Barna vokser til

[tanum1365381009]

Hei

Jeg har i perioder vært ivrig leser her. Innimellom har jeg også falt for fristelsen til å skrive en kommentar eller to...

Jeg har store barn nå, og er i en helt annen fase av livet enn mange som venter på tildeling og godkjenning og alt man venter på med skrekkblandet fryd når man er i den delen av prosessen.

Men det er sikkert flere av dere "gamle" som fortsatt leser denne siden, men som kanskje har andre tema som fyller hverdagen? Med tre kjempeaktive unger i alderen 16 - 8 opplever jeg at tiden av og til (nesten) ikke strekker til... Tidsklemma er en realitet, selv om eldstemann nå er noe mere selvtransporterende til trening oa. Det har gått veldig bra med ungene så langt, selv om vi har møtt på ulike hindre underveis i forhold til tilknytningsproblematikk og lærevansker, problemer med å bli hørt i skolesystemet (spesielt ungdomsskolen), og misforståtte tanker om hvor "flinke" vi er....

Andre??

[Gjest tidligere "star" nå tenåringsmamma]

Ja, tiden flyr! Barna her er også store 9-13, og det er nye og spennende utfordringer ved det å være mamma! Det er ikke så ofte jeg er her inne heller, lenger, men en gang i blant kikker jeg inn. Det er ikke så mange av de "gamle" kjente å se her lenger; i hvertfall ikke fra den aller tidligste DOL-perioden.

Jeg ønsker i alle fall å hilse til alle - både "gamle" og nyere dolere!

[trompet]

Ja, tiden flyr! Barna her er også store 9-13, og det er nye og spennende utfordringer ved det å være mamma! Det er ikke så ofte jeg er her inne heller, lenger, men en gang i blant kikker jeg inn. Det er ikke så mange av de "gamle" kjente å se her lenger; i hvertfall ikke fra den aller tidligste DOL-perioden.

Jeg ønsker i alle fall å hilse til alle - både "gamle" og nyere dolere!

Ja det er som jeg sa lengere nede, tiden går så alt for fort , og etter at en får barn så virker det som om den går enda fortere. Nå har jeg ikke lenger små barn , men det føles som om jeg fremdeles er i den fasen når jeg leser her. Tanker å følelser er der fremdeles. Heldigvis . barna ble fort tenåringer, å det er jo det vi strever etter at de skal vokse opp å bli trygge å få det bra. Nå trenger de ikke oss på samme måte som før. men de trenger at vi er der for dem , uansett hva de måtte ha på hjertet.

Ja.. så blir vi også eldere å går inn i nye faser i livet som også kan bli spennede, å så har vi jo en fin familie å forholde oss til, som også vekker følelser å varme i oss "fosiler"

[Gjest nnn idag]

Hei, ja det går fort. Jeg synes det ikke er lenge siden hentereisene, men det er det.

De blir unge og jeg blir gammel.

Skole er litt vanskelig, for skolen sier alltid 'vent og se'.

Og det er alltid to sider, og ditt barn er ikke feilfritt.

Hvor langt i løypa er du, tanum? Har du flere erfaringer å dele med oss? Evt under annet nick.

Takk, hilsen

[tanum1365381009]

Hei, ja det går fort. Jeg synes det ikke er lenge siden hentereisene, men det er det.

De blir unge og jeg blir gammel.

Skole er litt vanskelig, for skolen sier alltid 'vent og se'.

Og det er alltid to sider, og ditt barn er ikke feilfritt.

Hvor langt i løypa er du, tanum? Har du flere erfaringer å dele med oss? Evt under annet nick.

Takk, hilsen

Hei

Jeg vil gjerne ha en dialog rundt tema "barna vokser til". Jeg ser at vi har en situasjon hjemme hos oss, som etterhvert har blitt ugrei. Våre to yngste unger har ingen spesielle problemer i livet sitt, snarere tvert i mot. Dette har ført til at de på mange områder er i ferd med å hente inn den eldste. Dette fører til mange tapsopplevelser, og en avvisning av søsken. Heldigvis har de hverandre, og en stor porsjon overbærenhet med sitt eldste søsken. Jeg har oppigjennom årene funnet ut at jeg har måttet forklare litt om hvorfor det er slik, og at ikke alle har det like lett som dem. Dette har jeg prøvd å gjøre uten å stakkarsliggjøre eldstemann, men det ligger jo en fare for det der.....

Jeg har slitt med å få hjelp i systemet. Barneskolen så noen sentrale utfordringer, og tok ansvar. Ekstraundervisning, gruppeundervisning og tilrettelagte lekser, dette gjorde de uten vedtak. Det viste seg å være dumt gjort, for da ungdomsskolen ble aktuelt, var det umulig å få noe mere hjelp. Vi endte opp med å prise oss selv at vi hadde ressurser til selv å hjelpe, det vil si betale for tilrettelagt undervisning utenfor skoletiden. Men man blir ikke spesielt populær av slikt, hverken på skolen eller hos ungen. Hvem vil vel ha mere skole????

Nå er videregående vår skole og her er hjelpeapparatet mye mere synlig tilstede. Viljen til å støtte, bidra og lytte til oss er stor og hyggelig.