Hvordan klarer dere å la andre passe barna over natten?

[Glimtipper]

Squishy har tilbrakt en natt borte i sitt et år lange liv. Og så vidt jeg vet, så hadde han det helt topp og kom hjem i godt humør.

Men jeg er veldig ukomfortabel med det. Jeg ser andre her reiser bort i en helg eller til og med en uke, mens 1-åringen er hos noen andre. Det er sikkert sunt, men hvordan klarer dere det? Jeg har også lyst!

[Basf]

Kanskje øve?

Jeg har aldri hatt no problem med "å sette bort" ungene over natta(1.mann var bare noen uker gammel) så lenge jeg vet de har det bra og ikke er avhengige av meg (les:for pupp).

Da vi dro på 1 ukes "voksenferie" før nr.2 kom, og 2åringen var hjemme, hadde jeg veldig savn de første dagene, men ellers "ingenting"

Hvis du virkelig har lyst(?) så er min trøst at det antagelig blir bedre for deg for hver gang:-)

[Glimtipper]

Kanskje øve?

Jeg har aldri hatt no problem med "å sette bort" ungene over natta(1.mann var bare noen uker gammel) så lenge jeg vet de har det bra og ikke er avhengige av meg (les:for pupp).

Da vi dro på 1 ukes "voksenferie" før nr.2 kom, og 2åringen var hjemme, hadde jeg veldig savn de første dagene, men ellers "ingenting"

Hvis du virkelig har lyst(?) så er min trøst at det antagelig blir bedre for deg for hver gang:-)

Vel, nå må jeg venne meg til det, for Squishy skal jo til pappaen annenhver helg Men jeg tror nok det blir litt annerledes.

Det er rart at jeg føler det slik, for jeg har aldri vært skeptisk til å "låne" han bort og er veldig avslappet angående det meste. Jeg vil bare ikke at han skal ha det vondt og savne meg/oss, tror jeg. Er så redd for det.

[Åsemor]

Man må jo stole på den barnet skal sove hos, i tillegg til at man må se at barnet trives med de og at de ikke gjør ting du mener er feil. (f.eks gir cola fra tåteflaske eller legger barnet 2 timer etter leggetid hvis det fører til ødelagt søvn en uke fremover i tid...)

De første gangene snuppa mi sov borte så sov jeg også borte. Jeg la henne i reisesenga hos mamma, ble der til en halvtime etter hun hadde sovnet, og så dro jeg. Kom hjem midt på natta og ga pupp på morgenen når hun stod opp, og gikk og la meg igjen.

[Glimtipper]

Man må jo stole på den barnet skal sove hos, i tillegg til at man må se at barnet trives med de og at de ikke gjør ting du mener er feil. (f.eks gir cola fra tåteflaske eller legger barnet 2 timer etter leggetid hvis det fører til ødelagt søvn en uke fremover i tid...)

De første gangene snuppa mi sov borte så sov jeg også borte. Jeg la henne i reisesenga hos mamma, ble der til en halvtime etter hun hadde sovnet, og så dro jeg. Kom hjem midt på natta og ga pupp på morgenen når hun stod opp, og gikk og la meg igjen.

Kanskje det er fordi vi ikke har hatt noen som vi virkelig stoler på, som har vært der hele veien?

Nå splitter jo jeg og pappaen opp, så da vil han jo overnatte hos en av oss til enhver tid, tenker jeg.

[Åsemor]

Kanskje det er fordi vi ikke har hatt noen som vi virkelig stoler på, som har vært der hele veien?

Nå splitter jo jeg og pappaen opp, så da vil han jo overnatte hos en av oss til enhver tid, tenker jeg.

Jeg syns ikke det var noe som helst problem å dra bort 4 døgn mens hun var hjemme hos pappaen, men syns jo det er litt rart å våkne opp her sammen med han og vite at hun er et helt annet sted uten noen av oss...

[Gjest AveM]

Jeg har selv kviet meg for å sende barna på overnatting før de har vært så store at de har forstått hva det innebærer. Jeg har heller hatt barnevakt her hjemme.

Når de har blitt større har det gått utrolig greit. De har overnattet hos personer jeg stoler på. Da den eldste var liten ringte jeg i ett for å høre hvordan det gikk. Nå har jeg roet meg betraktelig og nøyer meg med en og annen sms. Jeg vet at de som passer barna kontakter meg om det er noe.

Tillit til den som passer barnet betyr alt!

[grot]

Hmm...nei jeg er heller ikke noe flink til det der, og jeg ser det heller ikke som noe mål å bli det...hvis du skjønner:-)

Må likevel bare si at jeg overhodet ikke har noe problem med at guttene er hjemme med pappan sin alene, uten meg, men borte hos andre blir det liksom helt annerledes. Selv om de har flere sett besteforeldre og tanter/onkler som gjerne vil ha dem. Jeg ser det likevel slik at det skal skje i et tempo som passer gutta. Storebror på 4,5 synest først nå at det kan være spennende å overnatte borte, lillebror synest alle steder er greitt. Så barna er jo forskjellige, og desto viktigere at man gjør slike ting når barna er klar for det, mener jeg.

[Gjest GA]

Mine to overnatta hos sin mormor første gang da de var rundt året begge to. De koser seg, og det gjør mormor og hennes mann også.

Guttungen var ca 15 mndr, og lå i reiseseng ved fotenden av dobbeltsenga til mormor og ekstra-bestefar. Kl 0600 om morgenen våkner ekstra-bestefar av et bekymret og stillferdig "Å huff-a-meg!" fra barnesenga :-)

-men det gikk helt fint, altså.

-og sjøl har jeg passet niesa mi to ganger over natta da hun var 6 mndr, og da hun var 8 mndr. Det gikk greit det også, selvom det var deilig da puppene hennes kom hjem igjen!

[Gjest togli]

Jeg kan trøste deg med at jeg er akkurat som deg ;-)

I høst skal jeg være borte fra ungene to netter på rad (får se dem noen timer på dagtid) og samvittigheten gnager.... Du skjønner vel hvorfor jeg reiste hjem fra føden dagen etter fødselen, både når jeg fikk toer'n og treer'n *hehe*

[nitni]

Jeg er som deg, klarer det ikke!

Minstemann er 2år 3mnd, og han har ikke sovet borte ei eneste natt uten meg.

Jeg har vært borte ei helg, men da var jo pappan og 3 søsken hjemme, så det gikk bare fint, og da var han jo snart 2...

Så har vi mellomste da, snart 5år, som kun har sovet borte ei (muligens 2) natt uten meg... Men ho vil ikke sove borte heller, og så lenge vi ikke har behov for det får ho velge selv.

[Gjest abrahamsen]

Det er vel ingen problem? Man trenger bare noen man stoler på og noen barnet liker å være hos.

[PieLill]

For det første er foreldre temmelig forskjellige på dette området. Barn reagerer også ulikt på slikt.

Ta utgangspunkt i hvem både du, faren og barnet er. Ikke et eller annet ideal.

Så tar du en gradvis tilvenning med sikte på noen du vet du ønsker.

Selv var jeg så oppslukt av ungene de første årene og savnet dem så mye, at behovet for og poenget med

"langvarige" fravær ikke var til stedet.

mvh

[smekka]

[Gjest overnattingsgjester]

Her har de vært på overnatting (hos besteforeldre, tanter og onkler) fra de var ca 5 mnd. gamle. Første natten var jeg litt urolig, til jeg var sikker på at de hadde sovnet og trivdes der de var.

Etter det har de stadig vært på overnattinger.

Hvordan jeg klarer det .... tja, koser meg faktisk over å kunne ha litt fri, og ungene de storkoser seg jo, så det er ikke noe problem i det hele tatt.

[Kalevala]

Jeg taklet det der ganske dårlig da sønnen min var 1 år.

Han var 1 år og 1 måned da vi var i bryllup på en annen kant av landet, og det ikke passet å ha ham med. (Ingen barn var invitert). Han sov da hos min mor som ikke bor i samme by som oss, og dermed ikke var så nær som jeg hadde ønsket.

Den første natten gikk det ganske greit (med meg), men den andre dagen og natten var preget av smertefull lengsel. Det gjorde rett og slett vondt i hjertet mitt

Han hadde selvfølgelig hatt det bra hos mormor.

Siden har det gått bedre og bedre, og nå i dag når han er 6 år, synes jeg det er nyydelig med en frihelg. (Det er ikke ofte). Men grensen går ved en langhelg. Jeg kunne fortsatt ikke drømme om å reise fra ham en hel uke. (Det ville selvsagt vært annerledes hvis han var hos pappaen sin)

Jeg tror at vi bare er forskjellige, og at det må være greit. Jeg tror ikke på at så små barn har behov for å være vekk fra foreldrene sine, så man må kjenne etter hvor stort behov man selv har for å ha litt fri - og selvsagt må det være noen man stoler 100% på. Hvis mormor ikke hadde vært tilgjengelig den gangen, ville jeg blitt hjemme. Bryllup eller ei.

Mitt budskap er egentlig bare at det er normalt å kjenne det slik som du gjør (jeg kjenner flere) og at du kan regne med at separasjonsangsten minker jo eldre gutten din blir.

[Glimtipper]

Jeg taklet det der ganske dårlig da sønnen min var 1 år.

Han var 1 år og 1 måned da vi var i bryllup på en annen kant av landet, og det ikke passet å ha ham med. (Ingen barn var invitert). Han sov da hos min mor som ikke bor i samme by som oss, og dermed ikke var så nær som jeg hadde ønsket.

Den første natten gikk det ganske greit (med meg), men den andre dagen og natten var preget av smertefull lengsel. Det gjorde rett og slett vondt i hjertet mitt

Han hadde selvfølgelig hatt det bra hos mormor.

Siden har det gått bedre og bedre, og nå i dag når han er 6 år, synes jeg det er nyydelig med en frihelg. (Det er ikke ofte). Men grensen går ved en langhelg. Jeg kunne fortsatt ikke drømme om å reise fra ham en hel uke. (Det ville selvsagt vært annerledes hvis han var hos pappaen sin)

Jeg tror at vi bare er forskjellige, og at det må være greit. Jeg tror ikke på at så små barn har behov for å være vekk fra foreldrene sine, så man må kjenne etter hvor stort behov man selv har for å ha litt fri - og selvsagt må det være noen man stoler 100% på. Hvis mormor ikke hadde vært tilgjengelig den gangen, ville jeg blitt hjemme. Bryllup eller ei.

Mitt budskap er egentlig bare at det er normalt å kjenne det slik som du gjør (jeg kjenner flere) og at du kan regne med at separasjonsangsten minker jo eldre gutten din blir.

Tusen takk for det svaret, det var fint å høre

[laban]

Gjør det omvendt de første gangene - at du selv overnatter et annet sted, mens noen andre passer junior hjemme. Da er det meste som han er vant til, han sover i sin egen seng osv.

Når du ser at det går helt greit, kan dere la ham overnatte borte. Men selvsagt hos noen han kjenner og som dere stoler på.

[KaVa]

Går så fint så - værst da førstemann var liten (han overnattet ikke borte før han var over to år). Vesla på 1 1/2 har overnattet maaange ganger borte allerede - og det har ikke vært noe problem.

De overnatter hos farmor og farfar - på hytta. Der er det store, trygge uteområder, fritt og flott for små barn å tumle rundt. Dessuten pleier farmor å lage vaffelkaker til frokost ;-)

Så lenge jeg vet at ungene har det bra, og blir tatt godt hånd om, er det OK.

..Og vi skal reise en helg til København om to uker - bare jeg og mannen min.... Gleder meg!

[Speak]

Vi var borte en weekend da snuppa var 9 mnd. Ho var hos mora mi, og ettersom jeg stoler 100% på henne så var ikke det noe problem. Jeg ringte ikke engang i løpet av helgen.