2 el 3 barn

[escort1365380855]

Hvordan greie å bestemme seg for om en skal ha flere barn?

Jeg har 2 barn og har veldig lyst på 1 barn til, da jeg personlig synes 2 er for lite. Men jeg greier bare ikke bestemme meg, jeg synes samtidig at det er en stor overgang fra 2 til 3. Bilen blir for trang, ferier blir vanskeligere, barnevakt blir et problem, større utgifter til mat, klær osv. Men samtidig greier jeg ikke selge barnevogna, stellebord, seng og gi bort babytøy. De to barna jeg har er 7 og 4 år. Så til dere andre med 3 barn, hvordan greide dere å bestemme dere og er livet med 3 barn så mye vanskeligere enn med 2?

[jubalong70]

Jeg har bestandig villet ha 3 barn. Mannen min ville bare ha 2.

Etter at nr. 2 ble født følte jeg meg overhodet ikke ferdig med å ha barn. Jeg hadde lyst til både å være gravid igjen og å føde igjen, og selvsagt ha et barn til.

Så da de 2 første ble jenter begge to, gikk mannen min med på å prøve på en gutt. (Ja, han var veldig klar over at det var en omtrent 50% sjans for å få jente - og det hadde vært greit.)

Nr. 3 ble en helt fantasisk liten gutt!

Jeg synes ikke overgangen er såå utrolig stor. Ja, det er trangere i bilen, men vi får plass til alle 3 i barnesteter i baksetet.

Vi var i USA og på Island i år, og det var ikke noe problem med 3 barn. Men selvsagt så koster det jo litt mer.

Klær kan man jo arve om man har søsken av samme kjønn. Personlig syntes jeg det var flott å kunne gå ut og handle nye klær, etter at mellomsøster har arvet i alle år.

At man er mer sliten har vel mer med at man har en baby i huset, enn at man har 3 barn - tror jeg.

Men, det blir vel litt mer travelt når alle 3 skal på diverse fritidsaktiviteter. Jeg satser på at de kan gå/sykle endel selv etterhvert. Har ikke noe ønske om å være "drosje" hele tiden.

[Gjest Elextra]

Hadde jeg vært yngre, hatt god råd og en jobb der jeg og/eller min mann kunne jobbet redusert, ville jeg kanskje gått for tre barn. Ellers er jeg veldig fornøyd med to! Innbiller meg at alt blir mye enklere med to enn med tre barn.

Alle her som har tre vil antakelig råde deg til å få akkurat dét!

[Basf]

Jeg føler meg ganske enkelt HELT FERDIG nå, etter at 2 er satt til verden.

Hadde jeg ikke følt det, så vet jeg jo ikke hva som hadde skjedd- økonomisk og praktisk hadde det helt klart ordnet seg. Dessuten føder jeg så raskt og greit atte. Tror derimot ikke kroppen hadde taklet et svangerskap til. Men, som sagt, JEG ER "FERDIG"

Lykke til med deres avgjørelse!

[snø]

Jeg har hele tiden sagt at jeg har lyst på tre barn. Men nå som vi nettopp er vel hjemme med nr to, så kjenner jeg meg ganske fornøyd i grunnen. En storesøster og en lillebror er helt perfekt - kanskje hadde jeg hatt mer lyst på nr tre om Lillebror hadde vært en Lillesøster i stedet? Ikke vet jeg, men akkurat nå kjenner jeg at jeg overhode ikke er klar for enda en laaaang adopsjonsprosess. Orker ikke mer uforutsigbar venting.

Men man skal aldri si aldri ;o) Vi er enda unge og spreke, og har mange år på oss enda til å ombestemme oss.... Men akkurat nå kjennes to unger akkurat passe ut.

[Gjest AveM]

Da vi fikk nr 3 var de eldste 7,5 og 5 år. Jeg synes det gikk så fint, de dullet veldig med babyen. Ikke minst var de stolte over å vise henne fram. Det ble litt trangt i bilen, men nå som vi har fått en tulle til har vi byttet til større bil.

Alt går seg til med en ny baby, men dere bør jo være enige da

[4barns mor-77]

Som det jo står nederst her, så er jeg 4 barns mor, men jeg har bare tre... Nr 2 døde 5 dager gammel... For min del, så har ikke overgangen fra 2 til 3 barn vært noe problem... Jeg ønsker meg faktisk enda fler;) Men innser jo at dèt isåfall bør vente. Men jeg er jo ung, har det ikke travelt! Det meste blir jo mer trøblete jo fler barn man har, men det er jo bare å innrette seg deretter. Akkurat som man jo forsåvidt har gjordt hele veien...

[Liliaceae]

vi hoppet i det da vi bestemte oss. hadde vi fundert for lenge, er det slett ikke sikkert det hadde blitt 3 likevel...

altså, det negative: babyen "hemmer" oss litt mht aktiviteter som vi tidligere gjorde alle sammen.

dra på kino, gå turorientering (steder hvor en ikke kommer til med vogn) og slike ting.

vi kan ikke være like spontane som tidligere, for det er hensyn å ta: som alt vi må ha med oss, kan ikke røske babyen ut av søvnen i utide, amming/mating...

ikke så lett å få tak i barnevakt; dvs. at vi må høre med flere. tidligere kunne vi bare få et besteforeldrepar til å passe begge jentene, men det blir for mye for dem, så nå må det blir begge besteforeldreparene. Føler vi da "bruker" opp barnevaktene. Så derfor har vi ennå ikke hatt barnevakt for alle tre.

Savner å ha barnefri iblant.

Det positive:

Alt det praktiske har løst seg veldig greit mht større hus og bil. Ting ordner seg alltid. Har også vært på ferie uten problemer, men, ja det blir jo dyrere etterhvert da..

Føler at vi er mer som en "hel" familie, da jeg også alltid har ønsket med mer enn 2 barn.

Barna har utrolig mye glede av hverandre. De to store jentene var 7 og 4 da minstejenta ble født og det var kjempestas.

Minstejenta får masse kos og oppmerksomhet av de store og mellomstejenta er veldig opptatt av at hun også er storesøster. Eldstejenta er nesten som en "reservemamma", for hun farer opp ved minste ynk og har utrolig omsorg for minstejenta.

Tror de kommer til å få masse glede av hverandre senere også, til tross for at det er 7 år mellom eldste og yngste. Det er jo veldig avhengig av oss foreldre også da, at vi legger forholdene til rette, at vi ikke forskjellsbehandler, at vi støtter opp om alle tre og "ser" hvert barn.

Ja, det er stor forskjell på 2 og 3 barn synes jeg. Fremfor alt den første babytiden. Men den er jo så kort, så allerede til neste år kan vi dra på sykkeltur alle sammen, med minstejenta i sykkelvogn. Vi kan inkludere henne i det meste, og innimellom ha barnevakt, hvis vi vil finne på noe med bare de to store.

jeg ville ikke ha nølt med å få tre barn hvis det er det du og mannen din vil. tror ikke dere kommer til å angre i alle fall!!!

[Liliaceae]

Hadde jeg vært yngre, hatt god råd og en jobb der jeg og/eller min mann kunne jobbet redusert, ville jeg kanskje gått for tre barn. Ellers er jeg veldig fornøyd med to! Innbiller meg at alt blir mye enklere med to enn med tre barn.

Alle her som har tre vil antakelig råde deg til å få akkurat dét!

ja, det har du rett i! vi "forsvarer" jo alle våre valg :-)

[Sofline]

Som svogeren til kjæresten min sa i vinter: "Hvis ikke TVen blir reparert snart nå, ender det med vi får nummer tre." Hun har termin i januar. :-)

[KaVa]

Synes ikke det er noe problem med tre unger jeg. Det er plass til tre unger i bilen - til og med i den gamle, bittelille mazdaen (riktignok er det ikke _god_ plass - men plass nok!) - ferier - ikke noe problem. Veslejenta arver klær i massevis, leker og sånn arver hun fra storebrødrene - selv om vi selvsagt kjøper litt nytt til henne også.

Så for oss: Tre unger er helt perfekt!

[Gjest tobarns-mamma med et savn...]

Jeg er også inne i en periode hvor jeg tenker mye på om jeg vil ha et barn til eller ikke. Enkelte dager føler jeg at det kanskje er like greit å stoppe nå, nå har alle hvert sitt soverom (med en til i huset må noen dele), vi har plass i bilen til alt pikkpakk når vi skal på ferie + at en familie på 4 er liksom greit. Vi har en av hvert kjønn også, så alt er egentlig veldig OK.

MEN, det er et stort problem. For selv om jeg har det bra med den familien jeg har, så kjenner jeg at jeg innerst inne har lyst på tre barn, og at jeg skal takle de utfordringene som måtte komme. Det er bare det at mannen min ikke vil ( Og da er det liksom ikke bare mitt valg lenger, jeg kan ikke bare kjøre på heller....

Kjenner meg trist ved tanken på at vi kanskje ikke får flere, men det er jo ikke det at vi ikke har det bra nå! Det er liksom bare noe som mangler.....

En vanskelig situasjon syns jeg. Vil ikke presse mannen min, men hva med meg da? Skal jeg gå hele livet og føle at jeg har et barn for lite? jeg vet jo at mannen min ville elske det tredje barnet når det kom, selv om han syns to er nok. Men jeg har ikke samvittighet til å lure han heller (

Huff, lurer på om jeg noen gang kommer til å slå meg til ro med at vi har to barn og ferdig med det....Praktisk sett er det absolutt best med to barn for oss, men følelser kan man ikke bare skru av... Og jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de fikk nr 3... !!

Så hvis jeg var deg og fikk ta valget ville jeg ikke nølt.

Noen som vet hvordan jeg kan overbevise mannen min???

Hilsen

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har alltid tenkt at jeg vil ha 3 barn.

Den tredje kom da broren og søsteren var 8 og 10 år gamle.

Hun var veldig etterlengtet og derfor synes jeg ikke det var noe slitsomt. Jeg var topp motivert og visste akkurat hva jeg gikk til.

Eneste forandringen vi gjorde var å kjøpe stasjonsvogn. Og jeg valgte og ikke jobbe fulltid på noen år.

Men det var like mye pga av sønnen vår som var mye syk på den tiden.

Jeg jobber bare fra 10-14 og synes jeg har veldig fine dager nå.

Det eneste minuset jeg kan komme på er at det ikke ble de lange skiturene sammen alle sammen. De andre var blitt så store at det endelig var mulig. Men så kom minstemor og satte en stopper for det.

Men nå er hun 5 og allerede kjempeflink på ski.

Jeg ser bare positivt på det ha fått 3 barn. Vi er til og med så heldige at vi ikke behøver å skaffe barnevakt. Det har vi hjemme.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg er også inne i en periode hvor jeg tenker mye på om jeg vil ha et barn til eller ikke. Enkelte dager føler jeg at det kanskje er like greit å stoppe nå, nå har alle hvert sitt soverom (med en til i huset må noen dele), vi har plass i bilen til alt pikkpakk når vi skal på ferie + at en familie på 4 er liksom greit. Vi har en av hvert kjønn også, så alt er egentlig veldig OK.

MEN, det er et stort problem. For selv om jeg har det bra med den familien jeg har, så kjenner jeg at jeg innerst inne har lyst på tre barn, og at jeg skal takle de utfordringene som måtte komme. Det er bare det at mannen min ikke vil ( Og da er det liksom ikke bare mitt valg lenger, jeg kan ikke bare kjøre på heller....

Kjenner meg trist ved tanken på at vi kanskje ikke får flere, men det er jo ikke det at vi ikke har det bra nå! Det er liksom bare noe som mangler.....

En vanskelig situasjon syns jeg. Vil ikke presse mannen min, men hva med meg da? Skal jeg gå hele livet og føle at jeg har et barn for lite? jeg vet jo at mannen min ville elske det tredje barnet når det kom, selv om han syns to er nok. Men jeg har ikke samvittighet til å lure han heller (

Huff, lurer på om jeg noen gang kommer til å slå meg til ro med at vi har to barn og ferdig med det....Praktisk sett er det absolutt best med to barn for oss, men følelser kan man ikke bare skru av... Og jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de fikk nr 3... !!

Så hvis jeg var deg og fikk ta valget ville jeg ikke nølt.

Noen som vet hvordan jeg kan overbevise mannen min???

Hilsen

"Skal jeg gå hele livet og føle at jeg har et barn for lite?"

Du tenker slik som jeg tenkte.

Jeg ville ikke en gang gå til fotografen med ungene. Det var jo en som manglet og jeg ville vente til hun var på plass;)

[Gjest tobarns-mamma med et savn]

"Skal jeg gå hele livet og føle at jeg har et barn for lite?"

Du tenker slik som jeg tenkte.

Jeg ville ikke en gang gå til fotografen med ungene. Det var jo en som manglet og jeg ville vente til hun var på plass;)

Så du fikk en til da? Men du slapp vel å lure mannen din.... ?

Vi skal faktisk til fotograf med ungene neste uke.... men jeg tenker ikke sånn at da kan vi ikke få flere unger - vi skal vel alltids få tatt nye bilder hvis det skulle dukke opp flere søsken!! Det er som sagt ikke det praktiske det står på....

Kjenner jeg blir nesten deppa av å tenke på det, for noen ganger sitter jeg og drømmer meg bort - tenker på at jeg skal bli gravid, og hvor fint det blir med en baby til, ..... og så "våkner" jeg til virkeligheten - og et problem som ikke har noen løsning uten at det blir "feil" for noen....

Har virkelig ikke lyst å lure mannen min (selv om han har sagt at han jo ikke kan gjøre noe med det hvis det skjer et "uhell"). Føles liksom ikke riktig det heller...

Men den vonde klumpen i magen er der hele tiden (

Har bestemt meg for å ikke stresse ihvertfall, kanskje mannen min ser ting annerledes om en stund, når ungene er litt større. Men jeg legger ikke skjul på at dette er sårt for meg, så jeg har et håp om at han skal få dårlig samvittighet og gi etter - han vet jo at selv om det blir mer styr med tre, så vil jo det tredje barnet bli like mye elsket....

Skal si fra hvis jeg havner på Gravid-forum ;o)

[Gjest KariKruskakli]

Så du fikk en til da? Men du slapp vel å lure mannen din.... ?

Vi skal faktisk til fotograf med ungene neste uke.... men jeg tenker ikke sånn at da kan vi ikke få flere unger - vi skal vel alltids få tatt nye bilder hvis det skulle dukke opp flere søsken!! Det er som sagt ikke det praktiske det står på....

Kjenner jeg blir nesten deppa av å tenke på det, for noen ganger sitter jeg og drømmer meg bort - tenker på at jeg skal bli gravid, og hvor fint det blir med en baby til, ..... og så "våkner" jeg til virkeligheten - og et problem som ikke har noen løsning uten at det blir "feil" for noen....

Har virkelig ikke lyst å lure mannen min (selv om han har sagt at han jo ikke kan gjøre noe med det hvis det skjer et "uhell"). Føles liksom ikke riktig det heller...

Men den vonde klumpen i magen er der hele tiden (

Har bestemt meg for å ikke stresse ihvertfall, kanskje mannen min ser ting annerledes om en stund, når ungene er litt større. Men jeg legger ikke skjul på at dette er sårt for meg, så jeg har et håp om at han skal få dårlig samvittighet og gi etter - han vet jo at selv om det blir mer styr med tre, så vil jo det tredje barnet bli like mye elsket....

Skal si fra hvis jeg havner på Gravid-forum ;o)

"Men du slapp vel å lure mannen din.... ?"

Nei, det ville jeg aldri ha gjort. Men det skal sies at jeg var den ivrigste.

Minstemor måtte dessuten lages ved hjelp av prøverør, og det kan man ikke så lett lures med på)

[Velouria]

Jeg er også inne i en periode hvor jeg tenker mye på om jeg vil ha et barn til eller ikke. Enkelte dager føler jeg at det kanskje er like greit å stoppe nå, nå har alle hvert sitt soverom (med en til i huset må noen dele), vi har plass i bilen til alt pikkpakk når vi skal på ferie + at en familie på 4 er liksom greit. Vi har en av hvert kjønn også, så alt er egentlig veldig OK.

MEN, det er et stort problem. For selv om jeg har det bra med den familien jeg har, så kjenner jeg at jeg innerst inne har lyst på tre barn, og at jeg skal takle de utfordringene som måtte komme. Det er bare det at mannen min ikke vil ( Og da er det liksom ikke bare mitt valg lenger, jeg kan ikke bare kjøre på heller....

Kjenner meg trist ved tanken på at vi kanskje ikke får flere, men det er jo ikke det at vi ikke har det bra nå! Det er liksom bare noe som mangler.....

En vanskelig situasjon syns jeg. Vil ikke presse mannen min, men hva med meg da? Skal jeg gå hele livet og føle at jeg har et barn for lite? jeg vet jo at mannen min ville elske det tredje barnet når det kom, selv om han syns to er nok. Men jeg har ikke samvittighet til å lure han heller (

Huff, lurer på om jeg noen gang kommer til å slå meg til ro med at vi har to barn og ferdig med det....Praktisk sett er det absolutt best med to barn for oss, men følelser kan man ikke bare skru av... Og jeg har aldri hørt om noen som angrer på at de fikk nr 3... !!

Så hvis jeg var deg og fikk ta valget ville jeg ikke nølt.

Noen som vet hvordan jeg kan overbevise mannen min???

Hilsen

Både jeg og mannen min har alltid sett for oss et liv med flere barn. Vi kommer fra familier hvor vi er søksenflokker på 4 begge to. I utgangspunktet var vi enige om at vi ville ha fire barn. Nå har vi foreløpig to (5 og 7 år) og er i planleggingsfasen med nr 3, jeg ser på meg selv som veldig heldig siden vi begge har samme syn på dette med familie.

Barneoppgragelse og antall barn har vi alltid hvert enige om, mannen har også ymtet innpå at kanskje ikke engang 4 er nok, så vi ser det an og tar det etterhvert. Vi må jo få satt igang mer nr 3 før vi planlegger flere.

Kanskje ikke helt rett svar i forhold til det du var ute etter, men..

Praktisk ordner det seg alltid, selvom jeg var litt bekymret for bilproblematikken en stund.

[Gjest tobarns-mamma med at savn]

Både jeg og mannen min har alltid sett for oss et liv med flere barn. Vi kommer fra familier hvor vi er søksenflokker på 4 begge to. I utgangspunktet var vi enige om at vi ville ha fire barn. Nå har vi foreløpig to (5 og 7 år) og er i planleggingsfasen med nr 3, jeg ser på meg selv som veldig heldig siden vi begge har samme syn på dette med familie.

Barneoppgragelse og antall barn har vi alltid hvert enige om, mannen har også ymtet innpå at kanskje ikke engang 4 er nok, så vi ser det an og tar det etterhvert. Vi må jo få satt igang mer nr 3 før vi planlegger flere.

Kanskje ikke helt rett svar i forhold til det du var ute etter, men..

Praktisk ordner det seg alltid, selvom jeg var litt bekymret for bilproblematikken en stund.

Jeg tror jeg ønsker meg mange barn fordi jeg selv savnet søsken da jeg var liten (mine to søsken var mye eldre enn meg, så jeg vokste i praksis opp som enebarn) - husker jeg misunte vennene mine at de hadde stor familie....

Litt annen motivasjon enn deg, men du er ihvertfall heldig siden du og mannen din deler syn.

Det vanskeligste er kanskje at jeg på mange måter ser at mannen min har rett - vi har nok med de to vi har, og kan heller bruke tiden og energien på å følge dem skikkelig opp. Men så lenge jeg ser mange rundt meg med tre (eller flere) barn, så klarer jeg ikke å kvitte meg med tanken på at vi selvfølgelig klarer å følge opp tre barn også. Javel, så må vi ha trappegrind noen år lenger, og ja - det blir trangt i både huset og bilen, og ja - det vil koste mer, og ja - det er sikkert mer slitsomt.... MEN - hva med alle de positive sidene da?

Nei, ikke vet jeg hvordan jeg skal få til dette..........

[Velouria]

Jeg tror jeg ønsker meg mange barn fordi jeg selv savnet søsken da jeg var liten (mine to søsken var mye eldre enn meg, så jeg vokste i praksis opp som enebarn) - husker jeg misunte vennene mine at de hadde stor familie....

Litt annen motivasjon enn deg, men du er ihvertfall heldig siden du og mannen din deler syn.

Det vanskeligste er kanskje at jeg på mange måter ser at mannen min har rett - vi har nok med de to vi har, og kan heller bruke tiden og energien på å følge dem skikkelig opp. Men så lenge jeg ser mange rundt meg med tre (eller flere) barn, så klarer jeg ikke å kvitte meg med tanken på at vi selvfølgelig klarer å følge opp tre barn også. Javel, så må vi ha trappegrind noen år lenger, og ja - det blir trangt i både huset og bilen, og ja - det vil koste mer, og ja - det er sikkert mer slitsomt.... MEN - hva med alle de positive sidene da?

Nei, ikke vet jeg hvordan jeg skal få til dette..........

Ta tiden til hjelp kanskje og snakke skikkelig med ham og forklare hvor viktig dette er for deg. Det er sannsynligvis like riktig og viktig for han å ikke få flere, så da er eneste løsning "å prate det ihjel" til dere kommer frem til noe dere begge kan leve med. Jeg skjønner frustrasjonen din veldig godt, da vi var separerte så jeg drømmen om mange barn gå rett i vasken. Men så ordnet heldigvis alt seg til det beste for oss alle fire.

[Gjest prust]

Vi har litt de samme tankene, men for oss er det spørsmål om fra 3 til 4. Mannen min vil gjere ha ett barn til, men jeg bremser litt. Vet at mye av det praktiske arbeidet faller på meg, det blir mer oppfølging og en ny runde med nattevåk (våre barn sover ikke skikkelig før de er to år).

For oss var tre barn et naturlig valg. Vi fikk de forholdsvis tett (de er nå 7, 5 og 2,5 år) og det har vært noen rimelig hektiske år. For dere så vil jo minstemann være minst 5 år før evt en baby kommer, og det er sikkert ideelt i forhold til minimal sjalusi, du kan få hjelp av de store, og de klarer seg mye selv...

Ikke lur mannen din! Si i fra at du må snakke ordentlig med ham og ikke bli forstyrret av TV, barn eller besøk.

Lykke til med avgjørelsen!