Flere som har barn med spesielle behov?

[Gjest Mamma til go'gutten]

Jeg kjenner mange familier med adoptivbarn, men ingen som har barn med spesielle behov. Det må vel være flere av oss?

Min lillegutt var ikke et såkalt SN- barn fra sitt hjemland, dette er ting som er kommet fram etter hjemkomst til Norge.

Lillegutt er kjempeskjønn og god, men strever med diverse problemstillinger. Det er dårlig med konkrete enkelt- diagnoser, men samlet sett gir dette en god del utfordringer i hverdagen.

Etterhvert som lillegutt er blitt større, vises problemene mer og mer. Det er særlig de sosiale utfordringene som bekymrer meg. Jeg er så redd for at han skal ende opp som ensom ulv!

Er det flere av oss? Jeg føler meg litt alene... Gi lyd:-)

[Gjest klaras]

SN barn, hva mener du med det? Er selv litt bekymret for vår lille gutt og har lurt på om det er noe ekstra med ham, men er usikker... Han er en utfordring sosialt synes jeg...

Hvordan fungerer SN?

[hjertebarnet]

SN barn, hva mener du med det? Er selv litt bekymret for vår lille gutt og har lurt på om det er noe ekstra med ham, men er usikker... Han er en utfordring sosialt synes jeg...

Hvordan fungerer SN?

SN er rett og slett en forkortelse for Special Needs, og mange land setter disse barna med særskilte behov (små funksjonshemninger osv) på en egen SN-liste slik at foreldre som er villige til det kan få barn fra den listen. (Ofte tar det kortere ventetid også)

Hvilke særskilte behov de barna har, kan variere fra nokså bagatellmessige ting til større ting.

[Kera1365380901]

Hei, ja vi har også en gutt som opplever store utfordringer i hverdagen. Spesiellt med det sosiale.

Han fungere godt hjemme med bare oss, men fungerer dårlig å større sammenhenger, som barnehage, bursdager, og andre begivenheter hvor det er mange mennesker å forholde seg til, og da spesielt i forhold til andre barn.

Vi tror dette er det de kaller Reaktiv Følelsesmessig Skade. Han skyver andre mennesker fra seg, men ønsker egentlig at de skal holde han tett til seg.

Jeg engster meg ofte for hvordan gutten min vil få det i skolen, og ute i den store verden.

Hilsen

[Gjest Lurvat]

Hei, vi fikk et barn med spesiell oppfølgingsbehov. Vi viste det på forhånd, men det var ikke et SN-barn likevel. Vårt barn har fysiske oppfølgingsbehov og det er kanskje enklere å takle, men kan likevel være sosialt ekskluderende når barnet vårt ikke klarer det som andre jevnaldrene klarer med enkle grep. Sosial ekskluderende med barna, men også i barnehage og skole der det ikke tas hensyn til i nødvendig grad.

Jeg anbefaler dere til å ta kontakt med helsevesenet og få utredninger og forslag til tiltak for å forbedre barnets oppvekstvilkår. Vår erfaring er at vi selv må stå på, stå på og atter stå på. Barnet vårt har ingen diagnose.

Lykke til videre

[Gjest saganatt]

Ja, vi har to barn med spesielle behov, og ingen av dem skulle i utgangspunktet feile noe. Det er særlig det yngste som strever - og h*n vil nok alltid ha store problemer, både sosialt og kognitivt. Det er bekymringsfullt, men vi ser det i hvitøyet og forbereder både h*n og oss så godt vi kan. H'n er 9 år nå, og er allerede en ensom "ulv". Prognosene for de diagnosene som er gitt peker også mot at det ikke akkurat vil bli lettere å få venner etterhvert. Derfor søker vi til fritidssysler der det ikke er nødvendig å være flere, men som kan drives alene eller sammen med f.eks. støttekontakt. Lese bøker (har nettopp knekket lesekoden), fiske og friluftsliv osv.

[Gjest Separasjonsangst]

Vi har slitt med separasjonsangst. Problemene har avtatt etter at poden begynte på skolen og hverdagen har blitt mer strukturert og forutsigbar. I overgangssituasjoner (henting/bringing) kunne han f.eks. reagere med å slå andre barn. Vi har fått god hjelp fra PPT og BUP. At han er følsom og aktiv kan forveksles med div. bokstavdiagnoser - men vi fant etterhvert ut at problemene lå på det emosjonelle plan.

Jeg deler gjerne av våre erfaringer med separasjonsangst hvis noen er interessert.

[meimei]

Vi adopterte et barn med SN etter eget ønske. I ettertid har det vist seg at diagnosen (fysisk) var langt mindre alvorlig enn vi ble forespeilet, og den har idag ingen praktisk innvirkning på hverdagen vår.