Frustrert mamma

[Gjest taigergutt]

Vi har ei jente på 3 år som vi hentet i Kina da hun var 2 år gammel. Hun har nå startet i barnehage og det går bra.. litt for bra spør du meg. Det som jeg synes er litt "trist" er at hun ikke viser følelser, hverken når jeg drar eller kommer og henter henne.. er dette unormalt?? Hun virker litt glad når jeg kommer, men sier/ viser ingenting når jeg drar. Dette gjelder hjemme også. Hvis en av oss skal dra bort en tur og vi sier hade til henne "bryr " hun seg liksom ikke. Hva kan jeg gjøre for å hjelpe henne med å vise føleser?? Hva kan eventuelt barnehgaen gjøre. Har snakket med barnehegen og de sa de skulle hjelpe oss, men ingenting har skjedd..

Overreagerer jeg eller har jenta et "lite" problem??

[Gjest det trenger ikke være noe problem.]

Vi har motsatt problem med at vår 3 åring gråter når vi går fra henne i barnehagen av og til. Og i tillegg så gråter hun på ettermiddagen hvis det går for lenge før vi henter henne. Da sier hun at hun savner mammaen sin.

Det vi har gjort er at hver gang vi har møtes igjen etterat vi har vært avskilt så har vi sagt til henne at vi har savnet henne så masse. Og så har vi klemt og løftet henne opp i fanget.

Da hun var mindre kunne hun stritte litt imot, men vi fortsatte med klemmingen og holde armer tett om henne. Nå er det slik at hun klemmer oss og holder oss så hardt hun kan for å få mest mulig kroppskontakt.

Slik har vi praktisert hos oss. Så kan vi jo diskutere om det er bra eller ei med å gråte litt i barnehagen av lengsel. Jeg misunner deg litt med at hun viser at hun trives godt der. Mens jeg griner en skvett i bilen på vei til jobb etter en tårevåt avskjed fra snuppa....Men jeg vet jo at det varer bare en liten stund før hun leker med de andre barna.Og tantene passer godt på henne og gir oppmerksomhet.

Prøv bevisst med å overdrive avskjed og det å treffes igjen med å kose og klemme og løfte og dulle. Si masse kos til henne og at du er glad i henne. Jeg antar at hun av og til sier til deg også at hun er glad i deg eller liker deg.

Dessuten så er noen mennesker slik at de ikke strør om seg med følelser synlig. Og det skal vi også respektere.

Håper dere finner ut av det og kan bruke noen av mine råd?

Lykke til videre.

[tanum1365381009]

Hei, det du bekriver er så beskrivende for hvordan vi hadde det med vår eldste. Det var som han ikke ville ha oss, og vi var kjempelei oss. Enkelte dager gikk det så langt i barnehagen at når vi kom for å hente ham så løp han og gjemte seg.

Hva vi gjorde med det?

Vi prøvde veldig mye, vi øvde på å kose masse, noe han opplevde og sa klart ifra om at var ubehagelig, vi øvde på å holde i hånda, sitte i fanget, være nær og så gjorde vi noe som ble upopulært i nabolaget, vi ba andre voksne holde seg unna ham. Han var liten og søt ; to - tre år og som andre på samme alder utprøvde han fysiske grenser, noen ganger gikk det bra, andre ganger slo han seg. Når han slo seg var det bare vi som skulle trøste. Det betydde selvsagt at vi alltid måtte være i nærheten, men det var greit for oss. Vi var alltid ute og i nærheten. Det var nok dette som bedret situasjonen. Det var bare vi som var der når han trengte noen som skulle trøste, blåse på eller plastre.

Men situasjonen ble bedret, men den er idag 14 år senere ikke bra. Den er langt fra som hos hans søsken som har vært gjennom "normale" løsrivningsfaser og vet helt tydelig hvor de hører til, og hvem de velger som sine voksenpersoner. Nå vet jeg ikke hvordan vi skal gå fram for å rette opp dette videre.

[fillolin]

Jeg forstår faktisk godt at du føler litt på dette. Tenker du at hun har følelser hun ikke viser eller er du redd for at hun ikke føler noe særlig når dere kommer og går? Kanskje vil det være litt forskjell i tilnærming avhengig av hva dere tror er grunnen? Hvis du er bekymret for tilknytning og har overskudd til å lese (engelsk), vil jeg isåfall anbefale Deborah D. Gray sin bok "Attaching in Adoption.

Practical tools for today's parents". Det er en murstein av en bok og kan derfor virke avskrekkende, men den er faktisk relativt lettlest, og det er absolutt ikke nødvendig å lese den fra perm til perm. Tvert imot; slå opp på det som gjelder akkurat dere og les - masse nyttige og konkrete råd!

[Mrs. Wallace]

Det er selvsagt vanskelig for andre å si om du overreagerer, men jeg syne ikke det er rart at du tenker på dette.

Har du sett denne siden? Veldig mye godt stoff om tilknytning:

http://www.anknytning.nu/

[Gjest litchi]

Dette kan sikkert være normalt for barnet ditt, selv om det er uvanlig. Men jeg tipper det også kan være tegn på tilknytningsproblemer.

Hvis jeg hadde vært i din situasjon, ville jeg ringt Aline småbarnssenter i Oslo for en prat. Var på adopsjonsforberedenden kurs med dem, og de sa at at man SKAL oppsøke hjelp umiddelbart dersom man ser det minste tegn på problemer, siden det er mye lettere å endre ting hvis man setter inn tiltak tidlig. De kan helt sikkert svare deg på om du bør foreta deg noe nå, og hvor du evt. kan henvende deg i nærmiljøet ditt for å få hjelp.

[Gjest også en tenårings mor]

Hei, det du bekriver er så beskrivende for hvordan vi hadde det med vår eldste. Det var som han ikke ville ha oss, og vi var kjempelei oss. Enkelte dager gikk det så langt i barnehagen at når vi kom for å hente ham så løp han og gjemte seg.

Hva vi gjorde med det?

Vi prøvde veldig mye, vi øvde på å kose masse, noe han opplevde og sa klart ifra om at var ubehagelig, vi øvde på å holde i hånda, sitte i fanget, være nær og så gjorde vi noe som ble upopulært i nabolaget, vi ba andre voksne holde seg unna ham. Han var liten og søt ; to - tre år og som andre på samme alder utprøvde han fysiske grenser, noen ganger gikk det bra, andre ganger slo han seg. Når han slo seg var det bare vi som skulle trøste. Det betydde selvsagt at vi alltid måtte være i nærheten, men det var greit for oss. Vi var alltid ute og i nærheten. Det var nok dette som bedret situasjonen. Det var bare vi som var der når han trengte noen som skulle trøste, blåse på eller plastre.

Men situasjonen ble bedret, men den er idag 14 år senere ikke bra. Den er langt fra som hos hans søsken som har vært gjennom "normale" løsrivningsfaser og vet helt tydelig hvor de hører til, og hvem de velger som sine voksenpersoner. Nå vet jeg ikke hvordan vi skal gå fram for å rette opp dette videre.

Nå er det vel ikke alle tanåringer som liker så mye mas fra foreldrene, men prøv å vær tydlige å ikke bare formanende (som er veldig lett å være)si i fra klart å tydelig at dere setter stor pris på det han gjør og er. Vis ham at dere bekymrer dere osv . Noe annet er nok at noen personer ikke orker å høre på så mye dill. særlig gutter. De har også vanskelig for å vise følelser , men .. så gjør de det til de grader når noe virkelig setter dem ut. feks. sykdom, dødsfall, fødsler osv for så å bli steintøffe igjen. Slik er bare noen . uansett om de er adopterte eller ei .det er personligheten som råder.

[Gjest venter tredjemann]

Jeg vet ikke - men det kan være tegn på manglende tilknytning.

Søk på "tilknytning" og "RAD" "reactive attachment disorder". Du vil finne beskrivelse, symptomer og mulige tiltak.

Vi har bekjente som har "jobbet" med dette. Sett inn tiltak med engang - det kan bli mye verre siden.

Hvis jeg var i den situasjonen ville jeg vurdert å utsette barnehagestarten.

[tanum1365381009]

Nå er det vel ikke alle tanåringer som liker så mye mas fra foreldrene, men prøv å vær tydlige å ikke bare formanende (som er veldig lett å være)si i fra klart å tydelig at dere setter stor pris på det han gjør og er. Vis ham at dere bekymrer dere osv . Noe annet er nok at noen personer ikke orker å høre på så mye dill. særlig gutter. De har også vanskelig for å vise følelser , men .. så gjør de det til de grader når noe virkelig setter dem ut. feks. sykdom, dødsfall, fødsler osv for så å bli steintøffe igjen. Slik er bare noen . uansett om de er adopterte eller ei .det er personligheten som råder.

Jeg vet at han nå er i en alder hvor dette er normalt, men han har aldri i disse årene håndtert nærkontakt. Det handler om både fysisk og prykisk kontakt. Det er derfor viktig at de med mindre barn griper tak i dette, og jobber MOT relasjonsproblematikken. Ellers blir ungen kanskje en voksen som kan få problemer i omgang også av voksen karakter; kjærester, egne barn mm. Vi har hatt BUP og PPT inne hos vår gutt, men bare grreid å hjelpe ham delvis. Han føler seg nok verdsatt -på sitt vis- og han vet godt hvor han hører hjemme. Men han har hele tiden, også som liten barnehage gutt, og på alle vis førpubertell alder, hatt mange tegn på tilknytningsproblemer. Det går bra med ham, og han er stor gutt nå, men han sier også selv at han opplever at han ikke hører hjemme noe sted, søskene hans -som også er ganske store, har sluppet unna dett. Jeg har mange ganger spurt meg selv, og hjelpeapparatet, om vi faktisk bidro til å forsterke denne problematikken gjennom adopsjonen. Historien han fra før er vanskelig, og kan sikkert være noe av årsaken her. Jeg vet -kognitivt- at dette siste skiftet hadde han fått uansett, men hjertet har spurt seg mange ganger.....gjorde vi rett????

[Gjest også en tenårings mor.]

Jeg vet at han nå er i en alder hvor dette er normalt, men han har aldri i disse årene håndtert nærkontakt. Det handler om både fysisk og prykisk kontakt. Det er derfor viktig at de med mindre barn griper tak i dette, og jobber MOT relasjonsproblematikken. Ellers blir ungen kanskje en voksen som kan få problemer i omgang også av voksen karakter; kjærester, egne barn mm. Vi har hatt BUP og PPT inne hos vår gutt, men bare grreid å hjelpe ham delvis. Han føler seg nok verdsatt -på sitt vis- og han vet godt hvor han hører hjemme. Men han har hele tiden, også som liten barnehage gutt, og på alle vis førpubertell alder, hatt mange tegn på tilknytningsproblemer. Det går bra med ham, og han er stor gutt nå, men han sier også selv at han opplever at han ikke hører hjemme noe sted, søskene hans -som også er ganske store, har sluppet unna dett. Jeg har mange ganger spurt meg selv, og hjelpeapparatet, om vi faktisk bidro til å forsterke denne problematikken gjennom adopsjonen. Historien han fra før er vanskelig, og kan sikkert være noe av årsaken her. Jeg vet -kognitivt- at dette siste skiftet hadde han fått uansett, men hjertet har spurt seg mange ganger.....gjorde vi rett????

Ja da dere gjorde helt sikkert rett, han har fått ett liv i trygghet. å ja da han hadde fått andre foreldreh vis ikke han hadde fått dere. Så er det godtå vite at dere gjorde det beste for han uansett. Som sagt det er jo flere som er av den typen.. innesluttet f eks. vet jeg mange som er . å da særlig gutter/ menn

[Gjest også en mamma]

Jeg vet ikke - men det kan være tegn på manglende tilknytning.

Søk på "tilknytning" og "RAD" "reactive attachment disorder". Du vil finne beskrivelse, symptomer og mulige tiltak.

Vi har bekjente som har "jobbet" med dette. Sett inn tiltak med engang - det kan bli mye verre siden.

Hvis jeg var i den situasjonen ville jeg vurdert å utsette barnehagestarten.

Vet du hva slags konkrete tiltak det var snakk om?

[Gjest lesestoff]

http://www.haarklou.no/artikkel.htm