Tenk om jeg plutselig døde?

[Solsikkefrø]

Jeg har lenge tenkt (og slitt litt med) tanken på å plutselig dø hjemme alene. Siden samboeren min er i militæret og jeg er alene med babyen i huset. Jeg ser for meg at jeg dør plutselig om natten, får noe illebefinnende og den stakkars babyen blir bare liggende å skrike i flere timer når den er sulten, men sovner etterhvert av utmattelse... og så finner noen oss for sent...

Hva kan jeg gjøre med dette? Huff... jeg blir kvalm og dårlig av å tenke på det...

[sheba]

du har mange bekymringer for tiden, synes du burde ta deg en prat med legen din, si nøyaktig det du føler/tenker:)

du er sikkert redd h*n vil tro du er sprø! men neida, det er du ikke, du trenger litt fokus utover dine egne tanker om dette, på en måte sørger du siden han måtte dra + at det er ikke lenge siden du fødte, snakk med legen din, forklar hva du føler/tenker osv...

Det vil ordne seg, men mitt råd er: vær litt streng mot deg selv!!du, barnet og pappaen er snart sammen igjen, det er tross alt KUN et år, sann mine ord du vil mest sannsynlig le når barnet fyller 3;)!!

[Gjest Shira12]

Høres ikke noe godt ut og være redd for slikt.

Men tror du ikke at noen ganske kjapt hadde etterlyst deg?

Kjæresten din, som igjen kontakter andre i nærheten som kunne stikke innom?

Altså, hvis han eller noen andre ikke hører i fra deg på en stund.

Har du naboer?

I såfall vil nok de høre om babyen skriker lenge, og ingen lyder fra deg.

Og babyer klarer seg faktisk en god stund.

Har du noen du kan snakke med? Få satt ord på tankene, så blir det kanskje ikke så skremmendes lengre?

Om dette plager deg veldig, kan det være en tvangstanke. Og du kan få hjelp fra evnt psykolog.

Har selv brukt psykolog for og takle livet, i mitt tilfelle med kronisk sykdom, og har hatt stor utbytte av det.

Jeg er ikke psykisk syk i den forstand at jeg har en diagnose, men tøffe tak i livet en stund, og da gjorde en samtale med en annen person veldig god.

Bare noen tanker fra meg her i kveld.

Og bare en sånn liten ting på slutten, sjangsen for og dø er svært liten.

Du må ha en god natt, håper du får sove litt.

[songbirdy]

Hei.

Jeg tror dette er en veldig vanlig ting å tenke og være redd for når man er alene med et barn. Jeg var redd for det samme, hver dag. Redd for å skli på badegulvet eller lignende. Men det skjer jo ikke. Sjansen for at det skjer er så minimal, at selve tanken er ganske absurd. Jo, ulykker kan skje, men sjansen er veldig liten. Man vet det innerst inne, men redselen er der likevel. Det er fordi at ansvaret for den lille plutselig blir så utrolig stort. Du er alene, og alt står og faller på deg. Det forsterker følelsene dine.

Jeg tror, som sheba & Shira12 skrev; at du har mange bekymringer for tiden, og at disse forsterker angsten din for å ikke klare å ta deg av barnet ditt.

Jeg er sikker på at du sørger for barnet ditt kjempebra. Men det er normalt å føle seg redd og usikker på om man strekker til! Men det gjør du! Helt sikkert!!

Jeg tror også, om disse negative tankene dine blir for store og overveldende, at det kan være godt for deg å få snakket med noen om det. Det er ikke uvanlig å få depresjoner eller tunge tanker etter en fødsel - hormonene fyker jo rundt i kroppen uten kontroll. Men kanskje kan det være godt at noen vet, og kan følge deg opp litt.

Det er ingen grunn for at du skal ha en ekstra tung tid nå like etter fødselen, husk - har du depresjoner eller tungsinn, kan det påvirke babyen din negativt (ved at du ikke er så glad, eller orker så mye som du burde).

Gjør noe med det, ta kontakt med en lege eller helsesøster. Noen du kan snakke med som forstår hva du sier. For det er ikke unormalt å føle det sånn, men det er tungt å bære på det alene.

klem fra

[jubalong70]

Hei.

Jeg tror dette er en veldig vanlig ting å tenke og være redd for når man er alene med et barn. Jeg var redd for det samme, hver dag. Redd for å skli på badegulvet eller lignende. Men det skjer jo ikke. Sjansen for at det skjer er så minimal, at selve tanken er ganske absurd. Jo, ulykker kan skje, men sjansen er veldig liten. Man vet det innerst inne, men redselen er der likevel. Det er fordi at ansvaret for den lille plutselig blir så utrolig stort. Du er alene, og alt står og faller på deg. Det forsterker følelsene dine.

Jeg tror, som sheba & Shira12 skrev; at du har mange bekymringer for tiden, og at disse forsterker angsten din for å ikke klare å ta deg av barnet ditt.

Jeg er sikker på at du sørger for barnet ditt kjempebra. Men det er normalt å føle seg redd og usikker på om man strekker til! Men det gjør du! Helt sikkert!!

Jeg tror også, om disse negative tankene dine blir for store og overveldende, at det kan være godt for deg å få snakket med noen om det. Det er ikke uvanlig å få depresjoner eller tunge tanker etter en fødsel - hormonene fyker jo rundt i kroppen uten kontroll. Men kanskje kan det være godt at noen vet, og kan følge deg opp litt.

Det er ingen grunn for at du skal ha en ekstra tung tid nå like etter fødselen, husk - har du depresjoner eller tungsinn, kan det påvirke babyen din negativt (ved at du ikke er så glad, eller orker så mye som du burde).

Gjør noe med det, ta kontakt med en lege eller helsesøster. Noen du kan snakke med som forstår hva du sier. For det er ikke unormalt å føle det sånn, men det er tungt å bære på det alene.

klem fra

Kjempebra svar! Jeg er helt enig med deg.

[Gjest aniio]

Dette er en fase alle foreldre går gjennom. Når barnet ditt blir større vil slike skrekktanker dabbe, og nye bekymringer komme til. Jeg bekymrer meg stadig over diverse.. Når noen bekymringer forsvinner dukker nye opp....

[Gjest Tenker tanken]

Jeg har tenkt tanken selv noen ganger. Hva med å avtale med samboeren din, at du er å treffe på telefonen til ett visst klokkeslett hver dag. Skulle han ikke få tak i deg på tidspunkter du burde være å treffe på igjennom en hel dag, kunne han f.eks ringe en nabo som kunne kikket innom deg. Du kunne evt. gjøre dette med en venninne, eller familiemedlem og.

Håper du etterhvert slapper litt mer av. Det blir nok lettere for deg, når far kommer hjem.

Lykke til!!