Vanskelig situasjon!

[Gjest adoptanten]

Selv om dere ikke er par lenger synes jeg der er beundringsverdig at begge stiller så sterkt opp for et barn som ikke er deres.

Lykke til!

En liten oppklaring, siden jeg forstår at du ikke selv har- eller venter adoptivbarn.

Et adoptivbarn er ens eget barn både juridisk og følelsesmessig.Adoptivforeldre føler forventning og gleder seg like mye som gravide, ofte enda mer fordi de har ventet lenger og ofte vært igjennom mange skuffelser og prosesser. Alle som venter et planlagt barn ville vel syntes det var forferdelig å skulle miste det ventede barnet pga et samlivsbrudd.Adoptivforeldre oppfatter ikke det ventende barnet som andres barn de skal stille opp for. De venter sitt eget etterlengtede barn.

[Gjest fagperson i adopsjonsmiljøet]

Synes mange av svarene du "vordende singel" har fått er langt over streken. Et samlivsbrudd før tildeling vil selvsagt innebære at dere ikke lenger oppfyller adopsjonskravene og at forhåndsgodkjenningen ikke lenger vil være gjeldende. Opplyser du ikke om dette til myndighetene, vil det både være sterkt etisk forkastelig og lovbrudd. Som fagperson i adopsjonsmiljøet vil jeg si at nei man kan ikke ta imot et barn i en slik situasjon. Det er du vordende singel og din vordende single mann ikke godkjent for heller. Erindr at adopsjonsfelleskapet er lite, og mye finnes lett ut! Så meld deg like før jo heller....!

[Qwerty2]

En liten oppklaring, siden jeg forstår at du ikke selv har- eller venter adoptivbarn.

Et adoptivbarn er ens eget barn både juridisk og følelsesmessig.Adoptivforeldre føler forventning og gleder seg like mye som gravide, ofte enda mer fordi de har ventet lenger og ofte vært igjennom mange skuffelser og prosesser. Alle som venter et planlagt barn ville vel syntes det var forferdelig å skulle miste det ventede barnet pga et samlivsbrudd.Adoptivforeldre oppfatter ikke det ventende barnet som andres barn de skal stille opp for. De venter sitt eget etterlengtede barn.

Er enig med deg, så ikke høgg hue av meg!

Mener selv at paret bør få barnet, selv om de er splittet opp.

[Gjest adoptanten]

Er enig med deg, så ikke høgg hue av meg!

Mener selv at paret bør få barnet, selv om de er splittet opp.

Mente ikke å hogge hue av deg. Reagerer bare så sterkt på uttalelser som gir inntrykk av at adoptivforeldre er beundringsverdige og oppofrende, og at de tar seg av andres barn. Det er ikke sånn jeg oppfatter oss adoptivforeldre i hvertfall. Godt å høre at vi er enige!

[nattfuglen]

Dere er godkjente som par. Dersom ikke samlivet reelt er avbrutt før dere får barnet er det ikke lovbrudd juridisk sett. Endringen i familiesituasjonen har ikke skjedd, og man kan ikke straffes for hva man føler.

[Qwerty2]

Mente ikke å hogge hue av deg. Reagerer bare så sterkt på uttalelser som gir inntrykk av at adoptivforeldre er beundringsverdige og oppofrende, og at de tar seg av andres barn. Det er ikke sånn jeg oppfatter oss adoptivforeldre i hvertfall. Godt å høre at vi er enige!

Mente mer at det er beundringsverdig at de faktisk står ved det de har valgt, selv om de personlig skiller lag.

Har selv gått på fosterhjemskurs i et halvt år for å bli godkjent fosterforeldre sammen med mannen min, bare for å avslutte kurset i mai og finne ut at jeg var mange mnd på vei selv og da måtte vi kutte ut hele gleden av å få tatt et annet barn til oss.

Godt det skjedde før vi fikk barnet, ellers ville barnet blitt plassert hos andre - men sånn er systemet, er du ikke 100%i følge systemet får du ikke lov -

Derfor mener jeg det er beundringsverdig å faktisk stå på å gjøre det en mener er rett, å ta til seg barnet likevel, selv om ikke familien blir a4.

[Liliaceae]

Det er trist å lese innlegget ditt - en svært vanskelig situasjon som er ingen forunt å havne i. Og lettere å ha et klart svar til når man ikke står i den situasjonen selv.

Det som er klart er at uansett hva dere velger, vil dere resten av livet i ny og ne stille dere spørsmålet om dere gjorde det riktige valget.

Du spør om det er feil å velge å gjennomføre situasjonen.

Sett i forhold til loven, avtalene mellom landene, og avtalene dere selv har skrevet under på, er svaret klart ja. Blir slike forhold oppdaget av giverlandet i etterkant kan det i tillegg i værste fall få konsekvenser for Norges videre samarbeid og muligheter for videre adopsjon derfra.

Landene kan få slik informasjon gjennom andre adoptanter - eller stille spørsmål når de mottar oppfølgingsrapportene som de fleste land krever i en viss tid i etterkant av adopsjonen.

Om man ser det i forhold til om barnet likevel vil få det bra - kan svaret vippe begge veier. Og svaret vil man aldri få før i etterkant.

Noen vil kanskje sammenligne situasjonen etter dere går fra hverandre med det å være enslig søker - man kan gi god omsorg selv om man er mer eller mindre alene. Men jeg tenker at her er en viss forskjell. I motsetning til en enslig søker står dere begge nå foran en sorgprosess, Deres livsprosess slik den har vært, alle drømmer og planer knyttet til den, har gått i vasken, og vil ta tid å bevege seg videre fra. Kanskje dere tenker at det ikke vil innvirke særlig på livssituasjonen, men der har jeg mine tvil. Tror ikke jeg har sett noen, som går uberørt fra et forhold som har vart over tid uten noen kortvarige eller lengre begrensninger i forhold til fungering i hverdagen- selv om man er den som går.

Barnet dere skal overta har opplevd brudd og ustabil omsorg. H*n skal tilknytte seg nye omsorgspersoner - og jeg tror man lurer seg selv om man tenker at h*n ikke vil merke noe til at dere er i den situasjonen dere er i. Det vil h*n garantert, barn er vare på slikt - og da spesielt barn som ikke har opplevd god omsorg. Det kan vi værste fall medføre vansker for barnet i å etablere trygghetsfølelse og tilknytning. I beste fall går det bra likevel.

I tillegg er det en annen vesentlig forskjell mellom den situasjonen dere er i og en enslig søker. For at et barn skal oppleve trygghet - og da spesielt et barn som har opplevd en annerledes start på livet og plutselig har havnet i en ny livssituasjon, er det viktig med forutsigbarhet og struktur. En enslig søker klarer som regel å bli enig med seg selv, og gjennomføre de prinsipper og regler en har bestemt er viktig. Et foreldrepar må samkjøres og samordne seg for å få dette til. De fleste som har vært gjennom en skilsmisse med barn involvert, vet at struktur og felles grenser er vanskeligere å gjennomføre når man bor hver for seg, ikke samkjøres daglig på samme måten, og i tillegg kanskje har uenigheter og mindre interesse for kompromiss. Det er vanskelig for et barn som ikke har fått etablert den grunnleggende tilknytning og trygghet til dere, å måtte forholde seg til to ulike sett forventninger, og to forskjellige hjem. Det vil kreve svært mye innsats og samarbeidsevne fra dere to om barnet skal oppleve samme forventningene uansett hvem av dere det er hos, og at det ikke skal oppleve det som et nytt brudd hver gang det skal overnatte hos den andre av dere.

I tillegg vil dere garantert møte mange spørsmål og kommentarer - sikkert både positive og negative - fra omgivelsene. Vil dere være i stand til å håndtere disse sammen med de såre følelsene rundt bruddet, og sårbarheten alle føler i en eller annen grad (uansett om det er adopsjon eller egenfødt) når man overtar omsorgen og ansvaret for en liten sjel?

Jeg skriver ikke dette for å moralisere eller kritisere - men håper det kan bidra litt mot det riktige valget - uansett hva det blir.

så enig med alt her, veldig bra skrevet.

[Liliaceae]

jeg synes du bør melde ifra. betingelsene for at dere får adoptere er endret og det kan være spesielle grunner til at akkurat det barnet dere får tildelt bør ha to foreldre som bor sammen og ikke foreldre som er i ferd med å skille lag.

tenk først og fremst på barnet. tilknytningsvansker. ved å ha to hjem blir ingenting heeelt likt. blir feil at barnet skal lide for dette, for ja, det vil utvilsomt ikke ha det like bra under de nye forholdene.

barnet fortjener det beste. og kanskje det beste er at en annen familie kan få adoptere det istedet.

bearbeid alle følelser mht skilsmissen, få ordnet alt det praktiske mht bosted, økonomi osv.

start prosessen på nytt som enslig søker, dersom du fremdeles ønsker barn.

ja, du går tilbake til start. men det er ikke ditt beste som burde stå i fokus her, men barnets....

[Gjest gladmamsen]

Akkurat det samme skjedde her på forum for et års tid siden eller var det to. Men de hadde nettopp fått tildelt et barn da mannen gikk. De hadde tenkt å hente likevel og late som ingenting.

Men her på forum finns det folk som er så imot dette, at de sladret til adopsjonsforeningene og BUFetat, som klarte å finne ut hvem det var, og stanse adopsjonen.

Så var jeg deg, ville jeg skrive minst mulig om det her på forumet, og i alle fall ingen ting som på noen måte kan føre saken tilbake til deg.

Jeg er ikke blant dem som syns dere gjør noe galt, bare så det er sagt.

Er du sikker på at det du skriver er riktig? Jeg skrev om vår situasjon og vårt valg for 18 måneder siden.Vi ble ikke stoppet, heldigvis. Men det kan selvsagt være flere som har vært i samme båt uten at jeg har registrert det.

[Gjendine]

Må bare få si at jeg virkelig føler med dere. Skal ikke spekulere i hva som er den beste løsningen.

Kjenner ikke til noen som har offesielt har uttalt at de har vært i samme situasjon, men kjenner par som har flyttet fra hverandre kort tid etter hjemkomst. Det har gått veldig bra med barna til tross for samlivsbrudd midt i tilknytningsprosessen.

Lykke til videre - uansett hva valget blir.

[Gjendine]

Synes mange av svarene du "vordende singel" har fått er langt over streken. Et samlivsbrudd før tildeling vil selvsagt innebære at dere ikke lenger oppfyller adopsjonskravene og at forhåndsgodkjenningen ikke lenger vil være gjeldende. Opplyser du ikke om dette til myndighetene, vil det både være sterkt etisk forkastelig og lovbrudd. Som fagperson i adopsjonsmiljøet vil jeg si at nei man kan ikke ta imot et barn i en slik situasjon. Det er du vordende singel og din vordende single mann ikke godkjent for heller. Erindr at adopsjonsfelleskapet er lite, og mye finnes lett ut! Så meld deg like før jo heller....!

Kjære deg Reagere veldig på at du som sier du er en fagperson - truer med at noen kan sladre.

Kjenner til par som har flyttet fra hverandre omtrent rett etter hjemkomst. Det er godt mulig at de hadde problemer før de reiste, uten at dette ble uttalt. Ikke alle evner å innrømme at forholdet skranter - rett og slett fordi ønsket om barn er altoverskyggende.

Om samlivsbrudd skjer kort tid etter hjemkomst så antar jeg at adopsjonsbyråene ikke kan gjøre noe.

Reagerer veldig på at du "truer" med at noen kan sladre. Skjønner ikke helt hva du mener at adopsjonsbyråene kan gjøre, så lenge samlivsbruddet ikke er offesielt.

Hvis de holder problemene for seg selv, ikke melder flytting til hver sin adresse før en god stund etter hjemkomst og venter med å ta ut seperasjon - så forstår ikke jeg at adopsjonsbyråene har noen som helst mulighet til å gi noen form for straffereaksjon.

Til slutt vil jeg si at jeg ikke tar stilling til om det er rett eller galt å hente barnet. Jeg reagerer først og fremst på din "trussel".

[Gjest nesten biologisk mor]

I tenårene kom jeg i den uheldige situasjon at jeg ble uønsket gravid. Jeg valgte samme løsning som de fleste andre norske jenter, nemlig abort. Jeg tenkte på om jeg skulle bære frem barnet og gi det bort ved fødselen for at det skulle bli adoptert, men valgte "enkleste" utvei for da fikk ingen vite om det. I alle år har jeg angret på dette, men nå er jeg ikke så sikker lenger...

Jeg har alltid trodd at adoptivforeldre var lovlydige, varme omsorgsfulle mennesker som satte barn veldig høyt. Men etter å ha leste alle disse innleggene ser jeg at minst halvparten av dere setter egoisme langt høyere enn dere setter barna..

Hvordan kan dere mene at et barns beste er å komme til et par som er midt i et samlivsbrudd?? Som planlegger at barnet skal høre til i to forskjellige hjem? Som mener at de er så gode omsorgspersoner at barnet skal få tilstrekkelig ro, forutsigbarhet og trygge rammer selv om foreldrene flytter fra hverandre like etter at barnet er kommet , og like etter at barnet så vidt er kommet over sjokket over å komme til et nytt land med nye omsorgspersoner, nytt språk, nye "spilleregler" osv? Foreldre som skal oppdra barnet til at lover er til for å følges, men ikke dersom ens egne egoistiske ønsker kolliderer med loven, da gjelder loven nemlig ikke?? Da må man nemlig følge sitt hjerte.....

Dersom jeg satt i et annet land og skulle finne de beste foreldrene til et barn ville jeg tatt som en selvfølge at jeg skulle kunne stole på de papirer og rapporter som foreligger om de familiene som jeg hadde å velge mellom. Hadde jeg visst at i Norge mener halvparten av de som adopterer at det er greit å bevisst holde tilbake opplysninger fordi det er så viktig å skaffe seg et barn, så hadde jeg ikke turd å tildele barn til familier i Norge!!

Så vidt jeg skjønner har ikke dette paret fått tildelt noe barn enda, men de regner med at det like før. Jeg ber dere om å besinne dere!!!! Tenk på barnet, og nettopp hvis dere tenker på barnet, så bør dere stoppe adopsjonssaken deres NÅ!!

[flisa]

Du bør si fra.Det finnes jo single som får adoptere også - men de skal kanskje ha andre kvaliteter enn et par?

[Gjest barnehjem]

I tenårene kom jeg i den uheldige situasjon at jeg ble uønsket gravid. Jeg valgte samme løsning som de fleste andre norske jenter, nemlig abort. Jeg tenkte på om jeg skulle bære frem barnet og gi det bort ved fødselen for at det skulle bli adoptert, men valgte "enkleste" utvei for da fikk ingen vite om det. I alle år har jeg angret på dette, men nå er jeg ikke så sikker lenger...

Jeg har alltid trodd at adoptivforeldre var lovlydige, varme omsorgsfulle mennesker som satte barn veldig høyt. Men etter å ha leste alle disse innleggene ser jeg at minst halvparten av dere setter egoisme langt høyere enn dere setter barna..

Hvordan kan dere mene at et barns beste er å komme til et par som er midt i et samlivsbrudd?? Som planlegger at barnet skal høre til i to forskjellige hjem? Som mener at de er så gode omsorgspersoner at barnet skal få tilstrekkelig ro, forutsigbarhet og trygge rammer selv om foreldrene flytter fra hverandre like etter at barnet er kommet , og like etter at barnet så vidt er kommet over sjokket over å komme til et nytt land med nye omsorgspersoner, nytt språk, nye "spilleregler" osv? Foreldre som skal oppdra barnet til at lover er til for å følges, men ikke dersom ens egne egoistiske ønsker kolliderer med loven, da gjelder loven nemlig ikke?? Da må man nemlig følge sitt hjerte.....

Dersom jeg satt i et annet land og skulle finne de beste foreldrene til et barn ville jeg tatt som en selvfølge at jeg skulle kunne stole på de papirer og rapporter som foreligger om de familiene som jeg hadde å velge mellom. Hadde jeg visst at i Norge mener halvparten av de som adopterer at det er greit å bevisst holde tilbake opplysninger fordi det er så viktig å skaffe seg et barn, så hadde jeg ikke turd å tildele barn til familier i Norge!!

Så vidt jeg skjønner har ikke dette paret fått tildelt noe barn enda, men de regner med at det like før. Jeg ber dere om å besinne dere!!!! Tenk på barnet, og nettopp hvis dere tenker på barnet, så bør dere stoppe adopsjonssaken deres NÅ!!

Du mener at barnet vil få det bedre på barnehjem?

[Ugga Bugga]

Du mener at barnet vil få det bedre på barnehjem?

Det er ikke sikkert det blir på barnehjemmet for alltid, da. Etter en stund vil det nok bli adoptert bort til en annen familie.

[bouenas]

Må bare spør; finnes det en mulighet for at dere kan finne tilbake til hverandre?

Hva med å forsøke samlivsterapeut?

Jeg blir skremt over hvor mye kjeft du får her. Du er jo dønn ærlig, og spør om råd! Når det er sagt, forstår jeg begge sider. Jeg vil ikke ta noe parti her, håper bare det ordner seg til det beste for dere alle.

Hadde vært veldig fint for dere alle om dere fant tilbake til hverandre. Tror jeg

Lykke til!

[Gjest hilsen en enslig adoptant]

Er du sikker på at det du skriver er riktig? Jeg skrev om vår situasjon og vårt valg for 18 måneder siden.Vi ble ikke stoppet, heldigvis. Men det kan selvsagt være flere som har vært i samme båt uten at jeg har registrert det.

Jeg vet ikke om det var deg eller en annen. Hun jeg skrev om var bånn fortvilet fordi mannen hadde funnet seg en annen og fortalte det samme dag som de hadde fått tildeling.

Det ble senere sagt her på forum at adopsjonen ble stoppet.

Hvis alt gikk bra likevel, er jeg veldig lettet på dine vegne. 'Godt å høre at ting har gått bra likevel. Jeg var en av dem som den gang ga trøst og full støtte, selv om dette visstnok ikke var "politisk korrekt".

Jeg vil gjerne høre mer, hvis du vil sende noen ord... [email protected]

[Gemini]

Kjære deg Reagere veldig på at du som sier du er en fagperson - truer med at noen kan sladre.

Kjenner til par som har flyttet fra hverandre omtrent rett etter hjemkomst. Det er godt mulig at de hadde problemer før de reiste, uten at dette ble uttalt. Ikke alle evner å innrømme at forholdet skranter - rett og slett fordi ønsket om barn er altoverskyggende.

Om samlivsbrudd skjer kort tid etter hjemkomst så antar jeg at adopsjonsbyråene ikke kan gjøre noe.

Reagerer veldig på at du "truer" med at noen kan sladre. Skjønner ikke helt hva du mener at adopsjonsbyråene kan gjøre, så lenge samlivsbruddet ikke er offesielt.

Hvis de holder problemene for seg selv, ikke melder flytting til hver sin adresse før en god stund etter hjemkomst og venter med å ta ut seperasjon - så forstår ikke jeg at adopsjonsbyråene har noen som helst mulighet til å gi noen form for straffereaksjon.

Til slutt vil jeg si at jeg ikke tar stilling til om det er rett eller galt å hente barnet. Jeg reagerer først og fremst på din "trussel".

Og hvem som helst kan jo skrive at man er fagperson i adopsjonsmiljøet, uten nødvendigvis å være det. Kanskje for å få frem sitt budskap på en "sterkere" måte?

[Gjest fagperson]

Og hvem som helst kan jo skrive at man er fagperson i adopsjonsmiljøet, uten nødvendigvis å være det. Kanskje for å få frem sitt budskap på en "sterkere" måte?

Det der var temmelig frekt!

[Gjest så blei jeg anonym jeg og...]

I tenårene kom jeg i den uheldige situasjon at jeg ble uønsket gravid. Jeg valgte samme løsning som de fleste andre norske jenter, nemlig abort. Jeg tenkte på om jeg skulle bære frem barnet og gi det bort ved fødselen for at det skulle bli adoptert, men valgte "enkleste" utvei for da fikk ingen vite om det. I alle år har jeg angret på dette, men nå er jeg ikke så sikker lenger...

Jeg har alltid trodd at adoptivforeldre var lovlydige, varme omsorgsfulle mennesker som satte barn veldig høyt. Men etter å ha leste alle disse innleggene ser jeg at minst halvparten av dere setter egoisme langt høyere enn dere setter barna..

Hvordan kan dere mene at et barns beste er å komme til et par som er midt i et samlivsbrudd?? Som planlegger at barnet skal høre til i to forskjellige hjem? Som mener at de er så gode omsorgspersoner at barnet skal få tilstrekkelig ro, forutsigbarhet og trygge rammer selv om foreldrene flytter fra hverandre like etter at barnet er kommet , og like etter at barnet så vidt er kommet over sjokket over å komme til et nytt land med nye omsorgspersoner, nytt språk, nye "spilleregler" osv? Foreldre som skal oppdra barnet til at lover er til for å følges, men ikke dersom ens egne egoistiske ønsker kolliderer med loven, da gjelder loven nemlig ikke?? Da må man nemlig følge sitt hjerte.....

Dersom jeg satt i et annet land og skulle finne de beste foreldrene til et barn ville jeg tatt som en selvfølge at jeg skulle kunne stole på de papirer og rapporter som foreligger om de familiene som jeg hadde å velge mellom. Hadde jeg visst at i Norge mener halvparten av de som adopterer at det er greit å bevisst holde tilbake opplysninger fordi det er så viktig å skaffe seg et barn, så hadde jeg ikke turd å tildele barn til familier i Norge!!

Så vidt jeg skjønner har ikke dette paret fått tildelt noe barn enda, men de regner med at det like før. Jeg ber dere om å besinne dere!!!! Tenk på barnet, og nettopp hvis dere tenker på barnet, så bør dere stoppe adopsjonssaken deres NÅ!!

Jeg er adoptivmor. Jeg skjønner veldig godt reaksjonen din, og er veldig enig med deg!