Vanskelig situasjon!

[Gjest Ønsker lykke til!!!]

I tenårene kom jeg i den uheldige situasjon at jeg ble uønsket gravid. Jeg valgte samme løsning som de fleste andre norske jenter, nemlig abort. Jeg tenkte på om jeg skulle bære frem barnet og gi det bort ved fødselen for at det skulle bli adoptert, men valgte "enkleste" utvei for da fikk ingen vite om det. I alle år har jeg angret på dette, men nå er jeg ikke så sikker lenger...

Jeg har alltid trodd at adoptivforeldre var lovlydige, varme omsorgsfulle mennesker som satte barn veldig høyt. Men etter å ha leste alle disse innleggene ser jeg at minst halvparten av dere setter egoisme langt høyere enn dere setter barna..

Hvordan kan dere mene at et barns beste er å komme til et par som er midt i et samlivsbrudd?? Som planlegger at barnet skal høre til i to forskjellige hjem? Som mener at de er så gode omsorgspersoner at barnet skal få tilstrekkelig ro, forutsigbarhet og trygge rammer selv om foreldrene flytter fra hverandre like etter at barnet er kommet , og like etter at barnet så vidt er kommet over sjokket over å komme til et nytt land med nye omsorgspersoner, nytt språk, nye "spilleregler" osv? Foreldre som skal oppdra barnet til at lover er til for å følges, men ikke dersom ens egne egoistiske ønsker kolliderer med loven, da gjelder loven nemlig ikke?? Da må man nemlig følge sitt hjerte.....

Dersom jeg satt i et annet land og skulle finne de beste foreldrene til et barn ville jeg tatt som en selvfølge at jeg skulle kunne stole på de papirer og rapporter som foreligger om de familiene som jeg hadde å velge mellom. Hadde jeg visst at i Norge mener halvparten av de som adopterer at det er greit å bevisst holde tilbake opplysninger fordi det er så viktig å skaffe seg et barn, så hadde jeg ikke turd å tildele barn til familier i Norge!!

Så vidt jeg skjønner har ikke dette paret fått tildelt noe barn enda, men de regner med at det like før. Jeg ber dere om å besinne dere!!!! Tenk på barnet, og nettopp hvis dere tenker på barnet, så bør dere stoppe adopsjonssaken deres NÅ!!

Heisann - dette var krasse saker. Ikke generaliser alle oss a.foreldre nå da!!!

Dette må være en helt sinnsykt fortvilet situasjon å havne i og kan vel nesten sammenlignes med den høygravide som blir forlatt ved fødselssengen....(bare at barnet plutselig er forduftet)... Begge typer brudd er helt idiotisk spør du meg! Men så har jeg da aldri vært i situasjonen selv, og kan derfor ikke dømme andre heller....

I en a.situsajon, blir man temmelig presset opp i hjørnet til tider av alle spørsmål utenfra og fra seg selv ift ventenerver. Det er et under at ikke flere forhold ryker....

Jeg synes oppriktig synd på dette paret, det må være svært tøfft for begge parter, og jeg håper inderlig de finner en god løsning på problemet - om det så blir en familierådgiver før og etter adopsjonen osv.osv.

[gammel røy]

Du mener at barnet vil få det bedre på barnehjem?

Det er overskudd på ventende adoptivforeldre, så det eventuelle barnet det her er snakk om, vil bli tildelt en annen familie og ikke bli boende på barnehjem.

I dette tilfellet har ikke tildeling funnet sted enda. De vordende adoptivforeldrene _planlegger_ altså å adoptere på tvers av de retningslinjer som både norske og giverlandets myndigheter har godkjent familien for.

[latinomama]

Jeg forstår inderlig godt at du føler dette vanskelig. Savnet etter barn og sorgen over å ikke ha kan oppleves vanvittig stor og kanskje større enn sorgen over tapet av en partner.

Hva skal du gjøre her? Jeg vet faktisk ikke. Det kommer helt an på hvilket perspektiv du tar. Tar du ditt eget og din partners så hadde jeg kanskje valgt å fortsette prosessen, men tar du ditt kommende barns perspektiv da blir saken mere komplisert......

Selvom det er vondt å tenke tanken om at det kanskje er best for barnet hvis det gis muligheten til å vokse opp med to foreldre som holder sammen, så tror jeg det er viktig at dere diskuterer dette inngående. At dere åpent og ærlig klarer å sette barnets beste i fokus. Hvis du hadde vært barnet...Hva hadde du valgt da?

Jeg vil råde dere til å ta kontakt med hjelpe apparatet. Snakk med personer som vet mye om barn og samlivsbrudd. Gå i terapi sammen og hver for dere.

Be om at adopsjonen fryses en kort periode, slik at dere får tid til å ta noen valg og tid til å bearbeide følelser.

Barnet deres trenger foreldre som er fullstendig rede og klare til å sette dets behov i førersetet. Barnet trenger det beste som kan gis.

Lykke lykke til! Jeg ønsker det beste for dere og det kommende barnet.

klem

[Gjest skjønner ikke dette]

Har lest noen av svarene, og det er en ting jeg legger merke til: Mange synes å mene at familier det far og mor ikke bor sammen er "annenrangs" familier. Hvordan kan dere mene det? Det er jo et hån mot de tusener av barn som vokser opp i slike familier. Det ene er ikke mer "normalt" enn det andre.

(og så snakker jeg ikke om regler osv)

[Lillemus]

Har lest noen av svarene, og det er en ting jeg legger merke til: Mange synes å mene at familier det far og mor ikke bor sammen er "annenrangs" familier. Hvordan kan dere mene det? Det er jo et hån mot de tusener av barn som vokser opp i slike familier. Det ene er ikke mer "normalt" enn det andre.

(og så snakker jeg ikke om regler osv)

Jo, jeg har selv en slik familie, men her er det snakk om å bringe et lite barn som kanskje alt har hatt det vanskelig i livet inn i en familie man _vet_ med sikkerhet går i oppløsning. Barnet blir hentet fra en trygg tilværelse til et helt nytt sted, nye mennesker, nytt språk og alt og i tillegg skal det altså ha to familier og ikke bare _en_ trygg havn?