Si nei etter tildeling

[Gjest anonym her...]

Da leser vi den tråden veldig ulikt, for jeg forstår det som om man arguemtenterer for retten til å takke nei til alvorlig syke barn. Og så er det noen på andre siden som mener at man skal ta det man får, uansett hvor alvorlig sykdommen er.

Da leser du feil du og. Tror ikke noen av de som argumenterer mot å si nei til tildeling tenker på ekstreme sykdomstilfeller... Dem ville dem ikke fått tildelt i første omgan, nettopp oga.spescial need programmet.

Tror heller det går på å ikke ville ta til seg et barn med små ytre funksjonshemminger, som liten hodeomkrets o.l.eller medisinske problemer som hepatittB f.eks.

[Gjest litchi]

Jeg er veldig uenig i den retorikken du bruker om at man ikke skal "dømme" folk som velger anderledes enn en selv ville gjort. Jeg opplever ikke at noen av dem som skrive her er dømmende i sin form. Jeg vet at dette er et følsomt tema for alle som har erfaring, men synes ikke at det skal kunne kneble en åpen debatt om tema. OG jeg synes at trådstarter har et viktig poeng når hun sier at vi som adopterer krever å bli behandlet som alle andre foreldre, men ikke når det kommer til slike spørsmål.

For noen år siden fikk en god venninne av meg en gutt med Downs syndrom. Hun har siden sagt at den første uken hadde hun bare lyst til å returnere ham, levere ham fra seg et eller annet sted og slippe å se ham mer. Etterhvert slapp sjokket tak og hun har tatt fatt på det krevende livet sammen med et barn som trenger henne mer en vanlig. Men hun KUNNE ikke gi gutten sin fra seg de første dagene (og er idag selvfølgelig glad for det), fordi foreldre flest rett og slett ikke gir fra seg barna sine.Kan ikke skjønne annet enn at dette som prinsipp må gjelde for oss som adopterer også.

Når det kommer til "slike spørsmål", som du sier, så finnes det en hel rekke tilbud til gravide for å sjekke om barnet er friskt. Både innenfor normalt, norsk helsevesen, og utenfor Norge dersom noen ønsker å benytte seg av det.

Og mange gjør det - uten å bli utsatt for verken "åh så skrekkelig, tenk at du ikke vil ha barnet fordi, åh jeg hadde virkelig trodd bedre om deg...." osv osv osv.

Jeg er ikke noen stor tilhenger av verken fosterdiagnostikk eller å si nei til barn med mindre skavanker, såfremt de regulære prosedyrene om godkjenning blir fulgt. Men jeg er lei av at de som adopterer og vurdere å si nei pga feks forhold som ble beskrevet i en tidligere tråd blir "svartmalt", og det blir fremstilt som så mye verre og umoralsk å si nei i en slik situasjon enn å, feks, med viten å vilje. velge å abortere et foster i 18. uke pga Downs.

Jeg synes nettopp at adoptivforeldre IKKE har samme rettigheter da som biologiske foreldre. Om noen av dem/oss i det hele tatt skulle hatt en slik mulighet i det hele tatt, er for så vidt et annet spørsmål.

[Gjest litchi]

Er du lei synsing om ja eller nei til sorteringssamfunn..? Hvis man generaliserer litt mer?

Da får man ta en diskusjon om sorteringssamfunnet som helhet, da. Og heller si at man er sjokkert over foreldre generelt, som velger både fosterdiagnostikk og evt. å ikke ta i mot "special need" - barn i forb. med adopsjon.

Ikke gjør det til en debatt om hvor skrekkelige adoptivforeldre er, sånn generelt, fordi noen ikke ønsker eller vil ta i mot et barn med skader.

[Gjest er vel best å være anonym her da...]

Sier ikke at det er svært mange som sier nei, men det jeg reagerer på at så veldig mange her forsvarer retten til å kunne velge å si nei dersom det er/kan være en mulighet for en liten "skavank".

Jeg synes dette er en motsetning i forhold til å hele tiden påpeke at a-forelder er det samme som bio-foreldre.

Tror også at det er et ekstremt fåtall som mener at vi skal ha ret til å si nei pga småskavanker. Dette er noe du tror og ikke vet så veldig mye om.

Vi sa nei etter at AF hadde anbefalt oss å gjøre det. Var det lett? Alldeles ikke. Det var gråt og fortvilelse og mye frem og tilbake, men vi vet at vi gjorde det rette. Vi følte ikke at vi hadde mulighet til å greie en slik belastning som det faktisk ville blitt. Å nei, det var ingen småskavank eller filleting.

Vi hadde ikke fått bilde, bare papir på helsetilstand. Gutten fikk andre foreldre som sikkert hadde større kapasitet til å ta seg av ham enn vi hadde. Hva var til guttens beste?

Ellers; Det er sikkert like mange som sier nei til et barn etter at de har holdt det i hendene som det er bio foreldre som leverer svært syke barn til en instutisjon.

[Gjest er vel best å være anonym her da...]

Man hva syns du om at vordende mødre er ved sin fulle rett til å ta abort dersom det viser seg at fosteret har en skavank?

[Gjest er vel best å være anonym her da...]

Jeg er veldig uenig i den retorikken du bruker om at man ikke skal "dømme" folk som velger anderledes enn en selv ville gjort. Jeg opplever ikke at noen av dem som skrive her er dømmende i sin form. Jeg vet at dette er et følsomt tema for alle som har erfaring, men synes ikke at det skal kunne kneble en åpen debatt om tema. OG jeg synes at trådstarter har et viktig poeng når hun sier at vi som adopterer krever å bli behandlet som alle andre foreldre, men ikke når det kommer til slike spørsmål.

For noen år siden fikk en god venninne av meg en gutt med Downs syndrom. Hun har siden sagt at den første uken hadde hun bare lyst til å returnere ham, levere ham fra seg et eller annet sted og slippe å se ham mer. Etterhvert slapp sjokket tak og hun har tatt fatt på det krevende livet sammen med et barn som trenger henne mer en vanlig. Men hun KUNNE ikke gi gutten sin fra seg de første dagene (og er idag selvfølgelig glad for det), fordi foreldre flest rett og slett ikke gir fra seg barna sine.Kan ikke skjønne annet enn at dette som prinsipp må gjelde for oss som adopterer også.

Men i dag kan man ta abort dersom det vviser seg at barnet har en skavank. Er det OK?

[Gjest For barnets beste]

Man står ikke med barnet i armene og sier nei. Det er i tilfelle helt horribelt og helt uforståelig for meg.

Hei. Mulig du vet mer om dette enn meg. )

Jeg hørte nettopp(fra bekjente som har sett med egne øyne) om par som har stått med barna i armene og sagt nei. Utrolig men sant. Det skal sies at dette paret ikke var norske....

Jeg tror det er svært få som sier nei etter tildeling og heldigvis for det! Og jeg synes faktisk at de som har grunn til å si nei, skal få lov til det uten å bli nærmest tiltalt for det, for det må være en grusom avgjørelse å ta.

[Gjest For barnets beste]

Det er vanskelig for biologiske foreldre også. Dette er av de utfordringer ingen ønsker, men de fleste takler og vokser på.

Ja, ser ingen forskjell der jeg heller. Er helt enig med deg, sett ut ifra mine (!) ressurser... Får jeg et barn med et lite handikap, kommer jeg neppe til å si nei. Men igjen, dette vet jeg ikke før jeg står midt oppe i det selv. Det er lett å preke om ting man ikke vet noe om, ikke sant? ;o)

[black wealch]

Da får man ta en diskusjon om sorteringssamfunnet som helhet, da. Og heller si at man er sjokkert over foreldre generelt, som velger både fosterdiagnostikk og evt. å ikke ta i mot "special need" - barn i forb. med adopsjon.

Ikke gjør det til en debatt om hvor skrekkelige adoptivforeldre er, sånn generelt, fordi noen ikke ønsker eller vil ta i mot et barn med skader.

Men dette handler ikke om "special need" - barna, spørsmålet er om hvordan en kan si nei til en tildelig, når det er mindre "feil" på barna og der det _kanskje_ er noe galt.

Dette forstår jeg ikke.

[black wealch]

Man hva syns du om at vordende mødre er ved sin fulle rett til å ta abort dersom det viser seg at fosteret har en skavank?

Jeg er for retten til selvbestemt abort.

Dersom fosteret har så store skader at det ikke er forenelig med liv, er jeg også for abort senere i svangerskapet.

[snø]

Jeg er utrolig glad for at vi ikke lot oss skremme til å gå til flere helsepersonell ang.hodeomkretsen til barnet vårt før vi takket ja! Jeg er utrolig glad for at vi ikke lot oss skremme av propaganda som går på hvor vanskelig det kan bli å ta imot et barn med små sykdomstendenser. Vi fikk et barn med hepatitt B og liten hodeomkrets. Han er i dag helt kurert for hepatitt og hodet vokser i takt med gutten. Det feiler ham ikke noe på en plass.

Kjære vene, skulle dette vært kriterier for å takke nei...

Ja, for noen leger er liten hodeomkrets noe man bør være obs på, og noe som kan tyde på at barnet har en forsinket utvikling. Min søsters biologiske datter hadde liten hodeomkrets, og selv om man måtte være blind for å ikke se at ungen var frisk og rask og ved sine fulle fem, så ble hun sendt til ekstra undersøkelse. Så lite hode er tydeligvis noe norske leger er veldig obs på.

_Jeg_ synes ikke at man skal takke nei av den grunn, altså ;o) jeg vet om flere adopterte med pittesmå hoder, som vitterlig ikke mangler noe som helst. De bare har små hoder. Slik som niesen min :-)

Men mange som adopterer har liten erfaring, og hører lar seg skremme av legene. Helt klart. Og dessverre.

Jeg har selv verdens hyggeligste fastlege, men merker at han er ganske skeptisk til adopsjon for det første, og at han også har relativt liten peiling på adoptivbarn og adoptertes bakgrunn (og dermed også årsakene til at de kan ligge litt tilbake i utvikling i forhold til norske barn, uten at det betyr at de mangler noe som helst annet enn stimulering, kjærlighet og omsorg).

[snø]

Men dette handler ikke om "special need" - barna, spørsmålet er om hvordan en kan si nei til en tildelig, når det er mindre "feil" på barna og der det _kanskje_ er noe galt.

Dette forstår jeg ikke.

Men det kan man jo heller ikke gjøre! Dvs man _kan_ gjøre det, men det vil få konsekvenser. Sannsynligvis vil man ikke få adoptere et barn, for giverlandet vil også reagere på det, og si at om man ikke vil ha det barnet, så har de ikke noe annet barn til dem heller.... Konklusjonen blir derfor at om man takker nei til et barn med "mindre skavanker", så er løpet kjørt, da får man ikke adoptere.

[snø]

Da leser du feil du og. Tror ikke noen av de som argumenterer mot å si nei til tildeling tenker på ekstreme sykdomstilfeller... Dem ville dem ikke fått tildelt i første omgan, nettopp oga.spescial need programmet.

Tror heller det går på å ikke ville ta til seg et barn med små ytre funksjonshemminger, som liten hodeomkrets o.l.eller medisinske problemer som hepatittB f.eks.

Dessverre skjer det med ujevne mellomrom at man får tildelt barn som viser seg å ikke være friske. Selv kjenner jeg til et helt konkret tilfelle hvor en familie måtte reise hjem uten barn, da barnet viste seg å være sykt, og tildelingen ble trukket tilbake.

Jeg kan aldri tenke meg at noen mener at Hepatitt B skulle være grunn til å takke nei. Når det gjelder liten hodeomkrets så er det nå en gang slik at det er en av de tingene legene er mest obs på, og som ofte anses for å være et tegn på at barnet er alvorlig sykt. Og det er kanskej ikke så rart at noen nøler med å takke ja til et barn, når barneleger advarer en mot å takke ja til et barn, fordi det sannsynligvis er alvorlig sykt. Som jeg har sagt i andre innlegg så kunne man noen ganger trengt leger som ikke bare så symptomer, men også helheten. Og at man kanskje kunne stole på legene som hadde vurdert barnet i giverlandet. Hvis de vurderer barnet som friskt og klar for ordninær adopsjon, så bør vel det telle mye, selv om barnet har symptomer som ellers burde få varselklokker til å ringe. Men dessverre skjer det i noen få tilfeller skjer at leger sier at barn er friske, når de ikke er det.

[snø]

Mitt poeng er at jeg ikke opplever at det å si sin mening i denne saken er å dømme noen. Sånn vil det jo være i alle saker som har et moralsk/etisk aspekt, noen vil føle at kritikken handler om dem og om deres handlinger og valg. F eks synes jeg det å lage "designerbabyer" for å hjelpe syke søsken er problematisk. Det må jeg kunne si uten at jeg beskyldes for å fordømme noen.

Jeg er heller ikke med på det at man ikke skal kunne mene noe om denne saken uten å ha vært i en slik situasjon. Det er utrolig mye jeg mener noe om og som jeg ikke har personlig erfaring med. Jeg tror det er viktig at man engasjerern seg i slike debatter, ikke for å fordømme noen, men snarere fordi vi etterhvert og på mange plan utsettes for endel vanskelige valg.

Man kan forstå mye på individnivå, skjønne at i en gitt situasjon kan ting være vanskelige. Likevel må man kunne løfte problemstillingen til et mer generelt nivå. F eks mener jeg at det er etiske grenser hvor langt legevitenskapen bør gå for å oppfylle folk sine ønsker om biologiske barn. Det betyr ikke at jeg fordømmer hvert enket menneske sine handlinger for å oppfylle ønsket sitt.

jeg synes heller ikke det å si sin mening er å dømme noen, men det kan unektelig legge sten til byrden for folk som allerede ha det tungt.

Ikke mener jeg at man ikke skal kunne mene noe uten å ha vært i situasjonen selv heller. Jeg mener jo en hel haug selv, uten å ha vært der selv ;o)

Men jeg reagerer på at blach wealch i sitt innlegg sier at vi som adopterer ikke er like mye ekte foreldre som de som føder selv, fordi vi ved tildeling gis valget om vi vil takke ja eller nei til barnet vi får forespørsel om. Nettopp fordi jeg synes at dette blir som å sammenlikne to helt ulike ting. Våre "svangerskap" er ikke like. Våre "fødsler" er ikke like. Men _kjærligheten_ til våre barn er lik. Og det er den selv om vi får et valg mht om vi vil akseptere barnet vi får eller ei, ved tildeling.

Det går ikke an å si at fordi noen (og sannsynligvis ganske mange) ville vegret seg for å takke ja til et barn som man visste var alvorlig og varig skadet, så elsker ikke vi som gruppe ikke våre barn like høyt som dem som føder dem selv. Når man vet at det store flertallet av dem som føder barn selv har nøyaktig de samme betenkelighetene som det vi har... Det blir for meg å kreve mye mer av adoptivforeldre enn av dem som venter egenfødte.

Men det var overhode ikke min mening å kvele en diskusjon. Jeg synes at slike diskusjoner som disse er viktige og kjekke. Slike ting som vi burde hatt mer av på dol, men som dessverre blir trollet bort :-(

[Gjest litchi]

Men dette handler ikke om "special need" - barna, spørsmålet er om hvordan en kan si nei til en tildelig, når det er mindre "feil" på barna og der det _kanskje_ er noe galt.

Dette forstår jeg ikke.

Denne debatten ble så vidt jeg skjønner startet pga tråden hvor et par som hadde fått tildeling skrev følgende:

"Dette er et ufarlig virus etterat en er født men dersom barnet ble smittet under graviditet, kan det gi hørselskader, lærevansker og/eller skader på andre organer."

Barn med hørselsskader blir meg bekjent bortadoptert som "special need" - barn. Skulle også bare mangle - dersom barnet skulle vise seg å være døvt, krever det masse ekstra oppfølging.

Det som skinner klart gjennom hos disse foreldrene, er at de er veldig usikre på hva dette viruset betyr for barnet, og hvilke konsekvenser det kan få. Jeg synes ikke det er det minste underlig at de blir urolige og lurer på om de kan mestre denne situasjonen, spesielt pga usikkerheten som generelt er et stort moment i en adopsjonsprosess, og som i deres tilfellet blir enda større.

Som "Snø" sier, tror jeg også det får konsekvenser dersom noen sier nei til barnet de har fått tildelt, uten at det foreligger noen klar begrunnelse. Å si nei til et "special need" barn, som man faktisk ikke er godkjent for i utgangspunktet, gir naturligvis ikke slike konsekvenser.

Og jeg kjenner faktisk flere jenter som sier at dersom det var noen mulighet til å finne ut om barnet de ventet var døv eller blind, ville de sjekket det og tatt abort hvis barnet hadde et slikt handicap. Det er riktignok noen år siden jeg var i en sånn diskusjon, så jeg håper og tror de er blitt fornuftigere med årene. Jeg synes i alle fall det er et hårreisende synspunkt, men jeg gjør det ikke til noen generell debatt om "dere som utelukkende er biologiske foreldre" for det.

[Gjest litchi]

Dette er akkurat hva jeg mener.

Godt å få støtte fra en som ikke bare er en "synser" som meg.

:-)

Jeg slutter meg også helt til det meimei skriver - for egen del.

Jeg får problemer når du gjør dette til et spørsmål ved adoptivforeldre - ikke ved foreldre som helhet. Og til et spørsmål om tildeling i stedet for til spørsmålet om å vente et barn i det hele tatt, uansett på hvilken måte.

Da bedriver du etter min mening forskjellsbehandling og stiller forskjellige krav til foreldre, og sånt er jeg så inderlig lei av å høre om.

[black wealch]

jeg synes heller ikke det å si sin mening er å dømme noen, men det kan unektelig legge sten til byrden for folk som allerede ha det tungt.

Ikke mener jeg at man ikke skal kunne mene noe uten å ha vært i situasjonen selv heller. Jeg mener jo en hel haug selv, uten å ha vært der selv ;o)

Men jeg reagerer på at blach wealch i sitt innlegg sier at vi som adopterer ikke er like mye ekte foreldre som de som føder selv, fordi vi ved tildeling gis valget om vi vil takke ja eller nei til barnet vi får forespørsel om. Nettopp fordi jeg synes at dette blir som å sammenlikne to helt ulike ting. Våre "svangerskap" er ikke like. Våre "fødsler" er ikke like. Men _kjærligheten_ til våre barn er lik. Og det er den selv om vi får et valg mht om vi vil akseptere barnet vi får eller ei, ved tildeling.

Det går ikke an å si at fordi noen (og sannsynligvis ganske mange) ville vegret seg for å takke ja til et barn som man visste var alvorlig og varig skadet, så elsker ikke vi som gruppe ikke våre barn like høyt som dem som føder dem selv. Når man vet at det store flertallet av dem som føder barn selv har nøyaktig de samme betenkelighetene som det vi har... Det blir for meg å kreve mye mer av adoptivforeldre enn av dem som venter egenfødte.

Men det var overhode ikke min mening å kvele en diskusjon. Jeg synes at slike diskusjoner som disse er viktige og kjekke. Slike ting som vi burde hatt mer av på dol, men som dessverre blir trollet bort :-(

Jeg vet at a-foreldre er like gode foreldre som andre, bare så det er sagt :-)

Og jeg mener heller ikke at sålenge denne retten til å si nei finnes så skal a-foreldre ikke betraktes som "riktige" foreldre.

Men, jeg synes fortsatt det er underlig at så mange forsvarer denne retten til å si nei, mens på alle andre områder skal det være helt likt.

Og jeg ser også at vi konsekvent sier ulikt i hva vi snakker om, du sier "alvorlige og varige skader" og jeg sier "mindre skavanker og kanskje det er noe galt".

[Gjest anonym her...]

Denne debatten ble så vidt jeg skjønner startet pga tråden hvor et par som hadde fått tildeling skrev følgende:

"Dette er et ufarlig virus etterat en er født men dersom barnet ble smittet under graviditet, kan det gi hørselskader, lærevansker og/eller skader på andre organer."

Barn med hørselsskader blir meg bekjent bortadoptert som "special need" - barn. Skulle også bare mangle - dersom barnet skulle vise seg å være døvt, krever det masse ekstra oppfølging.

Det som skinner klart gjennom hos disse foreldrene, er at de er veldig usikre på hva dette viruset betyr for barnet, og hvilke konsekvenser det kan få. Jeg synes ikke det er det minste underlig at de blir urolige og lurer på om de kan mestre denne situasjonen, spesielt pga usikkerheten som generelt er et stort moment i en adopsjonsprosess, og som i deres tilfellet blir enda større.

Som "Snø" sier, tror jeg også det får konsekvenser dersom noen sier nei til barnet de har fått tildelt, uten at det foreligger noen klar begrunnelse. Å si nei til et "special need" barn, som man faktisk ikke er godkjent for i utgangspunktet, gir naturligvis ikke slike konsekvenser.

Og jeg kjenner faktisk flere jenter som sier at dersom det var noen mulighet til å finne ut om barnet de ventet var døv eller blind, ville de sjekket det og tatt abort hvis barnet hadde et slikt handicap. Det er riktignok noen år siden jeg var i en sånn diskusjon, så jeg håper og tror de er blitt fornuftigere med årene. Jeg synes i alle fall det er et hårreisende synspunkt, men jeg gjør det ikke til noen generell debatt om "dere som utelukkende er biologiske foreldre" for det.

Fy flate! Ta abort fordi barnet er døvt.

Jeg har ikke ord. Hvis ikke det er sorterings-samfunn, så vet ikke jeg.

[Gemini]

Fy flate! Ta abort fordi barnet er døvt.

Jeg har ikke ord. Hvis ikke det er sorterings-samfunn, så vet ikke jeg.

Vi har allerede et sorteringssamfunn, like it or not. Vi har i en årrekke hatt muligheten for å få påvist Downs og en del andre (men LANGT fra alle alvorlige skader/funksjonshemninger).

Jeg sier ikke at det er riktig å ta abort hvis man får påvist at man venter et døvt eller blindt barn (uten at jeg helt kan forstå hvordan dette påvises under ultralyd). Men jeg synes faktisk det er verre at det er SVÆRT mange mennesker i verden som tar abort fordi barnet i magen har feil KJØNN. Jeg dømmer ikke den enkelte som gjør det, de fleste som gjør nettopp noe slikt bor vel i land der det er stor preferanse for å få barn av et bestemt kjønn (som regel gutter). Men det gjør det ikke mindre problematisk, på et mer generelt plan.

[snø]

Jeg vet at a-foreldre er like gode foreldre som andre, bare så det er sagt :-)

Og jeg mener heller ikke at sålenge denne retten til å si nei finnes så skal a-foreldre ikke betraktes som "riktige" foreldre.

Men, jeg synes fortsatt det er underlig at så mange forsvarer denne retten til å si nei, mens på alle andre områder skal det være helt likt.

Og jeg ser også at vi konsekvent sier ulikt i hva vi snakker om, du sier "alvorlige og varige skader" og jeg sier "mindre skavanker og kanskje det er noe galt".

Bare så det er sagt, så er vi helt 100% på linje når det gjelder det å si nei til barn med "mindre skavanker" :-)

Med tanke på "kanskje noe galt", som jo er utgangspunktet for det innlegget som startet hele debatten, så kan jeg inderlig godt forstå dem som skrev innlegget. Det må ikke være lett å få tildelt et barn, hvor legene sier at barnet kanskje vil være sykt og pleietrengende. Og jeg har ingen idè om hva jeg selv ville ha gjort i den situasjonen. Det er det vel ingen som egentlig gjør før vi er i situasjonen. Vi kan mene masse, selvfølgelig, men aldri vite.