg trygg som mor, og vet hun ikke kan ta min plass, og jeg snakker bare fint om henne overfor sønnen min. Så tror ikke han har merket noe til mine tanker om dette.. Selv om han vil at hun skal flytte ut, slik at jeg og pappan skal bo sammen igjen, så vet jeg at han setter pris på henne og er glad i henne. Og slik vil jeg det skal være.

Jeg tror mine to helst vil at vi alle fire voksne og de to skal bo sammen! ) Noe som ikke er spesielt aktuellt kan man vel si...