Barn som ikke savner foreldrene

[Gjest Trist slektning]

Vi har et barn i familien, som av diverse grunner bodde sammen med foreldrene hos besteforeldre de første årene. Da tok besteforeldrene minst like mye ansvar som foreldrene - både med bleieskift, kjøring og henting, matlaging, lek osv. Og i tillegg tok de med barnet bort i ferier og helger, slik at foreldrene skulle få litt "fri".

Nå bor de ikke lenger sammen på papiret, men i praksis bor de under samme tak i alle skoleferier ++ . Ofte er barnet hos besteforeldrene i 3-4 uker av gangen, uten annen grunn enn at foreldrene ønsker avlastning. Barnet vil ikke hjem, nevner ikke foreldrene, men savner besteforeldrene fælt da de ikke er sammen.

Er dette sunt/ normalt? Jeg er klar over at mange barn synes det er kjempestas å overnatte hos besteforeldre etc, det gjør mine tre små også, men det er aldri noen tvil om hva som er hjemme. Er pappaen deres borte i forbindelse med jobben savner de han veldig, og gleden er stor da han kommer hjem. Da tiden nærmer seg hjemreise etter 3-4 uker hos bestemor, sier dette barnet at hun ikke vil hjem. Jeg synes det er veldig trist. Jenta virker ikke som hun har røtter hjemme, det inntryket får vi også da vi besøker dem.

Er det fordi hun er så lenge borte av gangen, barn har jo ikke all verdens tidssans. En hel mnd må virke som en evighet, jeg ville aldri sende bort mine så lenge. Burde jenta se besteforeldrene mindre? Slik det er nå er det kun hverdager sammen med foreldrene, ferier og annen moro er alltid sammen med besteforeldre..

[flisa]

Unger vil være der de er "hjemme" og trygge. Vi får være glad for at det ikke er biologi som styrer den slags. Så klart den barnet har vokst opp hos og fått stell og trygghet hos er "hjemme".

[Gjest Trist slektning]

Unger vil være der de er "hjemme" og trygge. Vi får være glad for at det ikke er biologi som styrer den slags. Så klart den barnet har vokst opp hos og fått stell og trygghet hos er "hjemme".

Det er mulig jeg var veldig uklar, men barnet bor hos foreldrene, det er ikke snakk om omsorgssvikt eller noe. Ikke noe barnevern i bildet. I skoleåret bor hun hos foreldrene, men i sommerferien og andre ferier som regel hos besteforeldrene. Og vil ikke hjem, selv etter en mnd. Da besteforeldrene kommer til dem, derimot, er det ikke glede, men tårer, hun nekter å slippe dem de første dagene. Hun virker mao mer knyttet til dem enn til foreldrene. Det kan da ikke være godt for et barn, foreldrene og hjemmet skal da være basen i livet?

Ikke misforstå, barna mine elsker også å være borte på overnattinger osv, men det er jo aldri noen tvil om hvor de hører hjemme.

[flisa]

Det er mulig jeg var veldig uklar, men barnet bor hos foreldrene, det er ikke snakk om omsorgssvikt eller noe. Ikke noe barnevern i bildet. I skoleåret bor hun hos foreldrene, men i sommerferien og andre ferier som regel hos besteforeldrene. Og vil ikke hjem, selv etter en mnd. Da besteforeldrene kommer til dem, derimot, er det ikke glede, men tårer, hun nekter å slippe dem de første dagene. Hun virker mao mer knyttet til dem enn til foreldrene. Det kan da ikke være godt for et barn, foreldrene og hjemmet skal da være basen i livet?

Ikke misforstå, barna mine elsker også å være borte på overnattinger osv, men det er jo aldri noen tvil om hvor de hører hjemme.

Men det er da klart da at barnet er blitt mer knyttet til besteforeldrene fra det var født...?

[Gjest Trist slektning]

Men det er da klart da at barnet er blitt mer knyttet til besteforeldrene fra det var født...?

Ja, jeg synes det er veldig positivt med et bra forhold mellom besteforeldre og barnebarn, men det er nå flere år siden de flyttet ut og fikk et eget hjem, jeg synes det er trist og rart at barnet ikke føler at det er "hjemme." Det kan da ikke være godt å vokse opp i det som føles som hjem nr 2, på en måte.

Jeg synes det er rart at foreldrene sender henne vekk såpass mye siden hun tydeligvis trenger tilknytning til hjemmet, men det er jo ikke min sak. Jeg tenker på barnet, det er jo rart at hun savner bestemor etter en uke, men ikke vil hjem til foreldrene etter en hel mnd borte.

Mine barn kan også i sinne si at de heller vil bo hos bestemor, men dette barnet sier det i fullt alvor, til tross for at hun har bodd sammen med foreldrene hele livet, og de siste årene i deres eget hjem. Da man ser barnet sammen med både foreldre og besteforeldre, skulle en tro at relasjonene var omvendt.

[laban]

De fleste foreldre ville vel tenkt litt i samme baner som du (forutsatt at beskrivelsen din er riktig), og forsøkt å snu litt på det - om ikke annet så for sin egen del. Som mamma vil jeg i hvert fall helst at barna betrakter det stedet jeg er, som hjemme. Men det _kan_ jo hende at foreldrene sliter med et eller annet som bare familien kjenner til.

Så lenge ikke foreldrene selv ser det du beskriver - og ønsker å gjøre noe med det - kan det være like greit for barnet at de har den ordningen de har

tror

[Basf]

De fleste foreldre ville vel tenkt litt i samme baner som du (forutsatt at beskrivelsen din er riktig), og forsøkt å snu litt på det - om ikke annet så for sin egen del. Som mamma vil jeg i hvert fall helst at barna betrakter det stedet jeg er, som hjemme. Men det _kan_ jo hende at foreldrene sliter med et eller annet som bare familien kjenner til.

Så lenge ikke foreldrene selv ser det du beskriver - og ønsker å gjøre noe med det - kan det være like greit for barnet at de har den ordningen de har

tror

Enig!

[Gjest topp m ferier m familien vel]

Husker da jeg var liten.

Ingen sommer uten å være noen uker hos bestemor og bestefar + onkel og tante. Ergo var jeg mange uker hjemmefra. Da tiden var inne til at jeg skulle hjem, gråt jeg mange ganger, fordi det var trist å dra fra dem, men når jeg kom meg hjem var det bare kjempegodt. Avskjeder hater jeg, og gråter innimellom den dag idag pga det. Må også legge til at jeg traff jo mamma og pappa mange ganger iløpet av sommeren da, selv om jeg var borte.

I høstferiene var jeg også hos bestemor og bestefar, mamma og pappa jobba jo, mens de var hjemme, og jeg kunne kose meg der

I vinter- og påskeferiene var jeg med onkel og tante på hytta, de var barnløse, så de "lånte" oss barna så snart de hadde sjans til det.

Allikevel var/ER jeg kjempeglad i mine foreldre.

Syns du lager et problem ut av "lite".

[Gjest tomeloinen]

Jeg fikk barn tidlig, og var alene med barnet. De første årene fikk jeg mye hjelp av mine foreldre, og barnet mitt var mye hos dem, både i helger og i hverdagen. Foreldrene mine hentet i barnehagen og tok barnet med hjem til seg. De vasket barnehageklærne om nødvendig, laget middag osv. Barnet overnattet ofte hos dem midt i uka. (Før 7 år). Det var aldri snakk om omsorgssvikt/mangelfull oppfølging/omsorg fra min side.

Barnet mitt er nå 12, og kanskje ikke såå avhengig/knyttet til sine besteforeldre som det du beskriver, men h*n er definitivt mer knyttet til dem enn det jeg ser hos andre barn rundt oss.

H*n er der i ferier, og kan gjerne være der i 1.5 mnd uten å "savne" meg. Har det helt topp og koser seg hver dag.

Mine foreldre (og søsken) er også mer knyttet til barnet mitt enn det jeg ser hos andre besteforeldre/tanter/onkler. De tar del i oppdragelsen, nærmest på lik linje med meg noen ganger (og det kan være provoserende for meg noen ganger), men det er jo et resultat av at de HAR vært med på oppdragelsen fra begynnelsen av! Barnet har vært en del av familien, nærmest som et av deres barn og søsken.

At barnet mitt har noen som er så nærme, omtrent på lik linje med meg, syns jeg er godt. Det er ingen tvil i barnet mitt hvem som er mamma og hvor som er HJEMME, men h*n har det veldig godt hos besteforeldrene.

For MEG har det vært viktig å skape en base av trygghet og tilhørighet her hos oss. Men for barnet er vel det viktigste at h*n har en trygg base. Hvor/hvem dette er, er egentlig ikke så viktig sånn jeg ser det. Det er mange som vokser opp med en tettere relasjon til "besta" enn mamma, og det er vel greit?

Det er viktigere at barnet har trygge voksne rundt seg (samme hvem de er), enn ingen i det hele tatt.

[flisa]

Jeg fikk barn tidlig, og var alene med barnet. De første årene fikk jeg mye hjelp av mine foreldre, og barnet mitt var mye hos dem, både i helger og i hverdagen. Foreldrene mine hentet i barnehagen og tok barnet med hjem til seg. De vasket barnehageklærne om nødvendig, laget middag osv. Barnet overnattet ofte hos dem midt i uka. (Før 7 år). Det var aldri snakk om omsorgssvikt/mangelfull oppfølging/omsorg fra min side.

Barnet mitt er nå 12, og kanskje ikke såå avhengig/knyttet til sine besteforeldre som det du beskriver, men h*n er definitivt mer knyttet til dem enn det jeg ser hos andre barn rundt oss.

H*n er der i ferier, og kan gjerne være der i 1.5 mnd uten å "savne" meg. Har det helt topp og koser seg hver dag.

Mine foreldre (og søsken) er også mer knyttet til barnet mitt enn det jeg ser hos andre besteforeldre/tanter/onkler. De tar del i oppdragelsen, nærmest på lik linje med meg noen ganger (og det kan være provoserende for meg noen ganger), men det er jo et resultat av at de HAR vært med på oppdragelsen fra begynnelsen av! Barnet har vært en del av familien, nærmest som et av deres barn og søsken.

At barnet mitt har noen som er så nærme, omtrent på lik linje med meg, syns jeg er godt. Det er ingen tvil i barnet mitt hvem som er mamma og hvor som er HJEMME, men h*n har det veldig godt hos besteforeldrene.

For MEG har det vært viktig å skape en base av trygghet og tilhørighet her hos oss. Men for barnet er vel det viktigste at h*n har en trygg base. Hvor/hvem dette er, er egentlig ikke så viktig sånn jeg ser det. Det er mange som vokser opp med en tettere relasjon til "besta" enn mamma, og det er vel greit?

Det er viktigere at barnet har trygge voksne rundt seg (samme hvem de er), enn ingen i det hele tatt.

:-) så fint å høre.

[Gjest Trist slektning]

De fleste foreldre ville vel tenkt litt i samme baner som du (forutsatt at beskrivelsen din er riktig), og forsøkt å snu litt på det - om ikke annet så for sin egen del. Som mamma vil jeg i hvert fall helst at barna betrakter det stedet jeg er, som hjemme. Men det _kan_ jo hende at foreldrene sliter med et eller annet som bare familien kjenner til.

Så lenge ikke foreldrene selv ser det du beskriver - og ønsker å gjøre noe med det - kan det være like greit for barnet at de har den ordningen de har

tror

Foreldrene ser det jo, det er nå mange år siden de flyttet "for seg selv". Barnet går på skolen, men har problemer med tilknytning til venner og hjemstedet, det er liksom hos besteforeldrene hun vil være. Mine barn elsker jo å være hos besteforeldrene sine, men det er jo aldri noe seriøst ønske om å flytte vekk herfra og til dem. Jeg synes synd på barnet, som nå i mange år har bodd på det hun ikke følee er hjemmet sitt selv om det er det). Mellom feriene er hun lei seg og lengter. For å si det slik, jeg tror mine barn ville reagert på samme måte om de plutselig skulle bo hos besteforeldrene sine, og så oss kun i ferier.

Jeg sier _ikke_ at det er noe galt med å være glad i besteforeldre, men det er jo temmelig spesielt å foretrekke dem og deres hus (helt seriøst, gjemmom mange år) fremfor mamma, pappa og hjemmet. Muligens ligger jo noe i at hun nå har søsken, hun vil nemig være midtpunkt hele tiden, og er egentlig en temmelig krevende unge.

Men det er jo ikke normalt at et skolebarn vil vekk fra familie, venner og alt, og sier gjennom flere år at hun vil bo hos bestemor? Hun blir ikke mobbet eller noe.

[Lillemus]

Foreldrene ser det jo, det er nå mange år siden de flyttet "for seg selv". Barnet går på skolen, men har problemer med tilknytning til venner og hjemstedet, det er liksom hos besteforeldrene hun vil være. Mine barn elsker jo å være hos besteforeldrene sine, men det er jo aldri noe seriøst ønske om å flytte vekk herfra og til dem. Jeg synes synd på barnet, som nå i mange år har bodd på det hun ikke følee er hjemmet sitt selv om det er det). Mellom feriene er hun lei seg og lengter. For å si det slik, jeg tror mine barn ville reagert på samme måte om de plutselig skulle bo hos besteforeldrene sine, og så oss kun i ferier.

Jeg sier _ikke_ at det er noe galt med å være glad i besteforeldre, men det er jo temmelig spesielt å foretrekke dem og deres hus (helt seriøst, gjemmom mange år) fremfor mamma, pappa og hjemmet. Muligens ligger jo noe i at hun nå har søsken, hun vil nemig være midtpunkt hele tiden, og er egentlig en temmelig krevende unge.

Men det er jo ikke normalt at et skolebarn vil vekk fra familie, venner og alt, og sier gjennom flere år at hun vil bo hos bestemor? Hun blir ikke mobbet eller noe.

Hun føler seg nok ikke så ønsket og satt pris på og "sett" hjemme som hos foreldrene og det er jo ikke så rart! Her tror jeg foreldrene må ta det hele på sin kappe gitt. Å sende ungen bort fremfor å prioritere henne mer er kanskje ingen god løsning i lengden.

[laban]

Foreldrene ser det jo, det er nå mange år siden de flyttet "for seg selv". Barnet går på skolen, men har problemer med tilknytning til venner og hjemstedet, det er liksom hos besteforeldrene hun vil være. Mine barn elsker jo å være hos besteforeldrene sine, men det er jo aldri noe seriøst ønske om å flytte vekk herfra og til dem. Jeg synes synd på barnet, som nå i mange år har bodd på det hun ikke følee er hjemmet sitt selv om det er det). Mellom feriene er hun lei seg og lengter. For å si det slik, jeg tror mine barn ville reagert på samme måte om de plutselig skulle bo hos besteforeldrene sine, og så oss kun i ferier.

Jeg sier _ikke_ at det er noe galt med å være glad i besteforeldre, men det er jo temmelig spesielt å foretrekke dem og deres hus (helt seriøst, gjemmom mange år) fremfor mamma, pappa og hjemmet. Muligens ligger jo noe i at hun nå har søsken, hun vil nemig være midtpunkt hele tiden, og er egentlig en temmelig krevende unge.

Men det er jo ikke normalt at et skolebarn vil vekk fra familie, venner og alt, og sier gjennom flere år at hun vil bo hos bestemor? Hun blir ikke mobbet eller noe.

Nei, jeg synes dette høres ut til å være noe mer enn den vanlige stasen det er å være hos besteforeldrene.

Det beste hadde nok vært om foreldrene - i samarbeid med besteforeldrene - hadde klart å få henne til å føle seg mer hjemme sammen med søsknene. Men det kommer også an på hvordan besteforeldrene behandler henne - barn bør ikke skjemmes bort på den typiske besteforeldremåten når de bor der over lang tid.

Men jeg har ingen forslag til noe _du_ kan gjøre fra eller til.

[Gjest ninnima]

Jeg syns problemstillingen virker så bakvendt. Denne jenta er kjempeheldig som har besteforeldre som deltar så aktivt i livet hennes.

Årsaken til at hun er knyttet til dem er jo selvsagt fordi hun har vært så mye hos dem helt fra hun var liten. Besteforeldrene er fullverdige omsorgspersoner i jentas liv. Det er slett ikke noe galt i det, og betyr slett ikke at det er noe galt hjemme hos henne. Og det betyr heller ikke at jenta mangler røtter.

Nå bor jenta mye hos besteforeldrene fortsatt i perioder, og hun trives åpenbart godt der. Hun savner sikkert foreldrene sånn innimellom, men ikke mer enn at hun vet de kommer tilbake, og hun er i gode hender og trygge omgivelser.

Jeg er litt misunnelig, jeg, på de som har SÅ deltagende besteforeldre! Jeg skulle ønske at mine barn hadde et så nært og godt forhold til sine besteforeldre.

[Gjest Trist slektning]

Jeg syns problemstillingen virker så bakvendt. Denne jenta er kjempeheldig som har besteforeldre som deltar så aktivt i livet hennes.

Årsaken til at hun er knyttet til dem er jo selvsagt fordi hun har vært så mye hos dem helt fra hun var liten. Besteforeldrene er fullverdige omsorgspersoner i jentas liv. Det er slett ikke noe galt i det, og betyr slett ikke at det er noe galt hjemme hos henne. Og det betyr heller ikke at jenta mangler røtter.

Nå bor jenta mye hos besteforeldrene fortsatt i perioder, og hun trives åpenbart godt der. Hun savner sikkert foreldrene sånn innimellom, men ikke mer enn at hun vet de kommer tilbake, og hun er i gode hender og trygge omgivelser.

Jeg er litt misunnelig, jeg, på de som har SÅ deltagende besteforeldre! Jeg skulle ønske at mine barn hadde et så nært og godt forhold til sine besteforeldre.

Jeg har jo hele tiden skrevet at det er kjempepositivt med et godt forhold mellom besteforeldre og barn, men forholdet foreldre og barn bør jo være enda sterkere, slik at barnet hører hjemme der de faktisk bor?

Som jeg skrev tidligere ville antakelig mine barn reagert på samme måte om de i dag ble flyttet til mine foreldre, og så oss i ferier.. de elsker besteforeldrene sine, men ikke mer enn oss, og ville selvsagt savnet oss veldig i ukene mellom hver ferie. Det kan umulig være godt for et barn at mamma, pappa, skole og venner er mindre "hjemme" enn hos besteforeldre?

Jeg er fadderen hennes, og moren hennes sier jo at hun også synes det er leit, men det eneste jenta vil så fort hun har fri er å flytte til besteforeldrene, og hun vil ikke hjem. Hun blir ikke misbrukt eller noe, bare så det er sagt. Men hadde hun fått velge selv ville hun ha flyttet.

Når det er sagt, blir det sikkert ikke bedre av at dette veldig nære forholdet blir dyrket av bestemor da, hun skryter av å være "mamma 2" for barnet. De andre barna er ikke like knyttet til henne, de har også mer røtter der de bor. Det rare er at de har bodd der mange år nå, jeg trodde barn slo røtter etter såpass lang tid.

[Gjest Morssan]

Når jeg leste dette innlegget så jeg mange likhetspunkter i forhold til meg selv og min førstefødte. Hvor også han ble veldig knyttet til besteforeldrene.

Jeg ble mor nokså tidlig og fikk mye hjelp av mine foreldre i starten. Da barnet var liten bodde jeg hjemme hos mine foreldre, men fant ut at jeg måtte flytte for meg selv, da de hele tiden la seg borti hvordan jeg ville oppdra ungen min. I stedet for å støtte meg i mine avgjørelser i henhold til grensesetting osv., så tok de barnets parti, noe som de også har fortsatt med gjennom hele oppveksten. Gutten har hos dem hatt et fristed hvor det ikke ble stilt spørsmål eller krav.

Selv om jeg flyttet, så var jeg som ung mor og enslig forsørger, likevel avhengig av å søke hjelp hos mine foreldre for barnepass o.l.

Dette kunne ha vært veldig positivt om mine foreldre hadde støttet mine synspunkter på barneoppdragelse istedet for å undergrave respekten for meg, ved holde med han når jeg satte grenser og ga sanksjoner. Eksempelvis kunne de komme og hente han om han hadde fått husarrest for å ikke ha ryddet rommet sitt.

Jeg har i voksen alder fått flere barn, og her de har også prøvd samme strategien. Men nå er jeg voksen nok til å si fra i klartekst, og lar dem ikke styre.

Det har ført til at jeg nå i dag har liten kontakt med mine foreldre. Kontakten begrenser seg stortsett til bursdager, og telefonkontakt om det er noe spes. I stedet for å kontakte meg, ringer de til mine barn og avtaler ting.

[Gjest ninnima]

Jeg har jo hele tiden skrevet at det er kjempepositivt med et godt forhold mellom besteforeldre og barn, men forholdet foreldre og barn bør jo være enda sterkere, slik at barnet hører hjemme der de faktisk bor?

Som jeg skrev tidligere ville antakelig mine barn reagert på samme måte om de i dag ble flyttet til mine foreldre, og så oss i ferier.. de elsker besteforeldrene sine, men ikke mer enn oss, og ville selvsagt savnet oss veldig i ukene mellom hver ferie. Det kan umulig være godt for et barn at mamma, pappa, skole og venner er mindre "hjemme" enn hos besteforeldre?

Jeg er fadderen hennes, og moren hennes sier jo at hun også synes det er leit, men det eneste jenta vil så fort hun har fri er å flytte til besteforeldrene, og hun vil ikke hjem. Hun blir ikke misbrukt eller noe, bare så det er sagt. Men hadde hun fått velge selv ville hun ha flyttet.

Når det er sagt, blir det sikkert ikke bedre av at dette veldig nære forholdet blir dyrket av bestemor da, hun skryter av å være "mamma 2" for barnet. De andre barna er ikke like knyttet til henne, de har også mer røtter der de bor. Det rare er at de har bodd der mange år nå, jeg trodde barn slo røtter etter såpass lang tid.

Hun har jo røtter, men røttene er på to steder, og ett av stedene er et sted hvor du ikke liker at hun har røtter.

[Gjest Trist slektning]

Hun har jo røtter, men røttene er på to steder, og ett av stedene er et sted hvor du ikke liker at hun har røtter.

Det har jo ikke noe med hva jeg liker eller ei,men det er jo sybd på et barn som er trist fordi det må bo hos mamma og pappa. At barn synes det er leit å reise fra besteforeldrene hvor de blir skjemt bort på "normalt" vis blir noe hekt annet. Men at et barn foretrekker besteforeldrene foran egne foreldre, er jo trist Det synes jeg. Nå har hun oppriktig vært lei seg i lere år fordi hun må bo hos foreldrene.

Motstandere av delt omsorg fremmer jo at barn trenger ett stabilt hjem, ikke to, og det kan vel utarte seg slk muligens.

[Gjest ikke rart egentlig]

Her har foreldrene seg selv å takke. De har jo nesten ikke vært sammen med barnet i ferier når det er ekstra kos for en familie å være i lag. Hverken barn eller voksne liker hverdager.

Nå er det for sent å gjøre noe med det. Barnet har knyttet seg til besteforeldre og slik vil det nok være videre.

I adopsjonssammenheng så er tilknytningsproblemer av forskjellig art et problem for noen adopterte barn. Og det kan jo nesten sammenlignes litt med dette du forteller. Tilknytning er jo så mangt.

Det man må være glad for her er jo at barnet har det godt når hun er på besøk hos besteforeldre, selvom det burde vært på andre premisser utifra en normal tilværelse. Men det er ikke normalt å være borte fra foreldre i ukevis mener jeg. Men gjort er gjort og det kan nok ikke gjøres noe med.

[Gjest ninnima]

Det har jo ikke noe med hva jeg liker eller ei,men det er jo sybd på et barn som er trist fordi det må bo hos mamma og pappa. At barn synes det er leit å reise fra besteforeldrene hvor de blir skjemt bort på "normalt" vis blir noe hekt annet. Men at et barn foretrekker besteforeldrene foran egne foreldre, er jo trist Det synes jeg. Nå har hun oppriktig vært lei seg i lere år fordi hun må bo hos foreldrene.

Motstandere av delt omsorg fremmer jo at barn trenger ett stabilt hjem, ikke to, og det kan vel utarte seg slk muligens.

Jeg tror deg ikke. Du vrir og vender på historien hele tiden.

Jeg tror rett og slett ikke på at jenta har vært lei seg i flere år fordi hun må bo hos foreldrene. Jeg tror derimot at hun syns det er leit å reise fra besteforeldrene fordi hun har det godt der (og kanskje litt friere tøyler og mer oppmerksomhet enn hjemme.) Og jeg tror at du er sur fordi en slik oppmerksomhet fra besteforeldrene ikke blir dine barn til del. Ren skjær misunnelse med andre ord, det er det jeg leser ut fra dine innlegg.