Info om AD-barn - finnes det?

[org]

Hvis du har ment i 5-6 år at det er noe med gutten så er det ingen grunn for skolen å "ville se det an litt til". Bare pissprat for å slippe det som evt. måtte følge med en henvisning til ppt!

Joda, men det går relativt bra på skolen. Mye pga oss hjemme (jeg høres sikkert skrytete ut, men vi jobber mye her) og ei topp lærerinne med spes. ped. i fagkretsen.

Men jeg ser gapet til klassekameratene blir større og større. Han står i fare for å bli ensom. Og det er leit.

[KaVa]

Han er en foretrukket venn. Han er jo så rolig og snill.

Men jeg ser han har stort behov for å være alene ganske ofte. Han kan finne på å si til kameraten at "Nå er det på tide du går hjem ei stund. Du kan komme tilbake kl......" For mange kan dette virke uhøflig, men han mener det ikke sånn.

Han har gode venner på skolen, i klassen og blir ikke ertet.

Han er lett å lede, men ikke på gale veier. Han vet hva som er rett og galt, har empati med både mennesker og dyr. Sårer ikke noen.

Dette stemmer vel ikke med AS igjen, gjør det?

*frustrert, men svært takknemmelig for svar*

Han er en foretrukket venn. Han er jo så rolig og snill.

- det er jo positivt :-) Poden vår er også veldig rolig og snill, og han er godt likt av de andre ungene, selv om han ofte trekker seg tilbake. Han var litt plaget av en annen gutt (som fikk med seg flere) en periode, men det er heldigvis slutt på.

Men jeg ser han har stort behov for å være alene ganske ofte. Han kan finne på å si til kameraten at "Nå er det på tide du går hjem ei stund. Du kan komme tilbake kl......" For mange kan dette virke uhøflig, men han mener det ikke sånn.

Det kan vår pode også finne på å gjøre. Han gjør det ikke for å være frekk, men fordi han trenger litt ro. Bra at de har funnet en måte å sette grenser for seg selv på!

Han har gode venner på skolen, i klassen og blir ikke ertet.

Poden vår har problemer med å huske navn og knytte dem til ansikter. Men dem han husker, husker han fordi de er vennene hans. Han har noen få personer han selv klassifiserer som "venner" (langt snevrere enn vår definisjon) - men han leker med alle, og er glad i alle typer for regelstyrt lek (lett for han å forstå - regler elsker han! :-)

Han er lett å lede, men ikke på gale veier. Han vet hva som er rett og galt, har empati med både mennesker og dyr. Sårer ikke noen.

Poden vår er ikke så lett å lede. Han vil helst bestemme selv (for det er enklere å forstå lek når man bestemmer reglene selv :-). Han vet godt forskjell på rett og galt - veldig opptatt av det. Og han har mye empati for både mennesker og dyr - men det er ikke alltid at det er "spontant" empati (at han forstår der og da hvordan dette føles for den andre part - noen ganger må han analysere det for seg selv, før han forstår det. Men oftest er empatien spontan).

Dette stemmer vel ikke med AS igjen, gjør det?

Som du ser - mange av disse punktene passer godt på min AS gutt - men så er han heller ikke så hardt "rammet" av AS, heldigvis. Mange ganger tenker jeg at AS diagnosen må være gal, for han fungerer jo så godt. Men så går verden i stykker fordi noen har ødelagt det han perler på, eller at yndlingbuksa har fått hull på knærne eller at skolen har flyttet på et lekestativ...

Asberger er en veldig vid diagnose, som dekker personer som er "en millimeter fra normalen" til å grense mot infantil autisme. Funksjonsnivået er veldig forskjellig - så har man møtt en med as har man møtt _en_ med AS, sies det. Min sønn er veldig normal på alle områder, bortsett fra at han sliter med å forstå uskrevne regler og underforståtte sosiale koder. Dessuten har han et unormalt stort ordforråd, og snakker bokmål med nordnorsk tonefall - vi bor nordpå og begge foreldrene snakker nordnorsk... Han kan også av og til virke "gammelmannsklok" - han tenker mye, analyserer mye og virker "voksen" for alderen.

[bugge -jenta]

Takk for meget godt svar, bugge-jenta!

Og vet du, sønnen vår har alle disse krteriene du nevner. Det er som å lese om han! Likevel vil ikke skolen melde opp til ppt - enda. Nå begynner han i 4. klasse.

Jeg har visst hele tiden at noe er "galt" - helt siden gutten var 3 år. Men jeg kommer ingen vei. Faren, min ektefelle, nekter for at noe er galt, han sier det er en modningsak.

Og lærerinna hans er egentlig enig med meg, men vil vente og se det an... Det vil ikke jeg, for gutten risikerer å få store hull i skolegangen, bli skoletaper og å få psykososiale problemer. Han er en engstelig og usikker gutt. Angst for forandringer (f. eks. kjøp av ny sofa og salongbord...).

Jeg vet sannelig ikke. Hva ville du gjort, hvis det var din sønn?

Hei!

Det er ikke slik at det er skolen som må melde han opp. Det kan du selv gjøre. Jeg vet om folk som har gjort det selv når skolen har vært treig. Og fikk diagnose ADHD kombinert type.

Men jeg tror du må ha med deg mannen din på det. Jeg tror det må være samtykke fra begge foreldre før en utredning. Hadde det vært meg ville jeg nok prøvd å overbevise mannen min om at det hadde vært lurt å utredes. Er det en modningssak slik han tror, får dere i tilfelle bekreftet det. Er det det ikke, kan for eksempel medisiner hjelpe sønnen din til et bedre liv. Eller bedre tilrettelegging, fordi mennesker rundt ham forholder seg mer til den kunnskapen det er om ADD. (Å snakke om medisiner er vel neppe klokt på dette stadiet forøvrig). Har han ADHD, er det bedre å vite det så fort som mulig, og mange med uopppmerksom type får sent hjelp fordi det kan tolkes lettere til andre ting enn et barn som opplagt er hyperaktiv.

En god bok om ADHD, på mange plan, og som jeg hadde som pensum på spes.peden, er "kan de ikke bare ta seg sammen". Om barn og unge med ADHD og Tourette syndrom( det som skrives om Tourette

syndrom er ganske avgrenset så det er lett å plukke ut om en vil) Skrevet av Lisbeth Iglum Rønhovde. En bok som også gir en gode råd i tillegg til kunnskap.

vennlig hilsen

[org]

Hei!

Det er ikke slik at det er skolen som må melde han opp. Det kan du selv gjøre. Jeg vet om folk som har gjort det selv når skolen har vært treig. Og fikk diagnose ADHD kombinert type.

Men jeg tror du må ha med deg mannen din på det. Jeg tror det må være samtykke fra begge foreldre før en utredning. Hadde det vært meg ville jeg nok prøvd å overbevise mannen min om at det hadde vært lurt å utredes. Er det en modningssak slik han tror, får dere i tilfelle bekreftet det. Er det det ikke, kan for eksempel medisiner hjelpe sønnen din til et bedre liv. Eller bedre tilrettelegging, fordi mennesker rundt ham forholder seg mer til den kunnskapen det er om ADD. (Å snakke om medisiner er vel neppe klokt på dette stadiet forøvrig). Har han ADHD, er det bedre å vite det så fort som mulig, og mange med uopppmerksom type får sent hjelp fordi det kan tolkes lettere til andre ting enn et barn som opplagt er hyperaktiv.

En god bok om ADHD, på mange plan, og som jeg hadde som pensum på spes.peden, er "kan de ikke bare ta seg sammen". Om barn og unge med ADHD og Tourette syndrom( det som skrives om Tourette

syndrom er ganske avgrenset så det er lett å plukke ut om en vil) Skrevet av Lisbeth Iglum Rønhovde. En bok som også gir en gode råd i tillegg til kunnskap.

vennlig hilsen

Ja, den boka er på pensumlista vår også.

Temaet er interessant. Man møter mange slike barn ute i skolen. De blir lett glemt.

Jeg har ringt ppt i dag, og snakket med skolens kontaktperson. Hun tar saken. Vi har jo vært i kontakt med ppt før, med hensyn til logoped og fysioterapeut.

Det var snakk om å melde opp da, i 2004, men vi (les: far) ville avvente situasjonen litt. Ja, nå har vi ventet. Sønnen har hatt delvis stor fremgang, men det er fortsatt sprik mellom han og klassekameratene.

Det er jo litt urettferdig å sammenlikne et barn mot et annet, men likevel gjøres jo dette. Det er helt naturlig.

Som du sier, bugge-jenta, så er det viktig å få klarhet i om det er en diagnose eller ikke. Medisinering tviler jeg sterkt på at det blir snakk om.

Jeg har bare hatt spes. ped. ei uke nå, så det er mulig jeg har misforstått. Er det så at ad/hd -medisiner fjerner bare hyperaktiviteten? I vår sønns tilfelle er det ingen hyperaktivitet å fjerne. Han er jo så rolig.

Jeg mener å ha hørt at medisinering kan... hm... skal vi se... vanskelig å ordlegge seg...kan "skape" angst? For når hyperaktiviteten blir borte, forstår barna bedre sin egen utilstrekkelighet. Og derved kan de få angst, depresjoner, selvmordstanker (!) osv. Stemmer det, eller tuller jeg her?

Nå er gutten meldt opp, av meg. PP-tjenesten ringte skolen etterpå, og snakket med lærerinna. Hun bekreftet i og forseg min historie, men sa også at det i fjor var bedring. Hun har naturligvis ikke fått vurdert ham i år.

Men han havner på venteliste, så den vurderingen har hun god tid til å ta.

Jeg vet ikke om jeg har gjort det rette her. Veldig usikker, faktisk.

[bugge -jenta]

Ja, den boka er på pensumlista vår også.

Temaet er interessant. Man møter mange slike barn ute i skolen. De blir lett glemt.

Jeg har ringt ppt i dag, og snakket med skolens kontaktperson. Hun tar saken. Vi har jo vært i kontakt med ppt før, med hensyn til logoped og fysioterapeut.

Det var snakk om å melde opp da, i 2004, men vi (les: far) ville avvente situasjonen litt. Ja, nå har vi ventet. Sønnen har hatt delvis stor fremgang, men det er fortsatt sprik mellom han og klassekameratene.

Det er jo litt urettferdig å sammenlikne et barn mot et annet, men likevel gjøres jo dette. Det er helt naturlig.

Som du sier, bugge-jenta, så er det viktig å få klarhet i om det er en diagnose eller ikke. Medisinering tviler jeg sterkt på at det blir snakk om.

Jeg har bare hatt spes. ped. ei uke nå, så det er mulig jeg har misforstått. Er det så at ad/hd -medisiner fjerner bare hyperaktiviteten? I vår sønns tilfelle er det ingen hyperaktivitet å fjerne. Han er jo så rolig.

Jeg mener å ha hørt at medisinering kan... hm... skal vi se... vanskelig å ordlegge seg...kan "skape" angst? For når hyperaktiviteten blir borte, forstår barna bedre sin egen utilstrekkelighet. Og derved kan de få angst, depresjoner, selvmordstanker (!) osv. Stemmer det, eller tuller jeg her?

Nå er gutten meldt opp, av meg. PP-tjenesten ringte skolen etterpå, og snakket med lærerinna. Hun bekreftet i og forseg min historie, men sa også at det i fjor var bedring. Hun har naturligvis ikke fått vurdert ham i år.

Men han havner på venteliste, så den vurderingen har hun god tid til å ta.

Jeg vet ikke om jeg har gjort det rette her. Veldig usikker, faktisk.

Hei igjen!

Ingen ekspert på emnet bare så det er sagt. Det sier jo seg selv siden ingen er ekspert på det når alt kommer til alt. Det er et komplisert område.

En stor prosentandel av barn med ADHD kan ha tilleggsproblemer eller lidelser. Hva som er en del av lidelsen, eller et tilleggsproblem, for eksempel angst og depresjon, kan være vanskelig å si i mange tilfeller. Jeg tror det er sant at en del opplever at ved å forstå bedre sin egen situasjon for eksempel gjennom medisiner kan det utløses angst og depresjon. Men jeg er like sikker på at å leve med de plagene det er å ha ADHD i sine ulike former kan også utløse angst og depresjon.

Jeg har forstått det slik at medisinering kan hjelpe for alle former for ADHD, ikke bare hyperaktivitet.

Det må alltid veies opp virkning mot bivirkning, og barn skal være uten i perioder for å være sikker på at virkning virkelig er der av medisinen. Og virkning handler mest om hva som skjer inne i mennesket, inne i barnet, enn det som er så tydelig for omgivelsene. Som at barnet blir roligere og slike ting som media legger seg slik opp i.

Vh

Det er godt du har denne boka på pensumlista. Jeg vet ikke om noen som ikke virkelig har hatt stort utbytte av den. Og den tar opp ADHD i forhold til sekundære lidelser, noe mange bøker om ADHD ikke gjør.

[org]

Hei igjen!

Ingen ekspert på emnet bare så det er sagt. Det sier jo seg selv siden ingen er ekspert på det når alt kommer til alt. Det er et komplisert område.

En stor prosentandel av barn med ADHD kan ha tilleggsproblemer eller lidelser. Hva som er en del av lidelsen, eller et tilleggsproblem, for eksempel angst og depresjon, kan være vanskelig å si i mange tilfeller. Jeg tror det er sant at en del opplever at ved å forstå bedre sin egen situasjon for eksempel gjennom medisiner kan det utløses angst og depresjon. Men jeg er like sikker på at å leve med de plagene det er å ha ADHD i sine ulike former kan også utløse angst og depresjon.

Jeg har forstått det slik at medisinering kan hjelpe for alle former for ADHD, ikke bare hyperaktivitet.

Det må alltid veies opp virkning mot bivirkning, og barn skal være uten i perioder for å være sikker på at virkning virkelig er der av medisinen. Og virkning handler mest om hva som skjer inne i mennesket, inne i barnet, enn det som er så tydelig for omgivelsene. Som at barnet blir roligere og slike ting som media legger seg slik opp i.

Vh

Det er godt du har denne boka på pensumlista. Jeg vet ikke om noen som ikke virkelig har hatt stort utbytte av den. Og den tar opp ADHD i forhold til sekundære lidelser, noe mange bøker om ADHD ikke gjør.

Takk for at du tar deg tid!

[bugge -jenta]

Takk for at du tar deg tid!

Lykke til med valget du/dere har tatt. Håper ting ordner seg bra for dere alle, både barn og voksne.

Vh

[Terka]

Ja, den boka er på pensumlista vår også.

Temaet er interessant. Man møter mange slike barn ute i skolen. De blir lett glemt.

Jeg har ringt ppt i dag, og snakket med skolens kontaktperson. Hun tar saken. Vi har jo vært i kontakt med ppt før, med hensyn til logoped og fysioterapeut.

Det var snakk om å melde opp da, i 2004, men vi (les: far) ville avvente situasjonen litt. Ja, nå har vi ventet. Sønnen har hatt delvis stor fremgang, men det er fortsatt sprik mellom han og klassekameratene.

Det er jo litt urettferdig å sammenlikne et barn mot et annet, men likevel gjøres jo dette. Det er helt naturlig.

Som du sier, bugge-jenta, så er det viktig å få klarhet i om det er en diagnose eller ikke. Medisinering tviler jeg sterkt på at det blir snakk om.

Jeg har bare hatt spes. ped. ei uke nå, så det er mulig jeg har misforstått. Er det så at ad/hd -medisiner fjerner bare hyperaktiviteten? I vår sønns tilfelle er det ingen hyperaktivitet å fjerne. Han er jo så rolig.

Jeg mener å ha hørt at medisinering kan... hm... skal vi se... vanskelig å ordlegge seg...kan "skape" angst? For når hyperaktiviteten blir borte, forstår barna bedre sin egen utilstrekkelighet. Og derved kan de få angst, depresjoner, selvmordstanker (!) osv. Stemmer det, eller tuller jeg her?

Nå er gutten meldt opp, av meg. PP-tjenesten ringte skolen etterpå, og snakket med lærerinna. Hun bekreftet i og forseg min historie, men sa også at det i fjor var bedring. Hun har naturligvis ikke fått vurdert ham i år.

Men han havner på venteliste, så den vurderingen har hun god tid til å ta.

Jeg vet ikke om jeg har gjort det rette her. Veldig usikker, faktisk.

Vil bare smette inn en kommentar her ang. hva medisinen gjør når barnet ikke er hyperaktivt (noe som gjelder både din og min sønn)

Min sønn har BARE den uoppmerksomme delen av ADHD, altså ADD. Han er heller ikke impulsiv.

Medisin er det tiltaket som har hjulpet ham best opp gjennom årene.

Han sier selv at den gjør at han mye lettere klarer å sette i gang med kjedelige ting, han orker å jobbe sammenhengende over tid, og han lar seg ikke så lett distrahere.

Han bruker bare medisin i skolesammenheng.

[Gjest mamma'n hans]

Ja, den boka er på pensumlista vår også.

Temaet er interessant. Man møter mange slike barn ute i skolen. De blir lett glemt.

Jeg har ringt ppt i dag, og snakket med skolens kontaktperson. Hun tar saken. Vi har jo vært i kontakt med ppt før, med hensyn til logoped og fysioterapeut.

Det var snakk om å melde opp da, i 2004, men vi (les: far) ville avvente situasjonen litt. Ja, nå har vi ventet. Sønnen har hatt delvis stor fremgang, men det er fortsatt sprik mellom han og klassekameratene.

Det er jo litt urettferdig å sammenlikne et barn mot et annet, men likevel gjøres jo dette. Det er helt naturlig.

Som du sier, bugge-jenta, så er det viktig å få klarhet i om det er en diagnose eller ikke. Medisinering tviler jeg sterkt på at det blir snakk om.

Jeg har bare hatt spes. ped. ei uke nå, så det er mulig jeg har misforstått. Er det så at ad/hd -medisiner fjerner bare hyperaktiviteten? I vår sønns tilfelle er det ingen hyperaktivitet å fjerne. Han er jo så rolig.

Jeg mener å ha hørt at medisinering kan... hm... skal vi se... vanskelig å ordlegge seg...kan "skape" angst? For når hyperaktiviteten blir borte, forstår barna bedre sin egen utilstrekkelighet. Og derved kan de få angst, depresjoner, selvmordstanker (!) osv. Stemmer det, eller tuller jeg her?

Nå er gutten meldt opp, av meg. PP-tjenesten ringte skolen etterpå, og snakket med lærerinna. Hun bekreftet i og forseg min historie, men sa også at det i fjor var bedring. Hun har naturligvis ikke fått vurdert ham i år.

Men han havner på venteliste, så den vurderingen har hun god tid til å ta.

Jeg vet ikke om jeg har gjort det rette her. Veldig usikker, faktisk.

Hei!

Du spør om selvmordstanker. Hos oss har vi ikke brukt medisiner, fordi far ikke vil. Likevel gikk gutten vår med selvmordstanker hele sitt 11. leveår... Leser i Christoffer Gillbergsbok "Ett barn i hver klasse" at dette er vanlig i denne alderen, jfr. blant annet s.60. Han skriver at ca.50% av 10-åringene med adhd er deprimerte, og han skriver at omgivelsene ofte tolker dette psykologisk og ikke forstår at det ligger en nevrologisk lidelsen i bunnen. BUP burde være riktig hjelpeinstans - men det er fremdeles stor kunnskapsmangel, noe jeg kan underskrive på for vår del, i hvert fall.

Det han skriver (s.60) er at om de ikke får hjelp, verken med læreproblemer eller psykologisk, kan det føre til "minkende selvtillit, depresjon, selvmordstanker, tilpasningsproblemer" mm.

På side 38 i samme bok beskriver han de "våkenhetsproblemer" barna vår har. Han forklarer det som når vi over flere døgn (f.eks. eksamen?) ikke har fått nok søvn "-og så forsøker å gå tilsengs for å sove. Man får ofte store problemer med å trappe ned, og ikke sjelden setter man igang en eller annen planløs aktivitet som av andre kan oppfattes som meningsløs overaktivitet. En kopp svart kaffe som øker våkenheten kan få kroppen til å falle til ro, og føre til at innsovningen skjer uten problemer."

Medisiner for adhd virker på måte som koffein: medisinene "høyner våkenheten i nervesystemet" til et mer normalt nivå og de kan klarer mange aktiviteter bedre. Man kan jo bare tenke på overtrøtte unger og sammenligne med adhd-atferd, så ser man jo parallellene?

Jeg anbefaler denne boka, den beskriver så mye av problematikken og da jeg leste den, gråt jeg, ja, det gjør jeg framdeles.

Husk at dette er en arvelig lidelse. Hos oss har det, da jeg endelig skjønte hva det var, gått opp for meg hvor mange av fars slektninger, ham selv også, som nok har lidelsen, og som med stor innsats likevel har "klart seg" her i livet. Far blånekter for at det er noe problem med hans barn, og sier alt er i mitt hode. Han nekter medisinering og utredning, og dermed får vi ikke gjort det, uten at han mister foreldreretten først. Så her slår lovverket tilbake og det er barna det går ut over. (Lov om Psykisk helsevern, tror jeg det er).

Jeg forstår far. Han har nok hele livet fått signaler om at han "bommer" og ikke forstår, misforstår, kommer opp i krangler - etc.etc. Han har heller ikke papirer på utdannelser fordi han aldri har kommet seg gjennom noen skole, men klarer seg likevel. Han er med andre ord dyktig.

Det er klart at når jeg nå kommer "drassende" med en diagnose, som jo sier at de gangene det har krasjet opp gjennom livet hans, _kan_ det faktisk tenkes at det var han som hadde misfortått noe, og ikke resten av verden som er gal (hans forklaring på alle krasj) - så er det truende. Det går på selvbildet løs.

Tenk deg selv - dersom BUP skulle konkludere med at det er dine oppdragelsesmetoder som er skyld i guttens problemer - da ville du også forsøke alle andre forklaringer først, ikke sant? Jeg tror diagnosen er like skremmende for voksne som en slik "dom" over oss som mor er. Så det _kan_ være noe slikt som forklarer fars motstand?

Men ellers er det ganske vanlig, hører jeg, at fedre ikke liker diagnoser på sine barn og synes det kan skade barnet. Så jeg er helt enig i argumentet om at en utredning jo vil gi far rett - ? At det er _du_ som behøver å høre fra BUP/ppt hva _du_ kan gjøre annerledes for å hjelpe barnet ditt.Så derfor er utredning bra, for da kan _du_ og skolen får profesjonell oppfølging så barnet deres klarer seg bedre?

En annen ting - det er klart at når du har "tipset" lærer om muligheten for adhd eller add, vil en god lærer foreta endringer i måten hun møter ditt barn på. F.eks. passe bedre på at barnet får og oppfatter beskjeder, plassere barnet slik i klasserommet at det oppfatter bedre, gi mer oppmerksomhet slik at barnet inspireres til økt innsats og konsentrasjon osv. osv. Så det at barnet ditt gjør det bedre i en periode, kan jo ha sammenheng med dette. Eller det kan være at barnet gjør et utviklingmessig hopp akkurat nå - slik noen unger vokser ekstra mye en sommer eller plutselig lærer å svømme, ikke sant?

Så følg magefølelsen din. Selv sitter jeg nå med et udignostisert barn med elendige ungdomsskolekarakterer, som vil få de aller største problemer med å komme seg videre etter 10. I tillegg har han lav selvtillit, klarer ikke motivere seg selv, irriterer sine lærere slik at karakterer og oppmerksomhet blir negative, men uten diagnose så må han selv bære "skylda" for at det er slik. Hadde gutten min hatt en diagnose, kunne jeg lettere ha "slått i bordet" og forlangt at hans lærere tok hensyn til hans usynlige, men akk så irriterende, handicap. Jeg tror det ville fått dem til å oppfatte ham annerledes og å hjelpe og inspirere ham mer. Det gjør ikke saken bedre at faren bare rister på hodet og sier "det er ikke mitt problem!" og "vil han ikke, så vil han ikke, så får han lære på den harde måten!" Du kan si, det er nesten gutten min og meg mot resten av verden... Det er en tung bør for en 15-åring å bære - å være "sent modnet" - fremdeles.

Så finn ut hva problemet er - slik at hvis han har add, kan "skylda" flyttes bort fra barnet og far og mor og heller bli et handicap man kan ta som en utfordring. Det er veldig, veldig tungt å _ikke_ ha diagnosen, også.

Jo nærmere barnet er tenårene, jo mer belastende vil en diagnose være, så jo tidligere barnet får den, jo bedre vil han akseptere den. Det er også en grunn til å få det unna nå. Det er også en fordel å få til utredning mens du og din mann er venner og partnere - jeg tenker ofte at hvis BUP hadde stilt diagnosen mens min mann og jeg framdeles var lykkelige sammen, ville han kanskje ikke bare hjulpet barnet sitt, men kanskje til og med fått hjelp selv. Nå er det "stillingskrig" hos oss og umulig å få til utredning før barnet selv vil, 16 år gammelt. Du kan jo tro han har lyst på utredning når han er så gammel og har hørt fars kritikk av min dømmekraft i de siste 6... Så smi mens jernet er varmt - og lykke til!

[Gjest mamma'n hans]

Jeg ringer med en gang.

Men det er da vel ikke typisk ad/hd å gråte et kvarter for at vi skal kjøpe nytt bord? Eller ta til tårene for hull på de beste sokkene - slik at de blir kastet? Mange slike eksempler.

Hei - joda, vi er også kjent med det å hate forandringer, lage trøbbel i klassen hvis det kommer uanmeldt vikar, hvis han vet om vikaren på forhånd, venter han til siste øyeblikk før han skal gå til skolen, og nekter å gå. Ikke tale om. Med stram tidsramme for familien om morgenen, blir jo dette en katastrofe!

Jeg har også vært med på utallige skoleturer, dagsturer o.lign. fordi han ikke vil gå på noe nytt. En gang løp han rundt hele kvartalet med meg og læreren etter seg...dumt. Han sier ikke noe før i siste øyeblikk, da setter han seg helt på bakbeina og blånekter.

Å gå på trening uten følge var utenkelig før han var 12 - etterhvert har han fått en kamerat han kan avtale å gå sammen med, slik at han kommer seg avgårde i hvert fall når kameraten går.

Som liten pleide nekte å gå i barnehagen, husker jeg, hvis sokkene hans hadde sømmer inni. Det var umulig å få ham til å kle på seg i det hele tatt før han visste om sokkene var gode å ha på foten. Den dag i dag lider han nok av "taktil skyhet" - altså liker ikke å bli tatt på. Han reagerer med sinne om jeg kommer nær ham. Det gjorde faren hans, også, husker jeg godt. Å stryke ham over kinnet som uttrykk for ømhet kunne skape de største krangler. Også fordi det er vondt å bli jaget når man mente godt, naturligvis. Både far og sønn bruker minst hele senga mens de sover - jeg tror det kan komme av at berøring f.eks. av dynen, selv i søvne får dem til å vri og vende mye på seg?

Slå opp på David Beckham

http://www.dailymail.co.uk/pages/live/articles/showbiz/showbiznews.html?in_article_id=381802&in_page_id=1773 eller http://www.ananke.no/vis_artikler.asp

Det handler om tvangslidelser,OCD, som særlig forbindes med Tourette, men også forekommer en god del ved adhd.

Igjen - lykke til!

[org]

Hei!

Du spør om selvmordstanker. Hos oss har vi ikke brukt medisiner, fordi far ikke vil. Likevel gikk gutten vår med selvmordstanker hele sitt 11. leveår... Leser i Christoffer Gillbergsbok "Ett barn i hver klasse" at dette er vanlig i denne alderen, jfr. blant annet s.60. Han skriver at ca.50% av 10-åringene med adhd er deprimerte, og han skriver at omgivelsene ofte tolker dette psykologisk og ikke forstår at det ligger en nevrologisk lidelsen i bunnen. BUP burde være riktig hjelpeinstans - men det er fremdeles stor kunnskapsmangel, noe jeg kan underskrive på for vår del, i hvert fall.

Det han skriver (s.60) er at om de ikke får hjelp, verken med læreproblemer eller psykologisk, kan det føre til "minkende selvtillit, depresjon, selvmordstanker, tilpasningsproblemer" mm.

På side 38 i samme bok beskriver han de "våkenhetsproblemer" barna vår har. Han forklarer det som når vi over flere døgn (f.eks. eksamen?) ikke har fått nok søvn "-og så forsøker å gå tilsengs for å sove. Man får ofte store problemer med å trappe ned, og ikke sjelden setter man igang en eller annen planløs aktivitet som av andre kan oppfattes som meningsløs overaktivitet. En kopp svart kaffe som øker våkenheten kan få kroppen til å falle til ro, og føre til at innsovningen skjer uten problemer."

Medisiner for adhd virker på måte som koffein: medisinene "høyner våkenheten i nervesystemet" til et mer normalt nivå og de kan klarer mange aktiviteter bedre. Man kan jo bare tenke på overtrøtte unger og sammenligne med adhd-atferd, så ser man jo parallellene?

Jeg anbefaler denne boka, den beskriver så mye av problematikken og da jeg leste den, gråt jeg, ja, det gjør jeg framdeles.

Husk at dette er en arvelig lidelse. Hos oss har det, da jeg endelig skjønte hva det var, gått opp for meg hvor mange av fars slektninger, ham selv også, som nok har lidelsen, og som med stor innsats likevel har "klart seg" her i livet. Far blånekter for at det er noe problem med hans barn, og sier alt er i mitt hode. Han nekter medisinering og utredning, og dermed får vi ikke gjort det, uten at han mister foreldreretten først. Så her slår lovverket tilbake og det er barna det går ut over. (Lov om Psykisk helsevern, tror jeg det er).

Jeg forstår far. Han har nok hele livet fått signaler om at han "bommer" og ikke forstår, misforstår, kommer opp i krangler - etc.etc. Han har heller ikke papirer på utdannelser fordi han aldri har kommet seg gjennom noen skole, men klarer seg likevel. Han er med andre ord dyktig.

Det er klart at når jeg nå kommer "drassende" med en diagnose, som jo sier at de gangene det har krasjet opp gjennom livet hans, _kan_ det faktisk tenkes at det var han som hadde misfortått noe, og ikke resten av verden som er gal (hans forklaring på alle krasj) - så er det truende. Det går på selvbildet løs.

Tenk deg selv - dersom BUP skulle konkludere med at det er dine oppdragelsesmetoder som er skyld i guttens problemer - da ville du også forsøke alle andre forklaringer først, ikke sant? Jeg tror diagnosen er like skremmende for voksne som en slik "dom" over oss som mor er. Så det _kan_ være noe slikt som forklarer fars motstand?

Men ellers er det ganske vanlig, hører jeg, at fedre ikke liker diagnoser på sine barn og synes det kan skade barnet. Så jeg er helt enig i argumentet om at en utredning jo vil gi far rett - ? At det er _du_ som behøver å høre fra BUP/ppt hva _du_ kan gjøre annerledes for å hjelpe barnet ditt.Så derfor er utredning bra, for da kan _du_ og skolen får profesjonell oppfølging så barnet deres klarer seg bedre?

En annen ting - det er klart at når du har "tipset" lærer om muligheten for adhd eller add, vil en god lærer foreta endringer i måten hun møter ditt barn på. F.eks. passe bedre på at barnet får og oppfatter beskjeder, plassere barnet slik i klasserommet at det oppfatter bedre, gi mer oppmerksomhet slik at barnet inspireres til økt innsats og konsentrasjon osv. osv. Så det at barnet ditt gjør det bedre i en periode, kan jo ha sammenheng med dette. Eller det kan være at barnet gjør et utviklingmessig hopp akkurat nå - slik noen unger vokser ekstra mye en sommer eller plutselig lærer å svømme, ikke sant?

Så følg magefølelsen din. Selv sitter jeg nå med et udignostisert barn med elendige ungdomsskolekarakterer, som vil få de aller største problemer med å komme seg videre etter 10. I tillegg har han lav selvtillit, klarer ikke motivere seg selv, irriterer sine lærere slik at karakterer og oppmerksomhet blir negative, men uten diagnose så må han selv bære "skylda" for at det er slik. Hadde gutten min hatt en diagnose, kunne jeg lettere ha "slått i bordet" og forlangt at hans lærere tok hensyn til hans usynlige, men akk så irriterende, handicap. Jeg tror det ville fått dem til å oppfatte ham annerledes og å hjelpe og inspirere ham mer. Det gjør ikke saken bedre at faren bare rister på hodet og sier "det er ikke mitt problem!" og "vil han ikke, så vil han ikke, så får han lære på den harde måten!" Du kan si, det er nesten gutten min og meg mot resten av verden... Det er en tung bør for en 15-åring å bære - å være "sent modnet" - fremdeles.

Så finn ut hva problemet er - slik at hvis han har add, kan "skylda" flyttes bort fra barnet og far og mor og heller bli et handicap man kan ta som en utfordring. Det er veldig, veldig tungt å _ikke_ ha diagnosen, også.

Jo nærmere barnet er tenårene, jo mer belastende vil en diagnose være, så jo tidligere barnet får den, jo bedre vil han akseptere den. Det er også en grunn til å få det unna nå. Det er også en fordel å få til utredning mens du og din mann er venner og partnere - jeg tenker ofte at hvis BUP hadde stilt diagnosen mens min mann og jeg framdeles var lykkelige sammen, ville han kanskje ikke bare hjulpet barnet sitt, men kanskje til og med fått hjelp selv. Nå er det "stillingskrig" hos oss og umulig å få til utredning før barnet selv vil, 16 år gammelt. Du kan jo tro han har lyst på utredning når han er så gammel og har hørt fars kritikk av min dømmekraft i de siste 6... Så smi mens jernet er varmt - og lykke til!

Takk for nydelig innlegg!

[Gjest Bombastic]

Vi har en sånn gutt. Noen ganger skulle jeg ønske han hadde et mer synlig handicap, for da ville vi kanskje fått hjelp.

Forøvrig kan det lokale BUPP brenne i h*** - skal man få hjelp fra den kanten må man nok ta de ansatte som gisler for å ha underskriftene deres. Resten av jobben må man belage seg på å gjøre selv. Ignorante fehuer (

[org]

Vi har en sånn gutt. Noen ganger skulle jeg ønske han hadde et mer synlig handicap, for da ville vi kanskje fått hjelp.

Forøvrig kan det lokale BUPP brenne i h*** - skal man få hjelp fra den kanten må man nok ta de ansatte som gisler for å ha underskriftene deres. Resten av jobben må man belage seg på å gjøre selv. Ignorante fehuer (

Kunne du utdypt svaret ditt litt mer? Hvorfor er bup så ... dårlig?

[Gjest Bombastic]

Kunne du utdypt svaret ditt litt mer? Hvorfor er bup så ... dårlig?

Fordi vi har stanga hue i veggen der i lange tider og ingen har vært interessert i oss. De sa gutten hadde trekk av både det ene og det andre, men hjelpe oss ville de ikke. Jeg har ingenting til overs for de husflidkledte nikkedokkene hos BUPP her i området. Hvordan det er ellers i landet aner jeg jo ikke,men her betaler man i alle fall ut seks lønninger uten å få noe igjen for det.

[org]

Fordi vi har stanga hue i veggen der i lange tider og ingen har vært interessert i oss. De sa gutten hadde trekk av både det ene og det andre, men hjelpe oss ville de ikke. Jeg har ingenting til overs for de husflidkledte nikkedokkene hos BUPP her i området. Hvordan det er ellers i landet aner jeg jo ikke,men her betaler man i alle fall ut seks lønninger uten å få noe igjen for det.

Takk for svaret.

Håper dere finner ut av det!

[Gjest fiili]

Vil bare smette inn en kommentar her ang. hva medisinen gjør når barnet ikke er hyperaktivt (noe som gjelder både din og min sønn)

Min sønn har BARE den uoppmerksomme delen av ADHD, altså ADD. Han er heller ikke impulsiv.

Medisin er det tiltaket som har hjulpet ham best opp gjennom årene.

Han sier selv at den gjør at han mye lettere klarer å sette i gang med kjedelige ting, han orker å jobbe sammenhengende over tid, og han lar seg ikke så lett distrahere.

Han bruker bare medisin i skolesammenheng.

leser ditt innlegg og su sier sønnen din bare bruker medisin i skolesammenheng. Vil det si ikke i helger og ferier og kanskje en mindre dose på hverdagene?

har en sønn som har ADD og skal begynne med medisiner om ikke så lenge. så jeg lurer litt på det.

takk

[Gjest Mahuk]

Gå inn på wwwnfhm.org og

www.neurozym.com.

Her vil du finne mye interessant dersom det er AD