Hva sier dere til barna deres for å forhindre at de blir utsatt for overgrep?

[Gjest en doler som lurer]

jeg leser en bok nå om seksuelle overgrep mot barn, og de følger det kan få for barn. Har ikke barn selv.

Dere som har barn, hva sier dere til dem når det er snakk om kropp og hva er ok og ikke ok i den sammenhengen?

og lærer barna noe om dette på skolen?.

[puppola]

Å forhindre at barn blir utsatt for overgrep er vel ikke så lett- jeg mener er det en pedofil i nærheten så kan de sikkert sine metoder for å lure barna uansett!

Det jeg tror man kan gjøre er å lære barna at deres kropp er deres og at de må lære seg å sette grenser for seg selv. Dette kan være med på at de ikke utsettes kanskje men det er jo uansett ikke barnas ansvar å ikke bli utsatt for uønsket oppmerksomhet. Tror det er viktig å bevisstgjøre barna i forhold til at de bestemmer over egen kropp og samtidig at det er greit at de sier fra hvis det skjer noe de ikke liker. Da må man jo selvfølgelig som voksen også akseptere at ikke barna vil klemme tante tutta eller sitte på fanget til onkel odin! Synes altfor mange voksne "innvaderer" barn både med klemmer, tar de på fanget m.m når barna ikke vil! Skjerp dere voksne!

[Gjest doler som lurer]

Å forhindre at barn blir utsatt for overgrep er vel ikke så lett- jeg mener er det en pedofil i nærheten så kan de sikkert sine metoder for å lure barna uansett!

Det jeg tror man kan gjøre er å lære barna at deres kropp er deres og at de må lære seg å sette grenser for seg selv. Dette kan være med på at de ikke utsettes kanskje men det er jo uansett ikke barnas ansvar å ikke bli utsatt for uønsket oppmerksomhet. Tror det er viktig å bevisstgjøre barna i forhold til at de bestemmer over egen kropp og samtidig at det er greit at de sier fra hvis det skjer noe de ikke liker. Da må man jo selvfølgelig som voksen også akseptere at ikke barna vil klemme tante tutta eller sitte på fanget til onkel odin! Synes altfor mange voksne "innvaderer" barn både med klemmer, tar de på fanget m.m når barna ikke vil! Skjerp dere voksne!

nå er det jo slik at de fleste overgrep begås av personer som barnet kjenner, og som er i nærmeste omgangskrets. Tanken om menn som lusker i buskene, står ikke for den største statistikken.

jeg lurer derimot på hvor konkret man skal være når man forteller barn om kropp og at de har rett til å bestemme selv. Det er jo ikke alle barn som forstår helt hvorfor de har rett til å verne om sin egen kropp.

[PieLill]

Måtte det aldri skje!!!

Jeg snakker ikke med barna mine om skumle voksne som gjør ditt og datt. Jeg har null tro på at dette har noen effekt. Om jeg advarer barnet mot 1000 forskjellige situasjoner, er det 10.000 jeg ikke har fått advart mot. Mest sannsynlig vil jeg gjøre dem uttrygge til ingen nytte.

For det første satser jeg på at de skal få et sunt forhold til egne og andres grenser. Fra de har vært ganske små har jeg f.eks. kilt dem og sagt at de må si stopp når de ikke vil mer. Det er deres kropp og de bestemmer over den. Det blir en morsom øvelse i grensesetting. Etter hvert begynner barna selv å reagere på grenseovertredelser og si klart ifra. De blir også møtt med et tilsvarende krav om å respektere andres grenser.

Det fine med å gjøre slike ting er, at barnet tydelig gis rett til å si stopp, samtidig som det ikke er barnets feil om noen tramper over. Det blir alltid "overtramperen" som er "synderen". Vi slipper en du-greide-ikke-å-si-ifra-problematikk.

For det andre lærer jeg dem at noen ting er mer private enn andre, også hva kroppen angår.

For det tredje forsøker jeg så godt jeg kan å ikke møte dem med kritikk og fordømmelse når de forteller meg noe, hva det enn er. Etter beste evne prøver jeg å gjøre terskelen til å snakke med meg om vanskelige ting så lav som mulig.

For det fjerde legger jeg ikke fingrene imellom for å si helt klart ifra om hva som er rett og galt i en situasjon der en voksen er ugrei. Det er ikke alltid hensiktsmessig å irettesette den voksne, akkurat som jeg ikke alltid vil irettesatt et barn. Men barna skal ha helt klart for seg at jeg stiller strengere krav til voksen adferd enn et barns. Og at jeg forventer at voskne ikke missbruker sin voksenmakt overfor barn.

Om en voksen bestemmer seg for missbruke et barn, og det ikke er noen andre voksne der til å stoppe det, er barnet der og da forsvarsløst. Måtte det aldri skje!

Men jeg tror at jo mer jeg får prentet inn av sunne relasjoner, selvrespekt, sunne grenser og verdier, jo letter vil det være for barnet å forstå at det den voksne gjør er galt. Dette sammen med hvor trygg barnet kjenner seg på å betro seg til meg eller andre omsorgspersoner, vil være et viktig bidrag i riktig rettning til å få avslørt og stoppet galskapen tidligst mulig. Det vil også gi et bedre utgangspunkt for å begrense skadene.

Sunn selvrespekt og sunne grenser, er en god ballast på de fleste områder av livet. Jeg håper jeg greier å formidle noe av dette til mine barn.

mvh

[jubalong70]

Foreløpig har ikke barna mine lært noe spesifikt om dette i barnehage eller skole.

Men vi har snakket om at det er de som bestemmer over sin egen kropp. Og at hvis noen gjør noe med kroppen deres som de ikke liker, skal de be dem stoppe, og gjerne si i fra til oss foreldre eller en annen voksen.

I dag snakket vi også litt om det å ha hemmeligheter. At hvis en hemmelighet er ekkel, så er det lov til å si det til en voksen.

[Gjest en doler som lurer]

Måtte det aldri skje!!!

Jeg snakker ikke med barna mine om skumle voksne som gjør ditt og datt. Jeg har null tro på at dette har noen effekt. Om jeg advarer barnet mot 1000 forskjellige situasjoner, er det 10.000 jeg ikke har fått advart mot. Mest sannsynlig vil jeg gjøre dem uttrygge til ingen nytte.

For det første satser jeg på at de skal få et sunt forhold til egne og andres grenser. Fra de har vært ganske små har jeg f.eks. kilt dem og sagt at de må si stopp når de ikke vil mer. Det er deres kropp og de bestemmer over den. Det blir en morsom øvelse i grensesetting. Etter hvert begynner barna selv å reagere på grenseovertredelser og si klart ifra. De blir også møtt med et tilsvarende krav om å respektere andres grenser.

Det fine med å gjøre slike ting er, at barnet tydelig gis rett til å si stopp, samtidig som det ikke er barnets feil om noen tramper over. Det blir alltid "overtramperen" som er "synderen". Vi slipper en du-greide-ikke-å-si-ifra-problematikk.

For det andre lærer jeg dem at noen ting er mer private enn andre, også hva kroppen angår.

For det tredje forsøker jeg så godt jeg kan å ikke møte dem med kritikk og fordømmelse når de forteller meg noe, hva det enn er. Etter beste evne prøver jeg å gjøre terskelen til å snakke med meg om vanskelige ting så lav som mulig.

For det fjerde legger jeg ikke fingrene imellom for å si helt klart ifra om hva som er rett og galt i en situasjon der en voksen er ugrei. Det er ikke alltid hensiktsmessig å irettesette den voksne, akkurat som jeg ikke alltid vil irettesatt et barn. Men barna skal ha helt klart for seg at jeg stiller strengere krav til voksen adferd enn et barns. Og at jeg forventer at voskne ikke missbruker sin voksenmakt overfor barn.

Om en voksen bestemmer seg for missbruke et barn, og det ikke er noen andre voksne der til å stoppe det, er barnet der og da forsvarsløst. Måtte det aldri skje!

Men jeg tror at jo mer jeg får prentet inn av sunne relasjoner, selvrespekt, sunne grenser og verdier, jo letter vil det være for barnet å forstå at det den voksne gjør er galt. Dette sammen med hvor trygg barnet kjenner seg på å betro seg til meg eller andre omsorgspersoner, vil være et viktig bidrag i riktig rettning til å få avslørt og stoppet galskapen tidligst mulig. Det vil også gi et bedre utgangspunkt for å begrense skadene.

Sunn selvrespekt og sunne grenser, er en god ballast på de fleste områder av livet. Jeg håper jeg greier å formidle noe av dette til mine barn.

mvh

takk for et tankevekkende svar. Akkurat dette med kiling kan jo være en grei måte å bevisstgjøre dem på egne grenser.

Jobber selv med barn som er funksjonshemmede. Mange av dem har tydeligvis ingen grenser. Er redd med tanke på hva de kan bli utsatt for.

[Åsemor]

Dette var en ekkel men allikevel interessant tråd... Håper det kommer flere fine svar.

Foreløpig gjør jeg ingenting annet enn å spørre frøkna mi om klem og nuss, og om hun ikke vil så sier jeg "nei, det er helt greit, det bestemmer du selv." Har ikke kommet så langt med meg selv at jeg klarer å si det samme når mormor og bestemor truer til seg en klem, men jeg jobber med saken.

[PieLill]

takk for et tankevekkende svar. Akkurat dette med kiling kan jo være en grei måte å bevisstgjøre dem på egne grenser.

Jobber selv med barn som er funksjonshemmede. Mange av dem har tydeligvis ingen grenser. Er redd med tanke på hva de kan bli utsatt for.

Er dette barn som har mye behov for hjelp med påkledning, personlig hygiene og andre ting som man vanligvis regner som privat når barna kommer opp i en viss alder?

Har ikke tenkt så mye over det før, men det må nok kreve ekstra oppmerksomhet og refleksjon og innarbeide sunne grenser, samtidig som barna er frarøvet muligheten til mange grenser og mye privatliv som er en selvfølge for de fleste andre.

Det er sikkert også fort gjort å bli hjemmeblind og glemme de små detaljene som markerer grensene som tross alt finnes, selv om barnet må ha hjelp til å gå på do og å dusje seg.

mvh

[Gemini]

takk for et tankevekkende svar. Akkurat dette med kiling kan jo være en grei måte å bevisstgjøre dem på egne grenser.

Jobber selv med barn som er funksjonshemmede. Mange av dem har tydeligvis ingen grenser. Er redd med tanke på hva de kan bli utsatt for.

Mange utviklingshemmede har jo lavere grad av forståelse for en rekke ting, så også hva som bør være privat og ikke. Men i mange tilfeller er det vel også snakk om at foreldrene og andre ikke har lært disse barna det.

Men at barna ofte er så utrolig prisgitt voksnes hjelp i langt flere situasjoner, ofte har et begrenset språk (i varierende grad), og flere andre faktorer, gjør at funksjonshemmede (fysisk og/eller psykisk) er langt mer utsatt for overgrep enn andre barn, dessverre. Husker ikke kilden(e), men har lest dette for noen år tilbake.

[Gemini]

Foreløpig har ikke barna mine lært noe spesifikt om dette i barnehage eller skole.

Men vi har snakket om at det er de som bestemmer over sin egen kropp. Og at hvis noen gjør noe med kroppen deres som de ikke liker, skal de be dem stoppe, og gjerne si i fra til oss foreldre eller en annen voksen.

I dag snakket vi også litt om det å ha hemmeligheter. At hvis en hemmelighet er ekkel, så er det lov til å si det til en voksen.

Synes det høres ut som en bra måte å lære barna litt om dette, uten å skremme for mye jeg. Men det kommer kanskje oppfølgingsspørsmål fra barnet?

[Gjest en doler som lurer]

Mange utviklingshemmede har jo lavere grad av forståelse for en rekke ting, så også hva som bør være privat og ikke. Men i mange tilfeller er det vel også snakk om at foreldrene og andre ikke har lært disse barna det.

Men at barna ofte er så utrolig prisgitt voksnes hjelp i langt flere situasjoner, ofte har et begrenset språk (i varierende grad), og flere andre faktorer, gjør at funksjonshemmede (fysisk og/eller psykisk) er langt mer utsatt for overgrep enn andre barn, dessverre. Husker ikke kilden(e), men har lest dette for noen år tilbake.

leser en bok av Marit Hoem Kvam som blant annet tar for seg funksjonshemmede og seksuelle overgrep.

ofte kan det være vanskelig for et funksjonshemmet barn å forstå grensen mellom pleie og overgrep. Man er også så prisgitt de menneskene som hjelper en, at en kanskje ikke tør å protestere noe særlig av frykt for å ikke få noe hjelp.

Dette bør være foreldrenes oppgave, men jeg lurer på om mange foreldre er usikre på å ta dette opp med barna sine , kanskje fordi de tror at barna ikke forstår det likevel?

[Gemini]

leser en bok av Marit Hoem Kvam som blant annet tar for seg funksjonshemmede og seksuelle overgrep.

ofte kan det være vanskelig for et funksjonshemmet barn å forstå grensen mellom pleie og overgrep. Man er også så prisgitt de menneskene som hjelper en, at en kanskje ikke tør å protestere noe særlig av frykt for å ikke få noe hjelp.

Dette bør være foreldrenes oppgave, men jeg lurer på om mange foreldre er usikre på å ta dette opp med barna sine , kanskje fordi de tror at barna ikke forstår det likevel?

Ja, der var du (og forfatteren) nok inne på noen flere årsaker.

Avhengig av foreldrenes innstilling og graden av utviklingshemming - og flere andre faktorer - gjør vel sitt til at det er svært varierende hvorvidt funksjonshemmede og utviklingshemmede barn får lære om dette med å sette grenser for kroppen sin.

En annen faktor er vel også at pedofile lettere trekkes til yrker der de kan ha intim omgang med barn (og voksne funksjonshemmede), og da er vel dessverre omsorgsyrker og skoler etc. typiske steder som trekker til seg slike. Huff! Dette minner meg om sterke mistanker mot en tidligere kollega i en gruppebolig der jeg jobbet ekstravakter for mange år siden...

Men dette med om barna forstår er jo ikke en relavant problemstilling ovenfor fx fysisk funksjonshemmede jenter uten noen grad av psykisk utviklingshemning, men etter hva jeg husker er også de langt mer utsatt for overgrep enn friske jenter.

Men nettopp det å bryte noens tillit på en så forferdelig måte, spesielt ovenfor barn som er så prisgitt (ofte mange) voksnes hjelp, jeg har ikke ord for hvor ille jeg synes det er...

[PieLill]

nå er det jo slik at de fleste overgrep begås av personer som barnet kjenner, og som er i nærmeste omgangskrets. Tanken om menn som lusker i buskene, står ikke for den største statistikken.

jeg lurer derimot på hvor konkret man skal være når man forteller barn om kropp og at de har rett til å bestemme selv. Det er jo ikke alle barn som forstår helt hvorfor de har rett til å verne om sin egen kropp.

"jeg lurer derimot på hvor konkret man skal være når man forteller barn om kropp og at de har rett til å bestemme selv. Det er jo ikke alle barn som forstår helt hvorfor de har rett til å verne om sin egen kropp."

Min teori er at barn som ikke har vært utsatt for overgrep som regel ikke har fnugg av peiling på hva dette handler om. Det blir derfor malplassert å snakke med dem om noe som er feil, vondt, skummelt og galt som de egentlig ikke skjønner noe av. Slikt blir bare skremmende.

De fleste barn har derimot et helt konkret og levende forhold til at de ikke liker å bli holdt fast mot sin vilje. (Noen ganger må man jo gjøre akkurat det.) De liker ikke alltid å bli kilt, eller ikke så lenge eller ikke akkurat der. De vil ikke alltid ha en klem og slett ikke en suss. En klem kan være OK hjemme, men ikke foran alle gutta i klassen osv.

Å oppmuntre barna til å uttrykke dette. Å tydelig vise at det er er viktig for meg som mor/voksen/omsorgsperson å vite om og respektere barnets grenser. At jeg ber om unskyldning når jeg trår feil. At jeg respekterer og ikke kritiserer og underkjenner barnets grenser. At jeg krever at barnets grenser respekteres av andre. "Du hørte hun sa stopp!" At jeg krever at barnet viser den samme respekt overfor andre, meg selv innkludert.

Da møter jeg barnet på dets hjemmebane, i barnets egen erfaringsverden. Det er det beste stedet for læring. Grunnprinsippet er det samme ente det gjelder å bli klødd litt lengre opp på ryggen eller seksualitet.

Barn lærer at de har rett til å sette grenser og bestemme over egen kropp ved at de voksne som er glad i barnet og har ansvar for han eller henne gir dem denne retten og konsekvent reagerer om denne retten krenkes.

Det er jo slik barn lærer at de ikke har lov å slå, og at ingen har lov å slå dem. En gjentatt og entydig erfaring. Barn blir sinte når noen slår dem, det er en ren ryggmargsrefleks. Men den er faktisk innøvd. Barn som ikke har vokst opp med en slik grense vil reagere annerledes.

I forhold til barn med store fysiske og/eller psykiske utfordringer, er det nok ikke alltid like bent fram og få til dette. Dose-effekt-faktoren kan også bli dårligere. Framgangsmåtene for å få fram budskapet må tilpasses.

Likevel tror jeg grunnprinsippet er det samme. Barn høster det vi voksne sår. Noe steder vil man så mer og likevel høste mindre.

At voksne mennesker kan få seg til å utnytte et barns sårbarhet og grenseløshet i stedet for å hegne om barnet desto mer, er forferdelig å tenke på.

mvh

[PieLill]

leser en bok av Marit Hoem Kvam som blant annet tar for seg funksjonshemmede og seksuelle overgrep.

ofte kan det være vanskelig for et funksjonshemmet barn å forstå grensen mellom pleie og overgrep. Man er også så prisgitt de menneskene som hjelper en, at en kanskje ikke tør å protestere noe særlig av frykt for å ikke få noe hjelp.

Dette bør være foreldrenes oppgave, men jeg lurer på om mange foreldre er usikre på å ta dette opp med barna sine , kanskje fordi de tror at barna ikke forstår det likevel?

Jeg mener at en hver som yter pleie for et barn er skylig å tydeliggjøre disse grensene ved sin måte å snakke å handle på. Det skorter sikkert enormt på opplæring på dette området.

Det hjelper så lite hva foreldrene _sier_ om det ikke stemmer med det barnet erfarer. Ord kan ikke stå seg mot erfaringer.

mvh

[Spirello]

Sønnen min er ennå altfor ung til en sånn prat, men jeg har helt klart tenkt til å si til han at han ikke skal snakke med fremmede, ikke bli med noen, osv osv. men hvordan jeg skal si det med overgrep vet jeg ikke ennå.. Kan bli interressant hva de andre med eldre barn her skriver, kanskje jeg kan snappe til meg noen tips!

Blir helt kvalm av å lese om denne lommemannen.... *grøss* Jeg mener at hvis barna ikke får fortalt at det er feil blir redde fordi de synes det er ekkelt, men allikevel ikke tør å si noe for de blir usikre hvis de skulle oppleve noe sånt.

[jubalong70]

Synes det høres ut som en bra måte å lære barna litt om dette, uten å skremme for mye jeg. Men det kommer kanskje oppfølgingsspørsmål fra barnet?

Ikke foreløpig, men det kan nok hende.

[laban]

Ikke foreløpig, men det kan nok hende.

Du kan si at det dessverre finnes (noen få) voksne som ikke er snille mot barn.

Du trenger ikke gå i detaljer om hva de kan finne på å gjøre. Når de blir såpass store og sjenerte at de f.eks. ikke vil at andre (enn den aller nærmeste familien) skal se på når de skifter undertøy, kan du antyde at det finnes voksne som liker å se barn de ikke kjenner, (nesten) uten klær. For de fleste barn i den alderen høres dette rikelig sprøtt nok ut.

Men man må selvsagt tilpasse forklaringen til sine egne barns modenhet.

[jubalong70]

Du kan si at det dessverre finnes (noen få) voksne som ikke er snille mot barn.

Du trenger ikke gå i detaljer om hva de kan finne på å gjøre. Når de blir såpass store og sjenerte at de f.eks. ikke vil at andre (enn den aller nærmeste familien) skal se på når de skifter undertøy, kan du antyde at det finnes voksne som liker å se barn de ikke kjenner, (nesten) uten klær. For de fleste barn i den alderen høres dette rikelig sprøtt nok ut.

Men man må selvsagt tilpasse forklaringen til sine egne barns modenhet.

Husker vi snakket litt om det med at noen voksne ikke er snille før vi dro til USA i sommer. Det ble noen spørsmål rundt det, men det virket som om det var greit for dem. De forsto at noen er snille og noen er slemme - akkurat som barn...