Vanskelig situasjon!

[Gjest vordende singel]

Vi er i den utenkelige situasjon at forholdet nå er i ferd med å revne fullstendig.År med savn etter barn har tæret på oss begge.

Vi venter på tildeling når som helst.Vi ønsker oss dette barnet intenst begge to.Men vet at forholdet vårt er over.

Vi snakker mye om det,og vet at vi er pliktig til å gi beskjed om endringer i forholdet.Men vi har kommet frem til at vi kan klare og bo under samme tak og reise på hentereisen sammen.Men vi kan ikke lenger være kjærester.Vi er ikke sikre på hvordan vi gjør det når vi kommer hjem,om han flytter ut med en gang,eller blir boende en stund sammen med oss.

Begge to er lettet over at vi har fått snakket ut, og at dette blir kanskje måten vil gjør dette på.

Vi ser slik på det at barnet ikke vil bli skadelidende. H*n vil få to foreldre som vil elske det ubetinget.Masse slekt på begge sider som vil stille opp + gode venner.

Vi har veldige kvaler i forhold til hva som blir forventet av oss nå som vi er kommet i denne situasjonen.

Er det flere som har vært i samme vanskelige situasjon som oss? Er dette helt feil å gjøre?Barnet vil jo få et godt hjem i trygge omgivelser.

Svært takknemlig for svar.

[Gjest Husk på barnets beste!]

Så trist for dere - og trist for barnet.

Jeg skjønner godt at dere ikke ønsker å avbryte adopsjonen, men samtidig er dere godkjent som par. Og krav til enslige er anderledes.

Barnet tildeles dere som foreldreenhet - og har krav på å få det. Barnet kan ha en urolig bakgrunn, ha stort behov for trygghet og rutiner. En tilværelse som "nomade" frem og tilbake vil ikke gi et barn dette og er ikke et godt utgangspunkt for en god tilknytning. TIlknytning er noe man i mange tilfeller må jobbe med i opptil et år.

Barnets behov er tross alt viktigst. Håper dere tenker på det, snakker med en fagperson inne adopsjon (psykolog som f.eks. kjenner til tilknytningsproblematikk) for å drøfte problemstillingen. Alternativet for barnet er ikke å være på barnehjemmet, men å komme til en annen familie.

Og norske myndigheter er klare på retninglinjene - en skilsmisse vil nok måtte bety at en av dere må søke som enslig og behandles på nytt. Og vente litt til.

[Gjest hilsen en enslig adoptant]

Akkurat det samme skjedde her på forum for et års tid siden eller var det to. Men de hadde nettopp fått tildelt et barn da mannen gikk. De hadde tenkt å hente likevel og late som ingenting.

Men her på forum finns det folk som er så imot dette, at de sladret til adopsjonsforeningene og BUFetat, som klarte å finne ut hvem det var, og stanse adopsjonen.

Så var jeg deg, ville jeg skrive minst mulig om det her på forumet, og i alle fall ingen ting som på noen måte kan føre saken tilbake til deg.

Jeg er ikke blant dem som syns dere gjør noe galt, bare så det er sagt.

[en liten en]

Det er trist å lese innlegget ditt - en svært vanskelig situasjon som er ingen forunt å havne i. Og lettere å ha et klart svar til når man ikke står i den situasjonen selv.

Det som er klart er at uansett hva dere velger, vil dere resten av livet i ny og ne stille dere spørsmålet om dere gjorde det riktige valget.

Du spør om det er feil å velge å gjennomføre situasjonen.

Sett i forhold til loven, avtalene mellom landene, og avtalene dere selv har skrevet under på, er svaret klart ja. Blir slike forhold oppdaget av giverlandet i etterkant kan det i tillegg i værste fall få konsekvenser for Norges videre samarbeid og muligheter for videre adopsjon derfra.

Landene kan få slik informasjon gjennom andre adoptanter - eller stille spørsmål når de mottar oppfølgingsrapportene som de fleste land krever i en viss tid i etterkant av adopsjonen.

Om man ser det i forhold til om barnet likevel vil få det bra - kan svaret vippe begge veier. Og svaret vil man aldri få før i etterkant.

Noen vil kanskje sammenligne situasjonen etter dere går fra hverandre med det å være enslig søker - man kan gi god omsorg selv om man er mer eller mindre alene. Men jeg tenker at her er en viss forskjell. I motsetning til en enslig søker står dere begge nå foran en sorgprosess, Deres livsprosess slik den har vært, alle drømmer og planer knyttet til den, har gått i vasken, og vil ta tid å bevege seg videre fra. Kanskje dere tenker at det ikke vil innvirke særlig på livssituasjonen, men der har jeg mine tvil. Tror ikke jeg har sett noen, som går uberørt fra et forhold som har vart over tid uten noen kortvarige eller lengre begrensninger i forhold til fungering i hverdagen- selv om man er den som går.

Barnet dere skal overta har opplevd brudd og ustabil omsorg. H*n skal tilknytte seg nye omsorgspersoner - og jeg tror man lurer seg selv om man tenker at h*n ikke vil merke noe til at dere er i den situasjonen dere er i. Det vil h*n garantert, barn er vare på slikt - og da spesielt barn som ikke har opplevd god omsorg. Det kan vi værste fall medføre vansker for barnet i å etablere trygghetsfølelse og tilknytning. I beste fall går det bra likevel.

I tillegg er det en annen vesentlig forskjell mellom den situasjonen dere er i og en enslig søker. For at et barn skal oppleve trygghet - og da spesielt et barn som har opplevd en annerledes start på livet og plutselig har havnet i en ny livssituasjon, er det viktig med forutsigbarhet og struktur. En enslig søker klarer som regel å bli enig med seg selv, og gjennomføre de prinsipper og regler en har bestemt er viktig. Et foreldrepar må samkjøres og samordne seg for å få dette til. De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg, ikke samkjøres daglig på samme måten, og i tillegg kanskje har uenigheter og mindre interesse for kompromiss. Det er vanskelig for et barn som ikke har fått etablert den grunnleggende tilknytning og trygghet til dere, å måtte forholde seg til to ulike sett forventninger, og to forskjellige hjem. Det vil kreve svært mye innsats og samarbeidsevne fra dere to om barnet skal oppleve samme forventningene uansett hvem av dere det er hos, og at det ikke skal oppleve det som et nytt brudd hver gang det skal overnatte hos den andre av dere.

I tillegg vil dere garantert møte mange spørsmål og kommentarer - sikkert både positive og negative - fra omgivelsene. Vil dere være i stand til å håndtere disse sammen med de såre følelsene rundt bruddet, og sårbarheten alle føler i en eller annen grad (uansett om det er adopsjon eller egenfødt) når man overtar omsorgen og ansvaret for en liten sjel?

Jeg skriver ikke dette for å moralisere eller kritisere - men håper det kan bidra litt mot det riktige valget - uansett hva det blir.

[Gjest adoptivmor til to]

Jeg kjenner flere par som har hatt det på samme måte og har valgt å adoptere barnet. Det har utelukkende vært positivt for alle parter, og de familienee jeg kjenner har klart å finne gode løsninger for seg og barnet. Det er viktig at dere virkelig går inn for å samarbeide godt i etterkant, og er villige til å la det gå lang nok tid før dere eventuelt introduserer nye partnere, slik at barnet har fått knyttet seg godt til dere og opplever å leve i stabile forhold. Lykke til med beslutningen, sier jeg.

[Glimtipper]

Det er trist å lese innlegget ditt - en svært vanskelig situasjon som er ingen forunt å havne i. Og lettere å ha et klart svar til når man ikke står i den situasjonen selv.

Det som er klart er at uansett hva dere velger, vil dere resten av livet i ny og ne stille dere spørsmålet om dere gjorde det riktige valget.

Du spør om det er feil å velge å gjennomføre situasjonen.

Sett i forhold til loven, avtalene mellom landene, og avtalene dere selv har skrevet under på, er svaret klart ja. Blir slike forhold oppdaget av giverlandet i etterkant kan det i tillegg i værste fall få konsekvenser for Norges videre samarbeid og muligheter for videre adopsjon derfra.

Landene kan få slik informasjon gjennom andre adoptanter - eller stille spørsmål når de mottar oppfølgingsrapportene som de fleste land krever i en viss tid i etterkant av adopsjonen.

Om man ser det i forhold til om barnet likevel vil få det bra - kan svaret vippe begge veier. Og svaret vil man aldri få før i etterkant.

Noen vil kanskje sammenligne situasjonen etter dere går fra hverandre med det å være enslig søker - man kan gi god omsorg selv om man er mer eller mindre alene. Men jeg tenker at her er en viss forskjell. I motsetning til en enslig søker står dere begge nå foran en sorgprosess, Deres livsprosess slik den har vært, alle drømmer og planer knyttet til den, har gått i vasken, og vil ta tid å bevege seg videre fra. Kanskje dere tenker at det ikke vil innvirke særlig på livssituasjonen, men der har jeg mine tvil. Tror ikke jeg har sett noen, som går uberørt fra et forhold som har vart over tid uten noen kortvarige eller lengre begrensninger i forhold til fungering i hverdagen- selv om man er den som går.

Barnet dere skal overta har opplevd brudd og ustabil omsorg. H*n skal tilknytte seg nye omsorgspersoner - og jeg tror man lurer seg selv om man tenker at h*n ikke vil merke noe til at dere er i den situasjonen dere er i. Det vil h*n garantert, barn er vare på slikt - og da spesielt barn som ikke har opplevd god omsorg. Det kan vi værste fall medføre vansker for barnet i å etablere trygghetsfølelse og tilknytning. I beste fall går det bra likevel.

I tillegg er det en annen vesentlig forskjell mellom den situasjonen dere er i og en enslig søker. For at et barn skal oppleve trygghet - og da spesielt et barn som har opplevd en annerledes start på livet og plutselig har havnet i en ny livssituasjon, er det viktig med forutsigbarhet og struktur. En enslig søker klarer som regel å bli enig med seg selv, og gjennomføre de prinsipper og regler en har bestemt er viktig. Et foreldrepar må samkjøres og samordne seg for å få dette til. De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg, ikke samkjøres daglig på samme måten, og i tillegg kanskje har uenigheter og mindre interesse for kompromiss. Det er vanskelig for et barn som ikke har fått etablert den grunnleggende tilknytning og trygghet til dere, å måtte forholde seg til to ulike sett forventninger, og to forskjellige hjem. Det vil kreve svært mye innsats og samarbeidsevne fra dere to om barnet skal oppleve samme forventningene uansett hvem av dere det er hos, og at det ikke skal oppleve det som et nytt brudd hver gang det skal overnatte hos den andre av dere.

I tillegg vil dere garantert møte mange spørsmål og kommentarer - sikkert både positive og negative - fra omgivelsene. Vil dere være i stand til å håndtere disse sammen med de såre følelsene rundt bruddet, og sårbarheten alle føler i en eller annen grad (uansett om det er adopsjon eller egenfødt) når man overtar omsorgen og ansvaret for en liten sjel?

Jeg skriver ikke dette for å moralisere eller kritisere - men håper det kan bidra litt mot det riktige valget - uansett hva det blir.

Dette var et svært godt innlegg

[Gjest anonym i dag ja...]

Synes du/dere virker mer enn oppegående nok til og adoptere. uansett vil dette barnet få det mye tryggere og sosialt rikere enn om dere hadde sagt neitakk.

Bry deg ikke om utsagnet fra "happy white" f.eks. du vet best selv at du vil elske dette barnet uansett, dette er deres sønn/ datter det dreier seg om, ønsker dere masse lykke til og gratulerer med den lille:) *klem*

ps. ville fulgt rådet om og ikke opplyse for mye her på forumet. stol på din egen dømmekraft:)

[Gjest tenk dere om igjen]

Jeg syns "en liten en" gir det godt svar og og jeg mener også dere bør tenke godt igjennom hva dere er i ferd med og "beslutte".

[Gjest lykke til]

Synes du/dere virker mer enn oppegående nok til og adoptere. uansett vil dette barnet få det mye tryggere og sosialt rikere enn om dere hadde sagt neitakk.

Bry deg ikke om utsagnet fra "happy white" f.eks. du vet best selv at du vil elske dette barnet uansett, dette er deres sønn/ datter det dreier seg om, ønsker dere masse lykke til og gratulerer med den lille:) *klem*

ps. ville fulgt rådet om og ikke opplyse for mye her på forumet. stol på din egen dømmekraft:)

Om "vordende singel" og hennes mann er oppegående nok til å adoptere i den situasjonen de er i, er verken noe jeg eller du kan bedømme. Saken er mer komplisert enn som så - og noe bare de to kan finne ut av etter å ha hatt barnet en tid.

Spørsmålet er om de tør å ta den sjansen - og det er deres valg alene. Jeg tenker at vår rolle er verken å dømme eller å oppmuntre - men skape rom for refleksjon, slik at de de gjelder har tatt et bevisst valg og vurdert begge siders pluss og minuser uansett hva det blir. Det er de som må leve med valget og konsekvensene.

Det er vel ingen som er i tvil om at "vordende singel" og hennes mann kommer til å elske barnet - det er heller ikke det det handler om. Det som er spørsmålet de det gjelder må finne ut av, er om de tror de fortsatt, og midt i en skilsmisseprosess vil ha den energi,styrke, ressurser og samsrbeidsevner som kreves av dem for å gi barnet en trygg tilknytning viss de fortsatt velger å gjennomføre adopsjonen.

Jeg er også uenig i kommentaren om at barnet uansett vil få det tryggere og mer sosialt rikere enn om de sier nei takk. Det vet vi ikke. kankje vil det få det bra hos "vordende singel" og hennes mann - og kanskje vil det få ekstra utfordringer i livet grunnet situasjonen de er i. Det vi vet er at sier de nei takk vil barnet havne hos en annen familie i utlandet - kanskje vil det få det like bra der, kanskje bedre, kanskje dårligere.

Når man står ovenfor et vanskelig valg er det lett å la egne sterke ønsker, som i dette tilfellet eget ønske om et barn, bli det som veier tyngst. Man vil alltid klare å finne nok gyldige argumenter for begge valg.

Jeg oppfordrer "snart singel" med mann til å snakke åpent med noen dere stoler på om saken - gjerne en profesjonell som er villig til å lytte og stille spørsmål uten å dømme. Med det mål å hjelpe dere til å komme til et svar som går ut i fra barnets beste (hva de nå enn er) - og å gjøre dere trygg på valget, og mer rustet til å møte kommende spørsmål fra andre, fra dere selv i forhold til om dere har valgt riktig - eller eventuelt fra barnet selv når det blir stort nok.

[Gjest mener jeg]

Akkurat det samme skjedde her på forum for et års tid siden eller var det to. Men de hadde nettopp fått tildelt et barn da mannen gikk. De hadde tenkt å hente likevel og late som ingenting.

Men her på forum finns det folk som er så imot dette, at de sladret til adopsjonsforeningene og BUFetat, som klarte å finne ut hvem det var, og stanse adopsjonen.

Så var jeg deg, ville jeg skrive minst mulig om det her på forumet, og i alle fall ingen ting som på noen måte kan føre saken tilbake til deg.

Jeg er ikke blant dem som syns dere gjør noe galt, bare så det er sagt.

Kjære enslig adoptant.

Dette handler knapt om enslige adoptanter.

To som er et par,som planlegger og adoptere et barn SAMMEN for så og skille lag fordi de ikke fungerte som par er ikke, og har aldri vært inne i adopsjonsprosessen som enslig adoptant.

[Gjest anonym i dag ja...]

Om "vordende singel" og hennes mann er oppegående nok til å adoptere i den situasjonen de er i, er verken noe jeg eller du kan bedømme. Saken er mer komplisert enn som så - og noe bare de to kan finne ut av etter å ha hatt barnet en tid.

Spørsmålet er om de tør å ta den sjansen - og det er deres valg alene. Jeg tenker at vår rolle er verken å dømme eller å oppmuntre - men skape rom for refleksjon, slik at de de gjelder har tatt et bevisst valg og vurdert begge siders pluss og minuser uansett hva det blir. Det er de som må leve med valget og konsekvensene.

Det er vel ingen som er i tvil om at "vordende singel" og hennes mann kommer til å elske barnet - det er heller ikke det det handler om. Det som er spørsmålet de det gjelder må finne ut av, er om de tror de fortsatt, og midt i en skilsmisseprosess vil ha den energi,styrke, ressurser og samsrbeidsevner som kreves av dem for å gi barnet en trygg tilknytning viss de fortsatt velger å gjennomføre adopsjonen.

Jeg er også uenig i kommentaren om at barnet uansett vil få det tryggere og mer sosialt rikere enn om de sier nei takk. Det vet vi ikke. kankje vil det få det bra hos "vordende singel" og hennes mann - og kanskje vil det få ekstra utfordringer i livet grunnet situasjonen de er i. Det vi vet er at sier de nei takk vil barnet havne hos en annen familie i utlandet - kanskje vil det få det like bra der, kanskje bedre, kanskje dårligere.

Når man står ovenfor et vanskelig valg er det lett å la egne sterke ønsker, som i dette tilfellet eget ønske om et barn, bli det som veier tyngst. Man vil alltid klare å finne nok gyldige argumenter for begge valg.

Jeg oppfordrer "snart singel" med mann til å snakke åpent med noen dere stoler på om saken - gjerne en profesjonell som er villig til å lytte og stille spørsmål uten å dømme. Med det mål å hjelpe dere til å komme til et svar som går ut i fra barnets beste (hva de nå enn er) - og å gjøre dere trygg på valget, og mer rustet til å møte kommende spørsmål fra andre, fra dere selv i forhold til om dere har valgt riktig - eller eventuelt fra barnet selv når det blir stort nok.

snakk for deg selv, jeg mente det jeg sa og ønsker dem lykke til.

jeg personlig kjenner 2 par adoptivforeldre som skilte lag etter 6 mnd og de andre etter 3 år... hva er forskjellen når de begge er villige til å pøve? vi har ingen rett til å formane, ønsket om et barn står sterkere enn det meste her i livet:)

[Gjest synsjeg]

Det er trist å lese innlegget ditt - en svært vanskelig situasjon som er ingen forunt å havne i. Og lettere å ha et klart svar til når man ikke står i den situasjonen selv.

Det som er klart er at uansett hva dere velger, vil dere resten av livet i ny og ne stille dere spørsmålet om dere gjorde det riktige valget.

Du spør om det er feil å velge å gjennomføre situasjonen.

Sett i forhold til loven, avtalene mellom landene, og avtalene dere selv har skrevet under på, er svaret klart ja. Blir slike forhold oppdaget av giverlandet i etterkant kan det i tillegg i værste fall få konsekvenser for Norges videre samarbeid og muligheter for videre adopsjon derfra.

Landene kan få slik informasjon gjennom andre adoptanter - eller stille spørsmål når de mottar oppfølgingsrapportene som de fleste land krever i en viss tid i etterkant av adopsjonen.

Om man ser det i forhold til om barnet likevel vil få det bra - kan svaret vippe begge veier. Og svaret vil man aldri få før i etterkant.

Noen vil kanskje sammenligne situasjonen etter dere går fra hverandre med det å være enslig søker - man kan gi god omsorg selv om man er mer eller mindre alene. Men jeg tenker at her er en viss forskjell. I motsetning til en enslig søker står dere begge nå foran en sorgprosess, Deres livsprosess slik den har vært, alle drømmer og planer knyttet til den, har gått i vasken, og vil ta tid å bevege seg videre fra. Kanskje dere tenker at det ikke vil innvirke særlig på livssituasjonen, men der har jeg mine tvil. Tror ikke jeg har sett noen, som går uberørt fra et forhold som har vart over tid uten noen kortvarige eller lengre begrensninger i forhold til fungering i hverdagen- selv om man er den som går.

Barnet dere skal overta har opplevd brudd og ustabil omsorg. H*n skal tilknytte seg nye omsorgspersoner - og jeg tror man lurer seg selv om man tenker at h*n ikke vil merke noe til at dere er i den situasjonen dere er i. Det vil h*n garantert, barn er vare på slikt - og da spesielt barn som ikke har opplevd god omsorg. Det kan vi værste fall medføre vansker for barnet i å etablere trygghetsfølelse og tilknytning. I beste fall går det bra likevel.

I tillegg er det en annen vesentlig forskjell mellom den situasjonen dere er i og en enslig søker. For at et barn skal oppleve trygghet - og da spesielt et barn som har opplevd en annerledes start på livet og plutselig har havnet i en ny livssituasjon, er det viktig med forutsigbarhet og struktur. En enslig søker klarer som regel å bli enig med seg selv, og gjennomføre de prinsipper og regler en har bestemt er viktig. Et foreldrepar må samkjøres og samordne seg for å få dette til. De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg, ikke samkjøres daglig på samme måten, og i tillegg kanskje har uenigheter og mindre interesse for kompromiss. Det er vanskelig for et barn som ikke har fått etablert den grunnleggende tilknytning og trygghet til dere, å måtte forholde seg til to ulike sett forventninger, og to forskjellige hjem. Det vil kreve svært mye innsats og samarbeidsevne fra dere to om barnet skal oppleve samme forventningene uansett hvem av dere det er hos, og at det ikke skal oppleve det som et nytt brudd hver gang det skal overnatte hos den andre av dere.

I tillegg vil dere garantert møte mange spørsmål og kommentarer - sikkert både positive og negative - fra omgivelsene. Vil dere være i stand til å håndtere disse sammen med de såre følelsene rundt bruddet, og sårbarheten alle føler i en eller annen grad (uansett om det er adopsjon eller egenfødt) når man overtar omsorgen og ansvaret for en liten sjel?

Jeg skriver ikke dette for å moralisere eller kritisere - men håper det kan bidra litt mot det riktige valget - uansett hva det blir.

"De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg"

Den linjen stemmer så forbasket godt! Alt rakner når folk skilles og ungene blir slengt frem og tilbake som en punchball.

Ved skilsmisser ses det alt for ofte at unger blir overskuddsmasse som bare er i veien for mors og fars nye sjekking/forhold/liv.

Samtidig har ingen noen garantier for at forhold varer evig, og jeg synes adoptanten øverst skal "go for it" når hun har lengtet så lenge etter og strevd så mye for å nå målet: barn.

[Gjest så blei jeg anonym jeg og...]

snakk for deg selv, jeg mente det jeg sa og ønsker dem lykke til.

jeg personlig kjenner 2 par adoptivforeldre som skilte lag etter 6 mnd og de andre etter 3 år... hva er forskjellen når de begge er villige til å pøve? vi har ingen rett til å formane, ønsket om et barn står sterkere enn det meste her i livet:)

Regelen om at man må ha vært gift/samboer i minst to år er der for en grunn...

Et adoptivbarn trenger stabile forhold på hjemmefronten.

Jeg synes dette vitner om EGOISME!

[Gjest synsjeg]

Akkurat det samme skjedde her på forum for et års tid siden eller var det to. Men de hadde nettopp fått tildelt et barn da mannen gikk. De hadde tenkt å hente likevel og late som ingenting.

Men her på forum finns det folk som er så imot dette, at de sladret til adopsjonsforeningene og BUFetat, som klarte å finne ut hvem det var, og stanse adopsjonen.

Så var jeg deg, ville jeg skrive minst mulig om det her på forumet, og i alle fall ingen ting som på noen måte kan føre saken tilbake til deg.

Jeg er ikke blant dem som syns dere gjør noe galt, bare så det er sagt.

Viktig å tenke på dette med _ikke_ å utgi for mange personopplysninger.

For nå er det sånn at nye regler gjør det enda lettere å spore folk, og især for de som får fullmakter til å spore.

Alle mailadresser vi oppretter (også hotmail, yahoo og alt annet) blir nå (ny regel fra Januar 2006) knyttet opp i mot tlf-abonnementet.

Jeg anbefaler trådstarter å be om sletting av denne tråden om hun føler hun har utlevert for mange opplysninger, slik at det ikke skader saken hennes.

Kan høres paranoid ut, men det er lurt å trippelsikre seg i hennes situasjon .

[Gjest så blei jeg anonym jeg og...]

Det er trist å lese innlegget ditt - en svært vanskelig situasjon som er ingen forunt å havne i. Og lettere å ha et klart svar til når man ikke står i den situasjonen selv.

Det som er klart er at uansett hva dere velger, vil dere resten av livet i ny og ne stille dere spørsmålet om dere gjorde det riktige valget.

Du spør om det er feil å velge å gjennomføre situasjonen.

Sett i forhold til loven, avtalene mellom landene, og avtalene dere selv har skrevet under på, er svaret klart ja. Blir slike forhold oppdaget av giverlandet i etterkant kan det i tillegg i værste fall få konsekvenser for Norges videre samarbeid og muligheter for videre adopsjon derfra.

Landene kan få slik informasjon gjennom andre adoptanter - eller stille spørsmål når de mottar oppfølgingsrapportene som de fleste land krever i en viss tid i etterkant av adopsjonen.

Om man ser det i forhold til om barnet likevel vil få det bra - kan svaret vippe begge veier. Og svaret vil man aldri få før i etterkant.

Noen vil kanskje sammenligne situasjonen etter dere går fra hverandre med det å være enslig søker - man kan gi god omsorg selv om man er mer eller mindre alene. Men jeg tenker at her er en viss forskjell. I motsetning til en enslig søker står dere begge nå foran en sorgprosess, Deres livsprosess slik den har vært, alle drømmer og planer knyttet til den, har gått i vasken, og vil ta tid å bevege seg videre fra. Kanskje dere tenker at det ikke vil innvirke særlig på livssituasjonen, men der har jeg mine tvil. Tror ikke jeg har sett noen, som går uberørt fra et forhold som har vart over tid uten noen kortvarige eller lengre begrensninger i forhold til fungering i hverdagen- selv om man er den som går.

Barnet dere skal overta har opplevd brudd og ustabil omsorg. H*n skal tilknytte seg nye omsorgspersoner - og jeg tror man lurer seg selv om man tenker at h*n ikke vil merke noe til at dere er i den situasjonen dere er i. Det vil h*n garantert, barn er vare på slikt - og da spesielt barn som ikke har opplevd god omsorg. Det kan vi værste fall medføre vansker for barnet i å etablere trygghetsfølelse og tilknytning. I beste fall går det bra likevel.

I tillegg er det en annen vesentlig forskjell mellom den situasjonen dere er i og en enslig søker. For at et barn skal oppleve trygghet - og da spesielt et barn som har opplevd en annerledes start på livet og plutselig har havnet i en ny livssituasjon, er det viktig med forutsigbarhet og struktur. En enslig søker klarer som regel å bli enig med seg selv, og gjennomføre de prinsipper og regler en har bestemt er viktig. Et foreldrepar må samkjøres og samordne seg for å få dette til. De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg, ikke samkjøres daglig på samme måten, og i tillegg kanskje har uenigheter og mindre interesse for kompromiss. Det er vanskelig for et barn som ikke har fått etablert den grunnleggende tilknytning og trygghet til dere, å måtte forholde seg til to ulike sett forventninger, og to forskjellige hjem. Det vil kreve svært mye innsats og samarbeidsevne fra dere to om barnet skal oppleve samme forventningene uansett hvem av dere det er hos, og at det ikke skal oppleve det som et nytt brudd hver gang det skal overnatte hos den andre av dere.

I tillegg vil dere garantert møte mange spørsmål og kommentarer - sikkert både positive og negative - fra omgivelsene. Vil dere være i stand til å håndtere disse sammen med de såre følelsene rundt bruddet, og sårbarheten alle føler i en eller annen grad (uansett om det er adopsjon eller egenfødt) når man overtar omsorgen og ansvaret for en liten sjel?

Jeg skriver ikke dette for å moralisere eller kritisere - men håper det kan bidra litt mot det riktige valget - uansett hva det blir.

Veldig bra sagt! Reflektert og informerende.

[Gjest Endelig Colombiamamma!]

"De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg"

Den linjen stemmer så forbasket godt! Alt rakner når folk skilles og ungene blir slengt frem og tilbake som en punchball.

Ved skilsmisser ses det alt for ofte at unger blir overskuddsmasse som bare er i veien for mors og fars nye sjekking/forhold/liv.

Samtidig har ingen noen garantier for at forhold varer evig, og jeg synes adoptanten øverst skal "go for it" når hun har lengtet så lenge etter og strevd så mye for å nå målet: barn.

Hvor lenge de har strevd, hvor mye de har lengtet, hva det har kostet, både i tårer og i kroner bør IKKE være en faktor i vordende singels beslutning. Her bør bare ett spørsmål besvares: Hva er best for barnet? Om det er å komme til vordende singel og mann, eller til andre foreldre, det har jeg ingen grunnlag for å uttale meg om. Men som de andre vil jeg oppfordre til å tenke en gang til, og gjerne snakke med profesjonelle om dette.

Lykke til med det vanskelige valget.

[stromme]

Viktig å tenke på dette med _ikke_ å utgi for mange personopplysninger.

For nå er det sånn at nye regler gjør det enda lettere å spore folk, og især for de som får fullmakter til å spore.

Alle mailadresser vi oppretter (også hotmail, yahoo og alt annet) blir nå (ny regel fra Januar 2006) knyttet opp i mot tlf-abonnementet.

Jeg anbefaler trådstarter å be om sletting av denne tråden om hun føler hun har utlevert for mange opplysninger, slik at det ikke skader saken hennes.

Kan høres paranoid ut, men det er lurt å trippelsikre seg i hennes situasjon .

....Alle mailadresser vi oppretter (også hotmail, yahoo og alt annet) blir nå (ny regel fra Januar 2006) knyttet opp i mot tlf-abonnementet......

Hvem skal gjøre dette???

Vil det stå noe sted offentlig eller vil det være myndighetene som har det tilgjengelig????

Vil gjerne vite mer om dette.

[ekte nick]

Viktig å tenke på dette med _ikke_ å utgi for mange personopplysninger.

For nå er det sånn at nye regler gjør det enda lettere å spore folk, og især for de som får fullmakter til å spore.

Alle mailadresser vi oppretter (også hotmail, yahoo og alt annet) blir nå (ny regel fra Januar 2006) knyttet opp i mot tlf-abonnementet.

Jeg anbefaler trådstarter å be om sletting av denne tråden om hun føler hun har utlevert for mange opplysninger, slik at det ikke skader saken hennes.

Kan høres paranoid ut, men det er lurt å trippelsikre seg i hennes situasjon .

Selv om det teknisk kan spores, betyr ikke det at hvem som helst kan eller har lov til å spore det! I drapssaker og forsvinningssaker vil politiet selvsagt spore opp. Men i saker som denne - høyst tvilsomt.

[Qwerty2]

Selv om dere ikke er par lenger synes jeg der er beundringsverdig at begge stiller så sterkt opp for et barn som ikke er deres.

Lykke til!

[Qwerty2]

Regelen om at man må ha vært gift/samboer i minst to år er der for en grunn...

Et adoptivbarn trenger stabile forhold på hjemmefronten.

Jeg synes dette vitner om EGOISME!

Her er det to stk som er villig til å stille opp for et barn uansett. Synes det er flott jeg..