Hva kunne jeg ha gjort?

[Gjest er blitt mer oppmerksom]

Dette blir langt, men les det likevel. Jeg opplevde noe i sommer som jeg ennå ikke har klart å fordøye helt, derfor kan jeg ikke få skrevet det kort og greit. Kanskje klarer jeg aldri fordøye det helt...

Er enslig mor til to. Er travel, det er mye å gjøre siden jeg er student, økonomien trang, barna sjelden ser sin far.

I sommer har vi kost oss i badebasseng, nesten hver dag i en periode. Herlig! Masse andre barn, sklie.

Noen av de andre barna kommer dit helt alene. Noen har innvandrerbakgrunn. Noen av dem tøyer litt grenser og kommer på kant med badevaktene, også.

Da hender det jeg trår til, særlig hvis de får kjeft for ting de ikke har gjort - denne gangen. Kanskje de gjorde det i går, men ikke i dag, i dag var det en annen, men siden de var i nærheten og gjorde det i går, får de skylda i dag. Så jeg sier fra.

Derfor var det så hyggelig å møte en mann som tenkte som meg! Snill, hyggelig, interessert i barn og i masse annet. Vi ble kjent over hodet på ei lita jente som ikke kunne svømme, og som var der alene med noen brødre. Storebror på 11 spurte meg om jeg kunne hjelpe henne litt med svømmingen, og det ville jeg jo gjerne, og denne mannen, også. Han tok saken, for å si det sånn.

Litt seinere kom storebroren ut for en badevakt fordi han bråket, den saken tok denne hyggelige mannen, også. Ordnet opp. Tenke seg til en mann som er barnas beskytter, også for gutter som er alene og kunne trenge en farsfigur, tenkte jeg. Han snakket klokt og hyggelig, også.

Alarmklokker begynte så smått å kime allerede fra det øyeblikket han nbegynte svømmeopplæringen - og fortsatte etterhvert som stadig flere av ungene som var alene fikk hjelp med svømmingen... Men jeg er voksen, med voksne tanker omkring fysisk nærhet, kanskje jeg legger for mye inn i det, tenkte jeg. Barna ser jo ut til å stå i kø for å få svømmeopplæring!

Det er jo fantastisk når en voksen mann tar seg tid til å hjelpe - 5-7 unger - med svømming. Leker med dem, rister på dem, kiler dem, løfter dem høyt i været, ungene hvinte, holdt dem tett mens han demonstrerte svømmetak, osv. osv., ungene virket som om de frydet seg og var så stolte og glade for denne opplæringen. Eller kanskje oppmerksomheten? Etter hvert kom også deres mødre for å hente dem, og også de takket og var glade for slik hjelp til å svømme.

Problem: Menn leker mer fysisk med unger enn vi kvinner - men denne mannen var fysisk på en mer intens nærgående måte enn de flest menn jeg vet av. Kanskje var han mer "barnslig" enn menn jeg ellers ser leke med barn? Han var nærgående med for ham fullstendig ukjente unger på en måte jeg selv ikke engang ville ha vært med mine egne. Alle alarmkokkene kimte da jeg så han hadde tydelig ståpikk i badeshortsen etterhvert.

Et av barna han klemte, var min datter. Jeg spurte henne diskret om hvordan hun hadde opplevd å bli løftet av denne mannen - og hun ble skikkelig irritert - hvorfor spurte jeg? Det hadde vært helt greit for henne! Men det hadde det ikke vært for meg, som så med voksne øyne på hvordan han holdt henne inntil seg og liksom tilfeldig lot kinnet sitt berøre hennes, leppene komme borti armen hennes...

"Det er _min_ kropp, mamma!" sa hun, og dermed ga hun meg vel egentlig svaret:

Denne opplevelsen, der jeg den dag i dag er usikker på hva jeg kunne eller burde ha gjort da mistanken ble vekket, lærte meg hvor viktig det er å lære barn til å selv sette grenser for kroppen sin. Når det blir ubehagelig for _dem_, skal de si fra.

Men spørsmålene blir likevel hengende:

Hvis barnet ikke oppfatter det seksuelle i situasjonen, og tvert imot fryder seg over oppmerksomhet og nærhet - mens vi voksne får mistanke om at noe ekstra er på gang - hva gjør vi?

Det er jo ikke bare å si fra, heller! Tenk om man tar feil? I dette tilfellet var det jo en kunnskapsrik, hyggelig person - en mann jeg uten å nøle hadde datet - hadde han enda vært en ufyselig kar, så...

Jeg tipset badevaktene. Deres mistenksomhet var allerede vekket, sa de. Men hva kan man gjøre?

Ja, hva kan man gjøre? Går man en slik mann inn på livet og sier fra, eller kan jeg da risikere at han hevner seg på mine barn en dag han møter dem alene? For ikke å snakke om, var det fordi han snakket med meg, som pleier være hyggelig mot disse og andre barn, at de regnet med han var ok og lot ham lære seg å svømme? Ga _jeg_ han alibi? Kunne _jeg_ ha gjort noe som kunne gjort barna klar over en potensiell fare?

For det dette handler om, er jo at en person invaderer barnas sfære uten at de aner faren - og at de på en måte kommer litt i gjeld til ham, også - noe som kan spille inn på hvor nært de vil la ham komme eller hvor mye de stoler på ham i framtida...når jeg ikke er der og kan gå, bokstavlig talt, imellom...

Hvordan tenker slike menn? Kan de hevne seg? Om de leser dette eller om jeg sier fra eller stopper dem?

Men til syvende og sist - mine barns "uskyld" er tatt, fordi vi har snakket om dette nå, så de skal kjenne igjen dem som nærmer seg for mye - men det betyr jo samtidig at fra nå av kan all nær kontakt med f.eks. menn bli fylt av uro... Fra nå av er det ikke bare deilig og morsomt - nå må de kjenne etter om _deres_ alarmklokker kimer...lære kjenne forskjell på det de liker og vil, og det som de ikke selv vil, men som kanskje hyggelige, morsomme, hjelpsomme voksne likevel gjerne vil...

Bottom line er likevel: Barn _må_ lære å selv si fra og sette grenser for kroppene sine. Uansett hvem som kommer dem nære, enten det er i lek eller alvor, enten det er familie eller andre. Og vi voksne må lære oss å respektere deres grenser så fort og så selvsagt at de skjønner når andre _ikke_ respekterer deres grenser - og dermed kanskje kan komme seg unna farlige personer og situasjoner.

Jeg tror sannelig jeg mistet min uskyld i sommer, jeg, og... Dette er med andre ord en advarsel til alle oss foreldre - noen av de hyggelige, kunnskapsrike menneskene vi møter har hemmeligheter som kan romme våre barn!

Og som sagt - jeg kan ha tatt feil. Kanskje er han en kjempekjekk mann og fikk ståpikk fordi vi voksne damer så på. Men kanskje ikke.

Hva gjør man, dere, når man bare har mistanke, når mannen virker ok, egentlig, og når pedofili er så tabu at å spørre rett ut ikke er enkelt? For ikke å snakke om frykten for at å si fra vil føre til at et sykt menneske kanskje kan hevne seg på mine barn?

[Gjest skummelt]

Jeg tenker to ting:

1) Badevaktene bekrefet at deres mistanke allerede var vekket. At dere var flere som uavhengig reagerte på mannen, er en god pekepinn på at noe skurrer.

2) Barn verken kan eller skal ha ansvar for å sette grenser for seg selv - det være sin kropp eller sin atferd.

Ikke det at jeg anklager deg for noe. Jeg kan forstå at det har vært vanskelig å vurdere situasjonen, når så mange barn frivillig lar seg "beføle" av ham. Men vit at pedofile mennesker gjerne opererer nettopp slik; ved å være morsomme, lekne og koselige menn får de - som han beviste her - veldig lett tilgang til små kropper. Og det med foreldrene som tilskuere.

Han behøver ikke å være spesielt hevngjerrig eller voldelig selv om han er pedofil - men han kan jo, som du sier, bruke sin ervervede tillitt til barna til å utsette dem for langt alvorligere overgrep når anledningen byr seg.

Hva kunne du gjort? Du kan sette foten ned og be din datter om ikke å ta imot mer svømmehjelp fra ham eller andre du ikke har godkjent. Hun trenger ingen forklaring. Du er hennes forelder, og av og til må vi få lov til å sette grenser uten å måtte forklare så nøye hvorfor det er sånn, annet enn at vi beskytter dem.

[Gjest prust]

Du gav meg mye å tenke på...

Det er synd at vi nå _må_ tenke alarm når menn leker fysisk med ungene - men det er nok nødvendig at vi har antenner...

Vi hadde besøk her et par dager av en mannlig slektning av meg. Og han lekte sånn med ungene! Han hadde vrikelig barnetekke, og herjet og lekeslåss med dem, bar på dem og spilte fotball med dem. De hadde det sågøy, både barna og han. MEN - jeg tok meg i å tenke tanken, og skammet meg litt over det - at det er ikke så ofte jeg ser menn leke sånn med barn, og at det er synd, fordi de ogfte leker annerledes enn vi kvinner.

Slektningen min hadde ikke et smev av det du forteller om, men jeg var altså innom tanken - og det er på en måte synd, på en annen måte har jeg rett og slett antenner ute, enten det er en trygg kjent slektning, en nabo eller noen på skole/barnehage som har med mine barn å gjøre.

Trist at slike positive opplevelser som mine barn hadde, kanskje forsvinner fordi menn er redde for å bli misoppfattet. Likevel - det er tross alt bedre å miste noen slike gode opplevelser enn å bli utsatt for overgrep.

[Ayla.no]

Hufff... Får helt frysninger på ryggen her. Jeg fikk meg iallefall en tankevekker.

Som du skriver, så er det et utrolig vanskelig tema å ta opp med noen. Det kunne jo rett og slett være deg han ble opphisset av, og ikke barna, men... Det vil alltid henge et men i luften der. Jeg personlig tror det er mange der ute vi bør passe oss for, men hvordan skal vi liksom klare å sortere ut de potensielle overgriperene??? Jeg husker ikke akkurat tallene, men jeg regnet ut en gang at i følge statistikken skulle 3 barn i barnehagen til min sønn blitt utsatt for seksuelle overgrep på et eller annet tidspukt. Skremmende tanke!!!

Jeg kan ikke si hva jeg hadde gjort i en slik situasjon. Har aldri vært der, og håper jeg aldri kommer opp i noe sånt heller. Men jeg ville nok sagt ifra til badevaktene som du gjorde, og prøvd å holde ungene mine langt borte fra han. Kanskje jeg til og med hadde fått vaktene til å henge opp en liten advarsel. Uten å nevne det du faktisk har sett, men bare et lite obs!!! Det kan faktisk være slike personer også her...

Tidligere i sommer var det en i Kristiansand dyrepark. Jeg leste det bare i avisen, men han hadde da filmet ungene i bassenget. Politiet kom, og han innrømmet alt. Han hadde soomet inn på rumpe, lår og brystet på småjentene der. Det var en av pappaene som oppdaget dette da han filmet hans barn. Mannen som filmet var der helt alene.

Men hva kunne du gjort???

Synes du gjorde det eneste riktige jeg, nemlig å tipse vaktene der. Du kunne jo ikke gjort så mye annet, så lenge det ikke er beviser for noen ting.

Hadde mannen blitt uskyldig anklaget, kunne det jo ødelagt mannen for livet. Det hadde jo garantert kommet ut rykter.

Nei, det eneste vi kan gjøre som foreldre er å være obs på at slike situasjoner kan oppstå. Og vi må lære barna våre å sette klare grenser. Vi må være klar over at det finnes syke mennesker der ute, men vi må ikke overbeskytte barna og overdrive farene heller! Barn må få lov til å være barn, uten så altfor mange bekymringer i livet!!!

Takk for at du bryr deg!

Klem.

[Gjest er blitt mer oppmerksom]

Du gav meg mye å tenke på...

Det er synd at vi nå _må_ tenke alarm når menn leker fysisk med ungene - men det er nok nødvendig at vi har antenner...

Vi hadde besøk her et par dager av en mannlig slektning av meg. Og han lekte sånn med ungene! Han hadde vrikelig barnetekke, og herjet og lekeslåss med dem, bar på dem og spilte fotball med dem. De hadde det sågøy, både barna og han. MEN - jeg tok meg i å tenke tanken, og skammet meg litt over det - at det er ikke så ofte jeg ser menn leke sånn med barn, og at det er synd, fordi de ogfte leker annerledes enn vi kvinner.

Slektningen min hadde ikke et smev av det du forteller om, men jeg var altså innom tanken - og det er på en måte synd, på en annen måte har jeg rett og slett antenner ute, enten det er en trygg kjent slektning, en nabo eller noen på skole/barnehage som har med mine barn å gjøre.

Trist at slike positive opplevelser som mine barn hadde, kanskje forsvinner fordi menn er redde for å bli misoppfattet. Likevel - det er tross alt bedre å miste noen slike gode opplevelser enn å bli utsatt for overgrep.

Akkurat, du beskriver de tankene jeg også hadde. Denne vekslingen mellom - "kan det være...." til å slå det fra seg. Kanskje er feilen at vi forventer er "gris"?

Det er jo så flott når menn kan være sammen med barn og ungene har det hyggelig, også! Og enda bedre når slike menn er ok! Så du er heldig med slektning!

Og det er så trist at man skal tenke slik - særlig når menn er flinke med barn!Ikke rart mange menn synes det blir vanskelig da!

I vårt tilfelle var det som skjedde at jeg merket hans interesse for disse ungene jeg selv hadde blitt kjent med. Det som slo meg, var "noe" ved iveren og "noe" i blikket, bare ett sekund eller to, før jeg slo det fra meg. I ettertid tenkte jeg over at når jeg spanderer på disse ungene fordi jeg gjerne vil de skal være med på det mine egne barn opplever om sommeren, er jo jeg med på å gjøre dem vant til at de som spanderer, er snille. Når så denne mannen kom og gjorde det samme, var de fulle av tillit... I tillegg hadde de innvandrerbakgrunn og han er norsk - så barna vet jo ikke om det de kanskje føler, kommer av forskjellig kultur, eller om det betyr fare...kanskje det er sånn det er i Norge...

Det er også mange barn her ute i verden som virkelig tørster etter mannlig oppmerksomhet, fordi de f.eks. har enslig mor, som mine...og enslige mødre som bare må falle for slike menn, som tar deres barn inn som sine egne og leker så fabelaktig med dem!

Alt det vi opplevde, var jo bare "en følelse", ikke sant. Det kan jo være helt på jordet. Bare min fantasi? Det var nok derfor jeg forsøkte snakke mer med ham, for å danne meg et bilde.

På den annen side klemte og lekte han med barna med en intensitet og på måter jeg ville ha blitt flau over å leke med mine egne barn, særlig offentlig. Dette "noe" som skurret igjen.

Og igjen - kommer jeg tilbake til dette at hvis jeg og andre ansvarlige voksne respekterer våre barns grenser, stopper når de sier stopp, slipper når de sier slipp, så vil de kanskje intuitivt merke det når andre voksne nøler akkurat de sekundene for lenge som avslører at her er det mer enn bare lek. På den annen side - lek er lek - og mye av leken med barn er jo nettopp den å ikke stoppe - når vi kiler dem - ikke slippe - når de hyler slipp -

Det er sannelig ikke lett.

[bouenas]

Aldeles skremmende og vemmelig. Skjønte sakens kjerne allerede da du skrev at "han tok saken". Om badevaktene allerede hadde fattet mistanke om mannens legning, og du i tillegg tipset dem - kan jeg ikke forstå at de overser det. De har vel såpass myndighet over bassenget "sitt", at de kan bortvise peroner med sterkt uønskelig adferd!

Klart det er vanskelig, når han er "hyggelig" og til og med hjelper svømmeudyktige barn som går alene. Men bjellene burde ringe mer for badevaktene også.

Enda en god grunn til å ikke sende barn alene til bading!!

Jeg opplevde noe lignende for noen år tilbake, bare at "settingen" var helt annerledes. Dette var på en hundeklubb, hvor vi voksne også hadde barna med.

En mann i 50-årene var overdrevent hyggelig mot barna. Også mine. Jeg har alltid lest mennesker godt, og "så spøkelser på høylys dag". Tok de selvsagt bort fra situajonen og denne ekle mannen. Sa det til en venn av meg som også var der. Men ble avfeid. Han var jo så hyggelig, så flink med både barn og hundene.

Hva tror du jeg hørte en stund senere? Jo, han ble fengslet pga grove overgrep mot sin egen datter, + flere andre barn.

Blir helt dårlig bare av å skrive ned dette.

Vi må passe godt på våre kjære, det finnes flere pedofile (bare ordet er ekkelt) enn vi tror.

[Gjest er blitt mer oppmerksom]

Aldeles skremmende og vemmelig. Skjønte sakens kjerne allerede da du skrev at "han tok saken". Om badevaktene allerede hadde fattet mistanke om mannens legning, og du i tillegg tipset dem - kan jeg ikke forstå at de overser det. De har vel såpass myndighet over bassenget "sitt", at de kan bortvise peroner med sterkt uønskelig adferd!

Klart det er vanskelig, når han er "hyggelig" og til og med hjelper svømmeudyktige barn som går alene. Men bjellene burde ringe mer for badevaktene også.

Enda en god grunn til å ikke sende barn alene til bading!!

Jeg opplevde noe lignende for noen år tilbake, bare at "settingen" var helt annerledes. Dette var på en hundeklubb, hvor vi voksne også hadde barna med.

En mann i 50-årene var overdrevent hyggelig mot barna. Også mine. Jeg har alltid lest mennesker godt, og "så spøkelser på høylys dag". Tok de selvsagt bort fra situajonen og denne ekle mannen. Sa det til en venn av meg som også var der. Men ble avfeid. Han var jo så hyggelig, så flink med både barn og hundene.

Hva tror du jeg hørte en stund senere? Jo, han ble fengslet pga grove overgrep mot sin egen datter, + flere andre barn.

Blir helt dårlig bare av å skrive ned dette.

Vi må passe godt på våre kjære, det finnes flere pedofile (bare ordet er ekkelt) enn vi tror.

Ja, tanken er til å bli syk av. Det som plager meg er ikke det han gjør i full offentlighet i offentlige bad - tanken på at han "utvikler seg" til å gå lenger, tanken på hva som kan skje når andre ikke er tilstede, tanken på at han kan bli sint og hva skjer da, eller truet av barn med avsløring, hva kan han gjøre da?

At noen oppnår seksuell glede av å leke med barn og barna ikke forstår hva som skjer, men har glede av leken, kan jeg forsåvidt leve med.Det er tanken på fortsettelsen som skremmer vannet av meg.

Men - selv om folk opptrer mistenkelig - er jo ikke det nok til å vise dem bort fra offentlige bad. Jeg ser ikke annen råd enn å lære barna til at det er ok å si nei, be noen ikke være så nærgående og at jeg selv stopper når de sier nei, så de kan lære forskjellen på lek og når leken er alvor.

Det andre vi må gjøre, er å gi barn så mye oppmerksomhet at de ikke behøver andres, når de andre er av dette slaget. Gi barn sunn oppmerksomhet.

Det er nok der jeg som enslig mor så ofte får vond samvittighet. Tid og krefter strekker liksom ikke til for å gi mer oppmerksomhet i tillegg til alt annet jeg også må få unna av mer praktisk art.Nå kan nok denne erfaringen gi meg litt ekstra krefter, men... At jeg i tillegg opplevde denne mannen interessant og tiltrekkende, er også et tankekors. Tenk om jeg hadde tatt ham inn i vår lille familie!

[Gemini]

Alle dere som skriver her, husk at et svært stort antall (de fleste) overgrep mot barn IKKE skjer pga "ekle menn", men overgrep (incest) innen husets fire vegger (eget hjem eller besøk hos familie/venner). Det kan være far, stefar, storebror, onkel, faren til en venninne, bestefar osv.

Og ja, jeg kjenner jenter som har blitt utsatt for overgrep nettopp av slike tillitspersoner. Noe av det verste var ei som fortalte det til mor, og ikke ble trodd. Slik skjer forhåpentligvis i langt mindre grad i dag enn for 30 år siden, håper jeg.

Men overgrep begått av familie og andre nære personer er kanskje noe av det skumleste, fordi man ikke KAN vite hvem som er overgriper og ikke alltid beskytte barnet fra alle farer.

Men uansett tror jeg det å lære barna at det selv kan bestemme over kroppen sin (som trådstarter også var inne på) er noe av det viktigste. Det være seg at de må få lov til å nekte en klem fra tante Olga, til alt annet vi ikke helst vil tenke på.

[Gjest Aviaana]

Jeg tror at det viktigste er å si ifra. Du har ikke noe holdepunkt for å si at han er pedofil, men du synes atferden var upassende. Du har rett til å reagere. Mange har kanskje uklare grenser og er ikke bevisst på hvordan det oppfattes av andre, men bør likevel få en tilbakemelding.

Jeg synes du gjorde det rette for barna dine. Hvis du ser noe som får alarmbjellene til å ringe, hva slags mor er du hvis du ikke spør dem hvordan de opplevde det?.

Barna kan ofte ikke forstå det, iallefal ikke med en gang hvis noen trår over grensene deres.Derfor er det viktig at vi voksne lærer dem det, selv om de kan bli irritert på oss. Barn som ikke lærer noe om grenser vil bli utrygge i forhold til andre.

[bouenas]

Ja, tanken er til å bli syk av. Det som plager meg er ikke det han gjør i full offentlighet i offentlige bad - tanken på at han "utvikler seg" til å gå lenger, tanken på hva som kan skje når andre ikke er tilstede, tanken på at han kan bli sint og hva skjer da, eller truet av barn med avsløring, hva kan han gjøre da?

At noen oppnår seksuell glede av å leke med barn og barna ikke forstår hva som skjer, men har glede av leken, kan jeg forsåvidt leve med.Det er tanken på fortsettelsen som skremmer vannet av meg.

Men - selv om folk opptrer mistenkelig - er jo ikke det nok til å vise dem bort fra offentlige bad. Jeg ser ikke annen råd enn å lære barna til at det er ok å si nei, be noen ikke være så nærgående og at jeg selv stopper når de sier nei, så de kan lære forskjellen på lek og når leken er alvor.

Det andre vi må gjøre, er å gi barn så mye oppmerksomhet at de ikke behøver andres, når de andre er av dette slaget. Gi barn sunn oppmerksomhet.

Det er nok der jeg som enslig mor så ofte får vond samvittighet. Tid og krefter strekker liksom ikke til for å gi mer oppmerksomhet i tillegg til alt annet jeg også må få unna av mer praktisk art.Nå kan nok denne erfaringen gi meg litt ekstra krefter, men... At jeg i tillegg opplevde denne mannen interessant og tiltrekkende, er også et tankekors. Tenk om jeg hadde tatt ham inn i vår lille familie!

Uff ja, det er umulig å vite. Men så godt at du så det, at du oppdaget hvordan han var, _før_ du tok skrittet videre med ham. All ære til deg for at du oppfattet det til tross for titrekningen.

Vond situasjon det der. Men du skal være veldig glad for at du gjennomskuet ham så raskt.

At du "er blitt mer oppmerksom" nå, skjønner jeg godt. Det samme ble jeg. Kan nesten bli på grensen til paranoid innimellom, men en _kan_ jo aldri vite.

Kjæreseten synes nok jeg var rimelig teit da jeg helt tidlig i fasen spurte ham ut om sitt forhold til barn.. I ettertid forstår han det godt, at jeg var så rett frem.

Er veldig enig med deg i at vi må gi våre barn masse positiv oppmerksomhet, så de ikke sulter etter det. I tillegg prate med de om at ikke alle er like velmenende.

Jeg er også alene om omsorgen for mine barn, og føler på det samme som deg; tid og krefter strekker ikke aølltid til i den grad man ønsker.