Si nei etter tildeling

[black wealch]

Enig med deg. Jeg tror de aller fleste foreldre ønsker seg friske barn, enten en adopterer eller får biologiske barn. Men det å skulle bli foreldre innebærer også en erkjennelse av at uforutsette og uventede ting kan oppstå, og at en uansett har påtatt seg foreldrerollen til dette barnet. En "leverer ikke barn tilbake" etter en fødsel, selv om det er annerledes enn det en hadde sett for seg. Hvis vi som adopterer skal bli trodd på at vi har det samme forholdet til barna våre som de som føder selv, mener jeg det blir vanskelig å forsvare at folk velger å si nei etter tildeling.Jeg synes det blir problematisk når adopsjonsmiljøet kommer med en nesten unison aksept av retten til å si nei til tildelte barn. Ja, dette er et følsomt tema, men likevel må en kunne være tydelig på hva en mener er rett og galt uten å bli beskylt for å være moralist. For etter min mening handler dette nettopp om etikk og moral.

Dette er iallefall det utgangspunktet jeg har hatt for mine tre adopsjoner. Det å velge å få barn har for meg vært ensbetydende med å omfavne det barnet vi får - uansett!

Dette er akkurat hva jeg mener.

Godt å få støtte fra en som ikke bare er en "synser" som meg.

:-)

[Maggi]

Jeg tror at for å forstå et slikt spørsmål du stiller deg undrende til, så må man ha vært i situasjonen selv...

Det heter seg at de finner foreldre til barn og ikke motsatt. I de situasjonene der foreldrene er i tvil om de kommer til å elske barnet og ha evne til å oppdra det i beste evne, så er det faktisk til barnets beste at foreldrene sier nei....

Dette må uansett være en helt grusom avgjørelse å ta når du står der med barnet i armene...

Det er vanskelig for biologiske foreldre også. Dette er av de utfordringer ingen ønsker, men de fleste takler og vokser på.

[Maggi]

Jeg er så inderlig lei av at alle skal ha en mening om hvordan a-foreldre "bør" reagere. Jeg er også inderlig lei alle krav som skal stilles til a-foreldre som man ikke er i nærheten av å stille til foreldre til egenfødte (ikke trekk det dithen at jeg er i mot at man skal godkjennes - det er jeg absolutt ikke - det er alle hverdags- synserne jeg irriterer meg over). Jeg er så lei forventningen om at a-foreldre jammen bør være sjeleglade om de får barn i det hele tatt, osv osv osv.

Jeg er mor til to, en egenfødt og en adoptert. Jeg er så lei av de kravene som plutselig stilles til meg som a-forelder som ikke ville vært i nærheten av å bli stilt til meg som biologisk mamma.

Jeg ønsket meg jente - begge ganger. Jeg ønsket meg friske barn - begge ganger. Jeg var oppmerksom på problemer som kunne oppstå - begge ganger. Jeg var engstelig - begge ganger. Jeg trengte tid for å bli kjent med barnet og å "få morsfølelsen" - begge ganger. Jeg syntes det var slitsomt og en stor overgang å få barn - begge ganger, men tross alt "verst" første gang (da jeg fødte selv).

Jeg elsker ungene mine! Jeg er så heldig å ha fått to trygge, friske, glade, fantastiske barn!

Jeg forbeholder meg retten til å være menneske - med feil og mangler og positive sider. Det kommer naturligvis også til uttrykk i forhold til begge ungene mine.

Jeg er så lei "synsere"!!

Sorry - det måtte bare ut!

Er du lei synsing om ja eller nei til sorteringssamfunn..? Hvis man generaliserer litt mer?

[Maggi]

Det forundrer meg at ingen tar opp en helt vesentlig side ved problemstillingen:

Når en blir godkjent av norske myndigheter som adoptivforeldre får en samtidig en tilråding for antall barn og aldersgruppe.

"Special needs" barn må en ha en egen godkjenning for. Dermed er det ikke opp til adoptivforeldrene ene og alene å avgjøre dette når slike tilfeller oppstår.

I mange tilfeller må man rett og slett si nei - eller man får ikke utvidet godkjenningen sin for akkurat dette barnet - nettopp utifra godkjenning/tilråding.

For å nyansere en smule.

Hmm, det var jeg ikke kjent med. Det var en fin nyansering. )

[snø]

Med din logikk burde alle vi som adopterer ha konstant dårlig samvittighet for at vi ikke takker ja til et av de barna som adopsjonsforeningene til en hver tid søker etter foreldre til på sine "Barn søker foreldre"-siden? Hvorfor stå i kø i årevis, når det finnes barn som venter på foreldre?

Vi vurderte på et tidspunkt å be om å få adoptere et barn som det ble søkt etter foreldre til, men etter diskusjon med barnelege fant vi ut at dette ble en for stor utfordring for oss. Gjør det oss til dårligere mennesker at vi konkluderte med at vår familie ikke hadde kapasitet til et barn som sannsynligvis var varig hjerneskadd??

Med det synet du forfekter så burde det ikke finnes noen barn som ble holdt utenfor ordinære tildelinger, og alle barn burde tildeles på lik linje. Men er det til barnets beste? Jeg tror ikke det. Jeg vet at det barnet vurderte å adoptere endte opp hos foreldre som takket ja med åpne øyne, vel forberedt på hva som måtte komme. Jeg tror det er mye bedre for både foreldre og barn.

Men til syvende og sist er det jo ikke vi som adopterer som kan velge. For det er nå en gang slik at de alvorlig syke barna ikke _kan_ adopteres bort på ordinært vis. Norske myndigheter krever utvidet godjenning for å få adoptere et alvorlig sykt barn. Og det er faktisk dem som opplever å få tildelingen trukket tilbake (som ikke selv har takket nei), fordi barnet viser seg å være alvorlig sykt.

Som jeg skrev i en annen tråd - man skal ikke dømme noen før man har gått noen runder i deres sko. Det er lett for meg å stå her og si at jeg ikke tror at jeg ville kunne takke nei til en tildeling. Men jeg har sett litt mer av virkeligheten til at jeg tror det er så enkelt når det kommer til stykket. Ingen takker nei med lett hjerte, og det er heller ikke lett å ha fått drømebarnet, og høre legene si at barnet ditt er alvorlig sykt og at man bør tenke seg om en fem-ti ganger før man takker ja....

Så jeg vet jeg er uendelig heldig som to ganger har fått friske og raske barn, uten så mye som en helseanmerkning.

Men et lite råd til slutt til alle dem som adopterer. Husk på at barna som skal adopteres har en historie, og ofte en vond historie. Barna er ofte hittebarn eller barnevernsbarn. De har opplevd mye vondt - tidlig fødsel (lav vekt), sykdommer, mishandling, narkomane foreldre osv. Man må forvente at barnet har noe i baggasjen. Man må forvente at det ikke er fullt på høyde med norske barn på samme alder. Barna våre har sjelden noen solskinnshistorie - da hadde de jo aldri blitt adoptert bort...

Jeg tror at adopsjonsforeningene (og nå de nye statlige kursene) bør bli flinkere til å forberede de vordende foreldrene på dette. Og kanskje burde vi, som i Danmark, ha egne leger som vurderte papirene til våre barn. I stedet for at vi tar med papirene våre til en hvilken som helst lege uten kunnskap om adoptivbarn. Og som kanskje derfor bare ser utfordringene og ikke mulighetene barna våre har? Sen utvikling trenger jo ikke være en hjerneskade, bare dårlig stimulering.

De aller fleste som adopterer barn opplever jo at barna tar sjumilsteg i utvikling når de kommer hjem til Norge :-)

Og jeg har enda til gode å høre noen som ikke elsker barna sine - problemer eller ei. Og kanskje er det en liten tankevekker det ei skrev i AF-bladet: Hun var glad hun ikke viste hva hun gikk til, for da kan hun klage med god samvittighet.... ;o)

[snø]

Hmm, det var jeg ikke kjent med. Det var en fin nyansering. )

Ikke sant ;o)

Jeg vet om to tilfeller i nyere tid, hvor foreldre har fått tildelt barn som de likevel ikke har fått, og hvor de selv ikke hadde anledning til å velge selv. Du kan jo selv tenke deg hvor traumatisk det var...

Alvorlig syke barn krever utvidet godkjenning, og barnet må være ferdig utredet, slik at man vet prognoser etc.

I Norge kan man faktisk heller ikke få en generell godkjenning til barn over 6 år. Alle barn over 6 år anses som "barn med spesielle behov", og krever at man godkjennes for et konkret barn. Dette fordi norske myndigheter vil sikre seg at barna får kvalifiserte foreldre. Tanken er god, selv om det kan virke litt brutalt...

[snø]

Jeg forstår at ikke alle blir godkjent for barn med spesielle behov.

Det jeg tar opp her som jeg _ikke_ forstår er de som har fått tildeling og som da velger å si nei, kanskje på bakgrunn av en "bagatell" eller noe som kanskje kan feile barnet.

Jeg har aldri hørt om noen som velger å takke nei på grunn av bagateller. Og takker man nei på grunn av bagateller, så vil man aldri få tildelt et nytt barn, og vil i så tilfelle takke nei til å adoptere i det hele tatt. Og da kan man vel strengt tatt si at det var like godt at de ikke ble foreldre gjennom adopsjon...?

Får man en ordinær tildeling, og takker nei så må det en veldig god begrunnelse til, og man får klar beskjed fra adopsjonsforeningene at om ikke giverlandet aksepterer grunnen, så vil man heller ikke få tildelt et nytt barn.

[snø]

Sier ikke at det er svært mange som sier nei, men det jeg reagerer på at så veldig mange her forsvarer retten til å kunne velge å si nei dersom det er/kan være en mulighet for en liten "skavank".

Jeg synes dette er en motsetning i forhold til å hele tiden påpeke at a-forelder er det samme som bio-foreldre.

Jeg er temmelig redd for at du ville fått samme enigheten på småbarnsforum om du hadde diskutert muligheten for å velge abort hvis barnet du bar viste seg å være sykt.

Og nei, du har rett. Det er i grunnen ikke sammenliknbart, for adoptivbarnet dør ikke om du velger å takke nei....

Og nei, _jeg_ forsvarer ikke retten til å takke nei pga "små skavanker". Og jeg er fryktelig glad for at giverlandene ikke tildeler nye barn til adoptanter som gjør det!

[black wealch]

Med din logikk burde alle vi som adopterer ha konstant dårlig samvittighet for at vi ikke takker ja til et av de barna som adopsjonsforeningene til en hver tid søker etter foreldre til på sine "Barn søker foreldre"-siden? Hvorfor stå i kø i årevis, når det finnes barn som venter på foreldre?

Vi vurderte på et tidspunkt å be om å få adoptere et barn som det ble søkt etter foreldre til, men etter diskusjon med barnelege fant vi ut at dette ble en for stor utfordring for oss. Gjør det oss til dårligere mennesker at vi konkluderte med at vår familie ikke hadde kapasitet til et barn som sannsynligvis var varig hjerneskadd??

Med det synet du forfekter så burde det ikke finnes noen barn som ble holdt utenfor ordinære tildelinger, og alle barn burde tildeles på lik linje. Men er det til barnets beste? Jeg tror ikke det. Jeg vet at det barnet vurderte å adoptere endte opp hos foreldre som takket ja med åpne øyne, vel forberedt på hva som måtte komme. Jeg tror det er mye bedre for både foreldre og barn.

Men til syvende og sist er det jo ikke vi som adopterer som kan velge. For det er nå en gang slik at de alvorlig syke barna ikke _kan_ adopteres bort på ordinært vis. Norske myndigheter krever utvidet godjenning for å få adoptere et alvorlig sykt barn. Og det er faktisk dem som opplever å få tildelingen trukket tilbake (som ikke selv har takket nei), fordi barnet viser seg å være alvorlig sykt.

Som jeg skrev i en annen tråd - man skal ikke dømme noen før man har gått noen runder i deres sko. Det er lett for meg å stå her og si at jeg ikke tror at jeg ville kunne takke nei til en tildeling. Men jeg har sett litt mer av virkeligheten til at jeg tror det er så enkelt når det kommer til stykket. Ingen takker nei med lett hjerte, og det er heller ikke lett å ha fått drømebarnet, og høre legene si at barnet ditt er alvorlig sykt og at man bør tenke seg om en fem-ti ganger før man takker ja....

Så jeg vet jeg er uendelig heldig som to ganger har fått friske og raske barn, uten så mye som en helseanmerkning.

Men et lite råd til slutt til alle dem som adopterer. Husk på at barna som skal adopteres har en historie, og ofte en vond historie. Barna er ofte hittebarn eller barnevernsbarn. De har opplevd mye vondt - tidlig fødsel (lav vekt), sykdommer, mishandling, narkomane foreldre osv. Man må forvente at barnet har noe i baggasjen. Man må forvente at det ikke er fullt på høyde med norske barn på samme alder. Barna våre har sjelden noen solskinnshistorie - da hadde de jo aldri blitt adoptert bort...

Jeg tror at adopsjonsforeningene (og nå de nye statlige kursene) bør bli flinkere til å forberede de vordende foreldrene på dette. Og kanskje burde vi, som i Danmark, ha egne leger som vurderte papirene til våre barn. I stedet for at vi tar med papirene våre til en hvilken som helst lege uten kunnskap om adoptivbarn. Og som kanskje derfor bare ser utfordringene og ikke mulighetene barna våre har? Sen utvikling trenger jo ikke være en hjerneskade, bare dårlig stimulering.

De aller fleste som adopterer barn opplever jo at barna tar sjumilsteg i utvikling når de kommer hjem til Norge :-)

Og jeg har enda til gode å høre noen som ikke elsker barna sine - problemer eller ei. Og kanskje er det en liten tankevekker det ei skrev i AF-bladet: Hun var glad hun ikke viste hva hun gikk til, for da kan hun klage med god samvittighet.... ;o)

Satt på spissen så bør vi vel alle ha dårlig samvittighet for at vi ikke hjelper nok ;-)

Og jeg forstår at for å adoptere veldig handicapede barn, må en ha spesiell godkjenning. Er selvfølgelig enig i dette.

Det jeg ikke forstår er den aksepten mange her gir utrykk for, til å kunne si nei til barn som har små "skavanker" eller som bare _kanskje_ har det.

Høres fornuftig ut det du sier om å bli fulgt opp av lege/helseperonell som har kunnskap om adopsjon.

[black wealch]

Jeg er temmelig redd for at du ville fått samme enigheten på småbarnsforum om du hadde diskutert muligheten for å velge abort hvis barnet du bar viste seg å være sykt.

Og nei, du har rett. Det er i grunnen ikke sammenliknbart, for adoptivbarnet dør ikke om du velger å takke nei....

Og nei, _jeg_ forsvarer ikke retten til å takke nei pga "små skavanker". Og jeg er fryktelig glad for at giverlandene ikke tildeler nye barn til adoptanter som gjør det!

Det blir jo en diskusjon om for eller imot selvbestemt abort...

[snø]

Satt på spissen så bør vi vel alle ha dårlig samvittighet for at vi ikke hjelper nok ;-)

Og jeg forstår at for å adoptere veldig handicapede barn, må en ha spesiell godkjenning. Er selvfølgelig enig i dette.

Det jeg ikke forstår er den aksepten mange her gir utrykk for, til å kunne si nei til barn som har små "skavanker" eller som bare _kanskje_ har det.

Høres fornuftig ut det du sier om å bli fulgt opp av lege/helseperonell som har kunnskap om adopsjon.

Som jeg skrev i et annet innlegg så synes jeg også at det er horribelt å takke nei til barn med "mindre skavanker". Men er det noen som har gitt sin støtte til det da? )

Og det med "kanskje" sykt er litt vanskelig. For med små barn er det jo vanskelig å vite. Men når man får tildelt barn med liten hodeomkrets, svak muskelatur, lav vekt osv, osv, så er det ikke alltid like greit. For legen man går til sier kanskje at dette er tegn på mer alvorlige ting. Og kanskje ville det være det, på et barn født i Norge. Men på et barn i adopsjonsprorgrammet er det kanskje bare et tegn på underutvikling. Men hvem skal man stole på? Legen man konsulterer eller legene som har vurdert barnet i giverlandet, og sier at det er friskt? Det er neppe bare-bare når man er i situasjonen selv.

Så ja, jeg tror definitivt at det hadde hatt noe for seg å la barnas papirer bli vurdert av leger med kompetanse på adoptivbarn, og med forutsetning for å se det som står i papirene i lys av de forholdene adoptivbarn lever under.

Men en sjelden gang lyver papirene, og alvorlig syke barn blir fremstilt som friske. Gudene vet av hvilken grunn, men en sjelden gang skje det. Du kan jo tenke deg hvilken smerte det er å få et alvorlig sykt barn, og måtte gi det fra seg. De jeg har hørt om som har opplevd det, har alle sagt at de har et barn for lite...

[black wealch]

Jeg har aldri hørt om noen som velger å takke nei på grunn av bagateller. Og takker man nei på grunn av bagateller, så vil man aldri få tildelt et nytt barn, og vil i så tilfelle takke nei til å adoptere i det hele tatt. Og da kan man vel strengt tatt si at det var like godt at de ikke ble foreldre gjennom adopsjon...?

Får man en ordinær tildeling, og takker nei så må det en veldig god begrunnelse til, og man får klar beskjed fra adopsjonsforeningene at om ikke giverlandet aksepterer grunnen, så vil man heller ikke få tildelt et nytt barn.

Noen av inntykkene får jeg fra tråden "Avbrudt etter tildeling?"

Jeg oppfatter at det er mange her som mener en bør ha denne retten.

[snø]

Det blir jo en diskusjon om for eller imot selvbestemt abort...

Ikke helt, men det blir en diskusjon om muligheten til å ta sen ultralyd eller fostervannsprøver, for å oppdage feil ved foster. Og jeg tror nok du vil oppleve at det er en del som gir sin støtte til det også. På samme måte som du her finner dem som støtter muligheten til å takke nei til tildeling av syke barn.

Men det er som sagt viktig å huske at det ikke er alle som får valget, når barnet som tildeles viser seg å være sykt. Man kan oppleve at giverlandet trekker tildelingen, eller at norske myndigheter sier nei. Og at man selv ikke har et pip man skulle ha sagt.

[snø]

Noen av inntykkene får jeg fra tråden "Avbrudt etter tildeling?"

Jeg oppfatter at det er mange her som mener en bør ha denne retten.

Da leser vi den tråden veldig ulikt, for jeg forstår det som om man arguemtenterer for retten til å takke nei til alvorlig syke barn. Og så er det noen på andre siden som mener at man skal ta det man får, uansett hvor alvorlig sykdommen er.

[meimei]

Med din logikk burde alle vi som adopterer ha konstant dårlig samvittighet for at vi ikke takker ja til et av de barna som adopsjonsforeningene til en hver tid søker etter foreldre til på sine "Barn søker foreldre"-siden? Hvorfor stå i kø i årevis, når det finnes barn som venter på foreldre?

Vi vurderte på et tidspunkt å be om å få adoptere et barn som det ble søkt etter foreldre til, men etter diskusjon med barnelege fant vi ut at dette ble en for stor utfordring for oss. Gjør det oss til dårligere mennesker at vi konkluderte med at vår familie ikke hadde kapasitet til et barn som sannsynligvis var varig hjerneskadd??

Med det synet du forfekter så burde det ikke finnes noen barn som ble holdt utenfor ordinære tildelinger, og alle barn burde tildeles på lik linje. Men er det til barnets beste? Jeg tror ikke det. Jeg vet at det barnet vurderte å adoptere endte opp hos foreldre som takket ja med åpne øyne, vel forberedt på hva som måtte komme. Jeg tror det er mye bedre for både foreldre og barn.

Men til syvende og sist er det jo ikke vi som adopterer som kan velge. For det er nå en gang slik at de alvorlig syke barna ikke _kan_ adopteres bort på ordinært vis. Norske myndigheter krever utvidet godjenning for å få adoptere et alvorlig sykt barn. Og det er faktisk dem som opplever å få tildelingen trukket tilbake (som ikke selv har takket nei), fordi barnet viser seg å være alvorlig sykt.

Som jeg skrev i en annen tråd - man skal ikke dømme noen før man har gått noen runder i deres sko. Det er lett for meg å stå her og si at jeg ikke tror at jeg ville kunne takke nei til en tildeling. Men jeg har sett litt mer av virkeligheten til at jeg tror det er så enkelt når det kommer til stykket. Ingen takker nei med lett hjerte, og det er heller ikke lett å ha fått drømebarnet, og høre legene si at barnet ditt er alvorlig sykt og at man bør tenke seg om en fem-ti ganger før man takker ja....

Så jeg vet jeg er uendelig heldig som to ganger har fått friske og raske barn, uten så mye som en helseanmerkning.

Men et lite råd til slutt til alle dem som adopterer. Husk på at barna som skal adopteres har en historie, og ofte en vond historie. Barna er ofte hittebarn eller barnevernsbarn. De har opplevd mye vondt - tidlig fødsel (lav vekt), sykdommer, mishandling, narkomane foreldre osv. Man må forvente at barnet har noe i baggasjen. Man må forvente at det ikke er fullt på høyde med norske barn på samme alder. Barna våre har sjelden noen solskinnshistorie - da hadde de jo aldri blitt adoptert bort...

Jeg tror at adopsjonsforeningene (og nå de nye statlige kursene) bør bli flinkere til å forberede de vordende foreldrene på dette. Og kanskje burde vi, som i Danmark, ha egne leger som vurderte papirene til våre barn. I stedet for at vi tar med papirene våre til en hvilken som helst lege uten kunnskap om adoptivbarn. Og som kanskje derfor bare ser utfordringene og ikke mulighetene barna våre har? Sen utvikling trenger jo ikke være en hjerneskade, bare dårlig stimulering.

De aller fleste som adopterer barn opplever jo at barna tar sjumilsteg i utvikling når de kommer hjem til Norge :-)

Og jeg har enda til gode å høre noen som ikke elsker barna sine - problemer eller ei. Og kanskje er det en liten tankevekker det ei skrev i AF-bladet: Hun var glad hun ikke viste hva hun gikk til, for da kan hun klage med god samvittighet.... ;o)

Jeg er veldig uenig i den retorikken du bruker om at man ikke skal "dømme" folk som velger anderledes enn en selv ville gjort. Jeg opplever ikke at noen av dem som skrive her er dømmende i sin form. Jeg vet at dette er et følsomt tema for alle som har erfaring, men synes ikke at det skal kunne kneble en åpen debatt om tema. OG jeg synes at trådstarter har et viktig poeng når hun sier at vi som adopterer krever å bli behandlet som alle andre foreldre, men ikke når det kommer til slike spørsmål.

For noen år siden fikk en god venninne av meg en gutt med Downs syndrom. Hun har siden sagt at den første uken hadde hun bare lyst til å returnere ham, levere ham fra seg et eller annet sted og slippe å se ham mer. Etterhvert slapp sjokket tak og hun har tatt fatt på det krevende livet sammen med et barn som trenger henne mer en vanlig. Men hun KUNNE ikke gi gutten sin fra seg de første dagene (og er idag selvfølgelig glad for det), fordi foreldre flest rett og slett ikke gir fra seg barna sine.Kan ikke skjønne annet enn at dette som prinsipp må gjelde for oss som adopterer også.

[snø]

Jeg er veldig uenig i den retorikken du bruker om at man ikke skal "dømme" folk som velger anderledes enn en selv ville gjort. Jeg opplever ikke at noen av dem som skrive her er dømmende i sin form. Jeg vet at dette er et følsomt tema for alle som har erfaring, men synes ikke at det skal kunne kneble en åpen debatt om tema. OG jeg synes at trådstarter har et viktig poeng når hun sier at vi som adopterer krever å bli behandlet som alle andre foreldre, men ikke når det kommer til slike spørsmål.

For noen år siden fikk en god venninne av meg en gutt med Downs syndrom. Hun har siden sagt at den første uken hadde hun bare lyst til å returnere ham, levere ham fra seg et eller annet sted og slippe å se ham mer. Etterhvert slapp sjokket tak og hun har tatt fatt på det krevende livet sammen med et barn som trenger henne mer en vanlig. Men hun KUNNE ikke gi gutten sin fra seg de første dagene (og er idag selvfølgelig glad for det), fordi foreldre flest rett og slett ikke gir fra seg barna sine.Kan ikke skjønne annet enn at dette som prinsipp må gjelde for oss som adopterer også.

Jeg sier ikke at man ikke skal dømme folk som velger annerledes, jeg sier at man ikke skal dømme før man har gått et par runder i deres sko. Underforstått at man ikke skal dømme før man vet hva man snakker om. Jeg er ikke så storsinna at jeg aldri dømmer noen selv, men jeg synes det er feil å gjøre det uten å vite hva man snakker om. Og ikke ønsker jeg å kneble debatten heller, jeg er fryktelig glad i diskusjoner selv. Det er vel derfor jeg har skrevet et par-fem innlegg i denne tråden;o)

Og jeg er veldig uenig med deg når du sier at vi adoptanter i dette spørsmålet krever å bli behandlet annerledes enn andre. Jeg mener rett og slett at situasjonen mht å føde et barn og få tildelt et barn ikke er sammenliknbare i utgangspunktet. Så for meg blir sammenlikningen med en fødsel for dum. Føder man, får man et barn i armene. Punktum. Adopsjoner er forespørsler, og man er faktisk ikke garantert å få barnet før alle papirer er signert. Tildelinger blir trukket tilbake av forskjellige grunner - sykt barn er bare en av dem - og barnet er faktisk ikke ditt før alle papirer er signert, flere uker, kanskje mnd etter tildelingen kom. Det er ikke uten grunn at adopsjonsforeningene råder en til å ikke spre det glade budskap umiddelbart etter tildeling...

Jeg har i et par innlegg referert til en artikkel i et AF-blad, skrevet at av en mor som først fikk et barn som døde før de fikk hentet henne, og som deretter fikk et barn, som etter at de kom hjem viste seg å ha en utviklingshemming. En utrolig god og tankevekkende fortelling. Det har også vært en annen artikkel om noen som har fått barn, som senere viste seg å være alvorlig sykt, og jeg mener å huske at det var hun skrev at hun var veldig glad for at hun aldri fikk valget, for da kunne hun være sliten og klage, uten å ha dårlig samvittighet. Begge disse historiene bar klare bud om at foreldrene elsket barna sine betingelesløst, selv om de innrømmet at de hadde hatt - og hadde, mange tunge stunder.

Jeg tror ikke at venninnen din sine følelser overfor sitt barn med Downs er unike, og det er nok sånn de aller fleste takler å få et annet barn enn det man forvenet å få. Og jeg tror også at alle elsker sine barn, syke eller friske. Men det blir for meg en håpløs sammenlikning. Poenget er at venninnen din, og alle dem som får barn - via fødsel eller adopsjon - uten å vite at de er syke, de har ikke noe valg. Når du har fått barnet ditt, så er det barnet ditt for resten av livet. Får man vite på utlralyd at barnet er sykt, eller får papirer på at barnet er sykt - ja da har man plutselig et valg. Ja man MÅ faktisk ta et valg! Man kan gjerne mene at det er groteskt at man har det, men sånn er det nå en gang. Men venninnen din hadde ikke noe valg, så det er en helt annen situasjon! På lik linje med den som adopterer, og først finner ut at barnet er sykt etter at man er vel hjemme.

Og i de tilfellene hvor man reiser hjem uten barn, så er det svært ofte også fordi man ikke hadde noe valg. Jeg kjenner en familie som måtte reise hjem uten barn. Barnet var sykt, og valget ble tatt for dem - adopsjonen ble trukket tilbake....

Som sagt så mener jeg bare at det ikke går an å lukke øynene for at vi som adopterer i mange tilfeller har et reelt valg, vi får en slags "ultralyd" vi må ta stilling til enten vi vil eller ei. Og det gjør det å adoptere helt ulikt en vanlig fødsel.

Og når alt det er sagt, så er jeg fullstendig og 100% i mot at man skal kunne takke nei på grunn av utseende eller små skavanker. Og fryktelig glad for at jeg har sluppet å ta stilling til mer alvorlige ting hos våre barn. Og full av forståelse for hun jeg kjenner, som sa at hun var veldig glad for at det ikke var deres valg, når deres tildeling ble trukket tilbake. For å velge bort et barn tror jeg må være uendelig tungt :-(

[Maggi]

Jeg er veldig uenig i den retorikken du bruker om at man ikke skal "dømme" folk som velger anderledes enn en selv ville gjort. Jeg opplever ikke at noen av dem som skrive her er dømmende i sin form. Jeg vet at dette er et følsomt tema for alle som har erfaring, men synes ikke at det skal kunne kneble en åpen debatt om tema. OG jeg synes at trådstarter har et viktig poeng når hun sier at vi som adopterer krever å bli behandlet som alle andre foreldre, men ikke når det kommer til slike spørsmål.

For noen år siden fikk en god venninne av meg en gutt med Downs syndrom. Hun har siden sagt at den første uken hadde hun bare lyst til å returnere ham, levere ham fra seg et eller annet sted og slippe å se ham mer. Etterhvert slapp sjokket tak og hun har tatt fatt på det krevende livet sammen med et barn som trenger henne mer en vanlig. Men hun KUNNE ikke gi gutten sin fra seg de første dagene (og er idag selvfølgelig glad for det), fordi foreldre flest rett og slett ikke gir fra seg barna sine.Kan ikke skjønne annet enn at dette som prinsipp må gjelde for oss som adopterer også.

"OG jeg synes at trådstarter har et viktig poeng når hun sier at vi som adopterer krever å bli behandlet som alle andre foreldre, men ikke når det kommer til slike spørsmål."

Dette er et poeng jeg forsøkte å formuelere i forrige tråd, men bestemte meg for å slette innlegget uten å sende det.. ;o)

[trompet]

Ikke helt, men det blir en diskusjon om muligheten til å ta sen ultralyd eller fostervannsprøver, for å oppdage feil ved foster. Og jeg tror nok du vil oppleve at det er en del som gir sin støtte til det også. På samme måte som du her finner dem som støtter muligheten til å takke nei til tildeling av syke barn.

Men det er som sagt viktig å huske at det ikke er alle som får valget, når barnet som tildeles viser seg å være sykt. Man kan oppleve at giverlandet trekker tildelingen, eller at norske myndigheter sier nei. Og at man selv ikke har et pip man skulle ha sagt.

Hvis jeg hadde fått en forespørsel om et sykt barn , som antagelig ville dø i ung alder.. da ville jeg sagt bestemt nei.. å påta meg en slik sorg ville vært alt for mye for meg. Det er vel det som også har vært årsaken til de få som alikevel har måtte si nei til en forespørsel om barn. eller hadde det også vært feil?

[meimei]

Jeg sier ikke at man ikke skal dømme folk som velger annerledes, jeg sier at man ikke skal dømme før man har gått et par runder i deres sko. Underforstått at man ikke skal dømme før man vet hva man snakker om. Jeg er ikke så storsinna at jeg aldri dømmer noen selv, men jeg synes det er feil å gjøre det uten å vite hva man snakker om. Og ikke ønsker jeg å kneble debatten heller, jeg er fryktelig glad i diskusjoner selv. Det er vel derfor jeg har skrevet et par-fem innlegg i denne tråden;o)

Og jeg er veldig uenig med deg når du sier at vi adoptanter i dette spørsmålet krever å bli behandlet annerledes enn andre. Jeg mener rett og slett at situasjonen mht å føde et barn og få tildelt et barn ikke er sammenliknbare i utgangspunktet. Så for meg blir sammenlikningen med en fødsel for dum. Føder man, får man et barn i armene. Punktum. Adopsjoner er forespørsler, og man er faktisk ikke garantert å få barnet før alle papirer er signert. Tildelinger blir trukket tilbake av forskjellige grunner - sykt barn er bare en av dem - og barnet er faktisk ikke ditt før alle papirer er signert, flere uker, kanskje mnd etter tildelingen kom. Det er ikke uten grunn at adopsjonsforeningene råder en til å ikke spre det glade budskap umiddelbart etter tildeling...

Jeg har i et par innlegg referert til en artikkel i et AF-blad, skrevet at av en mor som først fikk et barn som døde før de fikk hentet henne, og som deretter fikk et barn, som etter at de kom hjem viste seg å ha en utviklingshemming. En utrolig god og tankevekkende fortelling. Det har også vært en annen artikkel om noen som har fått barn, som senere viste seg å være alvorlig sykt, og jeg mener å huske at det var hun skrev at hun var veldig glad for at hun aldri fikk valget, for da kunne hun være sliten og klage, uten å ha dårlig samvittighet. Begge disse historiene bar klare bud om at foreldrene elsket barna sine betingelesløst, selv om de innrømmet at de hadde hatt - og hadde, mange tunge stunder.

Jeg tror ikke at venninnen din sine følelser overfor sitt barn med Downs er unike, og det er nok sånn de aller fleste takler å få et annet barn enn det man forvenet å få. Og jeg tror også at alle elsker sine barn, syke eller friske. Men det blir for meg en håpløs sammenlikning. Poenget er at venninnen din, og alle dem som får barn - via fødsel eller adopsjon - uten å vite at de er syke, de har ikke noe valg. Når du har fått barnet ditt, så er det barnet ditt for resten av livet. Får man vite på utlralyd at barnet er sykt, eller får papirer på at barnet er sykt - ja da har man plutselig et valg. Ja man MÅ faktisk ta et valg! Man kan gjerne mene at det er groteskt at man har det, men sånn er det nå en gang. Men venninnen din hadde ikke noe valg, så det er en helt annen situasjon! På lik linje med den som adopterer, og først finner ut at barnet er sykt etter at man er vel hjemme.

Og i de tilfellene hvor man reiser hjem uten barn, så er det svært ofte også fordi man ikke hadde noe valg. Jeg kjenner en familie som måtte reise hjem uten barn. Barnet var sykt, og valget ble tatt for dem - adopsjonen ble trukket tilbake....

Som sagt så mener jeg bare at det ikke går an å lukke øynene for at vi som adopterer i mange tilfeller har et reelt valg, vi får en slags "ultralyd" vi må ta stilling til enten vi vil eller ei. Og det gjør det å adoptere helt ulikt en vanlig fødsel.

Og når alt det er sagt, så er jeg fullstendig og 100% i mot at man skal kunne takke nei på grunn av utseende eller små skavanker. Og fryktelig glad for at jeg har sluppet å ta stilling til mer alvorlige ting hos våre barn. Og full av forståelse for hun jeg kjenner, som sa at hun var veldig glad for at det ikke var deres valg, når deres tildeling ble trukket tilbake. For å velge bort et barn tror jeg må være uendelig tungt :-(

Mitt poeng er at jeg ikke opplever at det å si sin mening i denne saken er å dømme noen. Sånn vil det jo være i alle saker som har et moralsk/etisk aspekt, noen vil føle at kritikken handler om dem og om deres handlinger og valg. F eks synes jeg det å lage "designerbabyer" for å hjelpe syke søsken er problematisk. Det må jeg kunne si uten at jeg beskyldes for å fordømme noen.

Jeg er heller ikke med på det at man ikke skal kunne mene noe om denne saken uten å ha vært i en slik situasjon. Det er utrolig mye jeg mener noe om og som jeg ikke har personlig erfaring med. Jeg tror det er viktig at man engasjerern seg i slike debatter, ikke for å fordømme noen, men snarere fordi vi etterhvert og på mange plan utsettes for endel vanskelige valg.

Man kan forstå mye på individnivå, skjønne at i en gitt situasjon kan ting være vanskelige. Likevel må man kunne løfte problemstillingen til et mer generelt nivå. F eks mener jeg at det er etiske grenser hvor langt legevitenskapen bør gå for å oppfylle folk sine ønsker om biologiske barn. Det betyr ikke at jeg fordømmer hvert enket menneske sine handlinger for å oppfylle ønsket sitt.

[Gjest anonym her...]

Som jeg skrev i et annet innlegg så synes jeg også at det er horribelt å takke nei til barn med "mindre skavanker". Men er det noen som har gitt sin støtte til det da? )

Og det med "kanskje" sykt er litt vanskelig. For med små barn er det jo vanskelig å vite. Men når man får tildelt barn med liten hodeomkrets, svak muskelatur, lav vekt osv, osv, så er det ikke alltid like greit. For legen man går til sier kanskje at dette er tegn på mer alvorlige ting. Og kanskje ville det være det, på et barn født i Norge. Men på et barn i adopsjonsprorgrammet er det kanskje bare et tegn på underutvikling. Men hvem skal man stole på? Legen man konsulterer eller legene som har vurdert barnet i giverlandet, og sier at det er friskt? Det er neppe bare-bare når man er i situasjonen selv.

Så ja, jeg tror definitivt at det hadde hatt noe for seg å la barnas papirer bli vurdert av leger med kompetanse på adoptivbarn, og med forutsetning for å se det som står i papirene i lys av de forholdene adoptivbarn lever under.

Men en sjelden gang lyver papirene, og alvorlig syke barn blir fremstilt som friske. Gudene vet av hvilken grunn, men en sjelden gang skje det. Du kan jo tenke deg hvilken smerte det er å få et alvorlig sykt barn, og måtte gi det fra seg. De jeg har hørt om som har opplevd det, har alle sagt at de har et barn for lite...

Jeg er utrolig glad for at vi ikke lot oss skremme til å gå til flere helsepersonell ang.hodeomkretsen til barnet vårt før vi takket ja! Jeg er utrolig glad for at vi ikke lot oss skremme av propaganda som går på hvor vanskelig det kan bli å ta imot et barn med små sykdomstendenser. Vi fikk et barn med hepatitt B og liten hodeomkrets. Han er i dag helt kurert for hepatitt og hodet vokser i takt med gutten. Det feiler ham ikke noe på en plass.

Kjære vene, skulle dette vært kriterier for å takke nei...